"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.