Om lekkasjer, kildevern og advokat Klomsæt

Det pågår en interessant debatt om lekkasjestrømmen i terrorsaken og om mediene bør avsløre hverandres kilder. Flere stiller spørsmålstegn ved klokskapen i et forslag som både jeg og andre har stilt oss bak, nemlig at det bør innføres et etterforskningsforbud for politiet og andre myndighetsorganer i kildevernsaker. Jeg postet nettopp et debattinnlegg på Journalisten.no om dette. Det ble litt langt, men det får stå sin prøve. Her er innlegget:

Da Medieansvarsutvalget la fram sin innstilling i fjor, gikk mindretallet inn for et etterforskningsforbud i kildevernsaker. Jeg var en del av dette mindretallet.  

Jeg mener at vi i denne diskusjonen må ta utgangspunkt i hva kildevernet egentlig er ment å verne. Sigurd Klomsæt-saken og lekkasjestrømmen i terrorsaken er ikke noe godt eksempel i så måte.

Begrunnelsen for kildevernet er å få fram viktig informasjon – som regel om kritikkverdige forhold - som ellers ville forblitt skult. I noen tilfeller er det nødvendig å love anonymitet for å få fram slik informasjon, fordi informanten løper en risiko ved å ytre seg. Pressens kildevern skal sikre at kritikk og opplysninger om f eks maktmisbruk kommer fram, og det skal sikre ytringsfriheten for mennesker som ellers ikke våger å ytre seg.

Dette er grunnen til at jeg mener det bør innføres etterforskningsforbud. Frykten for omfattende etterforskning fra politi eller andre myndighetsorganer kan i seg selv skremme mennesker som burde ha snakket til taushet.

Kildevern og anonyme kilder bør være en unntakssituasjon. I terrorsaken er de mange lekkasjene er blitt en normalsituasjon. Det er blitt rutine. Vi forstår såpass at det her ikke er truede og engstelige ytrere som henvender seg til en redaksjon med informasjon om kritikkverdige forhold, men det er redaksjonene selv som ved hjelp av intens ”kildepleie” søker å sikre seg informasjon fra politietterforskningen. Et viktig motiv er konkurransehensyn. Da er vi ganske langt fra det som kildevernet egentlig er ment å ivareta.

Kostnaden ved denne lekkasjestrømmen er at det oppstår en symbiose mellom journalister og deres informanter. De yter hverandre tjenester, og det oppstår et nært og tett fellesskap som offentligheten ikke skal vite om. Hvilken gevinst oppnår informanten som formidler all denne eksklusive informasjonen? Oppnår advokater (eller politifolk, som også lekker!) en spesiell goodwill i redaksjonen?  

Det er vanskelig å sortere her. Det kan selvsagt tenkes at advokater trenger kildebeskyttelse. Også advokater kan henvende seg til en redaksjon med et tips, et dokument eller en opplysning som er viktig, der forutsetningen er at advokaten ikke blir navngitt som kilde. (Advokater som lekker i terrorssaken er for øvrig ikke kilder i streng forstand, men formidlere. Kilden er den som er blitt avhørt. Men det betyr mindre i denne sammenheng.)   

Bør journalister røpe eller jakte på andre mediers kilder? Når vi står overfor en ekte og velbegrunnet kildevernsituasjon: Definitivt nei. Det vil være uhørt, og det vil undergrave kildeverninstituttet. Når vi står overfor en situasjon som i dette tilfellet med rutinemessige lekkasjer som så langt har avdekket lite kritikkverdig ved etterforskningen: Ja. Her handler det mer om å verne pressens egne arbeidsmetoder enn å verne kilder. Og det er mildt sagt ikke like verneverdig.  Nyhetsmediene bør avdekke hverandres arbeidsmetoder og avsløre tette bånd mellom journalister og profesjonelle kilder. Kildevernet bør ikke utvides slik at det hindrer denne viktige delen av pressens oppgaver.

Lekkasjer kan være viktige og hederlige nok. Mang en betydningsfull sak er kommet fram i lyset som følge av lekkasjer. I kriminaljournalistikken kan lekkasjer ha positiv betydning for rettssikkerheten. Men dette forutsetter at lekkasjen er et korrektiv til en etterforskning som man kan frykte er skjev eller mangelfull.

Jeg innrømmer at lekkasjestrømmen i terrorsaken gjør det vanskeligere å forsvare et etterforskningsforbud. Men jeg forsvarer det likevel, av hensyn til de reelle og viktige kildevernsituasjonene. Det finnes informanter der ute som har et langt sterkere behov for beskyttelse enn advokat Klomsæt eller hvem det nå måtte være i denne saken.      

PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

Hva er problemet?

Hva er det som er bekymringsfullt i Giske-Lorry-Apressen-TV2-saken?

·         At danske Egmont har kjøpt hele TV 2? Nei. Egmont var vært en stor deleier i TV 2 i 20 år, og har vist seg å være en helt grei eier for TV 2.

·         At næringsminister Trond Giske er imot salget? Nei. Det er fint at politikere ønsker å beholde norsk eierskap i viktige bedrifter.

·         At næringsminister Trond Giske har sagt høyt at han er imot salget? Nei. Det er fint at politikere - endog statsråder - sier hva de egentlig mener.

·         At næringsminister Trond Giske har slarvet på et nachspiel på en Oslo-restaurant? Nei. Det er etter hvert blitt klart at statsråden faktisk ikke har slarvet mer enn man bør slarve på et nachspiel på en Oslo-restaurant.

·         At vi har medieeiere i Norge – og i særdeleshet gamle gode A-pressen, og Orkla for noen år siden – som ikke har noen publisistiske formål eller tanker med sitt eierskap, som ikke har noen ideer eller idealer om å spille en demokratisk og kulturell rolle i samfunnet med sitt medieeierskap, men som kun har et kapitalistisk formål og som dermed heller burde investert i pølsefabrikker, cruiserederier og vindkraftselskaper? Ja.  

PFU og terrorsakene

Pressens Faglige Utvalg har trolig aldri før fått så stor medieoppmerksomhet som i dag da utvalget behandlet seks klager på medienes 22.juli-dekning. 

Utvalgets konklusjoner i terror-sakene var som forventet. Her er ingen overraskelser. Det betyr ikke at jeg er enig i alt som utvalget sier. Her er en kort kommentar til PFU-uttalelsene:

VGs bilder fra politiets rekonstruksjon på Utøya var blitt innklaget av flere. Dette er en sak som VG selv har lagt stor prestisje i, noe som i seg selv gjør det vanskelig for pressens eget etikkutvalg å felle avisen. Normalt godtar selvsagt også de største og mektigste redaksjonene å bli felt i PFU, noe som er en forutsetning for hele selvdømmeordningen. Men av og til kommer det en sak som betyr svært mye for en av landets store redaksjoner, der en eventuell fellelse vil innebære en tillitskrise mellom PFU og redaksjonen. Dette var en slik sak. "Vektklubb-saken" var en annen slik sak.

Klagerne fikk altså ikke medhold i denne saken. For min del vil jeg fortsatt mene at publiseringen av bildet der Anders Behring Breivik tar ladegrep og simulerer skyting rett mot avisleseren, ikke burde vært publisert. PFU sier at bildet "må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov". Jeg har vanskelig for å se at det eksisterer et "berettiget informasjonsbehov" for akkurat dette bildet som er så stort at det overskygger hensynet til ofre, pårørendede og andre berørte. Bilder fra rekonstruksjonen ellers - ok, men ikke dette bildet.

VG fikk også en klage mot seg for å ha identifisert en av etterforskerne i terrorsaken. Politiet i Oslo klaget til PFU over dette, men fikk ikke medhold. Den saken mener jeg er ukomplisert. Det finnes ikke tungtveiende grunner for å hevde at en slik identifisering er brudd på god presseskikk.

Dagsavisen og Stavanger Aftenblad ble begge felt for å ha vist bilde av en død kvinne på forsiden av papiravisen 23.juli. Fellelsen er en naturlig konklusjon i lys av PFUs tidligere linje med hensyn til bilder av døde personer - og det er en god konklusjon etter min mening. Bilder av gjenkjennelige døde personer på et åsted er et overgrep og en krenkelse - og på dette punkt er denne saken intet unntak. Jeg er her uenig med Gunnar Bodahl-Johansen som sier til VG i dag at "det er et poeng at grusomhetene vises i sin fulle bredde". Jeg mener man ikke skal vise grusomhetene i sin fulle bredde.

Dagbladet var innklaget til PFU på grunn av det store antall forsider med bilde av Behring Breivik. PFU frikjente avisen for dette. Det er også som forventet. Jeg er selv blant dem som har reagert på de utallige forsidene med bilder av Behring Breivik, dag etter dag. Men som det ble påpekt under PFU-møtet i dag: Å si at 36 bilder er uetisk men 24 er ok, det lar seg selvsagt ikke gjøre. PFU kan ikke trekke opp slike grenser, derfor er det vanskelig å felle Dagbladet. Men dette betyr ikke at volumet er greit. Omfanget, "trøkket" og høyrøstetheten er i seg selv et presseetisk anliggende. Dette kunne gjerne PFU sagt noe om i sin uttalelse.

PFUs uttalelser i terrorsakene kan du lese her.

    

Kildevernet i Danmark, i Norge - og i Bergen

Det vekker oppsikt og debatt i vårt naboland i sør at Extra Bladet med vitende og vilje har blåst en kilde som er lovet anonymitet.

"Ekstra Bladet har i dag valgt at bryde med journalistikkens grundregel, nemlig vores kildebeskyttelse", skrev avisen selv for noen dager siden. Saken handler om at en såkalt spindoktor - en rådgiver til en tidligere statsråd - ville lekke private skatteopplysninger om statsminister Helle Thorning-Schmidt, kort tid etter at statsministeren og hennes mann var blitt frikjent av skatteetaten for anklager om skattefusk. Avisen skriver: "I en så alvorlig sag kan vi ikke længere forsvare at beskytte spindoktoren. (...) Kildebeskyttelsen skal jo ikke bruges til at dække over magthaveres magtmisbrug og ulovligheder."

Vel, argumentet kan virke besnærende, men det er desverre korttenkt. Når kildevernet ikke lenger er absolutt, men gjøres avhengig av hvem kilden er, så kan det få alvorlige følger for tilliten til kildevernet. Tipsere og varslere kan ikke lenger være sikker på at de får nyte godt av pressens kildebeskyttelse. Kanskje de ikke er "kvalifisert", kanskje de er for mektige, kanskje deres motiver ikke er gode nok? Den relativiseringen av kildevernet som Ekstra Bladet har gjort, kan fort få uheldige konsekvenser for kritisk og avslørende journalistikk i Danmark.

Det finnes et tilfelle i norsk journalistikk som er en viss parallell til denne saken fra Danmark. Det handler om en fotballtrener ved navn Tony Knapp, som var trener for Bergens stolthet, fotballklubben Brann, på 1980-tallet. Her er historien:

Det var interne problemer i fotballklubben, forholdet mellom treneren og styret var ikke helt godt. Og Tony Knapp var en luring - han gikk til avisene BA og Dagbladet og sa: "Styret vil kaste meg. De vil ha meg vekk." Sa Tony Knapp - anonymt. Til Dagbladets journalist sa han dessuten at denne historien får du alene.

Neste dag kom saken på trykk både i Dagbladet og BA - anonymt. Andre aviser følger opp - blant annet Bergens Tidende, som mener å kunne slå fast at historien ikke stemmer. BT lager følgende tittel: "BA BLØFFER". Kilden for denne påstander er ...Tony Knapp! I BT's historie står faktisk Brann-treneren fram med sterk kritikk av BA og Dagbladet for at de kan finne på å skrive noe slikt tull som de gjorde dagen før.         

Nå stiger adrenalinet både i BA og i Dagbladet. De ser hvordan fotballtreneren manipulerer. De føler seg lurt og utnyttet av treneren, utnyttet i et kynisk spill som han driver overfor klubbens styre. Dessuten har de hver for seg et tilleggsmoment å ergre seg over: Dagbladet for at treneren ikke holdt løftet om at de skulle være alene om historien, BA over at de blir hengt ut av sin lokale konkurrent og beskyldt for å bløffe - med sin egen kilde som sannhets­vitne.

Nå skjer det rådslagning i de to avisene. De bestemmer seg for å røpe kilden. De bryter kildevernet.

Da blir det for alvor bråk. En samlet norsk presse reagerer mot BA og Dagbladet. Kildevernet skal ikke brytes, ikke under noen omstendigheter. Uansett hvor mye Tony Knapp fortjener en smekk, så skal ikke kildevernet brytes. Da bryter man nemlig samtidig ned tilliten til norsk presse på dette punkt.

Det kommer resolusjoner og kritikk fra alle kanter. Det blir avholdt debattmøter. Presseforbundet slår kraftig i bordet; Redaktørforeningen "beklager meget sterkt" de to avisenes handlemåte; Norsk Journa­listlag mobiliserer både sin leder, sin generalsekretær og sitt landsstyre for å uttrykke avsky. Spørsmålet om eksklusjoner fra NJ blir nevnt. 

Etter hvert kommer det også uttalelser fra redaksjonsklubbene i de to avisene, der det blir gitt uttrykk for at kildevernet skal ikke brytes. Og endelig kommer også redaktørene i de to avisene ut med noe som kan ligne på beklagelser.

Slik endte den saken. Den er sjelden ved at norske journalister faktisk brøt anonymitetsprinsippet - men den ble også en grundig manifestasjon på at dette skal man bare ikke gjøre. Daværende NJ-leder Sven Egil Omdal uttalte: "Vi lukker igjen denne grinda en gang for alle, slik at ikke noen norske pressefolk igjen kommer på tanken at slike spørsmål kan vurderes fra sak til sak." Og NJ's landsstyre vedtok: "Medlemmer av NJ som opptrer i strid med dette prinsippet vil få sitt medlemsskap vurdert".

Følg meg på Twitter.com/svein3

Anders Behring Breivik og de sakkyndiges rapport

De sakkyndige i terrorsaken holder i dette øyeblikk pressekonferanse og legger fram hovedkonklusjonen i sin rapport.

Fagbladet Journalister forutser at ikke bare konklusjonene, men også andre deler av innholdet i den innholdsrike rapporten ganske snart vil komme fram, kanskje i form av lekkasjer til pressen. Jeg uttalte meg nettopp til Journalisten om dette, og vil gjerne utdype min kommentar:

Når det utarbeides en sakkyndig rapport i kriminalsaker, vil denne inneholde svært private og nærgående opplysninger om siktedes eller tiltaltes helsetilstand og personhistorie. Dette reiser viktige etiske problemstillinger for nyhetsmedier som dekker saken, uansett om opplysningene kommer fram gjennom lekkasjer, i åpen rett eller på annen måte.

Problemstillingen er slett ikke ny. Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger uttalt seg om publisering av denne type opplysninger i kriminalsaker. Går vi helt tilbake til 1970-tallet, kom dette opp under den såkalte Antonsen-saken da to brødre ble tiltalt og senere dømt for voldtekt og drap på to kvinner. Flere aviser ble den gang innklaget til PFU fordi de under rettssaken gjenga psykiaternes karakteristikker av de to brødrene og ”blottla de tiltaltes sjelsliv og problemer” som det heter i klagen. PFU svarte den gang at dette var greit, det var ikke brudd på god presseskikk.

Omtrent samtidig behandlet PFU en annen sak der en mann ble dømt til 21 dagers fengsel for promillekjøring. Lokalavisa på mannens hjemsted refererte fra retten og fortalte at mannen selv mente han hadde gjennomgått en ”personlighetsforandring” som medførte ekteskapsproblemer, stress, depresjoner, magesår og alkoholmisbruk. I dette tilfellet mente PFU det ikke var greit at denne type opplysninger kom fram, åpenbart fordi gjaldt en mindre alvorlig kriminalsak.  

På 1980-tallet ble referat av sakkyndiges uttalelser i retten et hett presseetisk tema, men da i et rettssikkerhetsperspektiv. Dette skjedde etter at psykiateren Pål Abrahamsen flere ganger klaget til PFU over at sakkyndiges uttalelser ble gjengitt i media før skyldspørsmålet var avgjort. Her kom PFU med en klar uttalelse som slår fast at det er brudd på god presseskikk å publisere de sakkyndiges konklusjon i forbindelse med fengslingsmøter.   

I 1980 kjørte en ”ikke ukjent Oslo-mann” med promille, og VG refererte en legeuttalelse som slo fast at mannen hadde ”en depressiv diagnose, nær sinnsykdom”. For dette ble VG felt i PFU. To år senere er det en drapssiktet som får sin sykehistorie presentert i nokså detaljert form i samme avis. Dette aksepterer PFU, fordi ”opplysningene er vesentlige som en forklaring på ugjerningen”.  

Under Orderud-saken i 1999 klaget Veronica Orderuds advokat til PFU på grunn av tre oppslag i Dagbladet som alle fokuserte på Veronicas helsetilstand. Dagbladet ble ikke felt for dette.

Hovedmønsteret hos PFU gjennom mange år synes klart: I drapssaker aksepterer PFU at helsetilstanden til siktede og tiltalte blir omtalt i pressen. I mildere saker aksepterer PFU ikke at helsetilstanden til de involverte blir omtalt i pressen.

Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår terrorsaken selvsagt alle saker som tidligere har vært behandlet i PFU. Jeg har derfor vanskelig for å se for meg at det i denne saken er opplysninger som i henhold til PFUs linje bør holdes tilbake av hensyn til siktedes personvern. Derimot kan det gjerne tenkes at opplysninger bør holdes tilbake av andre hensyn, for eksempel hensynet til hans nærstående eller til andre som har relasjoner til saken.

Følg meg på Twitter.com/svein3

Sporten og presseetikken

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.  

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

Internasjonal oppmerksomhet rundt 22.juli-dekningen

Jeg har skrevet en artikkel om den norske mediedekningen av 22.juli for det tysksspråklige tidsskriftet"Message". Dette er et journalistikkfaglig magasin som hovedsaklig leses i Tyskland, Østerrike og Sveits. Artikkelen er skrevet på oppfordring fra magasinets redaksjon, som mener det er stor interesse i journalistmiljøer i Europa omkring norsk presse sin håndtering av den store dramatikken og kaoset som oppstod 22.juli. Jeg har lagt ut min engelske versjon av artikkelen i spalten til høyre her på bloggen. (Artikkelen hadde deadline 26.september, så vurderingene er basert på observasjoner inntil denne dato.)

Tekstreklamen - pressens evige problem

Illustrasjon: Dagbladet driver også bokhandel

Tekstreklamen ble diskutert og bekjempet i norsk presse på 1800-tallet. Og gjennom hele 1900-tallet. Og på 2000-tallet. Er man ikke da snart ferdig med dette problemet? Neida. Problematikken rundt tekstreklame er i dagens mediesituasjon mer påtrengende, mer uoversiktlig og mer kompleks enn noen gang tidligere.

Norsk Redaktørforening har nå satt ned et utvalg som skal se på tekstreklamen i vår tid. Fører publisering på nye plattformer til mer eller til andre former for tekstreklame? Dette er ett av spørsmålene som rettes til utvalget.

Utvalget har en utfordrende oppgave. Journalistikken i nye medier står overfor et sterkt kommersielt press om å fremme annonsørers interesser, å lenke til nettbutikker og kommersielle nettsteder - eller å fremme salg av mediebedriftens egne produkter. Koblinger mellom journalistikk og reklame blir stadig mer raffinert.

I denne delen av presseetikken har Pressens Faglige Utvalg hatt lite å bidra med. Utvalget mottar ikke mange klager som gjelder tekstreklame - ganske enkelt fordi publikum ikke vet når den dukker opp. Det er som regel bare redaksjonene selv som vet når de publisere saker ut fra andre hensyn enn en uavhengig og kildekritisk journalistikk.

En og annen sak blir likevel behandlet i PFU. Det skjer som regel når pressekolleger klager på hverandre, eller når en forretningsdrivende mener at en konkurrent i samme bransje får urimelig positiv omtale. Noen saker kommer også opp som følge av generalsekretærens initiativrett.

Antall PFU-saker som gjelder tekstreklame i nettavisene kan såvidt jeg kan se telles på en hånd:

PFU-sak 05-123: Dette er den epokegjørende saken da PFU aksepterte at VG kunne selge sitt eget vektklubb-produkt på redaksjonell plass.

PFU-sak 08-074: Aftenposten.no klages inn for uhemmet redaksjonelt skryt av en ny bilmodell fra BMW, der "kjøregleden" er så stor at begrepet brukes gjentatte ganger, også i tittelen. Samtidig annonserer BMW i Aftenposten med ordet "kjøreglede" som tittel på annonsen. Aftenposten.no ble frifunnet.

PFU-sak 09-137: VG.no blir innklaget for sin anbefaling av "Ukens vin", der det blant annet lenkes til nettstedet "Aperitif". VG blir frifunnet.

PFU-sak 09-191: Presseforbundets generalsekretær klager inn Nettavisen som i en artikkel hyller og anbefaler firmaet "Gullvekten", et firma som kjøper opp gamle gullsmykker og som Nettavisen forøvrig har et kommersielt samarbeid med. Nettavisen blir felt. (Jeg tar forbehold om at det kan finnes flere saker).

Utvalget som nå skal arbeide med tekstreklame i nye medier bør være oppmerksom på at det for tiden skrives masteroppgaver om tekstreklame-spørsmålet. Den foreløpig siste kom i sommer (Ørjan Pettersen: Tekstreklame på nett. En analyse av VG.no og Dagbladet.no). Deler av denne oppgaven er interessant, for eksempel vedrørende lenking til kommersielle nettsider. En annen masteroppgave som berører spørsmål om tekstreklame er Øystein Nes: Spilljournalistiske utfordringer. Diskurser om spilljournalistikkens rolle og utfordringer. Begge masteroppgavene er innlevert ved Universitetet i Bergen, og finnes tilgjengelig i forskningsbasen BORA.

Hemmelig info-topp i politiet

Jeg leser med undring i Aftenposten om ansettelsen av ny kommunikasjonsdirektør i Politidirektoratet. Dette er som kjent en etat som lenge har blitt anklaget for manglende åpenhet og unødig hemmelighold.

Margrete Halvorsen, som ble ansatt i stillingen og som altså blir ansvarlig for åpenhet og offentlighetsarbeid i etaten, insisterte på at hennes eget navn skulle holdes hemmelig i søknadsprosessen. Fire av de 38 søkerne til stillingen, blant dem altså Halvorsen, bad om at deres navn skulle holdes unna søkerlisten.   

Det er av stor betydning at søkerlister til fremtredende stillinger i stat og kommune er offentlige. Åpenhet om hvem som har søkt stillingen skaper trygghet for at ansettelsen går riktig for seg, og at det ikke foregår diskriminering og forbigåelser eller at det blir tatt usaklige hensyn ved ansattelsen. Det er en sikkerhet mot maktmisbruk bak lukkede dører.

Ifølge Offentleglova er søkerlister som hovedregel offentlige. Men det kan gjøres unntak, dersom en søker spesielt ber om det. Da skal det gjøres en individuell vurdering, der stillingens karakter også blir vektlagt. Ifølge Aftenposten var ønsket om hemmelighold i dette tilfellet begrunnet i en frykt for at det kanskje vil skape uro på søkerens tidligere arbeidsplass dersom det ble kjent at vedkommende søker en ny stilling.

Det er en svært dårlig begrunnelse. Jeg har faktisk ennå til gode å se en god begrunnelse for at navnet på en søker skal holdes unna en offentlig søkerliste.

Kommunikasjonsdirektørens manglende vilje til åpenhet lover dårlig for informasjonsarbeidet i Politidirektoratet. Akkurat i denne stillingen burde et krav om hemmelighold i søknadsprosessen i seg selv være diskvalifiserende.