SveinB

PFU som overredaktør?

2012-01-24T15:11:00.001+01:00

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

Hva er problemet?

2012-01-14T11:01:00.003+01:00

Hva er det som er bekymringsfullt i Giske-Lorry-Apressen-TV2-saken?

· At danske Egmont har kjøpt hele TV 2? Nei. Egmont var vært en stor deleier i TV 2 i 20 år, og har vist seg å være en helt grei eier for TV 2.

· At næringsminister Trond Giske er imot salget? Nei. Det er fint at politikere ønsker å beholde norsk eierskap i viktige bedrifter.

· At næringsminister Trond Giske har sagt høyt at han er imot salget? Nei. Det er fint at politikere - endog statsråder - sier hva de egentlig mener.

· At næringsminister Trond Giske har slarvet på et nachspiel på en Oslo-restaurant? Nei. Det er etter hvert blitt klart at statsråden faktisk ikke har slarvet mer enn man bør slarve på et nachspiel på en Oslo-restaurant.

· At vi har medieeiere i Norge – og i særdeleshet gamle gode A-pressen, og Orkla for noen år siden – som ikke har noen publisistiske formål eller tanker med sitt eierskap, som ikke har noen ideer eller idealer om å spille en demokratisk og kulturell rolle i samfunnet med sitt medieeierskap, men som kun har et kapitalistisk formål og som dermed heller burde investert i pølsefabrikker, cruiserederier og vindkraftselskaper? Ja.

PFU og terrorsakene

2011-12-15T21:09:00.001+01:00

Pressens Faglige Utvalg har trolig aldri før fått så stor medieoppmerksomhet som i dag da utvalget behandlet seks klager på medienes 22.juli-dekning.

Utvalgets konklusjoner i terror-sakene var som forventet. Her er ingen overraskelser. Det betyr ikke at jeg er enig i alt som utvalget sier. Her er en kort kommentar til PFU-uttalelsene:

VGs bilder fra politiets rekonstruksjon på Utøya var blitt innklaget av flere. Dette er en sak som VG selv har lagt stor prestisje i, noe som i seg selv gjør det vanskelig for pressens eget etikkutvalg å felle avisen. Normalt godtar selvsagt også de største og mektigste redaksjonene å bli felt i PFU, noe som er en forutsetning for hele selvdømmeordningen. Men av og til kommer det en sak som betyr svært mye for en av landets store redaksjoner, der en eventuell fellelse vil innebære en tillitskrise mellom PFU og redaksjonen. Dette var en slik sak. "Vektklubb-saken" var en annen slik sak.

Klagerne fikk altså ikke medhold i denne saken. For min del vil jeg fortsatt mene at publiseringen av bildet der Anders Behring Breivik tar ladegrep og simulerer skyting rett mot avisleseren, ikke burde vært publisert. PFU sier at bildet "må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov". Jeg har vanskelig for å se at det eksisterer et "berettiget informasjonsbehov" for akkurat dette bildet som er så stort at det overskygger hensynet til ofre, pårørendede og andre berørte. Bilder fra rekonstruksjonen ellers - ok, men ikke dette bildet.

VG fikk også en klage mot seg for å ha identifisert en av etterforskerne i terrorsaken. Politiet i Oslo klaget til PFU over dette, men fikk ikke medhold. Den saken mener jeg er ukomplisert. Det finnes ikke tungtveiende grunner for å hevde at en slik identifisering er brudd på god presseskikk.

Dagsavisen og Stavanger Aftenblad ble begge felt for å ha vist bilde av en død kvinne på forsiden av papiravisen 23.juli. Fellelsen er en naturlig konklusjon i lys av PFUs tidligere linje med hensyn til bilder av døde personer - og det er en god konklusjon etter min mening. Bilder av gjenkjennelige døde personer på et åsted er et overgrep og en krenkelse - og på dette punkt er denne saken intet unntak. Jeg er her uenig med Gunnar Bodahl-Johansen som sier til VG i dag at "det er et poeng at grusomhetene vises i sin fulle bredde". Jeg mener man ikke skal vise grusomhetene i sin fulle bredde.

Dagbladet var innklaget til PFU på grunn av det store antall forsider med bilde av Behring Breivik. PFU frikjente avisen for dette. Det er også som forventet. Jeg er selv blant dem som har reagert på de utallige forsidene med bilder av Behring Breivik, dag etter dag. Men som det ble påpekt under PFU-møtet i dag: Å si at 36 bilder er uetisk men 24 er ok, det lar seg selvsagt ikke gjøre. PFU kan ikke trekke opp slike grenser, derfor er det vanskelig å felle Dagbladet. Men dette betyr ikke at volumet er greit. Omfanget, "trøkket" og høyrøstetheten er i seg selv et presseetisk anliggende. Dette kunne gjerne PFU sagt noe om i sin uttalelse.

PFUs uttalelser i terrorsakene kan du lese her.

Kildevernet i Danmark, i Norge - og i Bergen

2011-12-12T22:01:00.005+01:00

Det vekker oppsikt og debatt i vårt naboland i sør at Extra Bladet med vitende og vilje har blåst en kilde som er lovet anonymitet.

"Ekstra Bladet har i dag valgt at bryde med journalistikkens grundregel, nemlig vores kildebeskyttelse", skrev avisen selv for noen dager siden. Saken handler om at en såkalt spindoktor - en rådgiver til en tidligere statsråd - ville lekke private skatteopplysninger om statsminister Helle Thorning-Schmidt, kort tid etter at statsministeren og hennes mann var blitt frikjent av skatteetaten for anklager om skattefusk. Avisen skriver: "I en så alvorlig sag kan vi ikke længere forsvare at beskytte spindoktoren. (...) Kildebeskyttelsen skal jo ikke bruges til at dække over magthaveres magtmisbrug og ulovligheder."

Vel, argumentet kan virke besnærende, men det er desverre korttenkt. Når kildevernet ikke lenger er absolutt, men gjøres avhengig av hvem kilden er, så kan det få alvorlige følger for tilliten til kildevernet. Tipsere og varslere kan ikke lenger være sikker på at de får nyte godt av pressens kildebeskyttelse. Kanskje de ikke er "kvalifisert", kanskje de er for mektige, kanskje deres motiver ikke er gode nok? Den relativiseringen av kildevernet som Ekstra Bladet har gjort, kan fort få uheldige konsekvenser for kritisk og avslørende journalistikk i Danmark.

Det finnes et tilfelle i norsk journalistikk som er en viss parallell til denne saken fra Danmark. Det handler om en fotballtrener ved navn Tony Knapp, som var trener for Bergens stolthet, fotballklubben Brann, på 1980-tallet. Her er historien:

Det var interne problemer i fotballklubben, forholdet mellom treneren og styret var ikke helt godt. Og Tony Knapp var en luring - han gikk til avisene BA og Dagbladet og sa: "Styret vil kaste meg. De vil ha meg vekk." Sa Tony Knapp - anonymt. Til Dagbladets journalist sa han dessuten at denne historien får du alene.

Neste dag kom saken på trykk både i Dagbladet og BA - anonymt. Andre aviser følger opp - blant annet Bergens Tidende, som mener å kunne slå fast at historien ikke stemmer. BT lager følgende tittel: "BA BLØFFER". Kilden for denne påstander er ...Tony Knapp! I BT's historie står faktisk Brann-treneren fram med sterk kritikk av BA og Dagbladet for at de kan finne på å skrive noe slikt tull som de gjorde dagen før.

Nå stiger adrenalinet både i BA og i Dagbladet. De ser hvordan fotballtreneren manipulerer. De føler seg lurt og utnyttet av treneren, utnyttet i et kynisk spill som han driver overfor klubbens styre. Dessuten har de hver for seg et tilleggsmoment å ergre seg over: Dagbladet for at treneren ikke holdt løftet om at de skulle være alene om historien, BA over at de blir hengt ut av sin lokale konkurrent og beskyldt for å bløffe - med sin egen kilde som sannhetsvitne.

Nå skjer det rådslagning i de to avisene. De bestemmer seg for å røpe kilden. De bryter kildevernet.

Da blir det for alvor bråk. En samlet norsk presse reagerer mot BA og Dagbladet. Kildevernet skal ikke brytes, ikke under noen omstendigheter. Uansett hvor mye Tony Knapp fortjener en smekk, så skal ikke kildevernet brytes. Da bryter man nemlig samtidig ned tilliten til norsk presse på dette punkt.

Det kommer resolusjoner og kritikk fra alle kanter. Det blir avholdt debattmøter. Presseforbundet slår kraftig i bordet; Redaktørforeningen "beklager meget sterkt" de to avisenes handlemåte; Norsk Journalistlag mobiliserer både sin leder, sin generalsekretær og sitt landsstyre for å uttrykke avsky. Spørsmålet om eksklusjoner fra NJ blir nevnt.

Etter hvert kommer det også uttalelser fra redaksjonsklubbene i de to avisene, der det blir gitt uttrykk for at kildevernet skal ikke brytes. Og endelig kommer også redaktørene i de to avisene ut med noe som kan ligne på beklagelser.

Slik endte den saken. Den er sjelden ved at norske journalister faktisk brøt anonymitetsprinsippet - men den ble også en grundig manifestasjon på at dette skal man bare ikke gjøre. Daværende NJ-leder Sven Egil Omdal uttalte: "Vi lukker igjen denne grinda en gang for alle, slik at ikke noen norske pressefolk igjen kommer på tanken at slike spørsmål kan vurderes fra sak til sak." Og NJ's landsstyre vedtok: "Medlemmer av NJ som opptrer i strid med dette prinsippet vil få sitt medlemsskap vurdert".

Følg meg på Twitter.com/svein3

Anders Behring Breivik og de sakkyndiges rapport

2011-11-29T14:08:00.002+01:00

De sakkyndige i terrorsaken holder i dette øyeblikk pressekonferanse og legger fram hovedkonklusjonen i sin rapport.

Fagbladet Journalister forutser at ikke bare konklusjonene, men også andre deler av innholdet i den innholdsrike rapporten ganske snart vil komme fram, kanskje i form av lekkasjer til pressen. Jeg uttalte meg nettopp til Journalisten om dette, og vil gjerne utdype min kommentar:

Når det utarbeides en sakkyndig rapport i kriminalsaker, vil denne inneholde svært private og nærgående opplysninger om siktedes eller tiltaltes helsetilstand og personhistorie. Dette reiser viktige etiske problemstillinger for nyhetsmedier som dekker saken, uansett om opplysningene kommer fram gjennom lekkasjer, i åpen rett eller på annen måte.

Problemstillingen er slett ikke ny. Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger uttalt seg om publisering av denne type opplysninger i kriminalsaker. Går vi helt tilbake til 1970-tallet, kom dette opp under den såkalte Antonsen-saken da to brødre ble tiltalt og senere dømt for voldtekt og drap på to kvinner. Flere aviser ble den gang innklaget til PFU fordi de under rettssaken gjenga psykiaternes karakteristikker av de to brødrene og ”blottla de tiltaltes sjelsliv og problemer” som det heter i klagen. PFU svarte den gang at dette var greit, det var ikke brudd på god presseskikk.

Omtrent samtidig behandlet PFU en annen sak der en mann ble dømt til 21 dagers fengsel for promillekjøring. Lokalavisa på mannens hjemsted refererte fra retten og fortalte at mannen selv mente han hadde gjennomgått en ”personlighetsforandring” som medførte ekteskapsproblemer, stress, depresjoner, magesår og alkoholmisbruk. I dette tilfellet mente PFU det ikke var greit at denne type opplysninger kom fram, åpenbart fordi gjaldt en mindre alvorlig kriminalsak.

På 1980-tallet ble referat av sakkyndiges uttalelser i retten et hett presseetisk tema, men da i et rettssikkerhetsperspektiv. Dette skjedde etter at psykiateren Pål Abrahamsen flere ganger klaget til PFU over at sakkyndiges uttalelser ble gjengitt i media før skyldspørsmålet var avgjort. Her kom PFU med en klar uttalelse som slår fast at det er brudd på god presseskikk å publisere de sakkyndiges konklusjon i forbindelse med fengslingsmøter.

I 1980 kjørte en ”ikke ukjent Oslo-mann” med promille, og VG refererte en legeuttalelse som slo fast at mannen hadde ”en depressiv diagnose, nær sinnsykdom”. For dette ble VG felt i PFU. To år senere er det en drapssiktet som får sin sykehistorie presentert i nokså detaljert form i samme avis. Dette aksepterer PFU, fordi ”opplysningene er vesentlige som en forklaring på ugjerningen”.

Under Orderud-saken i 1999 klaget Veronica Orderuds advokat til PFU på grunn av tre oppslag i Dagbladet som alle fokuserte på Veronicas helsetilstand. Dagbladet ble ikke felt for dette.

Hovedmønsteret hos PFU gjennom mange år synes klart: I drapssaker aksepterer PFU at helsetilstanden til siktede og tiltalte blir omtalt i pressen. I mildere saker aksepterer PFU ikke at helsetilstanden til de involverte blir omtalt i pressen.

Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår terrorsaken selvsagt alle saker som tidligere har vært behandlet i PFU. Jeg har derfor vanskelig for å se for meg at det i denne saken er opplysninger som i henhold til PFUs linje bør holdes tilbake av hensyn til siktedes personvern. Derimot kan det gjerne tenkes at opplysninger bør holdes tilbake av andre hensyn, for eksempel hensynet til hans nærstående eller til andre som har relasjoner til saken.

Følg meg på Twitter.com/svein3

Sporten og presseetikken

2011-11-28T12:03:00.002+01:00

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

Internasjonal oppmerksomhet rundt 22.juli-dekningen

2011-11-11T17:11:00.004+01:00

Jeg har skrevet en artikkel om den norske mediedekningen av 22.juli for det tysksspråklige tidsskriftet"Message". Dette er et journalistikkfaglig magasin som hovedsaklig leses i Tyskland, Østerrike og Sveits. Artikkelen er skrevet på oppfordring fra magasinets redaksjon, som mener det er stor interesse i journalistmiljøer i Europa omkring norsk presse sin håndtering av den store dramatikken og kaoset som oppstod 22.juli. Jeg har lagt ut min engelske versjon av artikkelen i spalten til høyre her på bloggen. (Artikkelen hadde deadline 26.september, så vurderingene er basert på observasjoner inntil denne dato.)

Tekstreklamen - pressens evige problem

2011-11-11T13:55:00.003+01:00

Illustrasjon: Dagbladet driver også bokhandel

Tekstreklamen ble diskutert og bekjempet i norsk presse på 1800-tallet. Og gjennom hele 1900-tallet. Og på 2000-tallet. Er man ikke da snart ferdig med dette problemet? Neida. Problematikken rundt tekstreklame er i dagens mediesituasjon mer påtrengende, mer uoversiktlig og mer kompleks enn noen gang tidligere.

Norsk Redaktørforening har nå satt ned et utvalg som skal se på tekstreklamen i vår tid. Fører publisering på nye plattformer til mer eller til andre former for tekstreklame? Dette er ett av spørsmålene som rettes til utvalget.

Utvalget har en utfordrende oppgave. Journalistikken i nye medier står overfor et sterkt kommersielt press om å fremme annonsørers interesser, å lenke til nettbutikker og kommersielle nettsteder - eller å fremme salg av mediebedriftens egne produkter. Koblinger mellom journalistikk og reklame blir stadig mer raffinert.

I denne delen av presseetikken har Pressens Faglige Utvalg hatt lite å bidra med. Utvalget mottar ikke mange klager som gjelder tekstreklame - ganske enkelt fordi publikum ikke vet når den dukker opp. Det er som regel bare redaksjonene selv som vet når de publisere saker ut fra andre hensyn enn en uavhengig og kildekritisk journalistikk.

En og annen sak blir likevel behandlet i PFU. Det skjer som regel når pressekolleger klager på hverandre, eller når en forretningsdrivende mener at en konkurrent i samme bransje får urimelig positiv omtale. Noen saker kommer også opp som følge av generalsekretærens initiativrett.

Antall PFU-saker som gjelder tekstreklame i nettavisene kan såvidt jeg kan se telles på en hånd:

PFU-sak 05-123: Dette er den epokegjørende saken da PFU aksepterte at VG kunne selge sitt eget vektklubb-produkt på redaksjonell plass.

PFU-sak 08-074: Aftenposten.no klages inn for uhemmet redaksjonelt skryt av en ny bilmodell fra BMW, der "kjøregleden" er så stor at begrepet brukes gjentatte ganger, også i tittelen. Samtidig annonserer BMW i Aftenposten med ordet "kjøreglede" som tittel på annonsen. Aftenposten.no ble frifunnet.

PFU-sak 09-137: VG.no blir innklaget for sin anbefaling av "Ukens vin", der det blant annet lenkes til nettstedet "Aperitif". VG blir frifunnet.

PFU-sak 09-191: Presseforbundets generalsekretær klager inn Nettavisen som i en artikkel hyller og anbefaler firmaet "Gullvekten", et firma som kjøper opp gamle gullsmykker og som Nettavisen forøvrig har et kommersielt samarbeid med. Nettavisen blir felt. (Jeg tar forbehold om at det kan finnes flere saker).

Utvalget som nå skal arbeide med tekstreklame i nye medier bør være oppmerksom på at det for tiden skrives masteroppgaver om tekstreklame-spørsmålet. Den foreløpig siste kom i sommer (Ørjan Pettersen: Tekstreklame på nett. En analyse av VG.no og Dagbladet.no). Deler av denne oppgaven er interessant, for eksempel vedrørende lenking til kommersielle nettsider. En annen masteroppgave som berører spørsmål om tekstreklame er Øystein Nes: Spilljournalistiske utfordringer. Diskurser om spilljournalistikkens rolle og utfordringer. Begge masteroppgavene er innlevert ved Universitetet i Bergen, og finnes tilgjengelig i forskningsbasen BORA.

Hemmelig info-topp i politiet

2011-11-09T10:43:00.000+01:00

Jeg leser med undring i Aftenposten om ansettelsen av ny kommunikasjonsdirektør i Politidirektoratet. Dette er som kjent en etat som lenge har blitt anklaget for manglende åpenhet og unødig hemmelighold.

Margrete Halvorsen, som ble ansatt i stillingen og som altså blir ansvarlig for åpenhet og offentlighetsarbeid i etaten, insisterte på at hennes eget navn skulle holdes hemmelig i søknadsprosessen. Fire av de 38 søkerne til stillingen, blant dem altså Halvorsen, bad om at deres navn skulle holdes unna søkerlisten.

Det er av stor betydning at søkerlister til fremtredende stillinger i stat og kommune er offentlige. Åpenhet om hvem som har søkt stillingen skaper trygghet for at ansettelsen går riktig for seg, og at det ikke foregår diskriminering og forbigåelser eller at det blir tatt usaklige hensyn ved ansattelsen. Det er en sikkerhet mot maktmisbruk bak lukkede dører.

Ifølge Offentleglova er søkerlister som hovedregel offentlige. Men det kan gjøres unntak, dersom en søker spesielt ber om det. Da skal det gjøres en individuell vurdering, der stillingens karakter også blir vektlagt. Ifølge Aftenposten var ønsket om hemmelighold i dette tilfellet begrunnet i en frykt for at det kanskje vil skape uro på søkerens tidligere arbeidsplass dersom det ble kjent at vedkommende søker en ny stilling.

Det er en svært dårlig begrunnelse. Jeg har faktisk ennå til gode å se en god begrunnelse for at navnet på en søker skal holdes unna en offentlig søkerliste.

Kommunikasjonsdirektørens manglende vilje til åpenhet lover dårlig for informasjonsarbeidet i Politidirektoratet. Akkurat i denne stillingen burde et krav om hemmelighold i søknadsprosessen i seg selv være diskvalifiserende.

"På Nattbordet" - litt forsinket

2011-10-04T22:27:00.001+02:00

Etter henstilling fra gruppen i østre sofakrok på lunsjrommet - og kun derfor :-) - legger jeg ut en kopi av Dagens Næringslivs faste spalte "På Nattbordet" fra en dag i sommer.

Lurer på om det stemmer at næringslivsledere håper å bli oppringt av denne spalten i Dagens Næringsliv og har forberedte svar liggende klar, slik at de kan få vist at de er interessert i kultur i tillegg til økonomi? Vel, ikke alle er forberedt på at den telefonen kan komme, men her er ihvertfall mitt svar ifølge DN-journalistens penn.

PÅ NATTBORDET

Der ligger det ofte krim. Nå har jeg første bok fra en ny norsk krimforfatter ved navn Eystein Hanssen, «De ingen savner». Ellers er det ganske ryddig, må jeg si.
– Én om gangen, takk!
– Tja. Jeg kjørte til hytta her igår, det er ganske lang tur, og da hørte jeg Vigdis Hjorth på lydbok. «Hjulskift». Det er nok så langt fra krim som man kommer. En fascinerende skildring av to 50-åringer med vidt forskjellig bakgrunn.
– Var det noe du kunne kjenne deg igjen i?
– Jeg kjente igjen miljøene. Det handler om en akademiker som møter en med praktisk bakgrunn. Helt forskjellige. Hun skildrer dem på en veldig god måte.
– Andre favoritter?
– Min yndlingsforfatter er John Irving. Jeg har nok lest det meste av ham. Nylig leste jeg hans siste, «Siste natt i Twisted River», den var ikke helt på høyden med hans tidligere mesterverk, synes jeg. Den vanligvis så overraskende humoren satt ikke like godt.
– Var bøker også en stor del av din oppvekst?
– Det vil jeg si. Jeg har lest bøker helt fra jeg hadde muligheten.Det gikk mye i Stompa og Hardy-guttene. De leste jeg kontinuerlig, og jeg fant dem både underholdende og lærerike. Jeg har faktisk en bra samling med Stompa-bøker. Jeg er av den typen som ikke kan kaste bøker, så de er her et sted ennå.
– En mann etter mitt hjerte, om det er greit å si.
– Nå blir det lite Stompa og mye krim. Jeg leser jo Nesbø som alle andre. Men det er godt å skifte genre iblant. Jeg har med meg fagbøker hele tiden. For eksempel er Martin Eide en suveren fagskribent, han skriver utrolig godt om mediehistorie.
– Noen ambisjoner for sommeren, litterære såvel som andre?
– Ferien kommer nok til å inneholde noe fag, noen tyngre ting. Erfaringen er likevel at det ikke alltid er så lett å gjennomføre.
– Det er du nok ikke alene om.
– Nei. Man havner i et modus hvor det er lettere å plukke opp Nesbø enn Habermas.

(Dagens Næringsliv 13.07.2011)

Semesterstart!

2011-08-23T15:02:00.001+02:00

Jeg gleder meg alltid til høstens første forelesning. I går var det nesten 100 nye og småspente studenter som strømmet inn i Aasen-auditoriet her i Volda (68 journaliststudenter pluss 29 fra info-studiet), til en intro-forelesning om journalistikkfaget. Artig å være i gang igjen, synes jeg.

Åpningsforelesningen kretset rundt «Journalistrollen», i teori og praksis. Denne gangen var jeg litt inspirert av Martin Eides nye lille bok «Hva er journalistikk», der han i en essaylignende stil får sagt mye treffende om hva som kjennetegner faget og rollen. Martin Eide er opptatt av den journalistiske institusjonen, som med sine tradisjoner og konvensjoner, sin yrkesetikk og sine metoder gjør journalisten til «en garantist for relevant informasjon håndtert i henhold til noen kvalitetsstandarder». I et nytt medielandskap er det ikke blitt mindre viktig med en journalistikk som er basert på kildekritiske og presseetiske normer, og som borger for uavhengighet, kvalitet, relevans og etterrettelighet.

Jeg forsøkte å dra i gang litt debatt rundt journalistikk og nye medier, med utgangspunkt i det som skjedde i Libya kvelden før da opprørerne inntok Tripoli. Vi var nok mange som prøvde å følge utviklingen på Twitter denne kvelden. Som vanlig gir tweetstrømmen et interessant men nokså forvirrende og motsigelsesfylt bilde av situasjonen. Oversikten og forståelsen måtte vi nok en gang hente hos de profesjonelle nyhetsredaksjonene. - Men studentene var visst ikke så opptatt av Libya, de var mer opptatt av å diskutere mediedekningen etter 22.juli. Det temaet kommer nok til å prege hele semesteret på journalistutdanningen.

La familien være i fred!

2011-08-06T11:09:00.001+02:00

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!

"The Violent Hero Model"

2011-07-25T13:22:00.003+02:00

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

Katastrofen på tv-skjermen

2011-07-24T13:41:00.002+02:00

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen fredag ettermiddag. Jeg skrudde på radioen – og hørte en merkelig skildring fra Oslo. Jeg forstod det ikke med det samme, det handlet om kaos, ødeleggelser, regjeringskvartalet, om knuste ruter og skadde mennesker - og om to døde, eller var det tre. Jeg lurte på om det var radioteateret som holdt på, men skjønte etter hvert at det virkelig hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ringte til kona og bad henne slå på tv.

Siden har tv stått på mer eller mindre kontinuerlig, slik har det vel vært hos de fleste. Det er til tv vi vender oss når en katastrofe inntrer. TV som medium spiller en nøkkelrolle i slike situasjoner. De aller første opplysningene får vi kanskje på radio eller på nett, men deretter er det tv-sendingene som suger oss inn i de dramatiske hendelsene, som gjør at vi rystes og gripes, og som gir den informasjonen vi alle føler et så sterkt behov for akkurat da. I en slik krisesituasjon er tv uovertruffent som medium.

TV lar oss alle ta del i hendelsene. Hele nasjonen ser på det samme, og det skapes en sterk følelse av samhørighet og fellesskap. Vi er alle rammet, vi er alle berørt. TV blir også bindeleddet mellom landets ledere og folket. Her taler statsminister og konge, her står politiets talsmenn fram, her får vi møte øyenvitnene, og foran tv-en deltar vi i minnestunder. Vår dagligdagse prat med venner og familie handler nå om katastrofen, med utgangspunkt i det vi alle har sett på fjernsyn, og hendelsen blir tolket i våre nære sosiale miljøer.

TV-mediet har spesielle egenskaper til å fylle det voldsomme informasjonsbehovet som oppstår. Det er fjernsynet vi søker til for å tolke det som skjer, og for å håndtere den usikkerheten som plutselig er oppstått. Våre forestillinger om vårt land og samfunn er gått i stykker, og vi trenger informasjon for å sette dem sammen igjen.

Jeg synes NRK og TV 2 har gjort en imponerende jobb i dekningen av katastrofen. Begge redaksjonene kastet seg meget raskt rundt, de har gitt bred og god informasjon døgnet rundt, samtidig som dekningen har vært gjennomført med verdighet og omtenksomhet. En kritisk bemerkning kan være at enkelte forskere de første timene slapp litt for lett til med vidløftige og feilaktige spekulasjoner om at muslimske miljøer var skyldige i terroraksjonen.

Redaktøransvar i England og Norge

2011-07-12T10:06:00.003+02:00

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

Medieansvarsutvalget

2011-07-10T22:41:00.005+02:00

Like før sommerferien la det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget fram sin utredning, NOU 2011:12 - "Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag". Utredningen inneholder forslag til hvordan fremtidens lovgivning på mediefeltet skal se ut. Jeg har vært medlem i utvalget, som har brukt ett og et halvt år på å diskutere mediejus og ansvar for ytringer i alle typer medier.

Utredningen er blitt møtt med sterk kritikk fra presseorganisasjonene. Kritikken er forventet - og etter min mening berettiget. Jeg hører selv til Medieansvarsutvalgets mindretall som på sentrale punkter har lagt fram andre forslag enn utvalgets flertall.

I utvalgets mandat peker departementet på at dagens regler om hvem som kan holdes ansvarlig for ytringer er fragmenterte og kompliserte. Utvalget ble bedt om å vurdere om disse reglene bør samles i en egen medieansvarslov. I utredningen som nå er lagt fram sier flertallet nei til en slik lov, mens vi i mindretallet ønsker en medieansvarslov. Vi peker også på hva en slik medieansvarslov bør inneholde.

Utvalget er også delt i synet på det strafferettslige redaktøransvaret. Mens flertallet ønsker å fjerne det særskilte strafferettslige ansvaret som redaktøren i dag har etter straffeloven, ønsker mindretallet å gå motsatt vei: Vi ønsker å styrke det objektive redaktøransvaret, som gjør redaktøren ansvarlig for alt innhold i en publikasjon uansett hvem som har produsert det.

Mindretallet - Guri Hjeltnes, Gunnar Flikke og undertegnede - hadde 15.juni en kronikk i Aftenposten der vi presenterte noen av våre tanker og konklusjoner. Denne kronikken ligger nå som egen side i høyrespalten her på bloggen ("Ja til medieansvarslov").

Overrekkelsen av NOU-en til statsråd Anniken Huitfeldt ble omtalt blant annet av NRK, Adresseavisen og Aftenposten. Hele NOU-en ligger forøvrig her.

Hvem er kongepudler?

2011-05-25T10:03:00.004+02:00

Sukk.

Faksimile fra Dagsavisen

Jeg leser Osloavisene på morgenkvisten. Det handler om forfatteren ”Anonym”. I dag også.

Anonym-dekningen er et ekstremt utslag av nærsyntheten i journalistikken. Hvem som skrev disse bøkene om Oslo-eliten interesserer få andre enn Oslo-eliten selv, herunder hovedstadens journalister. Men de har til gjengjeld en voldsom interesse for akkurat dette spørsmålet. Tirsdagens ”avsløring” om at forfatteren er forholdsvis ukjente Per Kristiansen var visstnok en nedtur. Man hadde håpet at forfatteren skulle være en kjendis av noe større format.

Jeg leste ”Kongepudler”, den første av de tre bøkene som ble utgitt på Kagge Forlag under psevdonymet ”Anonym”. Det var en ganske morsom satirisk bok. Den handler om karrierejaget, selvdyrkelsen og vennetjenestene i den norske eliten i Oslo. Verst gikk det vel ut over Trond Giske og Ari Behn. Jeg tenkte mens jeg leste at satire er en verdifull sjanger.

Men det var altså spekulasjonene rundt den anonyme forfatteren som fikk mest oppmerksomhet. Journalistene visste ikke, men skrev likevel, og brukte uendelig med spalteplass på spekulasjoner og name-dropping. Halve kjendisgalleriet i Oslo ble foreslått. Kunne det forresten være ”en av oss”? En eller annen kjent journalist? Spekulasjonene har vedvart siden – ikke bare over kaffekoppen i kantina og på pressepuben, men faktisk også i spaltene.

Jeg kan ikke annet enn å beundre Erling Kagge, forlagsmannen bak det hele. Grepet med den anonyme forfatteren var genialt. Oslojournalistene danset akkurat slik han ønsket. Lanseringen fikk en enorm medieomtale. Men sannelig klarer han ikke å toppe det med denne ukens avsløring. Det var stor trengsel under pressekonferansen da forfatteren ble presentert.

I dag har Ari Behn meddelt seg til pressen. Han nekter å tro at Per Kristiansen - ”eller hva han nå het” (sitat fra Ari) - virkelig er den hemmelige forfatteren. Dette melder VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV 2, P4, P5 og alle andre i dag. Neivel. Jeg kan forstå at Ari Behn helst foretrekker mer prominente motstandere. Jeg kan også forstå at både Kagge, Behn og enkelte andre deltakere i feltet ønsker nye runder i saken. Men jeg kan ikke forstå at en samlet norsk presse fortsatt danser som marionetter. Eller er pressedekningen i seg selv nå blitt en satire? Over samrøret mellom kjendiseliten, lanseringsekspertene og pressen selv? En slags selvironi?

Det er forresten en bra kommentar om saken i Aftenposten i dag.

Hvor flink føler du deg?

2011-05-04T11:49:00.003+02:00

Det er noe merkelig med den store kvalitetsundersøkelsen som ble presentert på Norsk Redaktørforenings vårmøte denne uka. Det man har undersøkt er ikke journalistisk kvalitet som sådan, men pressefolkenes oppfatning av kvalitet i sitt eget arbeid. Det er to forskjellige ting.

Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag står bak undersøkelsen, som er gjennomført av TNS Gallup. Undersøkelsen inneholder for så vidt en del interessante funn. Den viser blant annet store variasjoner mellom ulike mediegrupper med hensyn til hvor stor mengde stoff den enkelte journalist produserer. Mens nettjournalister produserer 39 redaksjonelle produkter pr. uke, produserer ukebladjournalister 4 produkter pr. uke. Det er også nettjournalistene som i størst grad mener de selv leverer produkter som ikke oppfyller redaksjonens kriterier for god kvalitet.

Undersøkelsen spør også hva som påvirker kvaliteten på de redaksjonelle produktene. De fleste informantene svarer tid, bemanning, produksjonskrav og ressurser. Ikke særlig overraskende svar.

Videre spørres det om hva som var opphavet til saker som journalisten har levert fra seg den siste tiden. Skal vi tro undersøkelsen er 64 prosent av sakene journalistens eller redaksjonsledelsens egen idè. Kun 11 prosent av sakene kommer fra eksterne instanser, som pressemeldinger eller annen offentliggjøring. Her stiller jeg meg tvilende til om svarene gir et riktig bilde. Jeg tror langt flere saker enn dette tilflyter redaksjonen fra eksterne kilder. Spørsmålsstillingen er uklar og gir ikke troverdige svar. Dette er som når man undersøker bilføreres oppfatning av egne ferdigheter: Et stort flertall føler de er bedre enn gjennomsnittet.

Det store problemet med undersøkelsen er dette: Hva er de journalistiske kvalitetskriteriene? Hvilke krav er det egentlig man stiller til seg selv? Nøyaktig hvilke kriterier er det man vurderer seg selv i forhold til?

Det ville vært nyttig om redaksjonene først redegjorde for hva de mener med kvalitet, hvilke ambisjoner for kvalitet de egentlig har, før de redegjør for om ambisjonene er oppfylt. Hvor ligger egentlig listen? Det ville også vært bra om man spurte andre enn seg selv om man er dyktig nok. For eksempel publikum.

Undersøkelsen sier lite om hvor god du er, men den sier litt om hvor god du føler deg.

Nyheter - omatt og omatt

2011-04-29T00:13:00.006+02:00

22.juni 2010 28.april 2011

Får du også av og til følelsen av at du har hørt nyhetene før?

Ovenfor ser du dagens Dagblad- forside, sammen med forsiden fra 22. juni i fjor. Ti måneder mellom den første og den andre.

Er egentlig for resirkulering jeg. Men ikke akkurat for ny-heter da.

Nå venter vi bare på fjorårs-nyheten om huggorm-faren. Og om de kreftfarlige solkremene. Og Syden-kuppet. Og hvordan redde forholdet i ferien. Og lavkarbo-dietten. Og den om at nå kommer sola.

Kate og William. Her også.

2011-04-27T22:40:00.004+02:00

Skal det være en bryllups-kaffelatte?
Den er jo litt stilig da. Faksimile fra
avisen Miami New Times.

I England skal to personer gifte seg på lørdag. Det er visstnok tidenes mediebegivenhet.

BBC har satt av 850 medarbeidere for å dekke bryllupet. ITV nøyer seg med 350. Amerikanske CNN sender over en stab på 400 personer. De mest kjente ankerpersonene fra amerikansk tv kommer alle til London. Våre hjemlige tv-kanaler, NRK og TV 2, har lenge gitt oss daglige oppdateringer fra sine utsendte hoffreportere i London. Og den som låner øre til radioens evig pludrende programledere i disse dager, får omlag et dusin bryllupsreferanser pr. time

I ettermiddag landet et fly med 30 norske journalister i London.

Er vi virkelig så interessert? Vi er visst det.

Det er noe tidløst over det som nå skjer. I uminnelige tider har mennesker interessert seg for maktpersoner, celebriteter og fremtredende skikkelser i samfunnet. Slike har alltid vært symboler og samlende figurer for nasjoner og folkegrupper. De har vært identitetsskapende, de har skapt nasjonens fortellinger, som sier noe om hvem vi er som folk. Kjendisstoff og kongestoff er et eldgammelt fenomen, og det har alltid hatt et publikum. Fikk noen nyss om at kongen og hans følge var på vei, stilte de seg opp langs reiseruta. Og den som så kongen dra forbi, var alltid rask med å fortelle andre om opplevelsen. Denne uka sitter folk langs The Mall og venter, eller foran tv-en, - av samme grunn som før. Fortsatt har de kongelige symbolstyrke og identifikasjonskraft.

Prinsebryllupet er en gave til mediene. Det er ikke så mange begivenheter i vår tid som har potensial til å samle folket. Men denne begivenheten har tydeligvis det. Den appellerer også til ulike aldersgrupper og ulike samfunnslag. Derfor ønsker mediene å skru opp interessen for begivenheten enda noen hakk. Forhåndsomtalen er viktig, den sier alltid: dette må du ikke gå glipp av. Interessen for prinsebryllupet er nok i utgangspunktet stor, men ikke fullt så stor som mediene gir inntrykk av.

Beste tabbehistorie?

2011-04-21T15:17:00.004+02:00

Ser at et knippe journalister skryter av sine jobb-tabber. Men tabbene deres er jo bare sånn middels tøffe, spør du meg. Her er en av mine:

Jeg jobba i NRK på 1980-tallet. Det var før digitaliseringens tid, og jeg var stadig på farten med kringkastingens gode gamle Nagra - som er en bærbar lydopptaker, en sånn med to spoler vet du, der båndet går sakte fra den ene spolen til den andre.

Nagra - her med begge spolene intakt.

Intervjuet skulle gjøres på Fornebu flyplass. Ankomst utland. Det var et opptak, og det var en enmannsjobb for en radioreporter. Jeg husker ikke i dag hvem det var som ankom landet og som skulle intervjues, men det jeg husker er at tomspolen på Nagraen var borte vekk. Glemt. Forsvunnet. Hva gjør man da? Hvor skal man tre båndet, lissom? Når intervjuobjektet plutselig kommer gående gjennom ankomsthallen må det handles raskt. Jeg stoppet en tilfeldig passasjer og spurte om hun allervennligst kunne tenke seg å ta imot det løse båndet som egentlig skulle gått inn på tomspolen - og satte i gang opptaket. Mens jeg snakket med intervjuobjektet, halte min redningskvinne inn lydbåndet omtrent som hun drog inn en line i fiskebåten. Hun tok oppgaven seriøst. Men hvor skulle hun gjøre av båndet som hun halte inn? Intervjusamtalen tok sin tid. Hun ropte til andre passasjerer om noen av dem tilfeldigvis hadde en tom bag. En mann stoppet opp, han stirret en stund på den voksende vasen av lydbånd på gulvet, så forstod han situasjonen og begynte å fylle bagen sin med båndet.

Så stod vi der da, et team på tre mennesker, ukjente for hverandre, og gjennomførte et gravalvorlig radiointervju: En reporter, en reservetomspole og en oppsamler. Førstnevnte ytterst profesjonell, som jo alle skjønner, de to andre etterhvert smått flirende. Men intervjuobjektet - som jo var hovedpersonen i det hele - tok det visst relativt pent. Et fyldig intervju ble ihvertfall gjennomført.

Senere på dagen hadde jeg redigeringstid i studio, med egen tekniker. Jeg tømte bagen med lydbånd-spaghetti på bordet foran ham.

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

2011-04-20T10:25:00.004+02:00

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.

Et feminist-etisk perspektiv på presseetikken

2011-04-14T14:10:00.006+02:00

Av og til skal man være litt dristig. Jeg har skrevet en artikkel om feministisk etikk i et vitenskapelig tidsskrift.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Materialisten, som er et tverrfaglig referee-basert tidsskrift med en viss forankring ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Tittelen på artikkelen er "Journalisten og den sårbare. Et relasjonsetisk innspill til presseetikken". Jeg prøver å vise hvordan feministisk etisk teori kan styrke presseetikken - på flere og betydningsfulle måter.
Artikkelen ligger på egen side et stykke nede i høyrespalten på bloggen.

Greit at kommunen betaler for journalistikken?

2011-04-12T20:44:00.002+02:00

Sponsing har lenge vært en vanlig finansieringsform for tv-journalistikk. Men blir aviser også sponset? Javisst. I lokalavisa Tidens Krav blir deler av journalistikken betalt av Smøla kommune.

Tidens Krav er en relativt stor lokal- og regionavis for Kristiansund og Nordmøre. I fjor presenterte redaksjonen en serie videoreportasjer under vignetten "Roald møter havfolk", der journalist Roald Sevaldsen tøffet rundt i trebåten sin og laget reportasjer fra det lokale kystmiljøet. Det var en fin serie. Den ble populær og satte seer-rekord for TK-TV. I år skal suksessen følges opp, - med produksjonstilskudd fra Smøla kommune.

Daglig leder i Smøla Næringssenter, Einar Wikan, mener reportasjene som ble laget i fjor "gav usedvalig god Smøla-reklame". Og nå vil kommunen ha mer. Einar Wikan sitter selv i idègruppa for de kommende reportasjene, sammen med kommunens enhetsleder for kultur og to medarbeidere fra Tidens Krav.

Det blir sikkert en flott serie i år også. Nydelige bilder fra et av landets vakreste områder, med sjøluft og krabbefiske, historier fra gamle fiskevær og morsomme samtaler med hyggelige mennesker. Men er det greit at kommunen betaler for journalistikken? Og at avisa og kommunen samarbeider om "god Smøla-reklame"?

Jeg lurer forresten på hvorfor akkurat Smøla ble valgt. Er det fordi kommunen er journalistisk interessant, eller fordi den betaler best? Et annet spørsmål er hvilken innflytelse kommunens representanter i produksjonsgruppa har på produksjonen. Den som betaler for moroa har gjerne lett for å kreve ikke bare innflytelse, men styring og kontroll. Et tredje spørsmål er om det er mulig for Tidens Krav å drive kritisk journalistikk på Smøla kommune, avisens økonomiske velgjører?

I Tekstreklameplakaten som norsk presse har forpliktet seg på heter det: "Medienes troverdighet er avhengig av et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser."

I dette prosjektet er det unektelig visse bindinger til utenforstående interesser.

"Nesten til stede"

2011-04-07T23:06:00.002+02:00

Jeg pleier ikke å omtale romaner på denne bloggen – men gjør et unntak i dag. Akkurat nå er jeg nemlig ferdig med Bjørn Olav Nordahls ”Nesten til stede”, utgitt på Gyldendal sist høst. Må si det var ganske interessant og fascinerende lesning.

Boka er en oppvekstroman, og handlingen utspiller seg i et adventistmiljø på slutten av 1970-tallet. Vi følger unge Bjørnar fra 13-årsalderen til han avslutter gymnaset. Både menighet og familie har store forventninger til den skoleflinke gutten, men selv føler han seg splittet mellom det religiøse miljøet og den frie verden utenfor. Bokas røde tråd er guttens kamp for å tilfredsstille de mange og strenge krav til oppførsel, meninger og holdninger som han møter. Han lykkes langt på vei - men kostnaden er å gi avkall på seg selv og sin egen identitet.

Det er Adventkirken som er rammen, men innholdet og historien vil være gjenkjennelig også for andre og større kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Det handler om makt og undertrykkelse, men også om idealisme, omsorg og frigjørende tro. Livet på den kristne internatskolen med de strenge reglene er godt skildret. Fortellingen er spekket med episoder og glimt fra internatlivet der de veltilpassede blir løftet opp og de mistilpassede blir kuet, og der både de snille og de rampete prøver å sortere ut hvem de er og hva de skal tro på.

Bjørn Olav Nordahl er i sitt yrkesliv en fremragende undersøkende journalist. Journalister – og i særdeleshet gravejournalister – er dedikert til å finne ”sannheten” om hva som skjer i samfunnets mange forunderlige kroker. Men noen ganger kan faktisk romanen formidle en større og dypere sannhet enn journalistikken.

Som i dette tilfellet.

Metoderapportene er lagt ut

2011-04-04T23:03:00.010+02:00

Her - ligger metoderapportene til alle de 66 prosjektene som ble sendt inn for å konkurrere om årets Skup-pris. Heder og diplomer ble delt ut under Skup-konferansen i Tønsberg sist helg.

Jeg anbefaler spesielt de fem første metoderapportene. Det er disse som fikk enten pris eller diplom. Samtlige inneholder mye veiledning og smarte råd for journalister - og journaliststudenter - som vil avdekke kritikkverdige forhold og kaste lys over saker som noen ønsker å holde skjult. Et vell av tips og nyttige erfaringer finnes i de øvrige 61 rapportene også. Som jurymedlem kan jeg melde om et imponerende nivå på mange prosjekter - langt flere enn de som ble hedret under konferansen. Gravejournalistikken holder stand i en tid da de journalistiske mediene har gjennomgått nedskjæringer og innsparinger.

Vinnere av årets Skup-pris ble tre TV 2-journalister med prosjektet "Eldrebløffen". Om dette arbeidet uttalte juryen:

"Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme.

Med imponerende pågangsmot, stor kreativitet, utholdenhet og systematisk arbeid klarte journalistene å dokumentere tilstander i helsevesenet som var ukjente også for helseministeren. Det faktiske behovet for sykehjemsplasser ingen kunne legge fram, klarte journalistene til slutt å få dokumentert i form av konkrete tall fra hver eneste kommune. De ga seg ikke før bildet var komplett.

Gjennom utstrakt bruk av nett og sosiale medier som journalistisk metode, fikk journalistene hjelp fra lesere og seere til å kontrollere opplysninger og komme nærmere de reelle tallene i hver enkelt kommune. Kreativ bruk av Questback til datainnsamling og en usedvanlig systematisk innsats for å få riktig person i hver kommune i tale, er andre smarte grep juryen har merket seg.

Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering. Journalistenes arbeid framstår som en god veiviser gjennom kommunale, kronglete korridorer, og som et særdeles godt eksempel på faktasøkende journalistikk i et politisk landskap preget av tilsløringer.

Juryen gratulerer Steinar Figved, Robin Idland Krüger og Asbjørn Øyhovden med SKUP-prisen for 2010."

Kronikk

2011-02-26T12:15:00.000+01:00

En utvidet versjon av forrige blogginnlegg er publisert i Dagbladet i dag.

Faiza, familien og pressen

2011-02-23T00:05:00.004+01:00

Faksimile av VGs forside 10.02.2010

Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.

En viktig journalistikk-bok

2011-01-29T23:34:00.003+01:00

• Poenget med journalistikk er å tilby borgerne den informasjonen de trenger for å være frie og selvstyrende.

• Journalistikkens kjerne er verifikasjon. Det er dette som skiller journalistikk fra underholdning, propaganda, fiksjon og kunst.

• Journalisten bestemmer ikke lenger hva folk skal lese, se eller høre. Den gamle portvaktens tid er forbi. Nå handler det om å skape mening i informasjonsflommen. Dette innebærer ikke først og fremst analyse og forklaring, men verifikasjon.

• Journalisten er ikke objektiv, men journalistens metode kan være det.

Utsagnene er hentet fra boka ”The Elements of Journalism” av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Denne boka vakte stor oppmerksomhet og ble godt mottatt da den ble utgitt første gang i 2001. Den fikk en rekke priser, og både i USA og internasjonalt er den blitt et referansepunkt. En ny og oppdatert versjon kom i 2007. Boka er i dag å finne på pensumlister også ved enkelte norske journalistutdanninger.

Perspektivet er i utgangspunktet pessimistisk: Noe er galt med dagens journalistikk. Ikke bare har publikum en lav tillit til pressen og mener den ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. Også journalistene selv er i ferd med å gi opp tanken om et samfunnsansvar. I redaksjonsrommene snakkes det lite om journalistisk kvalitet, men desto mer om forretningsmodeller og teknologi. Journalistikken er i ferd med å forsvinne i en stor verden av kommunikasjon.

Forfatterne forteller om bokas forhistorie som startet på et møte på Harvard-universitetet i 1997. En gruppe fremtredende journalister og redaktører var samlet for å diskutere journalistikkens kvalitet og utvikling. Deltakerne var bekymret. De kunne knapt kjenne igjen faget sitt i mye av det som blir presentert som journalistikk rundt dem. Er journalistikken i ferd med å bli borte? Hva vil vi da få i stedet? Reklame? Underholdning? E-handel? Propaganda? Automatiske online nyhetsgeneratorer?

To spørsmål ble sentrale for gruppen av bekymrede journalister:

- Hvis vi tror at journalistikk på en eller annen måte er forskjellig fra andre former for kommunikasjon, nøyaktig hvordan er den forskjellig?

- Hvis vi tror at journalistikken trenger å endre seg og tilpasse seg en ny virkelighet, men at enkelte grunnleggende prinsipper må bevares, nøyaktig hvilke prinsipper er dette?

Boka ”The Elements of Journalism” gir et svar på de to spørsmålene. Den presenterer en liste bestående av ti prinsipper som pressen i sin store endringsprosess ikke må tape av syne.

1) Journalism`s first obligation is to the truth.
2) Its first loyalty is to citizens.
3) Its essence is a dicipline of verification.
4) Its practioners must maintain an independence from those they cover.
5) It must serve as an independent monitor of power.
6) It must provide a forum for public criticism and compromise.
7) It must strive to make the significant interesting and relevant.
8) It must keep the news comprehensive and in proportion.
9) Its practioners have an obligation to exercise their personal conscience.
10) Citizens, too, have rights and responsibilities when it comes to the news.

Hvert av punktene blir utførlig begrunnet og diskutert i boka.

Jeg synes på mange måter dette er en god bok. Den inneholder tankevekkende observasjoner, og den er poengtert og klartenkt i sin oppfatning av hva som er god journalistikk. For en leser som sitter i en annen tradisjon og kultur enn den amerikanske er utbyttet likevel noe varierende. Til tider skriver forfatterne meget opplysende om utviklingstrekk som vi også kjenner igjen hos oss; til andre tider er boka preget av cases, referater og debatter som er relativt interne og som har liten relevans utenfor USA.

Forfatterne har en bombesikker tro på at alle de kvalitetstiltak de foreslår også vil lønne seg økonomisk for mediebransjen. Vel, akkurat det synes kanskje ikke å slå til…

Du kan for øvrig lese et intervju med en av forfatterne på NRK Brennpunkt sine sider - her.

Maria Amelie-saken: Kampanjejournalistikk?

2011-01-18T12:16:00.006+01:00

Faksimile: VG-nett 18.01.11.

Ja, mediedekningen av Maria Amelie-saken fremstår som en kampanje. Jeg tror Trygve Hegnar langt på vei har rett i det. Støtten som Maria Amelie har fått i mediene har vært overveldende.

Nå er ikke kampanjejournalistikk nødvendigvis noe galt. Det er lov for pressen å ta stilling, og det er legitimt å sette et kraftig nyhetstrykk og søkelys på en sak der man mener det skjer urettferdighet og overgrep. Forutsetningen må være at fakta ikke underslås, at alle viktige sider ved saken blir belyst, og at det rettes kritiske spørsmål i begge retninger. Det siste har ikke vært et påfallende trekk ved denne saken.

Helt ensidig har mediedekningen likevel ikke vært. Jeg har registrert at BT støttet utvisningen på lederplass. Utlendingsmyndighetenes argumenter er kommet fram i en rekke oppslag og artikler. Debattfeltene i nettavisene har vært preget av sterke og ulike meninger om saken, inkludert støtte til byråkrati og regjering. Pressen har dekket kritisk støttegrupper på Facebook der du kan bli automatisk innmeldt. Og Trygve Hegnar får jo oppmerksomhet i mange medier rundt sitt synspunkt.

Når dekningen likevel framstår som en overveldende støtte til Maria Amelie, tror jeg det i hovedsak skyldes to forhold. For det første har det ikke vært mange alternative røster å høre fra det offentlige Norge. Få kilder har vært villige til å uttale seg. UDI-direktør Ida Børresen og UNE-direktør Terje Sjeggestad har stilt opp, en statssekretær fra Justisdepartementet har uttalt seg et par ganger, men ellers har det vært stille. Enkelte politikere og regjerings-medlemmer mumler litt ullent i bakgrunnen.

Det andre viktige forholdet er at saken som sådan inneholder sjeldent mange nyhetsvennlige karakteristika, som gjør at den får et enormt gjennomslag. Den handler om en enkeltperson, et ansikt, en skjebne. Det er attpå til en talefør og sympatisk enkeltperson som er lett å forholde seg til. Publikum forstår og identifiserer seg med Maria Amelie. Saken formidler følelser - sjokk, frykt, og glede, og den vekker følelser hos oss alle. Den har et tydelig moralsk aspekt som utfordrer folk til å ta stilling. Dessuten blir den av mange tolket som en enkelt og tydelig konflikt: Maria Amelie mot Den norske regjering. Hvem holder du med? Videre handler saken om et vesentlig politisk saksområde, nemlig innvandringspolitikken. Dermed er også vesentlighetskriteriet oppfylt. Og sist men ikke minst: Det skjer en rask utvikling i saken, den er en føljetong, det skjer noe hver dag, den passer nyhetsmedienes rytme - og den har en ukjent utgang: hvordan vil dette ende? Følg med på nyhetene, så får du vite.

PS: http://www.journalisten.no/story/63732

Kritisk journalistikk og verdien av den systematiske mistillit

2011-01-08T08:49:00.002+01:00

Tillit er et positivt ladet ord. Mistillit er et negativt ord. Men en forutgående mistillit en ofte en helt nødvendig forutsetning for tillit.

Hvorfor føler jeg meg ganske trygg og avslappet når jeg er ute og flyr, til tross for at jeg vet hvor mye som kan gå galt i det kompliserte tekniske systemet som holder flyet på vingene? Jo, fordi noen har sjekket flyet på forhånd og kontrollert at alt virker som det skal. Med jevne mellomrom er flyet inne til kontroll, der fagfolk går systematisk gjennom alt som kan tenkes å svikte. Kontrollen er uttrykk for en systematisk mistillit til teknikken. Man stoler ikke på at det sikkert går bra, men ser i stedet seg for seg alle mulige steder der feil og svakheter kan tenkes å oppstå – og sjekker disse. Derfor er flysikkerheten i dag god. Vi kan være ganske trygge på at flyturen vil gå bra. Den systematiske mistilliten til teknikken er grunnlaget for vår tillit til flyselskapet. Mistillit skaper tillit.

Disse tankene har jeg fra Bjørn Myskja, som er medlem av regional forskningsetisk komite i Midt-Norge. I et intervju med bladet Forskningsetikk overfører han fly-eksemplet til medisinsk forskning. Fordi de forskningsetiske komiteene møter forskningsprosjekter med en grunnleggende mistillit, kan publikum ha tillit forskningen og stille opp som forskningsobjekter.

Selv vil jeg gjerne overføre perspektivet til den kritiske undersøkende journalistikken. Den møter ikke alltid så stor forståelse blant folk. Mange spør: Hvorfor skal journalistene være så kritiske og negative? Hvorfor skal de alltid lete etter feil? Hvorfor kan de ikke fremheve det positive i stedet? Svaret er at en kritisk undersøkende journalistikk bidrar til at vi kan stole på institusjonene i samfunnet. Fordi offentlige etater og store bedrifter vet at de blir overvåket og passet på av en kritisk presse, skjerper de seg. De vet at slurv, maktmisbruk og forsømmelser kan føre til at de blir uthengt i pressen. Medienes systematiske mistillit og kritiske blikk på ulike institusjoner gjør at publikum kan ha tillit til disse institusjonene. Slik fører mistilliten til tillit også her.

Årskavalkade PFU

2010-12-30T12:15:00.003+01:00

Den årlige statistikken fra Pressens Faglige Utvalg kommer trolig en av de nærmeste dagene. Da får vi vite hvor mange klager som er behandlet, hvor mange klagesaker som har endt med fellelse og hvilke medier som er felt flest ganger.

Her er en alternativ årskavalkade for PFU. Jeg synes jo at de omlag 150 uttalelsene som utvalget leverte i fjor stort sett er kloke og riktige. Stort sett. Men enkelte underlige avgjørelser forekommer.

Årets merkeligste avgjørelse

Bladet Hus og Bolig ble innklaget til PFU etter en reportasje om såkalt ”Geriljabroderi”. Dette er et prosjekt og et håndarbeidsmiljø som lager klassiske, sirlige og vakre korsstingsbroderier med litt uventede og kraftige verbale budskap (”Drit og dra”, ”Hold kjeft” - og verre :-). En av initiativtakerne, Mona Pedersen, ble intervjuet av bladet. Hun fortalte blant annet om en planlagt bok med tittelen ”Geriljabroderi”. Mona Pedersen (ja, jeg kjenner henne) opplyser i sin klage til PFU at journalisten (som i dette tilfellet er identisk med bladets redaktør) umiddelbart etter intervjuet går hen og registrerer domenenavnet ”www.geriljabroderi.no” som sitt eget. Journalisten selv sier det skjedde to dager før. Litt senere utgir journalisten en bok med tittelen ”Geriljabroderi”, på et forlag hun selv eier.

Dobbeltrolle? Vel, ikke ifølge PFU. På sitt møte i mars i år slo utvalget fast at journalisten har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

Jeg forstår ikke PFUs konklusjon i denne saken. Den strider mot alt som pressen ellers hevder om journalistisk integritet.

Problemet er ikke at journalisten utnytter journalistisk materiale på andre måter enn i den avtalte reportasjen. Det gjør journalister ofte, f eks ved å skrive bøker. Problemet er heller ikke at journalisten driver med annen virksomhet i tillegg til sin jobb i bladet. Det må være lov. Problemet er derimot at journalisten driver konkurrerende virksomhet med sin kilde. Journalisten driver privat forretningsvirksomhet på samme feltet som hun også dekker redaksjonelt. Journalistens bi-virksomhet og private forretningsidé skjer faktisk i direkte konkurranse med intervjuobjektet, men uten at intervjuobjektet er klar over dette. Det er ubegripelig at PFU synes dette er ok.

For det første må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.3 som sier at redaksjonelle medarbeidere skal unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. For det andre må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.4 som sier at redaksjonelle medarbeidere ikke må utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når PFU en sjelden gang får en sak om journalistisk integritet, er det synd det skal ende slik. (Sak 09-258)

Årets mest kryptiske

”Utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.” Hmm. Må visst grunne litt på den. (Sak 10-108)

Årets hjertesukk

”Pressens Faglige Utvalg registrerer med undring den manglende forståelse ansvarlig redaktør av Nordensnyheter.no åpenbart har når det gjelder presseetikkens fundamentale kjøreregler.” (Sak 09-238)

Årets strengeste

Årets strengeste irettesettelse ble tildelt gratisavisen Natt og Dag. Avisen rappet bilder fra tilfeldige Facebook-sider, personbilder av fullt gjenkjennelige personer, og brukte disse som illustrasjoner til en sak som ikke hadde noe som helst med de avbildede å gjøre. Tvert imot: Saken var av en slik karakter at de fleste ville betakket seg for å bli forbundet med den. PFU sier at ”For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på dette”. Høyst berettiget hoderysting, spør du meg. (Sak 10-136)

Årets snilleste

En engasjert avisleser så seg lei på pressens slurvete omtale av amerikansk politikk og samfunnsliv. Mannen klaget Aftenposten inn for PFU på grunn av et oppslag om skolestyret i delstaten Texas, der det ifølge Aftenposten for tiden pågår et bikkjeslagsmål om hva elevene skal lære på skolen. Flertallet i skolestyret (som består av ti konservative og fem liberale medlemmer) vil blant annet vedta at elevene ikke lenger skal få høre om evolusjonsteorien, men kun at jorden er Guds verk skapt gjennom ”intelligent design”. Flere andre oppsiktsvekkende pensumendringer er også nevnt i artikkelen.

Saken er hentet fra den anerkjente britiske avisen The Independent. Men leser man saken i The Independent, vil man se at dette slett ikke er noe forslag fra skolestyret i Texas. Det er derimot en meningsytring fremsatt av en eller annen som kritiserer skolestyret i Texas. I forslaget til nytt pensum finnes det ikke et ord verken om evolusjonsteori, gudstro eller intelligent design.

”Kontroller at opplysninger som gis er korrekte” heter det i Vær Varsom-plakaten. Gjelder det også når man siterer andre medier? Javisst, det har PFU understreket en rekke ganger. Aftenposten påpeker imidlertid at når det gjelder utenriksstoffet har man ikke kapasitet til å kontrollere at opplysningene er korrekte. Det har PFU full forståelse for. Men hva når heller ikke avskriften er korrekt? I dette tilfellet har man kommet i skade for å gjengi bare halve opplysningen fra The Independent, men den følge at hele greia ble misvisende. Rettere sagt: den ble fullstendig feil. Da er det at PFU lanserer tanken om at så lenge feile opplysninger ikke krenker noen, så er det ikke så farlig. Da er det faktisk greit.

Konklusjon: Aftenpostens sak om skolestyret i Texas er i samsvar med god presseskikk. Årets snilleste? Jeg tror det. (Sak 10-175)

De kunne ventet litt

2010-12-27T09:38:00.005+01:00

(Foto: BA)

På morgenkvisten siste søndag før jul var det brann i en enebolig i Åsane i Bergen. En mann og en kvinne i 50-årsalderen var til stede i huset. Begge mistet livet i brannen. Hendelsen ble dekket både i lokale og nasjonale medier.

En presseetisk regel som mediene vanligvis er flinke til å overholde er å ikke identifisere omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende er underrettet. I dette tilfellet ser det ut som at nettavisene glemte denne regelen.

Bergensavisen (BA) forteller noen dager etter brannen at datteren i huset denne natten var på overnattingsbesøk hos en venninne. 17 år gamle Iris var med og feiret venninnens bursdag, og sov til utpå formiddagen neste dag. Da hun våknet var det kommet tekstmeldinger fra venner og kjente som spurte om det var hjemme hos henne det var brann. Da jenta sjekket nettavisene i halvt tre-tiden kunne hun se bilder av hjemmet sitt i brann og lese at to personer var omkommet. Hun oppsøkte politiet sammen med en venn av familien for å få et endelig svar på hvem de omkomne personene var. Der fikk hun beskjed om at de ikke kunne fortelle henne noe før de hadde sikker identifikasjon - alt ifølge BA. Hele søndagen prøvde mora til jentas venninne å kontakte politi og brannvesen for å forklare 17-åringens behov for informasjon, uten at noe skjedde. Først etter tolv timer fikk hun beskjeden hun fryktet.

Brannen ble varslet av naboer klokka 09.15. Brannvesen og politi kom raskt til stedet. Det samme gjorde pressen. BA la ut sin første melding klokka 09.17, BT klokka 09.45. Brannen var synlig over et stort område, og mye folk strømmet til. Klokka 09.30 var røykdykkere kommet seg inn i den brennende boligen. Klokka 09.50 ble to livløse personer båret ut fra huset. Etter at ambulansepersonell hadde forsøkt livreddende førstehjelp ble det klart at de to var omkommet. Journalister og andre som bivånet redningsarbeidet forstod hva som var skjedd. Meldingen om at to personer var omkommet stod og lese i nettavisene umiddelbart.

I Vær varsom-plakaten pkt. 4.6 står det: "Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er varslet". Identifikasjon skjer ikke bare ved navn, det kan også skje på andre måter, blant annet gjennom bilder. Derfor sladder pressen f. eks. bilskilter på foto av dødsulykker i trafikken.

En husbrann vil pressen selvsagt melde om umiddelbart, helst mens den pågår. En brann er ofte synlig over et stort område, uttrykningskjøretøy er på veiene og folk lurer på hva som skjer. Bilder er en naturlig del av pressedekningen, og et brennende hus er selvsagt gjenkjennelig. Intet av dette kan man holde tilbake. Men det man kan holde tilbake er opplysningen om at to mennesker er omkommet, i det minste i noen timer.

Ingen skal behøve å lese i avisen at deres nærmeste pårørende er død.

I dette tilfellet vet jeg ikke om journalistene på vakt i det hele tatt spurte politiet om pårørende var varslet (det er normalt politiet som gir denne opplysningen), - den raske publiseringen kan tyde på at man ihvertfall ikke ventet særlig lenge på svar. Nyhetsjaget gjorde at man satte Vær Varsom-plakaten til side.

Samtidig ser det ut som at også politiet kan kritiseres i denne saken. Hvorfor fant man ikke fram til den berørte jenta litt raskere, og sørget for at hun ble informert og ivaretatt? Greit nok at en sikker identifikasjon av de to omkomne kan ta litt tid, men sannsynligheten for hvem de var burde tilsi en noe kjappere handlemåte fra politiets side.

WikiLeaks - en oppsummering

2010-12-20T12:52:00.002+01:00

Årets mest omdiskuterte fenomen i journalistikken har vært nettstedet og organisasjonen (er det forresten en organisasjon?) Wikileaks. Det har ikke vært helt lett å vite hvordan man bør forholde seg til dette fenomenet.Er det mulig å gjøre en oppsummering nå ved slutten av 2010?

Lekkasjene som Wikileaks (min skrivemåte uten stor L i midten er bevisst) har formidlet i løpet av året har vært av ulike slag. Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april i år da en video av et amerikansk angrep i Irak ble publisert. En gruppe mennesker, tilsynelatende sivile, ble utsatt for et uprovosert angrep fra et kamphelikopter. Om lag 15 personer ble drept. Dette er en lekkasje og en publisering som fremstår som viktig og verdifull. I juli la så nettstedet ut en stor mengde hemmelige dokumenter fra Afghanistan-krigen. Mange har pekt på at dette var en farlig og uforsvarlig publisering, blant annet fordi dokumentene gjør det mulig for Taliban å finne identiteten til personer som samarbeider med de internasjonale styrkene. Mange liv ble satt i fare som følge av denne publiseringen. Og så, i desember 2010, kom de 250.000 fortrolige dokumentene fra den amerikanske utenrikstjenesten. Dette materialet synes så langt å være relativt ufarlig, det er til dels informativt og til dels kuriøst.

Strategien for publisering ser også ut til å ha endret seg i løpet av året. Dette har trolig en sammenheng med innholdet i lekkasjene og kritikken som har kommet. Mens Wikileaks tidligere la ut materiale kun på eget nettsted og med minimal redaksjonell bearbeiding, så samarbeider man i dag med etablerte redaksjoner. Dette virker som en klok strategi. En redaksjonell vurdering av den enorme mengden materiale er nødvendig. Ikke bare blir tilgjengeligheten radikalt forbedret ved at det betydningsfulle blir skilt fra det betydningsløse i en redaksjonell prosess. Minst like viktig er at i noen tilfeller vil videreformidling av fortrolig informasjon være etisk uforsvarlig, fordi skadevirkningene er større enn gevinsten. Lekkasjer kan være nyttige og gode for samfunnet, men publisering bør ikke skje automatisk. Det bør alltid skje etter en redaksjonell vurdering. Noen ganger er det nemlig gode grunner for hemmelighold.

Journalistikk er en kombinasjon av input og output. God journalistikk krever kvalitet i begge ender. I dagens journalistikk er det som regel inputen som er svak; det publiseres enorme mengder reklame, klipp-og-lim-saker og annet tøv som ikke krever noen som helst research-innsats. Wikileaks har snudd på dette; problemet har vært motsatt. Nettstedet har bragt tilveie mye materiale av offentlig interesse og med substans, men har lagt liten vekt på output, på redaksjonell vurdering og tilrettelegging. Et samarbeid med etablerte redaksjoner er i så måte en forbedring.

Dette innebærer imidlertid at Wikileaks ikke lenger er en ekte wiki (i den forstand at hvem som helst kan bidra og redigere), men er blitt et research-byrå, en informant og en leverandør av materiale for videre redaksjonell bearbeiding og ordinær journalistisk publisering.

Wikileaks har for tiden stor troverdighet i pressekretser. Jeg har ikke registrert at det er påvist falske eller manipulerte dokumenter i materialet som er lagt ut. Men det er vel bare et tidsspørsmål før dette skjer (noe som i så fall vil være en gavepakke til kritikerne). Kildekritikk og eget dokumentasjonsarbeid er viktig i de redaksjonene som publiserer Wikileaks-materialet.

Til slutt: Forsøkene på å stoppe Wikileaks ved hjelp av økonomiske pressmidler er virkelig ille. Visa, Mastercard og Bank of America har stanset pengeformidling inn til Wikileaks. Donasjoner og annen støtte til Wikileaks finner sikkert andre veier, men at store og viktige finansinstitusjoner på denne måten driver politikk og på egen hånd vil straffe frie ytringer er skremmende.

Makt og medier i Volda

2010-11-24T09:55:00.001+01:00

Nok en gang har journaliststudentene i Volda skapt en ”snakkis” i lokalsamfunnet. Denne gangen har de også pådratt seg sterk kritikk, både fra lokalmiljøet og fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.

En gruppe journaliststudenter satte seg fore å avdekke ”makten” i Volda. Finnes den innenfor eller utenfor politikken? Hvilke miljøer og institusjoner er det som får sin vilje gjennom? Hvilke strukturer og konstellasjoner – formelle og uformelle – er det som har størst innflytelse i lokalsamfunnet? Og ikke minst: Hvilke enkeltpersoner er egentlig Voldas mektigste?

Studentene intervjuet 40 utvalgte kilder: 18 ledere i privat sektor (næringsliv og grunneiere), 11 ledere i offentlig sektor og 11 ledere for politiske og frivillige organisasjoner. Samtalene med disse kildene var bakgrunnsintervjuer der kildene under forutsetning om anonymitet skulle få snakke fritt og åpent om sin oppfatning av maktutøvelse i Volda, hvor makten sitter og hvem som har størst innflytelse. I tillegg har studentene brukt andre åpne kilder.

Resultatet ble en liste over Volda ti mektigste personer, behørig rangert og avdekket fra tiendeplass til førsteplass. Saken ble presentert i alle øvingsmediene: i Næravisa, i Radio Volda, i Nærsynet og på Nærnett.

Samtlige personer på listen er presentert og omtalt, og de får selv komme til orde. Omtalen av dem er til dels basert på utsagn og karakteristikker fra de anonyme kildene. Å bruke anonyme kilder på den måten er en skummel journalistisk øvelse.

Når man innhenter informasjon fra anonyme kilder er det god skikk å skille mellom faktaopplysninger og meningsytringer. Når en anonym kilde gir journalisten opplysninger om et eller annet faktisk forhold, så er det mulig å etterprøve dette og sjekke med andre kilder om opplysningene stemmer. Det er også mulig for den som rammes å ta til motmæle og forsvare seg. Men når en anonym kilde fremsetter karakteristikker og meninger om en person, så lar ikke dette seg etterprøve og kontrollere. Det er også umulig å forsvare seg mot slikt. Personen som rammes blir angrepet av stemmer fra mørket, han vet ikke hvor de kommer fra, og det er umulig å argumentere saklig mot nedsettende personkarakteristikker fra ukjente motstandere.

Det er uheldig når navngitte personer omtales som ”en smilende klapperslange” og ”en værhane” i sitater fra anonyme kilder.

Arbeidet som journaliststudentene har gjort har stor verdi for Volda-samfunnet. Undersøkelsene har gitt overraskende resultater og ny innsikt i hvor makten egentlig sitter. Den reelle makten er ikke alltid identisk med den formelle makten. Mye makt er personavhengig, og den utøves utenfor de demokratiske fora og uten innsyn.

Spørsmål som bør drøftes under evalueringen av studentenes arbeid er blant annet:

• Var det nødvendig å love anonymitet til de mange kildene? Hvor mye informasjon ville gått tapt, i forhold til gevinsten av åpne kilder?

• Når det gjelder kontroversielle utsagn og karakterstikker: Kunne man ringt opp igjen og spurt om kilden ville stå fram med sitt utsagn før man publiserte utsagnet?

• Hvis kilden svarte nei: Burde man droppet de mest kontroversielle karakteristikkene? Jeg tror hele saken i så fall ville blitt styrket.

Kildevern også for lovbrytere

2010-11-16T15:28:00.005+01:00

Skal en lovbryter nyte godt av pressens kildevern, med den følge at politiet ikke finner ut hvem lovbryteren er? Svaret er ja.

Pressens kildevern skiller ikke mellom verdige og uverdige kilder. Det omfatter alle, uavhengig av kildens motiver, moralske standard eller strafferettslige status.

I dag har Høyesterett gitt sin tilslutning til et slikt syn, i en sak som riktignok på flere måter er litt spesiell. Her er kortversjonen: På nettstedet "Din Side" skrev journalist Jon Erland Madsen (ansatt i Aller Internett) en artikkel om folk i England som gjør verdifulle arkeologiske funn ved hjelp av metalldetektor. "Kan du finne dette?" var tittelen på saken. I et kommentarfelt under artikkelen ble det åpnet for innspill fra leserne, og her dukket det opp, det innlegget som skulle utvikle seg til en viktig kildevernsak. En person med nicket "Finneren" fortalte at han hadde funnet en eldgammel runestein som han nå hadde liggende i garasjen sin, og som han gjerne kunne tenke seg å selge hvis prisen var god. I et senere innlegg opplyste han at steinen var blitt solgt for 20.000 kroner på nettstedet Ebay.

I henhold til Lov om kulturminner tilhører imidlertid slike oldtidsfunn staten. "Finneren" har derfor begått et lovbrudd. Hedmark politidistrikt innledet etterforskning, og påla Aller Internett å oppgi brukeropplysninger og IP-adresse til "Finneren" slik at de kunne avhøre og eventuelt straffeforfølge ham. Nettstedets redaktør nektet å oppgi slike opplysninger. Saken havnet i retten. Redaktøren nektet fortsatt å gi opplysninger, og henviste til Straffeprosesslovens § 125 som kan frita pressefolk for vitneplikt i kildevernsaker. Både tingretten og lagmannsretten gav politiet medhold og stadfestet kravet om å identifisere kilden. Men Høyesterett kom altså til en annen konklusjon. Landets øverste domstol gav i dag journalist og redaktør medhold i at de var berettiget til å beskytte "Finnerens" identitet.

Jeg vil kort fremheve to interessante poenger i Høyesteretts premisser. For det første: Det er fra før klart at leserinnlegg i en papiravis omfattes av kildevernet. Men hva med en nettdebatt som ikke er forhåndsredigert? Kan redaktøren da - i etterkant - stille seg fram og etablere et kildevern for den opprinnelige ytreren? Kan redaktøren så og si overta straffeansvaret for en ytring som ikke ble forhåndsvurdert? "Din Side" praktiserer såkalt samtidsredigering. Det betyr at redaksjonen mottar beskjed i det øyeblikk et innlegg på debattsiden legges ut. Redaksjonen vil da umiddelbart kunne kontrollere innleggets innhold og form, og eventuelt fjerne uønskede ytringer. Jeg oppfatter at Høyesterett sidestiller denne type nettdebatt med papiravisenes leserinnlegg, og at innlegg i nettdebatten på samme måte er omfattet av kildevernet etter Straffeprosessloven.

For det andre: Lagmannsretten påla redaktøren vitneplikt fordi det vil bli feil at borgere får bekjentgjøre sine lovbrudd på Internett for å tjene penger, og deretter får lov til å gjemme seg bak en anonymitetsrett. Det er lett å ha sympati med en slik refleksjon. Høyesterett snur imidlertid perspektivet og sier at det er ikke anonymitetsretten som er tema her. Det er pressens kildevern. Den sentrale samfunnsinteressen som kildevernet skal beskytte, er pressens nyhetsformidling. Hvis pressefolk pålegges vitneplikt om sine kilder, vil dette få en "chilling effect" som medfører at viktige kilder forsvinner, og informasjon av samfunnsmessig betydning vil aldri komme fram.

Slik understrekker Høyesterett den store betydning som pressens kildevern har.

Studentene graver

2010-11-13T14:11:00.007+01:00

I dette huset i Herøy bor 16 utenlandske gjestearbeidere.
De betaler tilsammen vel 57.000 kr i måneden i husleie.

Jeg må si jeg er litt stolt av Volda-studentene denne uka. Høstens praksisperiode går mot slutten, og resultatene av diverse graveprosjekter begynner å vise seg. En gruppe studenter har sett nærmere på gjestearbeider-bransjen på Sunnmøre. Bare i Herøy kommune på ytre Sunnmøre er det for tiden 600 gjestearbeidere. De arbeider for det meste i fiskeindustrien.

* Opus Balticum er et firma som leier ut arbeidskraft. I fjor leide de ut 400 utenlandske arbeidere til norske bedrifter. Bedriften tjener i gjennomsnitt 236 000 kr i året for hver utenlandske arbeider de leier ut. Av dette blir bare 103 000 kr utbetalt til arbeiderne.

* I tillegg får arbeiderne dekket kost, losji og hjemreise. Men hvem er det som innkasserer husleien? Jo, det er Opus Nor, som er morselskap til Opus Balticum og som har samme leder. I et toetasjes hus i Herøy er 16 arbeidere innkvartert. Hver av dem trekkes 3.600 kr. i måneden i husleie. Samlet inntekt på dette huset er altså vel 57.000 kr i måneden.

Det er ikke så lett å få ut opplysninger, det vil si konkrete tall og fakta, om denne virksomheten. De ansvarlige bedriftslederne er ikke akkurat åpne om dette. Derfor er det viktig å finne skriftlige kilder som kan gi håndfaste og dokumenterte fakta, og som kan legges på bordet i intervjuer med de ansvarlige.

Sakene er presentert i Næravisa (papir), i Radio Volda, i Nærsynet - og alt er selvsagt samlet på Nærnett. Sjekk ut nettsidene her.

Det er artig å se journaliststudentene jobbe med komplisert, kritisk og krevende undersøkende journalistikk. Og kommende uke skal makta i Volda avdekkes.

"La meg være alene. La meg dø i fred."

2010-11-04T10:55:00.002+01:00

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.

Applaus og kritikk til en 100-årsjubilant

2010-10-30T12:10:00.004+02:00

Den store journalistprisen ble delt ut denne uka. Den gikk til Bernt Jacob Oksnes for reportasjen "Den usynlige" som ble presentert over ni sider i Dagbladet Magasinet i tidligere i år. Da jeg leste denne reportasjen i januar i år, skrev jeg en spontan bloggpost med uhemmet skryt av det journalistiske arbeidet. Saken var en leseopplevelse av de sjeldne, og den viser at norsk presse fortsatt kan levere journalistikk av meget høy kvalitet. Prisen er virkelig fortjent. Den prisbelønte artikkelen ligger her.

Prisen ble delt ut under Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum som fant sted denne uka. Presseforbundets første hundre år ble markert på flere måter, blant annet med utgivelsen av et såkalt Anti-festskrift. Jeg har gleden av å bidra med en artikkel i denne boka. Konstaterer med en viss ydmykhet at forfatterlisten ellers teller navn som Thorbjørn Jagland, Tor-Aksel Busch, Are Kalvø, Helene Uri, Janne Haaland Matlary, Georg Apenes med flere.

Min artikkel drøfter fordeler og svakheter ved Pressens Faglige Utvalg og det norske presseetiske systemet. Et hovedpoeng er at utvalget representerer en "smal" og regelorientert etikk som skyver fra seg de store og viktige etiske spørsmål som dagens journalistikk står overfor. Artikkelen er nå lagt ut i høyrespalten her på bloggen ("Orden i eget hus").

Hvorfor begrepet Anti-festskrift? Etter det jeg forstår er det dels fordi Presseforbundet ikke ønsker å ta glansen fra den store norske pressehistorien som ble lansert tidligere i år, og dels fordi det i stor grad er kritikere og ikke jublende beundrere av norsk presse (les: pressen selv) som er invitert til å skrive.

Malmø: Blir gjerningsmannen trigget av mediedekningen?

2010-10-26T11:48:00.000+02:00

I noen tilfeller er formålet med en kriminell handling å få medieoppmerksomhet. I forbindelse med terroraksjoner er det veldokumentert at dette er hovedpoenget for dem som står bak, men også i forbindelse med de mange skolemassakrene de senere år, f eks i USA og i Finland, har det vært hevdet at det nettopp er mediedekningen som motiverer og trigger gjerningsmenn til å begå slike handlinger.

Bør det føre til at medieomtalen dempes? Er dette en aktuell problemstilling i forbindelse med den dramatiske situasjonen i Malmø i disse dager?

Det er nok foreløpig en hypotetisk og noe fjern problemstilling i Malmø-saken. Men i enkelte ekstreme tilfeller kan problemstillingen innebære et vanskelig dilemma for pressen. Faller medieomtalen bort, svekkes gjerningsmannens motivasjon, og liv kan bli spart.

Men hva blir i så fall kostnaden ved at saken får mindre oppmerksomhet i pressen?
Når jeg mener at dette foreløpig ikke er en veldig aktuell problemstilling i Malmø-saken, er det av to grunner:

For det første skal man være temmelig sikker på at det er en kausal forbindelse mellom handlingen og mediedekningen. Så langt jeg har sett vet man foreløpig svært lite om den personen som står bak skytingen i Malmø.

For det andre - og det er det viktigste - har publikum selvsagt et enormt behov for løpende informasjon om situasjonen i Malmø. Dette gjelder først og fremst folket i og rundt byen, men dette er jo en sak som i høy grad angår storsamfunnet. Mindre pressedekning vil føre til mer ryktespredning, mer usikker informasjon og mer frykt. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å legge et teppe av taushet rundt en sak som dette.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

2010-10-22T08:48:00.003+02:00

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Den ultimate nyhetssak

2010-10-13T09:15:00.001+02:00

Sjelden har verdens nyhetsredaksjoner satset så mye på dekningen av en nyhetssak som under gruvedramaet i Chile i disse dager. Det er ikke så rart. Saken har elementer som gjør den til noe i nærheten av den ultimate nyhetssak.
- Den utspiller seg foran øynene våre, det skjer akkurat nå, vi kan følge saken fra time til time, og slutten er ukjent. Det er spennende. Det kan gå galt, eller det kan gå godt.
- Saken handler om liv og død. Mye står på spill. Trusselen om en grusom skjebne har hengt over ofrene i flere måneder.
- Her er gode praktiske muligheter for filming og journalistisk feltarbeid. Neste nyhetssending kan planlegges. Tross spenningen og dramaet er situasjonen tilstrekkelig forutsigbar.
- Her er enkeltskjebner, her er ansikter og individuelle historier. Vi møter Pablo (45) og Carlos (27), vi møter deres ektefelle og barn. Her er sterke melodramatiske innslag: En av gruvearbeiderne vil bli møtt av både kone og elskerinne når han kommer ut av redningskapselen.
- Her er sterke emosjoner. Pårørende er samlet i leiren ved gruva, her er følelser, tårer, fortvilelse, håp, jubel og glede.
- Her er helter En amerikansk boreekspert har sørget for at redningen kan skje, og etterhvert blir også den enkelte overlevende gruvearbeider en helt.
- Det oppstår nærhet og fellesskap, den store geografiske avstanden blir opphevet; vi kan som tv-seere ta del i både fortvilelsen og gleden sammen med menneskene på andre siden av jorda.

Nå er det onsdag morgen, fire gruvearbeidere er reddet ut, og det er 29 igjen der nede...

Knausgård, ærlighet og kjærlighet

2010-10-03T10:18:00.020+02:00

Karl Ove Knausgårds romanfigurer er som kjent virkelige mennesker, mange av dem nålevende, som ufrivillig er blitt romanfigurer. Personer i Knausgårds familie har tidligere sagt at de føler seg krenket og misbruk i bøkene. Nå står også Knausgårds tidligere ektefelle fram og uttrykker det samme. Hun heter Tonje Aursland og fortalte sin historie i en radiodokumentar på P2 i går.

Hun synes ikke det er greit å finne seg selv som en romanfigur i eks-mannens bøker. Hun kan ikke akseptere at alt det nære, det private, det fortrolige som to kjærester har sammen, skal den ene i ettertid kunne bære ut i offentligheten og utnytte som materiale i et bokprosjekt.

Hun sier: - Han ofret meg.

Slik får vi understreket problemene ved den sjangeren som Knausgård har valgt, problemer som et nesegrust beundrende kritikerkorps stort sett har valgt å se bort fra. Handlingen i bøkene er fra virkeligheten. Den som beretter fra virkeligheten tar vanligvis visse etiske hensyn til mennesker som berøres av omtalen. Det finnes noe som er privat, det finnes noe som ikke er allemannseie og som publikum ikke skal vite. I pressen ville en tilsvarende beretning blitt felt i PFU. Men Knausgård kaller sin virkelighetsskildring for en "roman", og mener seg dermed løst fra slike hensyn. I romanen er jo aktørene vanligvis fiktive.

Nå må selvsagt forfattere og filmskapere få lov til å eksperimentere med grensene mellom fakta og fiksjon. En fortelling er aldri kun det ene eller det andre, den har islett av begge. Dokumentaren er intet objektivt virkelighetsspeil, og en god roman kan ofte snakke sannere om livet og verden enn den beste journalistikk og dokumentar. Mellom de to ligger et felt av mellomsjangre.

Det man ikke kan gjøre, er å kalle virkelighetsskildringen for en roman og tro at man dermed er løst fra ethvert etisk hensyn. Heller ikke romansjangeren er en etikkfri sone. Man kan ikke gjøre dokumentariske grep i en "roman" og trekke inn autentiske personer uten samtidig å ta med seg de menneskelige og etiske hensyn og utfordringer som ellers er knyttet til virkelighetsskildringen.

Knausgårds litterære (og etiske?) manifest synes å være ærlighet. Han ønsker å være brutalt åpen og ærlig. Men det finnes faktisk andre verdier også. En blind og innadvendt ærlighet uten blikk for noe annet, blir kald, kynisk og hensynsløs.

Knausgårds romanprosjekt er etisk sett uforsvarlig. Det har han forsåvidt innrømmet selv. I et intervju med Samtiden i februar i år (referert i Dagbladet) sier han: - Jeg kan ikke forplikte meg overfor moralen. Neivel. Da må jo folk i fremtiden passe på å holde god avstand til forfattere, og ihvertfall ikke inngå i noe fortrolig og privat forhold med dem. For de har ingen moralske forpliktelser, de er hevet over den slags, de mener seg berettiget til å redusere deg til råstoff i sitt neste romanprosjekt.

(PS: Ja, jeg har lest ham. De tre første bindene. Det får være bra.)

Pressens lange og viltre historie

2010-09-20T21:18:00.003+02:00

Sånn. Da er jeg ferdig med første bind av Norsk Presses Historie. Kun to bind gjenstår - pluss et ekstrabind som inneholder korte avisbiografier. Hele det store verket ble lansert på forsommeren i år, etter ti års arbeid.

Første bind starter ikke i 1760-årene, da de første norske avisene så dagens lys. Neida, historien begynner hundre år tidligere, med jakten på "det pressemessige" - som er diverse tilløp og "forformer" for presse og journalistikk. Pressen oppstod jo ikke ut av intet. Historieverkets utgangspunktet er en håndskrevet "avis" på 166o-tallet. Første bind dekker perioden fram til ca 1880, da pressen begynte å ta form av en partipresse.

Så langt synes jeg dette er et imponerende arbeid. Bindredaktør Martin Eide og hans medskrivere har virkelig lykkes med vekslingen mellom de store historiske linjer og de konkrete og detaljerte hendelser som bringer oss tett på utviklingen. En annen veksling er mellom perspektiver: Vi får innsikt i de endringer som den offentlige samtale gjennomgår fra eneveldets tid til parlamentarismens etablering i et selvstendig Norge, og vi får innblikk i de tekniske, økonomiske og demografiske forutsetningene for pressens vekst. Bind 1 er på 480 sider, inkludert register - og her er illustrasjoner som både er vakre og informative.

Lesingen stimulerer til mange slags refleksjoner, blant annet om journalistikkens mangfoldighet. Journalistikk er så langt fra et entydig begrep, - det vet vi jo forsåvidt, men i et historisk overlys forstår vi at slik må det være og slik vil det alltid bli. Fagets grenser og definisjon er ubestemmelig; og dets metoder endres stadig. Journalistikken har omfattet mye rart - og det gjør den jo fortsatt, fordi slik er dens vesen...

For de av oss som fra tid til annen opptrer som selvbestaltede (evt. statsansatte) voktere av "god journalistikk", er det lærerikt å se hvordan fenomenet journalistikk har endret seg gjennom tidene. Et eksempel er forståelsen av journalistikkens uavhengighet, som jo er et kjernepunkt i fagets selvoppfatning og selvpresentasjon. I dag oppfattes gjerne dette som at journalisten skal innta et kritisk, distansert, politisk frikoblet og nærmest uengasjert blikk på de hendelser som utspiller seg i samfunnet. "Konsekvens-nøytralitet" kaller noen det. Pressen på 1800-tallet var også (til dels) kritisk og uavhengig, men den hadde samtidig en agenda, man ville noe med sin virksomhet; man ville påvirke og endre samfunnet. Vil vi se at dette kommer sterkere tilbake i årene som kommer? Jeg tror det. Jeg tror at pendelen etterhvert vil svinge litt tilbake - ikke til en partipresse med dens forutsigbare lojalitet, men ved at en kritisk og uavhengig journalistikk igjen kombineres med et sterkere politisk engasjement.

Samtidig er det trekk ved journalistikken som er stabile. Allerede da de første tilløp til aviser oppstod i Tyskland og Danmark på 1600-tallet, søkte de å fremstå med en etterrettelighet på et høyere nivå enn den muntlige kommunikasjonens rykter og sladder. I dag, 3-400 år senere, er idealene de samme. Og fortsatt har man... hva skal jeg si, vekslende hell i sine bestrebelser.

Ukas "Test deg selv"-kåring

2010-09-17T10:30:00.017+02:00

Tidligere informerte pressen oss. Nå holder den oss i ånde med quizer, kåringer og egentester. Eller "Test-deg-selv" som tidens vinnersjanger kalles. Det er jo langt mer interessant for leseren å holde fokus på seg selv enn på verden der ute.

Jeg har laget min egen kåring. Her er lista over denne ukas dummeste nyvinninger innenfor sjangeren "Test deg selv":

5) "Hva kan du om trening? Test deg selv!" (Bergens Tidende). Jojo, det er vel naturlig, etter alle de treningsråd og tips som vi har sittet her i godstolen og mottatt, at vi bør sjekke om vi virkelig har lykkes og fått med oss noe av stoffet. Fortsatt slipper vi jo å reise oss.

4) "Test: Er du positiv?" (NRK) Positiv? Til hva? Til tester om jeg er positiv? Eh, nei. Og da har jeg vel allerede ødelagt muligheten til å komme noenlune greit fra denne testen?

3) Test deg selv: Hva vet du om kjente mediefolks utdanningsbakgrunn? (Aftenposten). Er Håkon Olaussen egentlig sivilingeniør? Har Henning Olstad hovedfag i psyologi? - Hva sier du, vet du ikke hvem de er?? Skjerp deg. En del mediefolk har riktignok ikke så høy kjendisstatus foreløpig, men det kommer seg, det kommer seg, så prøv å oppdatere deg da...

2) Hvordan personlighet har du? (KK, Kvinner og Klær). Joda, vi forstår tittelen, ikke heng deg opp i det. Spørsmålet ifølge testen er: Hva ville du gjort hvis en gammel dame mistet mynter på gulvet? Ville du "Le av hun"? Jeg må plutselig erkjenne at min personlighet er en rødblyant. Yrkesskadet lærer...

1) Test: Er du blitt en gretten gammel gubbe? (Msn-siden). Spørsmålet er direkte uhøflig.

Facebook og PFU

2010-09-02T07:52:00.007+02:00

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.

Skal ikke barna vises på nett?

2010-08-22T09:59:00.004+02:00

- Lokalavisene må være forsiktige med klassebilder, sier en barneskolerektor til Aftenposten.

Da Son skole i Akershus tok imot årets førsteklassinger denne uken, stilte tre lokalaviser opp med fotografer. Blant disse var Moss Avis. En kikk på nettsiden til Moss Avis viser at de i år har lagt ut 31 klassebilder, fra mange skoler i distriktet. Under noen av bildene finner vi navn på alle de nye elevene, andre bilder står uten navn.

- Å knytte navn til bildene som legges ut på nett blir helt feil, mener rektor Bjørnhild K. Engen ved Son skole. - At Moss Avis legger ut bilder av de 57 førsteklassingene våre, og til og med bruker fullt navn på barna, går helt på tvers av skolens retningslinjer om bildebruk på nett, sier hun til Aftenposten.

Jeg synes dette er en litt underlig holdning. Skal ikke barna vises på nett? Og dersom det legges ut et bilde, skal det da være hemmelig hvem som er med på bildet? Både barn og voksne lever sitt liv i et samfunn der vår identitet, vårt navn og vårt ansikt, har en naturlig plass. Vi skal ikke behøve å skjule oss, heller ikke på nett. Dette gjelder selvsagt også barn.

Hva er man redd for? At pedofile skal finne bildet, manipulere det og misbruke det til mørke formål? I så fall har man overlatt styringen til de kriminelle. Dette er en parallell til synspunktet om at kvinner ikke må gå alene ute om natten av frykt for voldtektsmenn. Jeg har også hørt argumentet om at enkelte kvinner og barn er på flukt fra voldelige fedre og menn, og derfor må skjule sitt nåværende bosted. Jo, det finnes nok unntakssituasjoner som krever spesielle hensyn. Men dette er sjeldne og ekstreme tilfeller som må løses der og da, og som ikke kan være bestemmende for alminnelig adferd i det offentlige rom

Jeg har en viss sympati for rektorer som ønsker å beskytte barna mot pågående journalister og medieeksponering som foreldrene ikke har kontroll over. En rektor må i utgangspunktet også ha full rett til å bestemme hva som skal skje på skolens område og om pressefotografer skal få slippe til der. Men klassebildene på første skoledag er en såpass innarbeidet, alment akseptert og utelukkende hyggelig tradisjon at den bør få leve videre.

For seksåringen selv er det vel også fint å erfare at en del av livet faktisk leves i det offentlige rom? Jeg vil tro at barnet, etter å ha sett fram til den første skoledagen i lange tider, synes det er stor stas å oppleve at begivenheten blir markert med navn og bilde i lokalavisa, slik at alle kan se! Barnet ser seg selv som en del av et fellesskap, og vet at andre også får se. Den første skoledagen blir lagt merke til av det store samfunnet. Her er jeg - mitt navn og mitt bilde, fine klær og ny ransel, midt i gruppen av jevnbyrdige klassekamerater - slik erfarer seksåringen på en fin måte at hun og han også har en plass i den synlige offentligheten.

Frykten for nye medier bør ikke få ødelegge dette.

Blant foreldre er praksis med å legge ut bilder på nett av sine barn svært forskjellig. Noen er meget bestemt på at dette aldri skal skje, mens andre synes ikke å ha noen hemninger. Det er naturlig at dette diskuteres, vår kunnskap om netteksponering, dens konsekvenser og vår kontroll med den, er fortsatt mangelfull. Mange synes å ha liten tanke for om barnet selv egentlig er tjent med at foreldrene legger ut all slags bilder av dem. Men det finnes også en grøft på den andre siden: Barn skal overhodet ikke vises som selvstendige individer med navn og bilde på nett. I så fall er det et nokså amputert bilde av samfunnet som gjenstår. Barn har sin naturlige plass på nett, både i journalistikken og i annen publisering - med navn og ansikt, slik klassebildene av de stolte førsteklassingene er uttrykk for. (Bildet øverst: Aftenpostens faksimile fra Moss Avis)

Kan journalister gjengi fritt fra Facebook?

2010-08-09T08:19:00.015+02:00

Facebook og lignende sosiale nettsamfunn bidrar til å utvikle journalistikken på tre ulike måter. To av dem passer godt inn i en tradisjonell journalistisk tankegang: Facebook er en kilde for journalistisk materiale (opplysninger, utsagn, bilder), og Facebook er en publiseringskanal for ferdige journalistiske produkter. I tillegg kommer en tredje funksjon som på en måte ligger mellom de to første: På Facebook kan redaksjonen ha en toveis kommunikasjon med publikum og brukere, man kan søke etter personer som vil være "case" i ulike saker, og man mottar tips, respons og ideer til oppfølging av saker som er publisert.

Det første punktet, om Facebook som kilde, reiser noen viktige presseetiske spørsmål. Kan journalister fritt gjengi materiale fra private Facebook-sider som de måtte finne nyhetsmessig interessant? Skal ytringer på Facebook anses som private eller offentlige? Har det noe å si om Facebook-profilen er åpen eller lukket? Har det noe å si om personen som siteres har 30 eller 3.000 fb-venner?

Nå skal Pressens Faglige Utvalg behandle dette temaet, trolig på førstkommende møte i slutten av august. Vi må forvente at PFU da sier noen prinsipelt om hvordan journalister bør forholde seg til materiale som man kommer over på private Facebook-sider.

Bare en gang tidligere har PFU behandlet et klagesak om dette spørsmålet. Det skjedde i april i år, og det var lokalavisen Grimstad Adressetidende som var innklaget. Klagerne var et par på Sørlandet som hadde etablert en Facebook-gruppe for mennesker som var misfornøyd med en leverandør av kabel-tv på Sørlandet. Paret syntes det forsåvidt var greit at lokalavisen omtalte denne protestsiden deres, men de reagerte på at saken ble illustret med et bilde som var hentet fra deres private fb-side, et bilde av paret mens de var på ferie i Egypt. PFU frikjente avisen, med henvisning til at bildet var "nøytralt" og ikke på noen måte krenkende. Utvalget kom samtidig med en generell anbefaling om at samtykke bør innhentes når man akter å publisere private bilder hentet fra Facebook.

I saken som nå kommer opp for PFU er det en person i Tromsø som klager på lokalavisa "iTromsø". Eirik Junge Eliassen opplevde at avisa gjengav et utsagn som han skrev på tavla si på Facebook. Dette skjedde på forsommeren i år, og bakgrunnen var hendelsene i Middelhavet da et skip som prøvde å bryte Israels blokade av Gaza ble bordet av israelske soldater. Eirik Junge Eliassen skrev på Facebook: "Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap". Han fjernet innlegget etter en times tid, men da hadde iTromsø allerede mottatt en "skjermdump" av fb-siden der utsagnet stod. Vi skal legge til at Eirik Junge Eliassen er teologistudent, han er dessuten redaktør av gateavisa "Virkelighet" og en relativt kjent skikkelse i Tromsø.

Eliassen er ifølge fagbladet Journalisten opprørt over at avisa krenket privatlivets fred ved å gjengi utsagn fra Facebook-siden hans som kun var ment for hans venner. Han sammenligner dette med å gjengi en privat samtale som man overhører ved nabobordet på en kafe. Redaktøren i iTromsø viser på sin side til at Eliassen på dette tidspunkt hadde mer enn 2.700 Facebook-venner, og mener situasjonen heller kan sammenlignes med at Eliassen stiller seg på torget i Tromsø og roper ut sitt budskap.

Det er etter min mening ikke mulig å svare et entydig ja eller nei på spørsmålet om journalister kan gjengi materiale fra private facebook-sider. Det kommer helt an på materialets karakter. Facebook er i utgangspunktet en legitim kilde for journalister, og ofte er det uproblematisk å sitere herfra. Men det betyr ikke at det er fritt fram. På Facebook finnes det også materiale som definitivt ikke bør gjengis, selv om det har relevans til en nyhetssak - fordi det er av privat eller sensitiv karakter, eller av andre grunner.

Altså må journalisten vurdere hvert enkelt tilfelle, slik man alltid gjør ellers. Et moment i vurderingen er hvem personen man vil sitere er, om det er en offentlig person eller ikke. Et annet moment er om fb-siden er lukket eller åpen. Et tredje moment er i hvilken grad materialet har samfunnsmessig betydning. Det er alltid lurt å kontakte dem man har planer om å sitere. Og eventuell bruk av bilder har som alltid en opphavsrettslig side. Når det gjelder saken som nå skal opp for PFU, har jeg vanskelig for å tro at avisa vil bli felt.

Klokt om forskere og journalister

2010-08-06T09:21:00.003+02:00

Hjernevask-debatten rullet og gikk på forsommeren. Mye rart ble sagt og skrevet i kjølvannet av NRKs og Harald Eias programserie om biologi og samfunnsforskning. Saken er forøvrig kommentert nedenfor på herværende blogg. Nå har jeg bare lyst å gjøre oppmerksom på et vettugt innlegg som kom midt i fellesferien, nemlig Magne Lindholms kronikk i Aftenposten 15.juli. Kronikken inneholder en enkel men poengtert analyse av forholdet mellom journalistikk og forskning, samt noen gode råd til de to parter. Kronikken ligger her.

Bjarne Håkon Hanssen: Overbevisning til salgs?

2010-08-02T19:05:00.012+02:00

Det finnes mange yrkesgrupper som er kjøpt og betalt av sine kunder. Bjarne Håkon Hanssen er i så måte i godt selskap. Advokater et ett eksempel, informatører er et annet, lobbyister et tredje og reklamefolk et fjerde. Putt på penger, og de sier det du vil de skal si. Forsåvidt greit nok, det handler om en yrkesrolle.

Det spesielle med Bjarne Håkon Hanssen er at han en gang valgte å bli politiker, i et parti med et bestemt verdigrunnlag. Han snakket i mange år såpass godt for partiets standpunkter og ideologi at han oppnådde stor tillit og fikk sentrale posisjoner i partiet. Mente han ikke det han den gang hevdet? Var politikken bare et karrieresteg?

Som medlem av regjeringen stod Bjarne Håkon Hanssen bak et forslag om å begrense private barnehage-eieres mulighet til å ta utbytte og sikre seg profitt ved hjelp av offentlig støtte. Som lobbyist arbeider Hanssen i dag på vegne av den private barnehage-eieren Espira, og prøver i det skjulte å motarbeide regjeringens standpunkt.

- Jeg er ikke lenger politiker og det må folk forstå, sier Bjarne Håkon Hanssen til Dagsrevyen nå i kveld. Joda, vi forstår at det må gå an å slutte i politikken og begynne i et annet yrke. Men er det virkelig så lett å plutselig hevde det motsatte av hva man hevdet som politiker? Med hvilken troverdighet kan den nåværende lobbyisten og tidligere politikeren se publikum i øynene og argumentere for et standpunkt? Hvor ble det av verdigrunnlaget? Hvor ble det av overbevisningen? Var den virkelig til salgs? Er Hanssens meninger kun av strategisk karakter?

For å forsvare seg mot kritikken fra Marit Nybakk og andre, bruker han det verste ordet han kan komme på: kritikken er moralsk. - Jeg kan jo ikke leve med å ringe Marit Nybakk hver dag og spørre hva som er moralsk akseptabelt, sier Hanssen til BT. Neida, det burde holde å spørre seg selv. Å endre syn i barnehagepolitikken er selvsagt helt ok. Men da bør det skje på grunnlag av argumenter og overbevisning, ikke på grunn av et honorar.

Pressen visste om terrorsaken

2010-07-08T22:51:00.007+02:00

Tre personer bosatt i Norge ble i dag pågrepet og siktet for planlegging av terror. Nyhetsbyrået Associated Press (AP) har visst om terrormistanken en tid, men unnlatt å publisere saken. Det faktum at AP satt på saken og kunne komme til å publisere den, skal være en sterkt medvirkende årsak til at PST gikk til aksjon akkurat i dag. En av reporterne i AP forteller til VG at "vi har kjent til terrormistanken og har fulgt saken i lang tid. Men vi avtalte med norsk og amerikansk politi å ikke skrive et ord før de tre mennene var arrestert". Men er det rett av en nyhetsredaksjon å holde tilbake en stor og alvorlig nyhetssak som de har fått kunnskap om? Og attpå til inngå avtale med politiet om dette? Er det ikke pressens oppgave å publisere nyhetene så raskt som mulig, uten hensyn til hva andre mener og hvilke konsekvenser det får? "Publish and be damned" lyder et gammelt amerikansk journalistuttrykk. "Vær konsekvensnøytral" heter det gjerne på våre kanter. Ikke ta hensyn til konsekvensene! Pressens oppgave er å få nyhetene fram i lyset, uavhengig av hvem som eventuelt måtte tjene eller tape på det. Denne saken viser at pressens barske retorikk om å være konsekvensnøytral ikke alltid er forsvarlig. Tvert imot: En ansvarlig presseetikk innebærer noen ganger nettopp å ta hensyn til konsekvensene. I dette tilfelle kunne det fått store negative følger dersom det ble kjent at politiet overvåket de terrormistenkte. Hele saken kunne gått i vasken, og mulige terrorister kunne fått anledning til å skjule sine spor og starte på nytt et annet sted. Å inngå avtaler med politiet om å utsette publisering er alltid problematisk. Men noen ganger er det likevel klokt og nødvendig. Dette betyr ikke at pressen skal underlegge seg politiets ønsker og direktiver. Det betyr heller ikke at pressen uten videre skal ta politiets påstander om sakens alvor og sannsynlig skyld for god fisk. Men det betyr at nyhetsredaksjonen selv skal vurdere om risikoen for alvorlige skadevirkninger som følge av publisering er så stor at man bør vente med å gå ut med saken. - Jeg vil tro at AP i dette tilfellet gjorde en klok vurdering.

NRK-dekning til salgs

2010-07-07T10:50:00.009+02:00

Ekstremsportveko på Voss betaler 400.000 til NRK for å få tv-dekning. Finnmark Fylkeskommune betaler 300.000 til NRK for at kanalen skal dekke Finnmarksløpet. Når NRK viser sandvolleyball-turneringen Grand Slam fra Stavanger, betaler arrangøren for tv-produksjonen. Det var Bergens Tidende som før helga tok opp NRKs praksis med å la arrangører og sponsorer av ulike slag kjøpe seg sendetid. Dette er en gammel problemstilling. Helt siden 1990-tallet har NRK tatt seg betalt for å sende idrettsstevner. Når "Florø Friidrettsfestival" i noen år var en viktig nasjonal begivenhet med omfattende tv-dekning, var det fordi festivalen og dens sponsorer stilte med en rundhåndet "programstøtte" som gjorde at NRK tok turen over fjellet og dekket stevnet. Men selv om det har pågått lenge: Dette er en underlig og kritikkverdig praksis fra NRK sin side. Det er stikk i strid med grunnleggende journalistiske prinsipper at den som blir gjenstand for omtale og dekning skal betale for dekningen. En rekke arrangører forteller at det i utgangspunktet er håpløst å få oppmerksomhet fra NRK (dersom det ikke er snakk om fotball da) uten å bidra med penger. Men dersom man kan tilby NRK en kompensasjon for utgiftene, så stiller saken seg annerledes. På den måten tar arrangører og sponsorer kontrollen over redaksjonelt innhold i NRK og avgjør i realiteten hva som skal sendes. - Vi legger en redaksjonell vurdering til grunn, uttaler representanter for NRK. Nå er det jo ingen som tror at NRK sender hva som helst bare de får penger, eller at de alltid tar penger for det som sendes. Men det faktum at kjøp av sendetid forekommer er kritikkverdig. Poenget med en redaksjonell vurdering er jo at den skal skje uavhengig av NRKs kommersielle og økonomiske interesser. Hendelser som redaksjonen vurderer som interessante og viktige bør dekkes enten arrangøren kan betale eller ikke. Hendelser som ikke når opp i en slik vurdering bør man la være å dekke, uansett hvor mye penger arrangøren klarer å bla opp.

Nye muligheter for innsyn

2010-06-28T22:28:00.013+02:00

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Forskernes frykt for journalister

2010-06-24T14:14:00.014+02:00

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Nytt PFU

2010-06-14T12:31:00.009+02:00

Pressens Faglige Utvalg får ny sammensetning fra 1.juli. Fagbladet Journalisten har presentert det nye utvalget, og endringene er ikke så store. Nåværende nestleder Hilde Haugsgjerd overtar som leder, og ny nestleder blir Marit Rein fra avisa Nordlys. Jeg ser at BTs leserombud Terje Angelshaug i et innlegg på journalisten.no stiller seg kritisk til at PFU skal ledes av sjefredaktøren i Aftenposten, landets største papiravis. Han mener dette ikke vil styrke "allmennhetenes inntrykk av PFU som troverdig og "uavhengig" håndhever av pressens etiske regelverk". Angelshaug mener valget av ny leder er uklokt dersom man har som mål å bygge tillit hos publikum. Men PFU er jo ikke noe uavhengig organ. Pressens Faglige Utvalg er pressens eget etikkutvalg, oppnevnt av presseorganisasjonene og etablert for i siste instans å tjene pressens egne interesser. Det gjør ingen forskjell i så måte om lederen hentes fra Aftenposten eller Levangeravisa, fra NRK eller TV Romsdal. PFU arbeider for å fremme den etiske standarden i norsk presse, men vil alltid være "passe" streng i sine dommer i forhold til pressens interne tålegrense. Utvalget kan irettesette enkeltmedier i enkeltsaker, men kan ikke kritisere pressen som sådan for hardt. Innenfor dette handlingsrommet kan det fort hende at en leder fra en stor redaksjon kan vise større styrke enn en leder fra en mer perifer redaksjon i presselandskapet. Angelshaug spør også om når tiden er moden for å sette en av allmennhetens representanter som leder for utvalget. Dette ville vært et dristig grep som nok kunne hatt betydning for utvalgets omdømme utenfor pressen.

Velkommen til Grand Prix-revyen

2010-05-26T20:54:00.009+02:00

Det må være greit for Grand Prix-arrangøren NRK å ha landets viktigste nyhets- og aktualitetsredaksjon like i nærheten, faktisk innenfor de samme fire vegger, slik at man kan være trygg på at det blir tilstrekkelig forhåndsomtale av arrangementet. Litt vanskeligere må det være for nyhetsleverandøren NRK å forholde seg til Grand Prix-arrangøren NRK. Sistnevnte synes å forvente nærmest grenseløs promotering og dekning på nyhetsplass, på bekostning av andre viktige og aktuelle saker. Mediebedriftenes dekning av arrangementer og tiltak som de enten selv er sponsor for eller (med)arrangør av har lenge vært et problem. Det vil si: Utad blir det gjerne hevdet at det ikke er et problem, fordi det er så sterke og ugjennomtrengelige skillevegger mellom redaksjon og markedsavdeling i en mediebedrift. Men innad oppstår det ikke sjelden diskusjoner om hvordan man som en uavhengig redaksjon skal forholde seg til arrangementer som mediebedriften selv arrangerer eller sponser. Nå er NRK så mye mer enn en nyhetsredaksjon. NRK er landets viktigste formidler av kultur og underholdning, og det er fint at vår alles statskringkaster tar på seg et så gedigent arrangement som Grand Prix. Produksjonen blir helt sikkert av godt og solid NRK-merke. Men sjelden har vi sett problemene knyttet til journalistisk dekning av eget arrangement komme så til overflaten som i dette tilfellet. Det sendes knapt et NRK-program for tida som ikke omtaler Grand Prix på en eller annen måte. Under en kjøretur i formiddag stod bilradioen på P1, og Grand Prix var tema nærmest hele tiden, i nitimen og i formiddagssendingen fra NRK Sogn og Fjordane (!). Inntrykket er at slik har det vært siste uka, både på tv, radio og nett. Hva vil skje dersom det skulle dukke opp et eller annet uheldig forhold knyttet til årets Grand Prix? Hvordan vil en eventuell "negativ" Grand-Prix-vinkling bli håndtert i NRKs nyhetsavdeling? Vil man da fortsatt befinne seg i rollen som arrangør og promotor, eller vil man kunne opptre som en uavhengig og kritisk nyhetsredaksjon? (PS, to timer senere: Nå i kveld skriver en rekke aviser om "sponsortabbe" under semifinalen i går kveld. En Telenor-logo ble vist gjentatte ganger i programmet, i strid med regelverket for sponsing av tv-program. Men jeg kan ikke se at NRK selv nevner denne saken... ikke noe sted i sin omfattende GP-dekning.)

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

2010-05-22T13:57:00.018+02:00

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Mediedagene og kvantitativ metode

2010-05-07T08:43:00.005+02:00

Nordiske Mediedager pågår i Bergen i disse dager. Også i år har arrangøren av konferansen gjennomført en "medieundersøkelse" i forkant, slik man har gjort hvert år siden 1999. Mye interessant informasjon er kommet fram. Hovedtemaet for undersøkelsen i år var forholdet mellom presse og politi. 425 politifolk og politijurister har svart på et spørreskjema, det samme har 500 journalister. Svarene som politigruppen gav på ett bestemt spørsmål har vakt en del oppmerksomhet. Spørsmålet lød slik: "Har du noen gang mottatt direkte tips fra en journalist i forbindelse med en kriminalsak?" 26 prosent av politi-respondentene svarer at ja, det har skjedd en eller flere ganger. Mange vil ta dette som en bekreftelse på at det eksisterer et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Problemet er at spørsmålet kan forstås på ulike måter. Spørsmålet er for upresist til å brukes i en kvantitativ undersøkelse der respondentene skal krysse av for ja eller nei. Hva betyr det å ha "mottatt direkte tips" fra en journalist? Betyr det at journalisten har varslet politiet om en kommende forbrytelse som han har fått kjennskap til, slik vi alle er pliktig til etter loven? Eller handler dette om kontakt mellom politi og journalist under etterforskningen? Snakker vi om en journalist som driver egen research rundt en krim-sak og som ønsker kommentarer til sine funn fra politiet? Er disse tipsene bare noe som politiet utleder fra en ordinær samtale med en dyktig krim-journalist? Eller har journalisten ringt spesielt for å meddele et "tips" fra en av sine kilder? Det er høyst uklart hvordan spørsmålet skal forstås. I en kvantitativ undersøkelse av denne typen er det viktig med entydige og presise spørsmål, aller mest når man stiller lukkede ja/nei-spørsmål. Alle respondentene skal forstå spørsmålet på samme måte. I dette tilfellet er det usikkert hva respondentene egentlig har svart på. Det finnes mange holdepunkter, blant annet i forskning, for å si at det ofte er et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Men denne undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. En bredere metodikk, f.eks. spørreskjema med åpne spørsmål eller en kvalitativ intervjuundersøkelse, kunne belyst hva respondentene egentlig mener med sine svar.

Internnyheter

2010-05-06T07:55:00.008+02:00

Jeg kikka på noen nettaviser sent i går kveld og nå i dag tidlig. Var innom bt.no, toppsaken der var "BT årets avis". Jeg klikker over til adressa.no og ser tittelen: "Adressa.no -Norges beste lokale nettsted". Javel. Videre til Aftenposten, og sannelig skriver de også om seg selv: "Vant prisen for beste TV-reportasje". Men VG har kanskje noen nyheter? "Tre priser til VG nett" lyder det der. Dagbladet? Jovisst, de sitter og jubler der også: "Dagbladet Mobil kåret til årets mobile nettsted". Javel, så har det altså vært delt ut priser igjen. Mange. Hadde jeg klikka videre til andre norske nyhetsmedier, så har de sikkert vunnet priser de også. Mediebransjen begynner å ligne andre bransjer i så måte: De deler ut så mange priser til hverandre at det ser ut som det er nok til alle. Om du ikke får i år, så får du sikkert neste år. I går var det Mediebedriftenes Landsforening som delte ut priser, i alt 39 ulike priser. "Til de mange lykkelige vinnerne", ifølge deres eget nettsted. For et par uker siden delte andre presseorganisasjoner ut sine priser. Men det merkeligste er at hver eneste prisvinner finner grunn til å lage et nyhetsoppslag om seg selv, i sitt eget medium, som om akkurat det er den store nyheten. Ingen lager oppslag på noen av de andre, alle lager oppslag om seg selv. Er det interessant? Når ble nyheter identisk med egen-promotering? Er en nyhet og en egen-annonse det samme? Det virker som om redaksjonene ikke forstår det som jeg tror leserne forstår, nemlig at alle disse prisene først og fremst har et pr-formål. Det handler om å fremstille bransjen i et positiv lys. For du er jo ikke akkurat verdensmester på ordentlig om du er en av de 39 som fikk pris denne uka! Dessuten: For oss utenfor mediehuset er dette utrolig kjedelige nyheter å lese. Det er intern-nyheter. Kjære prisvinnere, informèr heller de ansatte ved lunsjen i dag. Gi dere selv en applaus da, og la det bli med det.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

2010-05-04T07:11:00.007+02:00

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)

Pressen, prinsessen og privatlivets pris

2010-04-21T19:14:00.013+02:00

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Gode og dårlige titler

2010-04-12T06:36:00.006+02:00

Her er tre journalistiske titler fra et nettsted nå i dag tidlig: Lar du deg lure av disse? Hvorfor velger nordmenn dette? Dette bør ikke unge få lov til Noen nettaviser synes å ha en tittel-policy der formålet kun er å generere klikk, ikke å fortelle leseren hva saken handler om. Dette er i strid med gode prinsipper for den velformulert tittel: Den skal både vekke interesse og fortelle hva saken gjelder. I en tid da overfloden av informasjon blir stadig større, trenger publikum hjelp til raskt å avgjøre hva man ikke skal lese. Den gode tittelen gjør nettopp dette: Den gir grunnlag for en kjapp avgjørelse om jeg vil lese saken eller ikke. Slik var det - *kremt, slik er det med papiravisen: ingen av oss leser alt, titlene forteller oss hva vi kan velge bort og hva vi vil lese. Slik er det også i de gode nettavisene. De dårlige titlene som kun prøver å skape nysgjerrighet, er tidstyver som fører til ergrelse og irritasjon. Å satse på slike er en kortsiktig tankegang fra redaksjonens side. Det genererer sikkert en del klikk og dermed økte annonseinntekter i dag, men det gir mindre fornøyde lesere og dermed færre lesere i morgen. Her er tre titler fra Aftenposten.no i dag tidlig: Presidentens kiste kom hjem til Polen Tiåring falt tre meter, slo hodet i asfalten Kriminelle utlendinger får falsk ID i banken Dyktig gjort, spør du meg. Hver tittel gir meg saken i en nøtteskall, jeg får den kjappest mulige info om innholdet, og kan avgjøre om jeg vil lese saken. Det ser enkelt ut, men å lage slike titler kan være tidkrevende. I disse tre titlene er det dessuten linjefall (omtrent like lange linjer), og meningsutgang i hver linje. Dyktig gjort.

Litt mer om lekkasjer og Wikileaks...

2010-04-09T10:48:00.010+02:00

Man skriver på sin lille blogg om noe man har sånn middels kjennskap til - men noen leser det jo, og plutselig er man i en offentlig debatt om temaet. Debatten sendes i "Kurer", P2s mediemagasin, i morgen lørdag klokka 12.03. Temaet er altså nettstedet Wikileaks, samt lekkasjer mer generelt. Saken om det amerikanske helikopteret som skyter og dreper tilsynelatende sivile mennesker i Irak er trolig et gjennombrudd for det kontroversielle nettstedet. Wikileaks vil bli en viktig kilde for avslørende og kritisk journalistikk verden over i tiden som kommer. Og ikke minst: Nettstedet - som garanterer anonymitet for sine kilder - vil være en viktig kanal både for varslere og for grupper som er rammet av sensur og manglende ytringsfrihet. Men det må altså møtes med en kildekritisk holdning. Motivene hos dem som lekker fortrolig informasjon kan jo være så ymse. Jeg tror det er nyttig å være seg bevisst at lekkasjer grovt sett er av to slag: 1) Strategiske lekkasjer, der kilden vil oppnå en målsetting i ren egeninteresse for seg selv eller sin organisasjon. 2) Samvittighetsstyrte lekkasjer, det vil si rapportering av et kritikkverdig forhold som offentligheten bør kjenne til. Det er jo her varslerne opererer, de som av samvittighetsgrunner ikke kan tie om maktmisbruk, overgrep, korrupsjon, lovbrudd eller annen uetisk praksis. Problemet er jo at det ikke alltid er så lett å vite hva som er hva. Ofte er motivene også sammensatt. Men det hører med til god journalistikk både å ikke la seg bruke av strategiske kilder som vil fremme sine egeninteresser på redaksjonell plass, og samtidig slippe til kilder som kan fortelle om samfunnets mørke hemmeligheter og om kritikkverdige forhold som offentligheten bør kjenne til.

Wikileaks - og de viktige lekkasjene

2010-04-06T08:01:00.008+02:00

En ganske så rystende video ble publisert på nettstedet Wikileaks i går. Videoen er et opptak gjort fra et amerikansk helikopter som var involvert i kamphandlinger i Badgad i 2007. Omlag 15 sivile ble drept i denne hendelsen, blant dem to Reuters-medarbeidere. Av bildene kan det se ut som om det hele var et uprovosert angrep fra amerikanske kamphelikoptre, basert på en misforståelse og en ubegrunnet antakelse om at menneskene der nede på gaten var bevæpnede opprørere. Det var de visstnok ikke, og ut fra bildene er det uforståelig at noen kunne tro det. Begrepet "lekkasje" har vanligvis en negativ klang. Enten lekkasjen skyldes ødelagte vannrør eller illojalitet overfor arbeidsgiver, så er det noe som helst bør unngås. Men noen ganger er lekkasjer ønskelig og viktig. Mange betydningsfulle prosjekter innen undersøkende journalistikk har vært avhengig av lekkasjer fra samvittighetsfulle kilder som har tatt etisk ansvar i situasjoner der arbeidsgiveren ikke gjorde det. Wikileaks er et nettsted for publisering av fortrolig og sensurert materiale, fortrinnsvis fra offentlige myndigheter. I starten var man særlig opptatt av å bringe sensurert infomasjon fra diktator-stater. I dag publiserer nettstedet dokumenter fra en lang rekke land, blant annet Norge. En av det mest omtalte avsløringene skjedde da Wikileaks la ut den høyst fortrolige listen over de største låntakerne i den islandske banken Kaupthing, banken som bidro sterkt til kollapsen i islandsk økonomi. Listen viste at de ti største låntakerne skyldte tilsammen 47 millarder kroner, og at det blant låntakerne var mange venner og bekjente av banksjefene. Videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som Wikileaks publiserte i går, skal være lekket fra kilder i det amerikanske forsvaret. I tre år har Reuters forsøkt å få frigitt opptaket av hendelsen, uten å lykkes. Amerikanske myndigheter har hevdet at de sivile ble drept da de havnet i kryssild mellom opprører og amerikanske styrker. Hvis bildene vi nå har sett er ekte, stemmer ikke dette. Wikileaks er som navnet sier en såkalt wiki, som betyr at hvem som helst kan publisere materiale og delta i verifisering og diskusjon av materialet. Journalister og andre som bruker Wikileaks må selvsagt være oppmerksom på at motivene for å publisere materiale på nettstedet kan være så ymse. Lekkasjene må møtes med en kildekritisk holdning, - innholdet kan være uekte eller manipulert, og målsettingen for lekkasjene kan være en annen enn det gis inntrykk av. Det skal bli spennende å se hvordan avsløringen av drapene på tilsynelatende uskyldige sivile i Irak blir forklart av amerikanske myndigheter.

Journalistikk og barnevern

2010-03-27T22:19:00.009+01:00

Her kommer nok et innlegg om årets SKUP-prosjekter, - det er kjekt å få skrive om god journalistikk nemlig :-) Et trekk ved årets bunke av SKUP-bidrag er de mange sakene som handler om barnevern. Hele fem ulike prosjekter tar for seg sider ved barnevernets arbeid. Men til forskjell fra barnevern-journalistikken for noen år siden handler det nå ikke om små barn og dramatiske enkelttilfeller av omsorgsovertakelse. Lenge var det den type barnevernsaker vi hørte mest om i pressen, gjerne initiert av fortvilte foreldre som ble fratatt omsorgen for sine barn. Nå er det de store barna som er i fokus, tenåringene, de som kanskje lenge har vært under barnevernets omsorg. * En av disse sakene fikk SKUP-diplom i år. Astri Thunolds tv-dokumentar "Ingens barn" er en hjerteskjærende historie om barn som har flyttet mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang på gang opp gjennom oppveksten. Fem, ti, 20, helt opp til 30 ganger har de måttet flytte. -Ingen vil ha meg, sier en av ungdommene. En annen svarer flott på alle spørsmål, men når han blir spurt om hvem som er hans nærmeste, blir han taus, han kommer ikke på noen. Journalisten avdekker blant annet at ingen myndigheter har oversikt over hvor mange ganger disse barna må flytte fra sted til sted. * "Det kriminelle barnevernet" heter et av VG sine SKUP-bidrag i år. En glimrende sak. Det handler om private barnevernsinstitusjoner som faktisk engasjerer dømte personer med en tung kriminell fortid til å passe på ungdommene. Lett tilgang til rusmidler, grov omsorgssvikt og økonomisk rot preger flere av disse institusjonene.

* Rusbruk blant barn under barnevernets omsorg er også tema for Bergens Tidende sin reportasjeserie "Statens rusbarn". Unge debuterer med narkotika på barnevernsinstitusjoner, og det er et svært mangelfullt tilsyn med disse institusjonene.

* Sandefjords Blad har gjort en god jobb med å avdekke at tidligere barnevernsbarn som nå er voksne ikke får innsyn i sin egen sak, fordi deres biologiske foreldre - som mange av dem ikke har kontakt med - først må gi sin godkjennelse til dette. * Også Drammens Tidende sin reportasjeserie om de sakkyndiges rolle og makt i barnefordelingssaker berører barnevernets arbeid. Barnevernet har en vanskelig jobb. De får kritikk hvis de gjør for lite, og de får kritikk hvis de gjør for mye. Det er grunn til å ha stor respekt for jobben mange barnevernsarbeiderne gjør, den jobben er ikke lett. Samtidig må barnevernet tåle et sterkt søkelys fra pressen og offentligheten. Det er få etater som har så stor makt som barnevernet, - og så stort ansvar. Barnevernet kan ikke gjemme seg bak en generell og altomfattende taushetsplikt. En erfaring som mange journalister gjør er at barnevernsarbeidere ikke har god nok kunnskap om hva taushetsplikten egentlig omfatter. Den er til for å beskytte klienter, ikke barnevernet selv. Journalister som jobber på dette feltet forteller om "en mur av taushet" rundt barnevernet. Ledere og ansatte kan og bør bidra til større åpenhet om sin virksomhet enn de gjør i dag.

En fantastisk sak

2010-03-23T09:06:00.007+01:00

Hørt om bedriften Ocas? Interessert i radarteknologi? Hørt om Noble - Norwegian Battle Lab? Ikke jeg heller, inntil nylig. Heldigvis finnes det journalister i vårt land som kikker inn i bortgjemte kroker og som graver på ukjente steder i vårt kompliserte samfunn. Da de to journalistene Trond Sundnes og Gøran Skaalmo i Dagens Næringsliv begynte å kikke på denne saken, ante de nok ikke at den skulle føre til avsløringer av pengesløsing i milliardklassen, misbruk av offentlige støtteordninger, samrøre mellom Forsvaret og noen eks-piloter som har startet eget firma osv. osv. For dette fikk de to journalistene SKUP-prisen. Den ble utdelt nå i helga. Det er et imponerende kildearbeid de to journalistene har gjort. Til tross for stor motstand fra nær sagt alle involverte, har de skritt for skritt avdekket en lang rekke smarte og hemmelige grep som aktørene gjorde i den hensikt å bli rik på offentlige midler. Gravearbeidet omfatter innsynsbegjæringer, regnskapsanalyse, sporing av pengestrømmer og et møysommelig arbeid med å forstå både teknologien og nettverket av involverte aktører. Saken er svært komplisert, men fordi Dagens Næringsliv satte ressurser på saken kan både politikere og folk flest forstå hva som har skjedd. En fantastisk sak. Rett og slett glimrende journalistikk, spør du meg. Beste gravesak i 2009. Vel fortjent SKUP-pris. Metoderapporten ligger her.

Kirkens gode navn og rykte

2010-03-18T23:32:00.006+01:00

Irland - den vakre grønne øy, hjemlandet for de store poeter og de kirkelige overgrep. Jeg sitter i Belfast og leser irske aviser. Pressen i Irland har det siste året avdekket stadig nye tilfeller av seksuelle overgrep mot barn og unge begått av katolske prester. I mange år har ofrene for overgrep og deres familier sagt fra - internt i kirken. Hva har skjedd? Svært lite - før sakene nå kommer ut i media. Først når problemet får offentlighetens lys på seg, blir det tatt på alvor. Den mektige katolske kirke er ikke så ulik andre maktinstanser i så måte. Når klanderverdige forhold oppstår, blir hensynet til institusjonens rykte og omdømme overordnet alt annet. Lederne maner til taushet og lojalitet. I lys av hva denne skandalen dreier seg om, er det rystende å se hvordan kirken brukte sin autoritet til å pålegge unge overgrepsofre å tie om sine opplevelser. Skadevirkningene for ofrene ble da selvsagt enda større, men kirkens omdømme var viktigst. Det mest oppsiktsvekkende de siste par dagene er hvordan overhodet for den katolske kirke i Irland, kardinal Sean Brady, selv har aktivt bidratt til å skjule og feie under teppet de alvorlige overgrepene som har skjedd innenfor kirken. I 1975 var kardinal Brady prest og lærer, og han deltok i en kirkelig "etterforskning" av overgrep mot to unge gutter. Begge ofrene ble bedt om å avlegge ed på at de aldri skulle fortelle om overgrepene. De ble avkrevd en "wow of silence" av den nåværende kardinalen. Merkelig at ikke den høyverdige kardinalen trekker seg.

Tøft mediekjør for rådmann

2010-03-12T22:12:00.002+01:00

Hvem har hatt det tøffeste mediekjøret den siste uka? Det er ikke de Eia-rammede kulturforskerne eller den norske Toyota-importøren, men det er rådmann Snorre Glørstad i Trondheim. Han har nok følt ukas kritiske avisoppslag som mildt sagt tyngende - selv om de foreløpig ikke har nådd rikspressen (hvilket er en pussighet i seg selv). Adresseavisen har nemlig avslørt at Snorre Glørstad og andre trondhjemske kommunetopper har vært på luksusturer til fjerne himmelstrøk, betalt av finansmeglere og fondsforvaltere som gjerne vil ta hånd om kommunens gigantiske "Kraftfond". Bakgrunn: Kraftfondet er penger som Trondheim kommune fikk for salget av Trondheim Energiverk i 2002. Fondet utgjør for tiden den nette sum av 6 milliarder kroner. Meglerhusene surrer naturlig nok rundt honningkrukken - det vil si rådhuset i Munkegata - for å få lov til å forvalte denne pengebingen. De inviterer derfor sentrale personer i kommunen til diverse "investeringsseminarer" - i New York, i Hong Kong, i Tokyo og Stockholm -og New York igjen. Hotellene og restaurantene er de aller beste, og kulturtilbudene er fra øverste hylle. Rådmann Snorre Glørstad (som da var finansdirektør) og flere takker ja. Og det hele tar seg ikke bra ut i Adresseavisens oppslag. Presseomtalen er berettiget. Det skal være åpenhet om kommunens pengebruk, og om hva kommunens ledere driver med i arbeidstiden. Spesielt viktig er det med åpenhet og innsyn når finansnæringen er på jakt etter rike offentlige kunder og fellesskapets midler. Vi har Terra-saken i friskt minne. Adresseavisen har gjort en god jobb - over lang tid - med å avdekke prosessen rundt Kraftfondets investeringer. Likevel kan det hende at skurkestempelet her rammer Snorre Glørstad for hardt. (Glørstad har ikke selv uttalt seg om saken siste uka, fordi han er sykemeldt.) For det første: Når redaksjonen har valgt sin vinkel, vil dette pespektivet styre hele prosessen fra research og faktautvalg til fortelling og presentasjon. Man velger fakta, ordbruk og bilder ut fra hva som styrker egen vinkling. Andre elementer velges bort. I dette tilfelle innbærer det for eksempel en stor vekt på bilder og sitater fra hotellers og restauranters egne markedsføringssider, som skal underbygge at dette er "luksus". En historie kan som kjent fortelles på flere måter, som alle kan være like sanne. Avisen har en veldig makt i et tilfelle som dette, en definisjonsmakt. Den sorterer fakta. Og den sorterer mennesker, og anbefaler dem til heholdsvis berømmelse eller fordømmelse (sitat Odd Raaum). Og her ligger mitt andre poeng: En ting er å avdekke og kritisere maktmennesker for hva de gjør. Men enkelte medieoppslag kan ramme hardere enn som så, fordi de implisitt og underforstått stiller spørsmålstegn med menneskers integritet og karakter, altså hvem de er. Dette er en slik sak. Sløseri, luksus, påspandering, antydninger om korrupsjon - slik omtale rammer personlig, og den øker belastningen for den omtalte. Det er så langt i denne saken ikke påvist korrupsjon. Kraftfond-saken i Trondheim handler først og fremst om politiske beslutninger som flere må svare for. Snorre Glørstad må føle på en sterk opplevelse av urettferdighet etter disse oppslagene. Trøsten får være at publikums hukommelse er kort.

Internasjonalt i Sameland

2010-03-09T10:00:00.002+01:00

Samisk Høgskole må ha ett av landets flotteste høgskolebygg, om ikke det aller flotteste. Nybygget i Kautokeino ble åpnet i fjor. Innvendig er det preget av kontraster mellom store, åpne arealer og intime korridorer med uventede møteplasser for småmøter og kaffepauser. Her er et atrium som tar vare på finnmarkslyset, og en gedigen kantine med utsikt over vidda.

Jeg møtte journaliststudentene. De er bare 8-10 stk, men de representerer tre nasjoner. Dette er i tråd med skolens profil, den samler samisktalende fra hele nordkalotten. Like over påske starter de et 10-poengs bachelorkurs i klimajournalistikk. Dette er et norsk-finsk-dansk samarbeid som trekker til seg studenter fra en rekke land.

Utadvendt eller provinsiell - det er ikke et spørsmål om hvor man bor, men om mental spenstighet.

Nå skal jeg kjøre de 13 milene inn til byen og de sentrale strøk (dvs. Alta :-). Passerer Masi, den fine bygda som noen ville legge under vann på 1970-tallet, under striden om Altavassdraget, men som ble reddet takket være noen ulydige aksjonister.

Romøren og konstruktivismen

2010-03-05T08:15:00.004+01:00

I medievitenskapelig teori går det et skille mellom dem som ser på nyheter som representasjon og dem som ser på nyheter som konstruksjon. De første hevder at nyhetene mer eller mindre fremstiller (re-presenterer) virkeligheten, de andre hevder at nyheter er konstruerte medieprodukter, de er kun et resultat av medienes egne formater, sjangerkrav og produksjonsrutiner. Jeg har hittil ikke hatt så stor sans for konstruktivismen. Men jeg innser nå at jeg har tatt feil. De siste ukers sportsjournalistikk formidler en virkelighet som ikke hadde eksistert hvis det ikke var for - ja, nettopp sportsjournalistikken. Først var det Petter Northug. Du husker han som i flere timer ikke ville snakke med journalistene, enda journalistene forventet det. Når journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål, så fikk vi endeløse reportasjer om at journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål. Dette pågikk helt til journalistene fikk stilt sine spørsmål (som forøvrig var de samme to som de alltid stiller). Lærte vi noe nytt om verden der ute gjennom dette? Om langrenn f eks? Eller var vi vitne til en medieskapt nyhet? En ren konstruksjon? Vi lærte vel først og fremst noe om sportsjournalistene, at de kan være tøffe når det virkelig gjelder, og at de kan stå sammen. Og dessuten lærte vi at sport egentlig handler om media. Så var det disse gutta som hoppet i Holmenkollen når de ikke skulle. Det vil si - "de" (de var vel 12 stk) forsvant ganske fort; vi trenger èn, vi trenger et ansikt, en skjebne, en skurk, vi trenger Bjørn Einar Romøren. Skihopperen Anette Sagen fikk æren av å gjøre det offisielle førstehoppet i nye Kollen - direkte på tv og med publikum og jubel og glede i bakken. - Jeg tenker at... uansett måtte vel noen ha kjørt ned bakken på forhånd, før dette store tv-showet, og liksom sjekka at alt er i orden? Har det ikke alltid vært prøvehoppere? Må ikke noen teste farten slik at den første offisielle hopperen får tildelt riktig avsats oppe i tårnet? Romøren & Co gjorde sine hopp i skumringen en stille kveldsstund. Jeg vil anta at de hopper på ski nærmest hver dag, de er jo våre fremste hoppere, og nå stod altså den nye Kollenbakken der, snø var der også. Ulykken var at media var til stede. Det forhold at Romøren ble fanget på tv, gjorde det mulig å etablere dette hoppet som en trussel mot tv-showet neste dag. Hadde ikke tv-kameraet vært der, så hadde det ikke vært noen sak. Sportsjournalistene kunne jo gjort noe annet denne kvelden - de kunne f eks arbeidet med slutt-tabellen for årets eliteserie som snart begynner, det er jo en annen viktig rapportering fra virkeligheten. Da hadde ikke Romøren-saken eksistert. Petter Northug måtte til slutt legge seg flat - for våre sportsjournalister. Du kan ikke i lengden trosse dem. Bjørn Einar Romøren ble denne ukas hat-objekt nr 1 i Norge fordi han hoppet på feil tidspunkt. Men heldigvis: til slutt stilte også han opp for sportsjournalistene og - ja, la seg flat (sorry, den monotone og noe flate ordbruken skyldes et forsøk på å re-presentere journalistikken). Dette handler ikke om langrenn eller skihopp. Det handler heller ikke om dårlig oppdragelse fra foreldrenes side (som sportsjournalister hevdet i Northug-saken) eller om kjønnskamp og likestilling (som jo er et seriøsitets-styrkende valg av framing i Romøren-saken). Det handler om pressen. Sporten eksisterer for medienes skyld. Den er råstoff, den er et middel, den skal være melodrama - og hvis den ikke er det, så lager vi det. Konstruktivisme? Ja. Northug kom i skade for å krenke sportsjournalistene. Men Romøren - han krenket vel Anette Sagen? Neida, hun tar hele saken pent, og hun har for alltid æren av å ha gjort det første offisielle hoppet i nye Kollen. Unge Romøren krenket sportsjournalistene han også. Bare i det lyset kan vi forklare den tøffe offentlige rettergangen og den strenge straffen.

Nei, KrF var ikke imot fargefjernsyn

2010-03-02T17:30:00.008+01:00

Den er så lett å gripe til, denne påstanden om at KrF var imot å innføre fargefjernsyn i Norge, - sort-hvitt-fjernsyn fikk da være mer enn nok! Påstanden passer jo så godt inn i bildet som mange vil tegne av et mørkemannsparti som er bakstreversk og akterutseilt. Men den er altså feil, denne påstanden. Uansett hvor mange ganger den gjentas. Nå har nemlig journalist Hallgeir Opedal undersøkt saken. Og funnet ut at dette livskraftige poenget - som ligger der som en lissepasning for alle som kommenterer KrF - etter alt å dømme er feil. (Opedals artikkel finnes visstnok bare på papir, publisert i Dagbladet Magasinet sist lørdag.) Det var i desember 1971 at Stortinget tok fargefjernsynssaken opp til avstemning. 94 representanter stemte for, mens 34 stemte imot. Desverre er oversikten over hvem som stemte hva gått tapt. Referatet fra debatten gir imidlertid et signal om hva de ulike partiene mente. De to KrF-representantene som hadde ordet i debatten, gikk begge inn for innføre fargefjernsyn. Men representanter fra Venstre og Senterpartiet talte imot. Dette bekreftes også av Lars Roar Langslet som minnes debatten og som selv deltok i den: Det var Venstre og Senterpartiet som var imot, mens KrF var for. Altså tar de feil, alle de som scorer retoriske poeng på KrF og fargefjernsynet. Og dem er det mange av, kjente og ukjente skribenter og kommentatorer. Et google-søk på "KrF" og "fargefjernsyn" gir et stort antall treff. Kanskje har Einar Førde et visst ansvar denne misoppfatningen. Den slagferdige Førde var saksordfører for saken i Stortinget, og ironiserte i sitt innlegg over motstanderne av fargefjernsyn: "Me får finne oss i at synda er komen til jorda, men me vil ikke ha ho i fargar". Gjett hvem som kunne sagt noe slikt, lissom... :-) I rettferdighetens navn skal det også nevnes at debatten i Stortinget faktisk handlet om prioriteringer. Burde man ikke sørge for at hele landet fikk tilgang til de tv-signalene som allerede fantes, i sort-hvitt, før man vedtar nye store investeringer som bare kommer de sentrale strøk til gode? Akkurat den problemstillingen er det jo noe tidløst over; - kanskje var de i dag så latterliggjorte motstanderne ikke fullt så dumme som ettertiden vil ha det til :-)

Blogg-plakat?

2010-02-27T19:32:00.012+01:00

En egen Vær Varsom-plakat for bloggere har vært diskutert flittig siste uka. Et par erfarne bloggere har lansert et konkret forslag til en slik plakat. Tanken bak er jo god. Målet er å heve kvalitet og seriøsitet, og hindre skjult reklame og manipulasjon av leserne. En slik plakat vil jo ikke ha noen formell status, og vil heller ikke innebære noen slags forpliktelse for noen. Den vil være en samling gode råd til bloggere, og intet mer. Slik sett kan den ikke sammenlignes med pressens velkjente Vær Varsom-plakat, som er forpliktende for profesjonelle yrkesutøvere og som håndheves av pressens organisasjoner. Bloggverdenen er mangfoldig. Den såkalte blogg-sfæren er ikke èn sfære, men mange. Det er lang avstand fra de politiske kommentatorer og de "smale" faglig funderte bloggerne til de mange glade amatører som utveksler bilder og tanker om sine hobbyer, sine interesser eller sine feriereiser. Bredden er blogverdenens styrke; her er rom for enhver - og det spørs om et felles "regelverk" vil få gjennomslag og oppslutning hos alle disse ulike gruppene. Selv får jeg mer og mer tro på den sosiale kontrollen og "oppdragelsen" som hele tiden pågår i de mange samtaler på nett, og som fører til at gode bloggerne og nettsteder blir anerkjent mens de uønskede ytringene fryses ut. Innspillet om en blogg-plakat kan gjerne betraktes som et ledd i denne interne sosiale dannelsesprosessen. Den omfatter imidlertid en lang rekke ulike mekanismer. Mer om det senere.

Google gatekikk

2010-02-22T21:07:00.000+01:00

En av de minst alvorlige personverntruslene som har oppstått som følge av ny digital teknologi er den nye bildetjenesten Google Street View. Jeg ser at enkelte kjendiser bekymrer seg over at hvem som helst nå kan kikke inn i hagen deres. Men akkurat det er jo verken nytt eller truende - og heller ikke spesielt krenkende. Google-bilen (og Finn.no-bilen) med det kontinuerlig knipsende kameraet på taket har kjørt langs offentlige gater og veier, der vi alle faktisk kan spasere når vi måtte ønske det og kikke på hus og hager. Husene ligger der, og de er en del av vårt felles visuelle miljø. Noen har plantet hekker foran huset eller satt opp levegger for å skjerme seg mot innsyn. Huseiere uten slike goder må vite at når de soler seg eller drikker kaffe i hagen, så kan faktisk forbipasserende få et glimt av dem. Frykten for trusler mot privatlivets fred kan overdrives. Noen er bekymret for at deres navn og adresse finnes på nettet, likeså deres bilde og telefonnummer. Men dette er faktisk offentlige opplysninger som bør være åpent tilgjengelig. Ok, jeg ser at mulighetene for kikking øker. Folk flest vil jo være dannet nok til ikke å stå med kikkert og glane inn i folks hager, men i ensomhet foran pc-en er terskelen lavere for å zoome seg inn og kikke på hagemøblene til en eller annen kjendis. Jeg vil likevel mene at slikt noe bør man kunne tåle. Det er også blitt hevdet at bolig- og personinfo på nettet gjør det enklere å planlegge kriminalitet, for eksempel innbrudd. Nå har vel de kriminelle alltid hatt muligheter for å rekognosere og planlegge sine anslag, og det er foreløpig ikke dokumentert at nett-informasjon på noen som helst måte har påvirket innbruddsstatistikken.

Dagsrevyen - hallo?

2010-02-19T19:40:00.007+01:00

Dagens nyhetskritikk: Av og til er NRK Dagsrevyens nyhetsvurdering ganske underlig, for ikke å si dårlig. Som nå i kveld. Første sak: Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se på maktkonsentrasjonen i dagligvarebransjen. Hva gjør Dagsrevy-redaksjonen med den saken? Jo, man inviterer Rema-eier Ole Robert Reitan til studio. Intervju-seansen gir Reitan rikelig anledning til å understreke at Rema alltid ønsker sine kunders beste. Det vil være feil å si at han fikk noen kritiske spørsmål. Andre sak: Tiger Woods holder pressekonferanse i USA og ber om unnskyldning etter å ha vært utro. Tiger Woods?? Fortjener den amerikanske golfspillerens utroskap plass som sak nr. 2 i Dagsrevyen, NRKs nyhetsflaggskip? Vi er nå kommet sju-åtte minutter ut i kveldens Dagsrevy, og kan konstatere at TV 2-nyhetene nok en gang stikker av med seieren.

Redaktør og AP-politiker

2010-02-15T16:25:00.006+01:00

Det begynner å bli noen år siden nyhetsmediene var organer for sine respektive politiske partier. På 1970- og 80-tallet skjedde det en profesjonalisering av pressen som gjorde at avisene kuttet båndene til partiene de tidligere representerte. Sjefredaktør Jan Atle Stang i Firda - største avis i Sogn og Fjordane - gir altså et noe anakronistisk inntrykk med sin aktivitet på årsmøtet i Flora AP i helga. Redaktør Stang er medlem i Arbeiderpartiet. Under årsmøtet i lokalpartiet tok redaktøren ordet og kom med benkeforslag på en kandidat til nestledervervet, i strid med valgkomiteens forslag. Ifølgje Firdaposten stod Stang i spissen for en sterk fraksjon som markerte et klart opprør mot valgkomiteen og partiledelsen. Slikt vekker undring og reaksjoner, både blant redaktørens egne medarbeidere og blant leserne av en avis som erklærer seg som partipolitisk uavhengig. Publikums tillit til Firdas journalistikk er basert på at redaksjonen er fri og uavhengig i din redaksjonelle virksomhet. Det kan godt hende at pendelen etter pressens partipolitiske frigjøring har svingt for langt i motsatt retning. Journalister og redaktører har til tider ikledd seg et selvbilde der de er nærmest ubesmittet av partipolitiske oppfatninger, isolert fra samfunnets pulserende organisasjonsliv og angivelig ganske nær den fullkomne objektivitet. Dette er selvsagt en illusjon. Pressefolk har sine oppfatninger, og de må få delta i samfunnslivet som alle andre. Her handler det om å finne en gylden og forsvarlig middelvei. Mange pressefolk har funnet den ved å tillate seg selv å være medlem i et politisk parti, men avstå både fra verv og aktiviteter som medfører at man må stå fram som talsmann (eller fraksjonsmedlem). Publikum vil ikke forstå at en redaktør som den ene dagen opptrer på partiets vegne, neste dag kan være en fri, uavhengig og kritisk redaktør. På nasjonalt plan hadde vi en lignende situasjon da NRKs nyhetsdirektør Gro Holm like før stortingsvalget i 2005 uttalte at hun ønsket seg en rødgrønn regjering. For dette fikk hun sterk kritikk, og flere krevde at hun i en periode ble fritatt for redaksjonelle oppgaver.

Manglende raushet

2010-02-08T09:08:00.007+01:00

Hvilket punkt i Vær Varsom-plakaten blir oftest brutt? I henhold til PFUs statistikk er det i særklasse punktet om samtidig imøtegåelse. Vi snakker her om pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten som sier at "De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger". 23 fellelser ble det på dette punktet i fjor. På andreplass på statistikken kommer kravet om kildekritikk og kontroll av opplysninger med 15 fellelser. Nå har PFU sett seg lei på journalistenes sløvhet på dette punkt, og vurderer en prinsipputtalelse om betydningen av samtidig imøtegåelse. Jeg tror at det store antall klager på dette punkt delvis skyldes en oppfatning om at her er det lett å få medhold av PFU. Mange klagere har registrert at på dette punkt er mange redaksjoner slappe og PFU er strenge. Når de så vil slå tilbake mot en artikkel, vet de at her er det stor sjanse for å lykkes. Til syvende og sist er det selvsagt redaksjonens ansvar. Det har etter min mening lenge eksistert en redaksjonskultur i vårt land som innebærer en manglende raushet og romslighet overfor dem som blir utsatt for angrep og kritisk journalistikk. Redaksjonen prioriterer å spisse en sak og fokusere på ett poeng, og da tones ofte imøtegåelsen ned. Mange redaksjoner kunne med hell vært rausere med å la den angrepne part få fremføre sin versjon. Mer konkret er det slik at noen redaksjoner kan gi den angrepne part for liten tid og anledning til å sette seg inn i saken og forberede sitt "forsvar". Når en bedriftsleder får en frist på to-tre timer til å sette seg inn i en omfattende og komplisert sak - som redaksjonen kanskje har jobbet med i uker - så er ikke det alltid en fair behandling. Vi ser også at i mange saker blir den angrepne part presentert for kun en liten del av saken.

I forsvarsadvokatenes hule

2010-01-28T21:29:00.012+01:00

Har holdt foredrag for en sal full av forsvarsadvokater i helga. Det var Forsvarergruppen av 1977 som inviterte sine medlemmer til etikk-seminar.

Størst motstand fikk jeg for en parentes i mitt innlegg om at jeg synes det er underlig når en tiltalt i en større straffesak får avslag i straffeutmålingen på grunn av presseomtalen av saken. Fordi presseomtalen er belastende for tiltalte, anser domstolen pressedekningen som en såkalt formildende omstendighet som tilsier redusert straff. Mitt synspunkt var at presseomtale av alvorlige straffesaker er normalt; å følge slike saker er noe pressen bør og skal gjøre. Pressedekning er ikke en ekstraordinær omstendighet som helst skal unngås. Hvis en dommer irriterer seg over presseoppslagene, bør man gi uttrykk for det på andre måter enn ved å gjøre domsslutningen til en indirekte kritikk av pressen.

Ellers hevdet Trygve Staff i debatten etterpå at pressen stort sett er løpegutter for påtalemakten. Det er kanskje slik idealistiske forsvarsadvokater ser det. Jeg svarte at pressen til tider kan være løpegutter for noen hver i sin dekning av krim-saker, både politi, påtalemyndighet og forsvarsadvokater. Det kommer an på hvem som tilbyr interessant og eksklusiv informasjon. Skjulte forbindelser og samrøre med aktørene er en konstant i fare i kriminaljournalistikken, men jeg tror ikke pressen sånn generelt har større lojalitet til enkelte parter mer enn andre.

Referatprivilegium - i korridoren også?

2010-01-28T20:52:00.012+01:00

Interessant problemstilling reist av John Olav Egeland under PFU-møtet denne uka: Hvor langt strekker referatprivilegiet seg? Gjelder det på gangen utenfor rettssalen, umiddelbart etter rettsmøtet? Referatprivilegiet er som kjent en lovbestemt rett til å gjengi utsagn og beskyldninger som kan være injurierende, og som dermed ellers kunne påført deg straffeansvar. Det er altså et "privilegium" som gjør at du uten risiko for straff kan referere ærekrenkende utsagn og uriktige påstander som måtte fremkomme i retten (samt fra enkelte andre kilder). Dagens rettsjournalistikk omfatter imidlertid langt mer enn referat. Det drives også utstrakt reportasjevirksomhet rundt rettssaker. Istedenfor å referere hva sakens parter eller vitner sier i rettssalen, ønsker mange medier i dag å intervjue dem etter rettsmøtet. Årsaken er selvsagt at man trenger lyd og bilde til nyhetsinnslaget (det er normalt ikke tillatt å gjøre opptak under rettsmøtet), og at det er bedre å publisere et intervju enn et referat. Kilden blir derfor bedt om å gjenta hva han eller hun nettopp sa i rettssalen, denne gang foran kamera og/eller mikrofon. Gjelder referatprivilegiet da fortsatt? Den konkrete PFU-saken omhandlet striden mellom John Arne Riise og fotballagent Einar Baardsen, og rettssaken som fulgte denne konflikten. Riise ble umiddelbart etter sitt vitnemål i retten spurt av NRK om å gjenta hva han hadde sagt i rettssalen. Referatprivilegiet gjelder "forklaring i rettsmøte". Og rettsmøtet slutter jo når retten heves. På den annen side er det jo litt urimelig med en lovregel som tvinger pressen til å gjengi et utsagn på en journalistisk dårlig måte, mens å gjengi det samme utsagnet på en journalistisk god måte ikke er lov. En nøtt for juristene det der.

Dagbladet på sitt beste

2010-01-23T21:46:00.009+01:00

Mediekommentatorene har kommentert Dagbladet opp og ned denne uka. Man kan mene så mangt om den avisa. Den klarer ihvertfall å vekke engasjement. Selv er jeg en av dem som alltid kjøper Dagbladet om lørdagene, på grunn av Magasinet. Ellers i uka gjennomfører jeg ofte min stille protest mot avisas ubegripelige forside-policy; jeg opplever den som en ren nedvurdering av oss avislesere.

Så dukker den opp, i dag også, den glitrende Magasin-reportasjen. Denne gangen handler det om den ukjente mannen som for en tid siden fikk hjertestans og døde på gaten i Bentsebrugata i Oslo. Ingen kom i begravelsen. Her var ingen pårørende. Mannen hadde visst heller ingen venner, ingen kjente, ingen kontakt med sosialetaten i kommunen. Ingen i oppgangen på Torshov visste hvem han var, han snakket aldri med noen. Politiet hadde store problemer med i det hele tatt å finne mannens identitet.

Journalisten vil finne ut hvem han var. Og klarer det - etter 550 telefoner, og søk i en rekke registre, gamle arkiver, besøk på kommunale kontorer, intervjuer, klassebilder osv. Vi får sakte men sikkert rullet opp en livshistorie, en skjebne. Her er en livshistorie som sjelden er fremme i offentlighetens lys, men som har noe viktig å si om samfunnet og samtiden. Reportasjeidèen er gedigen. Researchen er rett og slett imponerende. Grundig og solid. Journalisten tar oss med i begravelsen, og deretter i sin egen jakt på en godt gjemt livshistorie. Skildringen er nærgående. Detaljene trekker oss inn i historien. Reportasjen er signert Bernt Jakob Oksnes (tekst) og Lars Myhren Holand (foto). En opplevelse å lese. Så blar vi om, og finner en sak om... gjett hva! Joda, Knausgård. Akk ja.

Norske journalister på Haiti

2010-01-17T19:43:00.007+01:00

Det ser ut som de norske journalistene som er tilstede på Haiti gjør en god jobb under tøffe forhold. De leverer gode og sterke øyenvitneskildringer. I øyeblikket er det minst fire norske nyhetsteam i katastrofeområdet. Tilstedeværelelse er viktig i utenriksjournalistikken, både i ekstreme situasjoner som nå og under normale forhold. Norske nyhetsmedier er raskt på plass når det skjer store katastrofer rundt om i verden, og de er også tilstede ved andre typer hendelser. Men dette er unntaket; til vanlig er vi i utenriksjournalistikken prisgitt det som kommer fra andre lands presse, fordi korrespondentnettet til norske medier er bygget ned de senere år. I praksis får vi dette stoffet fra engelsksprålige kilder. Ikke minst er norske tv-nyheter dominert av innslag fra USA, tv-landet fremfor noe. Det er så uendelig mye enklere og billigere å hente stoff derfra enn å lage det selv. Men det som interesserer amerikanske tv-seere gir oss desverre intet dekkende bilde av verdens tilstand. Men om utenriksfeltet til daglig blir noe stemoderlig behandlet i norsk presse, så viser man evne til å snu seg raskt i situasjoner som den vi nå ser på Haiti. Bra er det. De som er rammet er helt avhengig av at omverdenen vet og trår til. Informasjon skaper mobilisering, så får vi håpe at logistikken raskt blir bedre enn den er i øyeblikket. Et merkverdig perspektiv på dette fremføres av Jan Arild Snoen på Minerva-bloggen. Han mener norske journalister burde holdt seg hjemme fordi de spiser opp maten og bruker opp dieselen til de nødlidne. Vel vel. Det er desverre mer enn 8-10 mennesker som er rammet av katastrofen på Haiti.

Mer hemmelig, mer lukket, mer urett

2010-01-11T08:36:00.008+01:00

Det blåser en vind i retning av mer hemmelighold rundt folks inntekter, formue og skatt. Politidirektoratet hevder i en rapport til Justisdepartementet at det kan være en sammenheng mellom skattelister og ran, og viser til et par eksempler på at "målrettede søk" i skattelistene skal ha ført til trusler og ran. I dag er det høring i Stortinget i forbindelse med at Fremskrittspartiet har foreslått å forby offentliggjøring av skattelistene. Det er vanskelig å følge FrPs argumentasjon om at skattelistene er "grafsing i privatlivet på linje med spredning av personlig helseinformasjon". Vi har en århundrelang tradisjon her i landet for at borgernes bidrag til statskassen er en offentlig sak. Offentliggjøring av inntekt, formue og skatt er et meget lite inngrep i menneskers privatliv, det er noe vi bør tåle. På den annen side er fordelen store. Åpenhet rundt penger, inntekt og formue forteller om noe om maktforhold i samfunnet, og makt bør avdekkes. Vi har også sett at det i tider da åpenheten var mindre utviklet seg skjevheter og misforhold der åpenbart velstående personer med store formuer faktisk var nullskatteytere. Her som ellers fører innsyn og åpenhet til forbedringer og større rettferdighet. Journalistikken som drives rundt skattelistene er riktignok ikke alltid like seriøs, den er preget av enkle rangeringer og kjendis-fokus. Men skattelistene er også et viktig redskap i undersøkende og samfunnskritisk journalistikk. Viktigst er imidlertid de prinsipielle argumentene om åpenhet rundt skattesystem og fordeling av goder. At hemmelighold her skal være et effektivt virkemiddel i krim-bekjempelse er også vanskelig å tro. Det er umulig å skjule hvem som er velstående i samfunnet.

Verstingene? Nei, tvert imot.

2010-01-06T20:21:00.005+01:00

Pressens Faglige Utvalg har presentert sin statistikk for året 2009. Utvalget behandlet dette året 285 klager mot norsk presse, som er det nest høyeste tallet noen gang. 129 saker fikk full behandling, og som vanlig ble fordelingen mellom fellelser og "frifinnelser" grovt sett 50/50. Noen tolker økningen i antall klager som at "pressen blir stadig verre". Det er neppe riktig. Når PFU mottar stadig flere klager, skyldes nok det først og fremst at klageordningen blir bedre kjent, og at flere finner det tjenlig å sende inn en klage på det de opplever som overtramp og dårlig journalistikk. Jeg ser at fagbladet Journalisten vinkler sitt oppslag om årets PFU-statistikk ved å rette et kritisk søkelys mot TV 2 og Bergens Tidende, som begge pådro seg særlig mange klager i fjor. Men er det gitt at et økende antall klager er uttrykk for en negativ utvikling i de to redaksjonene? Kanskje har de hatt noen store kritiske og avslørende saker dette året, kanskje har de oppsøkt noen mørke kroker i samfunnet der aktørene helst hadde sett at pressen hadde holdt seg unna? Kan hende har de drevet dristig og pågående journalistikk - til irritasjon for noen aktører som slår tilbake ved å klage til PFU, kanskje over en eller annen bagatell i dekningen? (For begges redaksjoners vedkommende endte forøvrig de fleste klagene med "frifinnelse".) Hvis man først skal lage en etisk "rangering" bør man kanskje se i motsatt retning enn det fagbladet Journalisten gjør, til den andre enden av lista, mot dem som aldri pådrar seg en PFU-klage. En servil, engstelig og ukritisk journalistikk blir aldri innklaget til PFU. En journalist og en redaksjon kan lett unngå fellelser i PFU ved å være forsiktig og tilbakeholden. - Vi ønsker jo dristige journalister som avslører kritikkverdige forhold - men det er nettopp disse som blir innklaget til PFU.

Einar Lunde slutter i protest

2009-12-30T08:05:00.008+01:00

Dagsrevyens erfarne nyhetsanker Einar Lunde sier opp sin stilling i protest. Årsaken er at han ikke får lov til å fortsette med sin ekstrajobb som reiseleder på fritida. Dette skriver Dagbladet i dag. Det har lenge vært en utbredt ukultur i NRK at kjente stemmer og ansikter har benyttet sin kjendisstatus til å påta seg oppdrag og bijobber som på ulike måte kan skape uheldige bindinger og lojalitetsforhold. NRK har de siste årene forsøkt å ta et oppgjør med dette, og har innskjerpet sitt personalreglement på dette punkt. Det er viktig at nyhetsjournalistene ikke risikerer å komme i situasjoner der de ikke har den nødvendige kildekritiske distansen til diverse "forretningsforbindelser" og lignende som de måtte ha på fritiden. I Vær Varsom-plakaten lyder det slik: "Redaksjonelle medarbeidere må ikke ha oppdrag eller verv, økonomiske eller andre bindinger som kan skape interessekonflikter i forhold til deres redaksjonelle oppgaver. De må unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet." Det er nettopp dette NRK prøver å håndheve. Det er litt trist når en erfaren, kunnskapsrik og folkekjær medarbeider som Einar Lunde sluttter, ikke minst når det skjer på denne måten. Men langt viktigere er det at NRK sørger for å verne om sin troverdighet og medarbeidernes uavhengighet.

Her og Nå, i sort og hvitt

2009-12-22T13:04:00.005+01:00

Telefonen ringer, i tolvtida i dag. - Hei, det er er Svein! - Heisann, dette er mumlemumle fra Her og Nå i NRK. Vi jobber med en sak i dag om at Høgskolen i Molde har gitt en donasjon på 1.000 dollar til Wikipedia. Du er jo kritisk til Wikipedia, ikke sant? - Ehh, kritisk... vel... - Jeg ser du uttrykte en gang at du var skeptisk til Wikipedia. - Jeg er jo liksom ikke imot Wikipedia da liksom. Sa vel en gang at det bør brukes med en viss kritisk holdning, på grunn av at... - Men du er skeptisk? - Jeg har en nyansert holdning. Hvis du er ute etter en kritiker av Wikipedia, så er nok ikke jeg... - Ok, ha en god dag! - Jo, takk i lige...

Engelske ord og uttrykk? Ja takk.

2009-12-21T09:35:00.006+01:00

- Neineinei, sier direktør Sylfest Lomheim i Språkrådet. - Det heiter ikkje mail, det heiter e-post. Og dotcom, kva er det? Det er Aftenposten som intervjuer Lomheim i dag. Bakgrunnen er at Språkrådet har fått ressurser til å fornorske dataspråket. Tre personer er satt på jobben. I tillegg er fagfolk fra medier, forlag og databransjen knyttet til prosjektet. I alt 50 personer er involvert. Vel. Jeg vil mene at det er ingen krise dersom det oppstår nye ord som er felles for norsk og engelsk. Språkgrenser brytes ned i dag, det henger sammen med blant annet internasjonalisering og økt utdanning. Dessuten har språket alltid vært dynamisk, det utvikler seg med tiden, i tiden. Vi kan leve godt med noen engelske ord og uttrykk i norsk skrift og tale. Det er jo fint at vi tar i bruk nye og gode norske ord når slike finnes. Å snakke om nettsider og "punkt" istedenfor websider og "dot" er forbedring. Men vi trenger slett ikke ha et språk som er helt fritt for engelsk innflytelse - eller annen innflytelse for den saks skyld.

Lommemannen - navn og bilde

2009-12-17T17:09:00.004+01:00

Pressens Faglige Utvalg behandlet i dag klager mot fire medier (VG, Dagbladet, Bergens Tidende og TV2) som alle har identifisert den såkalte "Lommemannen" gjennom navn og bilde. Ingen av klagene fikk medhold. De fire redaksjonene har etter utvalgets mening ikke brutt god presseskikk. Avgjørelsen er ikke overraskende. Den er i samsvar med anerkjent presseetisk praksis i vårt land, der tiltalte i de groveste og alvorligste voldsforbrytelsene blir identifisert. I dette tilfellet skjedde identifiseringen også først når etterforskningen på det nærmeste var gjennomført, slik at den ikke skulle ødelegge for politiets vitneavhør. Å identifisere siktede, tiltalte eller dømte personer er likevel alltid et etisk dilemma. Identifiseringen rammer uskyldig tredjepart, det vil tiltaltes pårørende, og den kan i noen tilfeller indirekte bidra til at også ofre blir identifisert. Lommemann-saken reiser også andre og kanskje større presseetiske problemstillinger enn spørsmålet om identifisering. I denne saken har både det store omfanget av dekningen og de detaljerte opplysningene ført til merbelastning for ofrene i saken, som jo er barn og unge mennesker. Disse er blitt utsatt for overgrep èn gang, men opplever det intense offentlige søkelyset de nå må gjennom som et nytt overgrep. Noen medier har under deler av rettssaken hatt en løpende dekning minutt for minutt der de mest intime detaljer er blitt publisert. Da tiltalebeslutningen ble klar, offentliggjorde pressen - blant annet gjennom et interaktivt, klikkbart kart - stedene der overgrepet har funnet sted, sammen med offerets fødselsår og beskrivelser av overgrepene. Mange i lokalmiljøet vet hvem ofrene er, og disse fikk nå utvidet og detaljert kunnskap om hvordan det hele foregikk. Dette er ikke i ofrenes interesse. Aftenposten ble felt for dette i et tidligere PFU-møte.

Risikabelt å snakke med pressen?

2009-12-17T13:36:00.008+01:00

Er det risikabelt for forskere å snakke med journalister om sin forskning? Kan de risikere en vridd og banal fremstilling av sitt arbeid, med faktafeil og elendig presisjon? Kollega Harald Hornmoen skriver kronikk i Aftenposten i dag om dette. Han mener forskermiljøet for det første bør endre sitt syn på publikum som "analfabeter" på vitenskapens område, og heller betrakte publikum som kunnskapsrike deltakere i den offentlige samtale. Dernest bør forskerne benytte mediene til å gå i dialog med samfunnet rundt dem. Det er trist når forskere bare skriver for hverandre, og anser det alminnelige publikum som ute av stand til å fatte noe av det de driver med. Samtidig har jeg en viss forståelse for forskere som er lite komfortabel med journalisters forakt for nyanserte fremstillinger og sammensatte resonnementer.

Visuelle vibrasjoner

2009-12-17T09:05:00.006+01:00

- i to varianter: 1) Kunstboka "Av Aske" lanseres i Kristiansand i dag. Boka springer ut av et kunstprosjekt, nærmere bestemt en installasjon av kunstneren Barbro Raen Thomassen. Hun lager blant annet skulpturer og såkalt "land art". Den dynamiske installasjonen "Av Aske" vokste fram i løpet påskeuka 2009 i Vågsbygd frikirke. I boka er det knyttet korte tekster til bildene - undertegnede har så smått bidratt til dette. Les mer her. 2) Ski Challenge er et kult dataspill som kan hentes fra NRK-sportens nettsider. Det handler om utforkjøring på ski! Super datagrafikk, og jeg i ferd med å bli hekta. Konkurrerer med andre spillere fra hele verden. Vi kjører i de samme løypene som Aksel Lund Svindal & Co, for tiden i Val Gardena. Jeg føler et slags fellesskap med de ca. 200.000 andre som hittil har klart kvalifiseringstiden ned bakkene.

Vær varsom - vær dristig

2009-12-16T13:47:00.007+01:00

De to begrepene er tema for en eksamensbunke som jeg akkurat nuh - puuhh - er ferdig med. Av en eller annen grunn har også dette vært tema for flere av mine eksterne innlegg og foredrag denne høsten - i Norsk Presseforbund, i Landslaget for Lokalaviser og i Norsk Journalistlag. Jeg ser at sistnevnte har lagt ut et referat for seansen, det ligger her.

PFU har fått et dilemma

2009-12-15T07:33:00.005+01:00

Sosialistisk Ungdom har klaget inn VG og TV2 til Pressens Faglige Utvalg for deres dekning av demonstrasjonene under klimatoppmøtet i København. Organisasjonen mener mediene kun dekket arrestasjonene, og at budskapet til de 100.000 andre som var der ikke kom fram. Dermed har PFU fått et dilemma. Klagen er nemlig ikke som de fleste andre PFU-klager, som handler om overtramp, krenkelser, manglende kildekritikk eller andre metodiske feilsteg. Denne klagen handler om pressens unnlatelsessynder, og det er noe PFU sjelden eller aldri behandler. I det store bildet er jo unnlatelsessyndene langt viktigere enn regelbruddene. Derfor skal det bli spennende å se hvordan PFU håndterer denne klagen. Det er umulig å tenke seg at klagerne får medhold, og at de to innklagede redaksjonene blir felt for brudd på god presseskikk. Det vil bety at PFU griper inn i redaksjonelle beslutninger på en måte som utvalget nok ikke kan gjøre. Men det må også være vanskelig for utvalget å bare avvise en såpass interessant klage. Den handler om Vær Varsom-plakatens kapittel 1, selve fundamentet i presseetikken. Kanskje finner man andre måter å uttrykke noe klokt på enn gjennom en ordinær klagebehandling? Saken utfordrer utvalget til å si noe mer enn "ja" eller "nei" på spørsmål om brudd på regelverket. Det er ikke sikkert at VGs og TV2s dekning av klimatoppmøtet har vært så dårlig som Sosialistisk Ungdom vil ha det til, sannsynligvis ikke. De to redaksjonene har brukt store ressurser på denne begivenheten. Men diskusjonen som SU reiser om pressens redaksjonelle valg og vinklinger er velkommen - fordi slike overordnede presseetiske spørsmål sjelden er en del av pressens egen etiske debatt.

Norsk Medietidsskrift

2009-12-13T14:34:00.003+01:00

Norsk Medietidsskrift nr. 4/2009 er ankommet. Det varierer litt hvor mye jeg leser av dette bladet, men denne gangen måtte jeg lese nesten alt. Interessant fra mitt ståsted er en empirisk undersøkelse av "Folkejournalistikk" i NRK Hedmark og Oppland, gjort av Karoline Ihlebæk. Høydepunktet i bladet er imidlertid Barbara Gentikows velskrevne og kloke kommentar om "Medieforskere i offentligheten". Hennes artikkel er både en treffende kritikk av dagens journalistikk og en selvransakende drøfting av forskernes møte med pressen.

Et eksperiment

2009-12-13T14:07:00.001+01:00

Første blogginnlegg. Dette er et eksperiment. Bloggen opprettes av egoistiske grunner, fordi undertegnede har lyst å prøve ut blogg som kommunikasjons- og formidlingskanal. Om noen andre vil ha nytte eller interesse av den, er tvilsomt. Men jeg tenker ihvertfall å skrive med ujevne mellomrom - om faglige emner, i vid forstand. Tema er journalistikk, medier og samfunn.