fredag 23. mai 2014

Stanghelle og First House

Når pressen diskuterer presseetikk – og det gjør den jo hele tiden – kommer det til syne en veldig tro på reglenes betydning, og deres evne til å løse ethvert dilemma på en enkelt og autoritativ måte. Er du innenfor eller utenfor regelverket? Har du havnet på feil side av den røde streken? Det er det store spørsmålet. Og er det tvil, så ropes det på PFU. Da løses det hele, og du får det endelige svar.    

Men verken journalistikken eller livet selv lar seg ordne og forstå i så ryddige former som en rendyrket regeletikk forutsetter. Alt kan ikke løses ved regler. I journalistikken er den enkelte sak unik. Den må bedømmes i lys av sin egen kontekst og sine nyanser. Hvor viktig er akkurat denne saken for samfunnet? Hvilke skadevirkninger kan den ha? For hvem? Hvor store skadevirkninger? Hvor tungt veier disse i forhold til gevinsten ved publisering? Hvor viktig er det å publisere den ? Dette er avveininger som er unike for hver enkelt sak, og det kan være kompliserte avveininger. Det er selvsagt lettere å slå opp i regelboka, og tro at man finner svaret der. Men som etikk betraktet blir det litt for enkelt.
Et godt eksempel er VG-redaktør Torry Pedersens ”kontrollspørsmål” når han kritiserer Harald Stanghelles First House-artikkel: ”Ville noen annen aktør enn First House fått en slik behandling på et slikt grunnlag? Ville man skrevet om kongehuset basert på gode, men udokumenterte rykter?” Vel, det blir litt lettvint når man overfører et prinsipp om ikke å gjengi sladderhistorier om de kongelige til ikke å omtale tegn på en oppsiktsvekkende og hemmelig maktutøvelse i det norske samfunnet. First House kan ikke uten videre sammenlignes med en hvilken som helst ”annen aktør”.  Torry Pedersens kontrollspørsmål innebærer å se bort fra sakens innhold og omstendigheter, for å tilpasse den til en enkel regel.  
Troen på regeletikken har vært iøynefallende i denne ukens debatt omkring Harald Stanghelle, First House og Kina.

Først var det spørsmålet om samtidig imøtegåelse og Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 som ble trukket fram. I pressemeldingen fra First House som kom samme formiddag som Stanghelles kommentar, var klagen over manglende samtidig imøtegåelse et hovedpoeng. Kommunikasjonsbyrået vet at de er på relativt trygg grunn da, det er jo dette punktet PFU aller hyppigst slår ned på. Men heldigvis bleknet denne diskusjonen relativt raskt. Det ville jo være synd dersom debatten om First House, Kina og Nobelkomiteen skulle handle om samtidig imøtegåelse? First House har ikke akkurat problemer med å komme til orde, verken i denne saken eller i andre saker.
Deretter er det Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 som trekkes fram. Dette handler om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Harald Stanghelle brukte formuleringen ”gode, men ubekreftede rykter” i sin artikkel. Det er jo for så vidt betryggende at andre pressefolk reagerer på dette som oksen på den røde kluten, og at de tar avstand fra å formidle rykter. Uttrykket var sikkert uheldig, og det skygger for den mulige kvaliteten på Stanghelles anonyme kilde(r). Men vi skal ikke glemme at vi her snakker om en kommentar, ikke en nyhetsartikkel.

Det Harald Stanghelle gjør, er å reflektere rundt observasjoner og hendelser i mediebildet den siste tiden, koble dette til det kommende ledervalget i Nobelkomiteen, og antyde mulige sammenhenger. Dette må etter min mening være lov i en signert kommentar. Det kan til og med være viktig. For tiden foregår det en intens debatt i maktens bakrom om disse spørsmålene. Stanghelle løfter dette fram i offentligheten.
Dagsavisen skriver på lederplass i dag: ”Kravet til sannferdige opplysninger og godt kildearbeid er selvsagt det samme for meningsjournalistikk som for nyhetsjournalistikk”. Nei, det er faktisk ikke det. I kommentarjournalistikken må det være rom for å stille spørsmål, reflektere fritt og antyde sammenhenger på en måte som ikke hører hjemme i et nyhetsoppslag. I kommentaren må det være større rom for å ta feil. ”Nyheten er hellig, kommentaren er fri”, er et hyppig sitert redaktørutsagn.
Mystikken rundt First House er det de selv som forårsaker, med sine hemmelige kundelister og skjulte lobbyaktivitet. De opererer i maktens korridorer for å påvirke, men det skal skje i det skjulte. Er det rart det blir spekulasjoner? Etter min mening er det litt firkantet å forvente at mediene skal være tause om dette inntil konkrete kundeforhold kan bevises, når byrået selv ikke ønsker å bidra til en slik avklaring.

Så må selvsagt nyhetsmediene - og gravejournalistene, hvis det fortsatt finnes noen der ute - prøve å dokumentere hva First House egentlig driver med.


onsdag 9. januar 2013

Leveson, England og Norge

(Kronikk publisert i Dagens Næringsliv 08.01.2013):
 
Mens redaktører og politikere i England denne uka møtes for å diskutere Leveson-kommisjonens forslag til ny regulering av mediene, er pressens selvdømmeordning også i vårt land satt under diskusjon. Flere har gitt uttrykk for at Pressens Faglige Utvalg bør få en mer uavhengig posisjon i forhold til mediene, slik dommer Leveson har foreslått for det nye britiske etikk-utvalget
Redaktør Helge Øgrim i Journalisten er blant dem som vil ha ny debatt om Pressens Faglige Utvalg. Han mener det nå bør drøftes om ikke utvalgets sammensetning bør endres slik at representanter utenfor pressen kommer i flertall. Tidligere leserombud i Bergens Tidende, Terje Angelshaug, tar sterkere i og mener at manglende habilitet blant utvalgets medlemmer truer PFUs troverdighet. Enda sterkere sies det på lederplass i Ny Tid: ”PFU er blitt en hellig ku det er på tide å avlive i dens nåværende form”. Ifølge lederskribenten mangler vi ”uhildede vurderinger” av pressen. 
   
Det er vanskelig å forstå hvorfor situasjonen i England skulle tilsi endringer i det norske presseetiske systemet. Forskjellene mellom de to land er store både når det gjelder presseetiske overtramp og systemets virkemåte. Det er ingenting som tilsier at et klageorgan der flertallet består av medlemmer som er hentet utenfor pressen skulle være mer effektivt enn det systemet vi i dag har i vårt land. 
    
Til forskjell fra det engelske Press Complaints Commission fungerer det norske Pressens Faglige Utvalg relativt bra. PFU har oppnådd en sterk posisjon blant journalister og redaktører. Pressefolk opplever det som pinlig og ubehagelig å bli felt i PFU, og utvalgets avgjørelser anses som gjeldende presseetikk. Fellende uttalelser respekteres og gjengis lojalt i de mediene som felles, selv om redaktøren er uenig og kjempet hardt i tilsvarsrunden for å unngå fellelse.

Hva er årsaken til at PFU har oppnådd denne anerkjennelsen? En helt vesentlig årsak er at utvalget er en del av pressens selvjustis, og ikke et eksternt kontrollorgan. Pressens Faglige Utvalg er etablert av og blir drevet av pressen selv. Når noen blir anklaget for brudd på god presseskikk, er det kolleger og fagfolk som tar stilling til klagesaken. Derfor blir utvalget lyttet til av journalister og redaktører.

 I dag består Pressens Faglige Utvalg av fire profesjonelle pressefolk og tre såkalte ”representanter for allmennheten”. Samtlige sju medlemmer er imidlertid utpekt av Norsk Presseforbund. PFU er altså bransjens eget utvalg.   
Når noen tar til orde for et mer selvstendig og uavhengighet utvalg, så kan det nok finnes argumenter for dette. Økt troverdighet blant publikum og mindre preg av ”bukken og havresekken” er et slikt argument. Men da må vi også ta i betraktning hva som kan gå tapt ved en slik endring. Det som settes på spill er utvalgets autoritet og legitimitet innad i mediebransjen. Det hjelper lite å gjøre PFU mer frittstående og uavhengig dersom resultatet blir et utvalg som mister autoritet og som mediene ikke lenger hører på.

Når et utvalg som skal overvåke pressen er oppnevnt av pressen selv, kan det selvsagt på et vis oppfattes som inhabilt. Pressens Faglige Utvalg er intet uavhengig organ. Det er skreddersydd for medienes eget behov. I sin organisering og virkemåte er det akkurat slik pressen selv ønsker det skal være. Regelverket som ligger til grunn for utvalgets avgjørelser er vedtatt av presseorganisasjonene, og listen for fellelser ligger akkurat der pressen selv ønsker den skal ligge. PFU er pressens eget organ, og tar akkurat så mye hensyn til publikums og ”medieofrenes” behov som pressen selv ser seg tjent med, for å opprettholde sin troverdighet og sin frihet.
Men det er altså nettopp dette som gir utvalget dets autoritet. Her er det kolleger som ”dømmer” kolleger. Det er nettopp systemets karakter av selvjustis som gjør at PFU i dag er et ganske effektivt redskap for å opprettholde en relativt høy presseetisk standard i vårt land. Man bør være varsom med å endre dette. Å la ”allmennheten” i en eller annen form få flertall i PFU kan svekke utvalgets påvirkningskraft og autoritet innad i bransjen.

Blant Levesons mange forslag kan det likevel være andre idéer å hente for å styrke PFUs troverdighet blant det alminnelige publikum. Det kan for eksempel være en klok tanke å involvere allmennheten i revisjoner og forbedringer av presseetikkens regelverk. I dag foregår dette stort sett i stillhet i pressens egne organer. Et annet viktig poeng hos Leveson er at det må være sanksjoner knyttet til fellelser i klageorganet, slik at publikum ser at det svir litt å bryte de presseetiske reglene. Det norske systemet har i dag ingen slike sanksjoner. Leveson foreslår bøter i millionklassen. For oss er det mer naturlig å kikke til Sverige der det praktiseres en moderat ”ekspedisjonsavgift” for de som blir felt for brudd på det presseetiske regelverket.

tirsdag 1. januar 2013

Anmeldelser av "Nyhetsvurderinger"

Den ferske forskningsrapporten og læreboka om nyheter som jeg sammen med fire andre lærere i Volda gav ut sist høst er nå blitt anmeldt flere steder.

"Grundig, systematisk og solid" skriver anmelderen i Forskerforum, som synes "det er gøy å fly som en flue gjennom redaksjonene". Men anmelder Ragnhild Fjellro savner også noe:  http://www.forskerforum.no/wip4/hver-forsker-er-en-oey/d.epl?id=2052082

I en fyldig anmeldelse i Norsk Medietidsskrift blir det også fremhevet at leseren virkelig kommer på innsiden av de fem redaksjonene som er med i prosjektet. Det induktive metodiske opplegget fremstår ifølge anmelder Andreas Ytterstad som overbevisende. Han mener imidlertid at boka i noen grad har en "konstruktivistisk slagside", altså at perspektivet i for stor grad er rettet mot "grepene"  som tas i redaksjonene og konstruksjonen av saker, og for lite mot det referensielle forholdet til virkeligheten der ute. 
http://www.idunn.no/ts/nmt/2012/04/svein_brurs_red_nyhetsvurderinger_p_innsiden_av_fem_

Og i en liten omtale i Aftenposten skriver redaktør Knut Olav Åmås at "alle de som debatterer aviser og TV" bør lese boka Nyhetsvurderinger for å få bedre bakgrunn for egne meninger. (Ikke på nett)

lørdag 20. oktober 2012

Heksejakt i NRK?


Torsdag denne uka holdt jeg et foredrag for Kringkastingsrådet. Bakgrunnen var at rådet har fått noen klager på NRKs dekning av Gjørv-kommisjonens rapport. Klagerne mener at  NRK drev med unødig syndebukk-journalistikk i sin dekning av rapporten.
Jeg støttet klagerne i mitt innlegg.

Kringkastingsrådet vedtok en uttalelse som også støtter denne konklusjonen. Rådet gav NRK smekk på fingeren for å bli for ivrige til å terpe på hvem som burde stilles til ansvar og ta sin hatt å gå i kjølvannet av Gjørv-rapporten. Les om rådets uttalelse her.
Kritikken fra Kringkastingsrådet har visst vakt litt oppstandelse i noen NRK-redaksjoner. Det er kommet spørsmål fra disse om å gå tilgang til foredraget.  Jeg har derfor lagt det ut som egen side i spalten til høyre her på bloggen. Du finner det også ved å følge denne lenken.

 

tirsdag 4. september 2012

Breivik og hans ytringsfrihet

Det pågår en litt merkelig debatt for tiden om Anders Behring Breivik skal ha ytringsfrihet.

Noen tar til orde for at Breivik skal «fratas sin ytringsfrihet». Formuleringen skurrer i mine ører. Det høres ut som om ytringsfriheten er noe som staten sitter og forvalter, et slags privilegium som tildeles noen og fratas andre. Dette mener jeg er et forkjært perspektiv. Ytringsfriheten er jo en medfødt rettighet som hører med til det å være menneske. Å være menneske er å kommunisere. Fratas noen denne retten, er det selve menneskeverdet som angripes. Vi må prøve å holde fast på at Breivik er et menneske.

Så er det slik at ytringsfriheten nødvendigvis må ha sine begrensninger. Det gjelder for oss alle. Det finnes ytringer som er så krenkende, så truende eller så ødeleggende for andre mennesker at de er forbudt ved lov. Dette er relativt ukontroversielt. I tillegg er enkelte mennesker underlagt sterkere begrensninger. Jeg tenker her på personer som under fengselsopphold må tåle diverse kontrolltiltak. De får begrenset informasjonsfriheten – den frie adgang til å samle informasjon, som jo er nært knyttet til ytringsfriheten – og de får begrenset ytringsfriheten ved at kommunikasjon med omverdenen blir kontrollert og sensurert.

I Breiviks tilfelle er det opplagt at han ikke kan få ytre seg fritt på alle måter og alle felter. Hans adgang til å bygge nettverk, til å inspirere eventuelle likesinnede og til planlegge fremtidig terror må forhindres. Han vil derfor bli underlagt strenge kontrolltiltak. Dette finnes det lovhjemmel for.

Men å si at han «har mistet sin ytringsfrihet» er likevel å gå ti skritt lenger. Det skurrer voldsomt i mine ører. Intet menneske skal bli fratatt ytringsfriheten som sådan, totalt sett og i sin helhet, verken ved politiske vedtak, domstolsbeslutninger eller praktiske tiltak.

Breivik må få snakke med andre mennesker, han må få uttrykke seg, tegne og skrive, synge og lage musikk, - ytringer har som kjent mange former, og ytringsfriheten omfatter dem alle. Men idéen om menneskets ytringsfrihet omhandler i særlig grad den politiske ytringsfriheten. Heller ikke denne kan fratas et menneske sånn rent summarisk. Her synes jeg advokat Jon Wessel-Aas sin påminning om å skille mellom handlinger og meninger er betimelig. Handlinger kan være ulovlige, ikke meninger. Men her er en gråsone. Den beveger vi oss i når ytringer kan innebære en trussel mot andre mennesker. Breiviks kommunikasjon med eventuelle meningsfeller kan i sin konsekvens innebære en slik trussel – og må begrenses der hvor dette er relevant. Ikke ellers.

Regimet som Breivik underlegges må selvsagt sees i lys av konteksten. Vi vet hva han er i stand til. Det må likevel være generelt begrunnet, og ikke utslag av en justis for det konkrete tilfellet.

Hvorfor skal Breivik ha ytringsfrihet, spør noen. Det er faktisk ikke ytringsfriheten som skal begrunnes, det er begrensningene som eventuelt skal begrunnes.

lørdag 16. juni 2012

Pressens vinomtaler: Forbrukerveiledning, kulturstoff eller tekstreklame?

Det er tid for å omtale en masteroppgave igjen.

"Det klare skillet" er tittelen på en oppgave som analyserer èn enkelt PFU-sak, nemlig saken der Blå Kors beskylder VGs vinanmeldelser for å være tekstreklame. Oppgavens tittel viser til formuleringen i Vær Varsom-plakatens punkt 2.6: "Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold".

Dette "klare skillet" er ikke alltid så klart. Tvert imot er her store gråsoner. Mye redaksjonelt stoff - ikke minst såkalt forbrukerveiledning - ligner på reklame, det kommer fra kommersielle kilder, og det har stor reklameeffekt.  

Blå Kors klaget VG inn for PFU med påstand om at vinomtalene er reklame på redaksjonell plass. Organisasjonen peker på at de aller fleste viner som omtales får høye terningkast. Her er også detaljert bruksanbefaling ("vinvalg til 17.mai", "drikke til fotballkampen"), her er direkte kjøpsoppfordringer, og omtalen er gjerne glamorøst illustrert.

Blå Kors er ikke minst opptatt av omfanget av alkoholomtale i pressen, som de mener har eksplodert de senere år. Men som oppgaveforfatter Frøydis Johannesen ganske riktig påpeker: Tekstreklame et ikke et spørsmål om kvantitet, men om tekstenes kvalitet.

Frøydis Johannessens masteroppgave er en diskursanalyse. Den viser hvordan Blå Kors prøver å få PFU med på en alkoholpolitisk diskurs. Men det vil ikke PFU, som istedet holder seg til en juridisk diskurs. Utvalget mener at den kritikken som Blå Kors retter mot pressens alkoholomtaler ikke faller inn under presseetikken, "slik denne defineres av Vær Varsom-plakaten". Utvalget holder seg strengt til spørsmålet om VGs vinanmeldelser strider mot Vær Varsom-plakatens punkt 2.6. Svaret på det spørsmålet er nei.

Ulike aktører forstår tekstreklamespørsmålet i lys av ulike diskurser. For Blå Kors er den alkoholpolitiske diskursen viktig, men de oppfatter også vinomtalene helt klart som en kommersiell diskurs, i lys av både de direkte kjøpsoppfordringene og den reklameinspirerte bildebruken.  VG selv plasserer vinomtalene inn i en forbrukerdiskurs, men også i en juridisk diskurs fordi de i sitt tilsvar vektlegger ytringsfriheten og stiller seg kritisk til reklameforbudet for alkohol. Interessant er det at vinanmelderne selv gjerne setter dette stoffet inn i en kulturdiskurs, det er et kulturjournalistisk stoffområde på linje med med litteratur og musikk. PFUs uttalelse blir vurdert som en juridisk diskurs fordi den kun forholder seg til spørsmålet om et regelverk er brutt.  

De ulike kontekster som vinomtalen settes inn i gir ulike svar på den etiske problemstillingen. Dette forklarer hvorfor PFU mener at spørsmålet om å begrense den panegyriske vinjournalistikken ikke er et presseetisk spørsmål.

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen uttaler seg forøvrig med en viss selvkritikk på pressens vegne i masteroppgaven. Han sier blant annet: "Et teppe av resignasjon har lagt seg over Pressens Faglige Utvalg etter all tekstreklame som brukere av norske medier hver dag blir utsatt for".

Når pressen fortsatt snakker om "det klare skillet" mellom redaksjonell tekst og reklame, er det ut fra to perspektiver: For det første referer man til en sjangerkonvensjon der leseren, lytteren og seeren vet at det er to "storsjangre" i nyhetsmediene - reklame og journalistikk - og lett ser forskjellen på disse to, fordi de jo er adskilt. For det andre handler det om hvem som bestemmer. Hvis redaksjonen selv på fritt og uavhengig grunnlag vurderer at en produktomtale har journalistisk interesse, er det ikke tekstreklame. Hvis omtalen derimot er "kjøpt og betalt", er det tekstreklame. En eventuell reklameeffekt er irrelevant her.

Eller tror jeg at VG slett ikke er blant de verste med hensyn til tekstreklame, snarere tvert imot. Avisen har klare prinsipper for å håndtere produktomtaler, og legger stor vekt på å arbeide i tråd med de eksisterende regler for tekstreklame. VG er også blant de fremste på kritisk forbrukerjournalistikk. Til tider faktisk imponerende dyktig, spør du meg. Jeg tror det står adskillig verre til i ukepressen. En undersøkelse av hvordan "reportasjer" om klær, kosmetikk, helse, mat, design osv. blir til i ukebladene ville nok avdekket mye rart.

onsdag 2. mai 2012

Studenter forsker på 22.juli-dekningen

Tenk å ha så flinke studenter at oppgavene de skriver blir utgitt som bok!

Da mediestudentene i Volda sist høst skulle planlegge sine kandidatoppgaver i medievitenskap, var det mange som ønsket å finne en problemstilling som hadde med medienes 22.juli-dekning å gjøre. Fire av disse kandidatoppavene er nå samlet i en antologi og utgitt på det akademiske forlaget Unipub. Artiklene er basert på studentenes egen forskning, og belyser ulike sider ved 22.juli-dekningen.

Vanligvis blir ikke kandidatoppgaver på bachelorstudiet publisert. Skjønt, hos oss ved Høgskulen i Volda har det hendt at en og annen medievitenskapelig kandidatoppgave som holder høy kvalitet har blitt utgitt i høgskolens skriftserie. Når vi denne gangen velger å publisere fire oppgaver, er det fordi vi mener de kan ha interesse både for pressefolk og for forskere og andre som er opptatt av 22.juli-dekningen. Studiene kan bidra med nyttige funn og perspektiver når nyhetsmedienes innsats etter 22.juli skal gjøres opp.    
Det mest omfattende bidraget i boka er en studie av hva våre to store tv-kanaler, NRK og TV 2, faktisk sendte det første døgnet etter bombeeksplosjonen i Oslo. Fjernsynet var den viktigste informasjonskilden for folk flest dette dramatiske døgnet. «Terrordøgnet på tv», skrevet av Siri Eggen, Natalie Remøe Hansen og Hanna Haug Røset, viser at det faktisk var betydelige forskjeller mellom våre to nasjonale tv-kanaler i måten de dekket hendelsen på.

Kristin Grydeland har studert hvilken forståelsesramme angrepet ble satt inn i og hvilke ord og begreper som ble brukt i NRK og i Dagsavisen før og etter det ble kjent hvem som stod bak terrorangrepet. Hun finner en påfallende endring i måten terroraksjonen omtales på fra det øyeblikk gjerningsmannens identitet blir kjent. En bestemt fortolkningsramme går da i oppløsning, og erstattes av en ny.
Hvordan opplevde overlevende ofre under terroraksjonen å bli tatt bilde av like etter de dramatiske hendelsene? Kjersti Fossåskaret Eltoft har snakket med fire av dem. Det er vanskelige presseetiske problemstillinger knyttet til bilder av skadde og blodige mennesker, kanskje i sjokk, tatt umiddelbart etter en dramatisk hendelse. Alle Eltofts informanter har forståelse for at de ble tatt bilde av uten samtykke i denne situasjonen. 

De dramatiske hendelsene på Utøya ble først formidlet på Twitter. Lenge før de ordinære nyhetsmediene fortalte om skyting på Utøya, visste brukerne av dette sosiale mediet om hva som skjedde. Også gjerningsmannens identitet ble først formidlet på Twitter. Elisabeth Gjestland har studert Twitter som nyhetskilde den 22. juli.
Undertegnede, som står som redaktør for boka, har skrevet en innledning med en oversikt over mediedekningens tre faser. Denne artikkelen er lagt ut som egen side i spalten til høyre her på bloggen.

Formålet med denne publikasjonen er slett ikke å gi noen heldekkende analyse av mediedekningen etter 22. juli. Det vil etter hvert komme større og bredere forskningsarbeider i så måte.

tirsdag 27. mars 2012

Russiske journaliststudenter med usikker framtid

Foto: Menneskerettighetsakademiet
De bruker fem år på å studere journalistikk, de er veldig interessert i faget – men er usikre på om de vil bli journalister.

Møtet med russiske journaliststudenter på universitetet i Kaliningrad har vært fascinerende. De kaster seg ut i diskusjoner om journalistrollen, de kjenner umiddelbart igjen journalistiske og presseetiske dilemmaer og problemstillinger, og de har klare synspunkter i de fleste spørsmål. Men de har liten tillit til nyhetsmediene i sitt eget land.
"Kaliningrad Pravda" er en av minst
fire større aviser som utgis
i denne byen

Årsaken er mangelen på redaksjonell frihet. De fleste journalistiske mediene er offentlig eid, og publikum oppfatter dem som talerør for myndighetene. Det finnes opposisjonelle medier, men disse sliter tungt. Ifølge journalist-studentene er det også en utbredt praksis i russiske medier at journalister lar seg kjøpe. De tar imot penger for å produsere og publisere saker for kilder som kan betale. Dette bidrar også til det lave omdømmet som russiske medier har i befolkningen.

Når vi i en workshop går gjennom det russiske etiske regelverket for journalister (tilsvarer ”Vær Varsom-plakaten”), smiler studentene. De yrkesetiske prinsippene og idealene ligger milevis unna det studentene oppfatter som realitetene i russiske nyhetsmedier.  

De tyvetalls studentene som jeg møtte deltok på et ukelangt kurs i ”Menneskerettigheter og flerkulturell forståelse” som Menneskerettighetsakademiet i Oslo står bak. Daglig leder Lillian Hjorth sørget for det meste av opplegget, mens jeg hadde forelesninger om journalistiske temaer og ytringsfrihet samt ansvar for gruppearbeid i to dager. Med så aktive og engasjerte studenter var det hele en sann fornøyelsen og en stor glede.

Universitetet i Kaliningrad er nettopp ”forfremmet” til et føderalt universitet i Russland, som det visstnok bare finnes 6-7 av. Dets fulle navn er nå ”Immanuel Kant Baltic Federal University”. Navnet spiller selvsagt på universitetes aller mest berømte alumnus, filosofen Immanuel Kant. Kaliningrad (tidligere Königsberg) er hans fødeby.

fredag 17. februar 2012

Om lekkasjer, kildevern og advokat Klomsæt

Det pågår en interessant debatt om lekkasjestrømmen i terrorsaken og om mediene bør avsløre hverandres kilder. Flere stiller spørsmålstegn ved klokskapen i et forslag som både jeg og andre har stilt oss bak, nemlig at det bør innføres et etterforskningsforbud for politiet og andre myndighetsorganer i kildevernsaker. Jeg postet nettopp et debattinnlegg på Journalisten.no om dette. Det ble litt langt, men det får stå sin prøve. Her er innlegget:

Da Medieansvarsutvalget la fram sin innstilling i fjor, gikk mindretallet inn for et etterforskningsforbud i kildevernsaker. Jeg var en del av dette mindretallet.  

Jeg mener at vi i denne diskusjonen må ta utgangspunkt i hva kildevernet egentlig er ment å verne. Sigurd Klomsæt-saken og lekkasjestrømmen i terrorsaken er ikke noe godt eksempel i så måte.

Begrunnelsen for kildevernet er å få fram viktig informasjon – som regel om kritikkverdige forhold - som ellers ville forblitt skult. I noen tilfeller er det nødvendig å love anonymitet for å få fram slik informasjon, fordi informanten løper en risiko ved å ytre seg. Pressens kildevern skal sikre at kritikk og opplysninger om f eks maktmisbruk kommer fram, og det skal sikre ytringsfriheten for mennesker som ellers ikke våger å ytre seg.
Dette er grunnen til at jeg mener det bør innføres etterforskningsforbud. Frykten for omfattende etterforskning fra politi eller andre myndighetsorganer kan i seg selv skremme mennesker som burde ha snakket til taushet.

Kildevern og anonyme kilder bør være en unntakssituasjon. I terrorsaken er de mange lekkasjene er blitt en normalsituasjon. Det er blitt rutine. Vi forstår såpass at det her ikke er truede og engstelige ytrere som henvender seg til en redaksjon med informasjon om kritikkverdige forhold, men det er redaksjonene selv som ved hjelp av intens ”kildepleie” søker å sikre seg informasjon fra politietterforskningen. Et viktig motiv er konkurransehensyn. Da er vi ganske langt fra det som kildevernet egentlig er ment å ivareta.
Kostnaden ved denne lekkasjestrømmen er at det oppstår en symbiose mellom journalister og deres informanter. De yter hverandre tjenester, og det oppstår et nært og tett fellesskap som offentligheten ikke skal vite om. Hvilken gevinst oppnår informanten som formidler all denne eksklusive informasjonen? Oppnår advokater (eller politifolk, som også lekker!) en spesiell goodwill i redaksjonen?  

Det er vanskelig å sortere her. Det kan selvsagt tenkes at advokater trenger kildebeskyttelse. Også advokater kan henvende seg til en redaksjon med et tips, et dokument eller en opplysning som er viktig, der forutsetningen er at advokaten ikke blir navngitt som kilde. (Advokater som lekker i terrorssaken er for øvrig ikke kilder i streng forstand, men formidlere. Kilden er den som er blitt avhørt. Men det betyr mindre i denne sammenheng.)   
Bør journalister røpe eller jakte på andre mediers kilder? Når vi står overfor en ekte og velbegrunnet kildevernsituasjon: Definitivt nei. Det vil være uhørt, og det vil undergrave kildeverninstituttet. Når vi står overfor en situasjon som i dette tilfellet med rutinemessige lekkasjer som så langt har avdekket lite kritikkverdig ved etterforskningen: Ja. Her handler det mer om å verne pressens egne arbeidsmetoder enn å verne kilder. Og det er mildt sagt ikke like verneverdig.  Nyhetsmediene bør avdekke hverandres arbeidsmetoder og avsløre tette bånd mellom journalister og profesjonelle kilder. Kildevernet bør ikke utvides slik at det hindrer denne viktige delen av pressens oppgaver.

Lekkasjer kan være viktige og hederlige nok. Mang en betydningsfull sak er kommet fram i lyset som følge av lekkasjer. I kriminaljournalistikken kan lekkasjer ha positiv betydning for rettssikkerheten. Men dette forutsetter at lekkasjen er et korrektiv til en etterforskning som man kan frykte er skjev eller mangelfull.
Jeg innrømmer at lekkasjestrømmen i terrorsaken gjør det vanskeligere å forsvare et etterforskningsforbud. Men jeg forsvarer det likevel, av hensyn til de reelle og viktige kildevernsituasjonene. Det finnes informanter der ute som har et langt sterkere behov for beskyttelse enn advokat Klomsæt eller hvem det nå måtte være i denne saken.      

tirsdag 24. januar 2012

PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?