WikiLeaks - en oppsummering

Årets mest omdiskuterte fenomen i journalistikken har vært nettstedet og organisasjonen (er det forresten en organisasjon?) Wikileaks. Det har ikke vært helt lett å vite hvordan man bør forholde seg til dette fenomenet.Er det mulig å gjøre en oppsummering nå ved slutten av 2010?

Lekkasjene som Wikileaks (min skrivemåte uten stor L i midten er bevisst) har formidlet i løpet av året har vært av ulike slag. Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april i år da en video av et amerikansk angrep i Irak ble publisert. En gruppe mennesker, tilsynelatende sivile, ble utsatt for et uprovosert angrep fra et kamphelikopter. Om lag 15 personer ble drept. Dette er en lekkasje og en publisering som fremstår som viktig og verdifull. I juli la så nettstedet ut en stor mengde hemmelige dokumenter fra Afghanistan-krigen. Mange har pekt på at dette var en farlig og uforsvarlig publisering, blant annet fordi dokumentene gjør det mulig for Taliban å finne identiteten til personer som samarbeider med de internasjonale styrkene. Mange liv ble satt i fare som følge av denne publiseringen. Og så, i desember 2010, kom de 250.000 fortrolige dokumentene fra den amerikanske utenrikstjenesten. Dette materialet synes så langt å være relativt ufarlig, det er til dels informativt og til dels kuriøst.

Strategien for publisering ser også ut til å ha endret seg i løpet av året. Dette har trolig en sammenheng med innholdet i lekkasjene og kritikken som har kommet. Mens Wikileaks tidligere la ut materiale kun på eget nettsted og med minimal redaksjonell bearbeiding, så samarbeider man i dag med etablerte redaksjoner. Dette virker som en klok strategi. En redaksjonell vurdering av den enorme mengden materiale er nødvendig. Ikke bare blir tilgjengeligheten radikalt forbedret ved at det betydningsfulle blir skilt fra det betydningsløse i en redaksjonell prosess. Minst like viktig er at i noen tilfeller vil videreformidling av fortrolig informasjon være etisk uforsvarlig, fordi skadevirkningene er større enn gevinsten. Lekkasjer kan være nyttige og gode for samfunnet, men publisering bør ikke skje automatisk. Det bør alltid skje etter en redaksjonell vurdering. Noen ganger er det nemlig gode grunner for hemmelighold.

Journalistikk er en kombinasjon av input og output. God journalistikk krever kvalitet i begge ender. I dagens journalistikk er det som regel inputen som er svak; det publiseres enorme mengder reklame, klipp-og-lim-saker og annet tøv som ikke krever noen som helst research-innsats. Wikileaks har snudd på dette; problemet har vært motsatt. Nettstedet har bragt tilveie mye materiale av offentlig interesse og med substans, men har lagt liten vekt på output, på redaksjonell vurdering og tilrettelegging. Et samarbeid med etablerte redaksjoner er i så måte en forbedring.

Dette innebærer imidlertid at Wikileaks ikke lenger er en ekte wiki (i den forstand at hvem som helst kan bidra og redigere), men er blitt et research-byrå, en informant og en leverandør av materiale for videre redaksjonell bearbeiding og ordinær journalistisk publisering.

Wikileaks har for tiden stor troverdighet i pressekretser. Jeg har ikke registrert at det er påvist falske eller manipulerte dokumenter i materialet som er lagt ut. Men det er vel bare et tidsspørsmål før dette skjer (noe som i så fall vil være en gavepakke til kritikerne). Kildekritikk og eget dokumentasjonsarbeid er viktig i de redaksjonene som publiserer Wikileaks-materialet.

Til slutt: Forsøkene på å stoppe Wikileaks ved hjelp av økonomiske pressmidler er virkelig ille. Visa, Mastercard og Bank of America har stanset pengeformidling inn til Wikileaks. Donasjoner og annen støtte til Wikileaks finner sikkert andre veier, men at store og viktige finansinstitusjoner på denne måten driver politikk og på egen hånd vil straffe frie ytringer er skremmende.