Internasjonal oppmerksomhet rundt 22.juli-dekningen

Jeg har skrevet en artikkel om den norske mediedekningen av 22.juli for det tysksspråklige tidsskriftet"Message". Dette er et journalistikkfaglig magasin som hovedsaklig leses i Tyskland, Østerrike og Sveits. Artikkelen er skrevet på oppfordring fra magasinets redaksjon, som mener det er stor interesse i journalistmiljøer i Europa omkring norsk presse sin håndtering av den store dramatikken og kaoset som oppstod 22.juli. Jeg har lagt ut min engelske versjon av artikkelen i spalten til høyre her på bloggen. (Artikkelen hadde deadline 26.september, så vurderingene er basert på observasjoner inntil denne dato.)

Tekstreklamen - pressens evige problem

Illustrasjon: Dagbladet driver også bokhandel

Tekstreklamen ble diskutert og bekjempet i norsk presse på 1800-tallet. Og gjennom hele 1900-tallet. Og på 2000-tallet. Er man ikke da snart ferdig med dette problemet? Neida. Problematikken rundt tekstreklame er i dagens mediesituasjon mer påtrengende, mer uoversiktlig og mer kompleks enn noen gang tidligere.

Norsk Redaktørforening har nå satt ned et utvalg som skal se på tekstreklamen i vår tid. Fører publisering på nye plattformer til mer eller til andre former for tekstreklame? Dette er ett av spørsmålene som rettes til utvalget.

Utvalget har en utfordrende oppgave. Journalistikken i nye medier står overfor et sterkt kommersielt press om å fremme annonsørers interesser, å lenke til nettbutikker og kommersielle nettsteder - eller å fremme salg av mediebedriftens egne produkter. Koblinger mellom journalistikk og reklame blir stadig mer raffinert.

I denne delen av presseetikken har Pressens Faglige Utvalg hatt lite å bidra med. Utvalget mottar ikke mange klager som gjelder tekstreklame - ganske enkelt fordi publikum ikke vet når den dukker opp. Det er som regel bare redaksjonene selv som vet når de publisere saker ut fra andre hensyn enn en uavhengig og kildekritisk journalistikk.

En og annen sak blir likevel behandlet i PFU. Det skjer som regel når pressekolleger klager på hverandre, eller når en forretningsdrivende mener at en konkurrent i samme bransje får urimelig positiv omtale. Noen saker kommer også opp som følge av generalsekretærens initiativrett.

Antall PFU-saker som gjelder tekstreklame i nettavisene kan såvidt jeg kan se telles på en hånd:

PFU-sak 05-123: Dette er den epokegjørende saken da PFU aksepterte at VG kunne selge sitt eget vektklubb-produkt på redaksjonell plass.

PFU-sak 08-074: Aftenposten.no klages inn for uhemmet redaksjonelt skryt av en ny bilmodell fra BMW, der "kjøregleden" er så stor at begrepet brukes gjentatte ganger, også i tittelen. Samtidig annonserer BMW i Aftenposten med ordet "kjøreglede" som tittel på annonsen. Aftenposten.no ble frifunnet.

PFU-sak 09-137: VG.no blir innklaget for sin anbefaling av "Ukens vin", der det blant annet lenkes til nettstedet "Aperitif". VG blir frifunnet.

PFU-sak 09-191: Presseforbundets generalsekretær klager inn Nettavisen som i en artikkel hyller og anbefaler firmaet "Gullvekten", et firma som kjøper opp gamle gullsmykker og som Nettavisen forøvrig har et kommersielt samarbeid med. Nettavisen blir felt. (Jeg tar forbehold om at det kan finnes flere saker).

Utvalget som nå skal arbeide med tekstreklame i nye medier bør være oppmerksom på at det for tiden skrives masteroppgaver om tekstreklame-spørsmålet. Den foreløpig siste kom i sommer (Ørjan Pettersen: Tekstreklame på nett. En analyse av VG.no og Dagbladet.no). Deler av denne oppgaven er interessant, for eksempel vedrørende lenking til kommersielle nettsider. En annen masteroppgave som berører spørsmål om tekstreklame er Øystein Nes: Spilljournalistiske utfordringer. Diskurser om spilljournalistikkens rolle og utfordringer. Begge masteroppgavene er innlevert ved Universitetet i Bergen, og finnes tilgjengelig i forskningsbasen BORA.

Hemmelig info-topp i politiet

Jeg leser med undring i Aftenposten om ansettelsen av ny kommunikasjonsdirektør i Politidirektoratet. Dette er som kjent en etat som lenge har blitt anklaget for manglende åpenhet og unødig hemmelighold.

Margrete Halvorsen, som ble ansatt i stillingen og som altså blir ansvarlig for åpenhet og offentlighetsarbeid i etaten, insisterte på at hennes eget navn skulle holdes hemmelig i søknadsprosessen. Fire av de 38 søkerne til stillingen, blant dem altså Halvorsen, bad om at deres navn skulle holdes unna søkerlisten.   

Det er av stor betydning at søkerlister til fremtredende stillinger i stat og kommune er offentlige. Åpenhet om hvem som har søkt stillingen skaper trygghet for at ansettelsen går riktig for seg, og at det ikke foregår diskriminering og forbigåelser eller at det blir tatt usaklige hensyn ved ansattelsen. Det er en sikkerhet mot maktmisbruk bak lukkede dører.

Ifølge Offentleglova er søkerlister som hovedregel offentlige. Men det kan gjøres unntak, dersom en søker spesielt ber om det. Da skal det gjøres en individuell vurdering, der stillingens karakter også blir vektlagt. Ifølge Aftenposten var ønsket om hemmelighold i dette tilfellet begrunnet i en frykt for at det kanskje vil skape uro på søkerens tidligere arbeidsplass dersom det ble kjent at vedkommende søker en ny stilling.

Det er en svært dårlig begrunnelse. Jeg har faktisk ennå til gode å se en god begrunnelse for at navnet på en søker skal holdes unna en offentlig søkerliste.

Kommunikasjonsdirektørens manglende vilje til åpenhet lover dårlig for informasjonsarbeidet i Politidirektoratet. Akkurat i denne stillingen burde et krav om hemmelighold i søknadsprosessen i seg selv være diskvalifiserende.

"På Nattbordet" - litt forsinket

Etter henstilling fra gruppen i østre sofakrok på lunsjrommet - og kun derfor :-) - legger jeg ut en kopi av Dagens Næringslivs faste spalte "På Nattbordet" fra en dag i sommer.

Lurer på om det stemmer at næringslivsledere håper å bli oppringt av denne spalten i Dagens Næringsliv og har forberedte svar liggende klar, slik at de kan få vist at de er interessert i kultur i tillegg til økonomi? Vel, ikke alle er forberedt på at den telefonen kan komme, men her er ihvertfall mitt svar ifølge DN-journalistens penn.


PÅ NATTBORDET

Der ligger det ofte krim. Nå har jeg første bok fra en ny norsk krimforfatter ved navn Eystein Hanssen, «De ingen savner». Ellers er det ganske ryddig, må jeg si.
– Én om gangen, takk!
– Tja. Jeg kjørte til hytta her igår, det er ganske lang tur, og da hørte jeg Vigdis Hjorth på lydbok. «Hjulskift». Det er nok så langt fra krim som man kommer. En fascinerende skildring av to 50-åringer med vidt forskjellig bakgrunn.
– Var det noe du kunne kjenne deg igjen i?
– Jeg kjente igjen miljøene. Det handler om en akademiker som møter en med praktisk bakgrunn. Helt forskjellige. Hun skildrer dem på en veldig god måte.
– Andre favoritter?
– Min yndlingsforfatter er John Irving. Jeg har nok lest det meste av ham. Nylig leste jeg hans siste, «Siste natt i Twisted River», den var ikke helt på høyden med hans tidligere mesterverk, synes jeg. Den vanligvis så overraskende humoren satt ikke like godt.
– Var bøker også en stor del av din oppvekst?
– Det vil jeg si. Jeg har lest bøker helt fra jeg hadde muligheten.Det gikk mye i Stompa og Hardy-guttene. De leste jeg kontinuerlig, og jeg fant dem både underholdende og lærerike. Jeg har faktisk en bra samling med Stompa-bøker. Jeg er av den typen som ikke kan kaste bøker, så de er her et sted ennå.
– En mann etter mitt hjerte, om det er greit å si.
– Nå blir det lite Stompa og mye krim. Jeg leser jo Nesbø som alle andre. Men det er godt å skifte genre iblant. Jeg har med meg fagbøker hele tiden. For eksempel er Martin Eide en suveren fagskribent, han skriver utrolig godt om mediehistorie.
– Noen ambisjoner for sommeren, litterære såvel som andre?
– Ferien kommer nok til å inneholde noe fag, noen tyngre ting. Erfaringen er likevel at det ikke alltid er så lett å gjennomføre.
– Det er du nok ikke alene om.
– Nei. Man havner i et modus hvor det er lettere å plukke opp Nesbø enn Habermas.

(Dagens Næringsliv 13.07.2011)

Semesterstart!

Jeg gleder meg alltid til høstens første forelesning. I går var det nesten 100 nye og småspente studenter som strømmet inn i Aasen-auditoriet her i Volda (68 journaliststudenter pluss 29 fra info-studiet), til en intro-forelesning om journalistikkfaget. Artig å være i gang igjen, synes jeg.

Åpningsforelesningen kretset rundt «Journalistrollen», i teori og praksis. Denne gangen var jeg litt inspirert av Martin Eides nye lille bok «Hva er journalistikk», der han i en essaylignende stil får sagt mye treffende om hva som kjennetegner faget og rollen. Martin Eide er opptatt av den journalistiske institusjonen, som med sine tradisjoner og konvensjoner, sin yrkesetikk og sine metoder gjør journalisten til «en garantist for relevant informasjon håndtert i henhold til noen kvalitetsstandarder». I et nytt medielandskap er det ikke blitt mindre viktig med en journalistikk som er basert på kildekritiske og presseetiske normer, og som borger for uavhengighet, kvalitet, relevans og etterrettelighet.

Jeg forsøkte å dra i gang litt debatt rundt journalistikk og nye medier, med utgangspunkt i det som skjedde i Libya kvelden før da opprørerne inntok Tripoli. Vi var nok mange som prøvde å følge utviklingen på Twitter denne kvelden. Som vanlig gir tweetstrømmen et interessant men nokså forvirrende og motsigelsesfylt bilde av situasjonen. Oversikten og forståelsen måtte vi nok en gang hente hos de profesjonelle nyhetsredaksjonene. - Men studentene var visst ikke så opptatt av Libya, de var mer opptatt av å diskutere mediedekningen etter 22.juli. Det temaet kommer nok til å prege hele semesteret på journalistutdanningen.

La familien være i fred!

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!

"The Violent Hero Model"

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

Katastrofen på tv-skjermen

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen fredag ettermiddag. Jeg skrudde på radioen – og hørte en merkelig skildring fra Oslo. Jeg forstod det ikke med det samme, det handlet om kaos, ødeleggelser, regjeringskvartalet, om knuste ruter og skadde mennesker - og om to døde, eller var det tre. Jeg lurte på om det var radioteateret som holdt på, men skjønte etter hvert at det virkelig hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ringte til kona og bad henne slå på tv.

Siden har tv stått på mer eller mindre kontinuerlig, slik har det vel vært hos de fleste. Det er til tv vi vender oss når en katastrofe inntrer. TV som medium spiller en nøkkelrolle i slike situasjoner. De aller første opplysningene får vi kanskje på radio eller på nett, men deretter er det tv-sendingene som suger oss inn i de dramatiske hendelsene, som gjør at vi rystes og gripes, og som gir den informasjonen vi alle føler et så sterkt behov for akkurat da. I en slik krisesituasjon er tv uovertruffent som medium.   

TV lar oss alle ta del i hendelsene. Hele nasjonen ser på det samme, og det skapes en sterk følelse av samhørighet og fellesskap. Vi er alle rammet, vi er alle berørt. TV blir også bindeleddet mellom landets ledere og folket. Her taler statsminister og konge, her står politiets talsmenn fram, her får vi møte øyenvitnene, og foran tv-en deltar vi i minnestunder. Vår dagligdagse prat med venner og familie handler nå om katastrofen, med utgangspunkt i det vi alle har sett på fjernsyn, og hendelsen blir tolket i våre nære sosiale miljøer.    

TV-mediet har spesielle egenskaper til å fylle det voldsomme informasjonsbehovet som oppstår. Det er fjernsynet vi søker til for å tolke det som skjer, og for å håndtere den usikkerheten som plutselig er oppstått. Våre forestillinger om vårt land og samfunn er gått i stykker, og vi trenger informasjon for å sette dem sammen igjen.   

Jeg synes NRK og TV 2 har gjort en imponerende jobb i dekningen av katastrofen. Begge redaksjonene kastet seg meget raskt rundt, de har gitt bred og god informasjon døgnet rundt, samtidig som dekningen har vært gjennomført med verdighet og omtenksomhet. En kritisk bemerkning kan være at enkelte forskere de første timene slapp litt for lett til med vidløftige og feilaktige spekulasjoner om at muslimske miljøer var skyldige i terroraksjonen.    

Redaktøransvar i England og Norge

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

Medieansvarsutvalget

Like før sommerferien la det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget fram sin utredning, NOU 2011:12 - "Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag". Utredningen inneholder forslag til hvordan fremtidens lovgivning på mediefeltet skal se ut. Jeg har vært medlem i utvalget, som har brukt ett og et halvt år på å diskutere mediejus og ansvar for ytringer i alle typer medier.

Utredningen er blitt møtt med sterk kritikk fra presseorganisasjonene. Kritikken er forventet - og etter min mening berettiget. Jeg hører selv til Medieansvarsutvalgets mindretall som på sentrale punkter har lagt fram andre forslag enn utvalgets flertall.

I utvalgets mandat peker departementet på at dagens regler om hvem som kan holdes ansvarlig for ytringer er fragmenterte og kompliserte. Utvalget ble bedt om å vurdere om disse reglene bør samles i en egen medieansvarslov. I utredningen som nå er lagt fram sier flertallet nei til en slik lov, mens vi i mindretallet ønsker en medieansvarslov. Vi peker også på hva en slik medieansvarslov bør inneholde.

Utvalget er også delt i synet på det strafferettslige redaktøransvaret. Mens flertallet ønsker å fjerne det særskilte strafferettslige ansvaret som redaktøren i dag har etter straffeloven, ønsker mindretallet å gå motsatt vei: Vi ønsker å styrke det objektive redaktøransvaret, som gjør redaktøren ansvarlig for alt innhold i en publikasjon uansett hvem som har produsert det.

Mindretallet - Guri Hjeltnes, Gunnar Flikke og undertegnede - hadde 15.juni en kronikk i Aftenposten der vi presenterte noen av våre tanker og konklusjoner. Denne kronikken ligger nå som egen side i høyrespalten her på bloggen ("Ja til medieansvarslov").

Overrekkelsen av NOU-en til statsråd Anniken Huitfeldt ble omtalt blant annet av NRK, Adresseavisen og Aftenposten. Hele NOU-en ligger forøvrig her.