torsdag 30. desember 2010

Årskavalkade PFU

Den årlige statistikken fra Pressens Faglige Utvalg kommer trolig en av de nærmeste dagene. Da får vi vite hvor mange klager som er behandlet, hvor mange klagesaker som har endt med fellelse og hvilke medier som er felt flest ganger.

Her er en alternativ årskavalkade for PFU. Jeg synes jo at de omlag 150 uttalelsene som utvalget leverte i fjor stort sett er kloke og riktige. Stort sett. Men enkelte underlige avgjørelser forekommer.


Årets merkeligste avgjørelse

Bladet Hus og Bolig ble innklaget til PFU etter en reportasje om såkalt ”Geriljabroderi”. Dette er et prosjekt og et håndarbeidsmiljø som lager klassiske, sirlige og vakre korsstingsbroderier med litt uventede og kraftige verbale budskap (”Drit og dra”, ”Hold kjeft” - og verre :-). En av initiativtakerne, Mona Pedersen, ble intervjuet av bladet. Hun fortalte blant annet om en planlagt bok med tittelen ”Geriljabroderi”. Mona Pedersen (ja, jeg kjenner henne) opplyser i sin klage til PFU at journalisten (som i dette tilfellet er identisk med bladets redaktør) umiddelbart etter intervjuet går hen og registrerer domenenavnet ”www.geriljabroderi.no” som sitt eget. Journalisten selv sier det skjedde to dager før. Litt senere utgir journalisten en bok med tittelen ”Geriljabroderi”, på et forlag hun selv eier.

Dobbeltrolle? Vel, ikke ifølge PFU. På sitt møte i mars i år slo utvalget fast at journalisten har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

Jeg forstår ikke PFUs konklusjon i denne saken. Den strider mot alt som pressen ellers hevder om journalistisk integritet.

Problemet er ikke at journalisten utnytter journalistisk materiale på andre måter enn i den avtalte reportasjen. Det gjør journalister ofte, f eks ved å skrive bøker. Problemet er heller ikke at journalisten driver med annen virksomhet i tillegg til sin jobb i bladet. Det må være lov. Problemet er derimot at journalisten driver konkurrerende virksomhet med sin kilde. Journalisten driver privat forretningsvirksomhet på samme feltet som hun også dekker redaksjonelt. Journalistens bi-virksomhet og private forretningsidé skjer faktisk i direkte konkurranse med intervjuobjektet, men uten at intervjuobjektet er klar over dette. Det er ubegripelig at PFU synes dette er ok.

For det første må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.3 som sier at redaksjonelle medarbeidere skal unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. For det andre må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.4 som sier at redaksjonelle medarbeidere ikke må utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når PFU en sjelden gang får en sak om journalistisk integritet, er det synd det skal ende slik. (Sak 09-258)


Årets mest kryptiske

”Utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.” Hmm. Må visst grunne litt på den. (Sak 10-108)


Årets hjertesukk

”Pressens Faglige Utvalg registrerer med undring den manglende forståelse ansvarlig redaktør av Nordensnyheter.no åpenbart har når det gjelder presseetikkens fundamentale kjøreregler.” (Sak 09-238)


Årets strengeste

Årets strengeste irettesettelse ble tildelt gratisavisen Natt og Dag. Avisen rappet bilder fra tilfeldige Facebook-sider, personbilder av fullt gjenkjennelige personer, og brukte disse som illustrasjoner til en sak som ikke hadde noe som helst med de avbildede å gjøre. Tvert imot: Saken var av en slik karakter at de fleste ville betakket seg for å bli forbundet med den. PFU sier at ”For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på dette”. Høyst berettiget hoderysting, spør du meg. (Sak 10-136)


Årets snilleste

En engasjert avisleser så seg lei på pressens slurvete omtale av amerikansk politikk og samfunnsliv. Mannen klaget Aftenposten inn for PFU på grunn av et oppslag om skolestyret i delstaten Texas, der det ifølge Aftenposten for tiden pågår et bikkjeslagsmål om hva elevene skal lære på skolen. Flertallet i skolestyret (som består av ti konservative og fem liberale medlemmer) vil blant annet vedta at elevene ikke lenger skal få høre om evolusjonsteorien, men kun at jorden er Guds verk skapt gjennom ”intelligent design”. Flere andre oppsiktsvekkende pensumendringer er også nevnt i artikkelen.

Saken er hentet fra den anerkjente britiske avisen The Independent. Men leser man saken i The Independent, vil man se at dette slett ikke er noe forslag fra skolestyret i Texas. Det er derimot en meningsytring fremsatt av en eller annen som kritiserer skolestyret i Texas. I forslaget til nytt pensum finnes det ikke et ord verken om evolusjonsteori, gudstro eller intelligent design.

”Kontroller at opplysninger som gis er korrekte” heter det i Vær Varsom-plakaten. Gjelder det også når man siterer andre medier? Javisst, det har PFU understreket en rekke ganger. Aftenposten påpeker imidlertid at når det gjelder utenriksstoffet har man ikke kapasitet til å kontrollere at opplysningene er korrekte. Det har PFU full forståelse for. Men hva når heller ikke avskriften er korrekt? I dette tilfellet har man kommet i skade for å gjengi bare halve opplysningen fra The Independent, men den følge at hele greia ble misvisende. Rettere sagt: den ble fullstendig feil. Da er det at PFU lanserer tanken om at så lenge feile opplysninger ikke krenker noen, så er det ikke så farlig. Da er det faktisk greit.

Konklusjon: Aftenpostens sak om skolestyret i Texas er i samsvar med god presseskikk. Årets snilleste? Jeg tror det. (Sak 10-175)

mandag 27. desember 2010

De kunne ventet litt


(Foto: BA)
På morgenkvisten siste søndag før jul var det brann i en enebolig i Åsane i Bergen. En mann og en kvinne i 50-årsalderen var til stede i huset. Begge mistet livet i brannen. Hendelsen ble dekket både i lokale og nasjonale medier. 

En presseetisk regel som mediene vanligvis er flinke til å overholde er å ikke identifisere omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende er underrettet. I dette tilfellet ser det ut som at nettavisene glemte denne regelen.  

Bergensavisen (BA) forteller noen dager etter brannen at datteren i huset denne natten var på overnattingsbesøk hos en venninne. 17 år gamle Iris var med og feiret venninnens bursdag, og sov til utpå formiddagen neste dag. Da hun våknet var det kommet tekstmeldinger fra venner og kjente som spurte om det var hjemme hos henne det var brann. Da jenta sjekket nettavisene i halvt tre-tiden kunne hun se bilder av hjemmet sitt i brann og lese at to personer var omkommet. Hun oppsøkte politiet sammen med en venn av familien for å få et endelig svar på hvem de omkomne personene var. Der fikk hun beskjed om at de ikke kunne fortelle henne noe før de hadde sikker identifikasjon - alt ifølge BA. Hele søndagen prøvde mora til jentas venninne å kontakte politi og brannvesen for å forklare 17-åringens behov for informasjon, uten at noe skjedde. Først etter tolv timer fikk hun beskjeden hun fryktet.

Brannen ble varslet av naboer klokka 09.15. Brannvesen og politi kom raskt til stedet. Det samme gjorde pressen. BA la ut sin første melding klokka 09.17, BT klokka 09.45. Brannen var synlig over et stort område, og mye folk strømmet til. Klokka 09.30 var røykdykkere kommet seg inn i den brennende boligen. Klokka 09.50 ble to livløse personer båret ut fra huset. Etter at ambulansepersonell hadde forsøkt livreddende førstehjelp ble det klart at de to var omkommet. Journalister og andre som bivånet redningsarbeidet forstod hva som var skjedd. Meldingen om at to personer var omkommet stod og lese i nettavisene umiddelbart.  

I Vær varsom-plakaten pkt. 4.6 står det: "Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er varslet". Identifikasjon skjer ikke bare ved navn, det kan også skje på andre måter, blant annet gjennom bilder. Derfor sladder pressen f. eks. bilskilter på foto av dødsulykker i trafikken. 

En husbrann vil pressen selvsagt melde om umiddelbart, helst mens den pågår. En brann er ofte synlig over et stort område, uttrykningskjøretøy er på veiene og folk lurer på hva som skjer. Bilder er en naturlig del av pressedekningen, og et brennende hus er selvsagt gjenkjennelig. Intet av dette kan man holde tilbake. Men det man kan holde tilbake er opplysningen om at to mennesker er omkommet, i det minste i noen timer. 

Ingen skal behøve å lese i avisen at deres nærmeste pårørende er død.

I dette tilfellet vet jeg ikke om journalistene på vakt i det hele tatt spurte politiet om pårørende var varslet (det er normalt politiet som gir denne opplysningen), - den raske publiseringen kan tyde på at man ihvertfall ikke ventet særlig lenge på svar. Nyhetsjaget gjorde at man satte Vær Varsom-plakaten til side.

Samtidig ser det ut som at også politiet kan kritiseres i denne saken. Hvorfor fant man ikke fram til den berørte jenta litt raskere, og sørget for at hun ble informert og ivaretatt? Greit nok at en sikker identifikasjon av de to omkomne kan ta litt tid, men sannsynligheten for hvem de var burde tilsi en noe kjappere handlemåte fra politiets side.


mandag 20. desember 2010

WikiLeaks - en oppsummering

Årets mest omdiskuterte fenomen i journalistikken har vært nettstedet og organisasjonen (er det forresten en organisasjon?) Wikileaks. Det har ikke vært helt lett å vite hvordan man bør forholde seg til dette fenomenet.Er det mulig å gjøre en oppsummering nå ved slutten av 2010?

Lekkasjene som Wikileaks (min skrivemåte uten stor L i midten er bevisst) har formidlet i løpet av året har vært av ulike slag. Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april i år da en video av et amerikansk angrep i Irak ble publisert. En gruppe mennesker, tilsynelatende sivile, ble utsatt for et uprovosert angrep fra et kamphelikopter. Om lag 15 personer ble drept. Dette er en lekkasje og en publisering som fremstår som viktig og verdifull. I juli la så nettstedet ut en stor mengde hemmelige dokumenter fra Afghanistan-krigen. Mange har pekt på at dette var en farlig og uforsvarlig publisering, blant annet fordi dokumentene gjør det mulig for Taliban å finne identiteten til personer som samarbeider med de internasjonale styrkene. Mange liv ble satt i fare som følge av denne publiseringen. Og så, i desember 2010, kom de 250.000 fortrolige dokumentene fra den amerikanske utenrikstjenesten. Dette materialet synes så langt å være relativt ufarlig, det er til dels informativt og til dels kuriøst.

Strategien for publisering ser også ut til å ha endret seg i løpet av året. Dette har trolig en sammenheng med innholdet i lekkasjene og kritikken som har kommet. Mens Wikileaks tidligere la ut materiale kun på eget nettsted og med minimal redaksjonell bearbeiding, så samarbeider man i dag med etablerte redaksjoner. Dette virker som en klok strategi. En redaksjonell vurdering av den enorme mengden materiale er nødvendig. Ikke bare blir tilgjengeligheten radikalt forbedret ved at det betydningsfulle blir skilt fra det betydningsløse i en redaksjonell prosess. Minst like viktig er at i noen tilfeller vil videreformidling av fortrolig informasjon være etisk uforsvarlig, fordi skadevirkningene er større enn gevinsten. Lekkasjer kan være nyttige og gode for samfunnet, men publisering bør ikke skje automatisk. Det bør alltid skje etter en redaksjonell vurdering. Noen ganger er det nemlig gode grunner for hemmelighold.

Journalistikk er en kombinasjon av input og output. God journalistikk krever kvalitet i begge ender. I dagens journalistikk er det som regel inputen som er svak; det publiseres enorme mengder reklame, klipp-og-lim-saker og annet tøv som ikke krever noen som helst research-innsats. Wikileaks har snudd på dette; problemet har vært motsatt. Nettstedet har bragt tilveie mye materiale av offentlig interesse og med substans, men har lagt liten vekt på output, på redaksjonell vurdering og tilrettelegging. Et samarbeid med etablerte redaksjoner er i så måte en forbedring.

Dette innebærer imidlertid at Wikileaks ikke lenger er en ekte wiki (i den forstand at hvem som helst kan bidra og redigere), men er blitt et research-byrå, en informant og en leverandør av materiale for videre redaksjonell bearbeiding og ordinær journalistisk publisering.

Wikileaks har for tiden stor troverdighet i pressekretser. Jeg har ikke registrert at det er påvist falske eller manipulerte dokumenter i materialet som er lagt ut. Men det er vel bare et tidsspørsmål før dette skjer (noe som i så fall vil være en gavepakke til kritikerne). Kildekritikk og eget dokumentasjonsarbeid er viktig i de redaksjonene som publiserer Wikileaks-materialet.

Til slutt: Forsøkene på å stoppe Wikileaks ved hjelp av økonomiske pressmidler er virkelig ille. Visa, Mastercard og Bank of America har stanset pengeformidling inn til Wikileaks. Donasjoner og annen støtte til Wikileaks finner sikkert andre veier, men at store og viktige finansinstitusjoner på denne måten driver politikk og på egen hånd vil straffe frie ytringer er skremmende.