Faiza, familien og pressen



Faksimile av VGs forside 10.02.2010

 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.