Anders Behring Breivik og de sakkyndiges rapport

De sakkyndige i terrorsaken holder i dette øyeblikk pressekonferanse og legger fram hovedkonklusjonen i sin rapport.

Fagbladet Journalister forutser at ikke bare konklusjonene, men også andre deler av innholdet i den innholdsrike rapporten ganske snart vil komme fram, kanskje i form av lekkasjer til pressen. Jeg uttalte meg nettopp til Journalisten om dette, og vil gjerne utdype min kommentar:

Når det utarbeides en sakkyndig rapport i kriminalsaker, vil denne inneholde svært private og nærgående opplysninger om siktedes eller tiltaltes helsetilstand og personhistorie. Dette reiser viktige etiske problemstillinger for nyhetsmedier som dekker saken, uansett om opplysningene kommer fram gjennom lekkasjer, i åpen rett eller på annen måte.

Problemstillingen er slett ikke ny. Pressens Faglige Utvalg har en rekke ganger uttalt seg om publisering av denne type opplysninger i kriminalsaker. Går vi helt tilbake til 1970-tallet, kom dette opp under den såkalte Antonsen-saken da to brødre ble tiltalt og senere dømt for voldtekt og drap på to kvinner. Flere aviser ble den gang innklaget til PFU fordi de under rettssaken gjenga psykiaternes karakteristikker av de to brødrene og ”blottla de tiltaltes sjelsliv og problemer” som det heter i klagen. PFU svarte den gang at dette var greit, det var ikke brudd på god presseskikk.

Omtrent samtidig behandlet PFU en annen sak der en mann ble dømt til 21 dagers fengsel for promillekjøring. Lokalavisa på mannens hjemsted refererte fra retten og fortalte at mannen selv mente han hadde gjennomgått en ”personlighetsforandring” som medførte ekteskapsproblemer, stress, depresjoner, magesår og alkoholmisbruk. I dette tilfellet mente PFU det ikke var greit at denne type opplysninger kom fram, åpenbart fordi gjaldt en mindre alvorlig kriminalsak.  

På 1980-tallet ble referat av sakkyndiges uttalelser i retten et hett presseetisk tema, men da i et rettssikkerhetsperspektiv. Dette skjedde etter at psykiateren Pål Abrahamsen flere ganger klaget til PFU over at sakkyndiges uttalelser ble gjengitt i media før skyldspørsmålet var avgjort. Her kom PFU med en klar uttalelse som slår fast at det er brudd på god presseskikk å publisere de sakkyndiges konklusjon i forbindelse med fengslingsmøter.   

I 1980 kjørte en ”ikke ukjent Oslo-mann” med promille, og VG refererte en legeuttalelse som slo fast at mannen hadde ”en depressiv diagnose, nær sinnsykdom”. For dette ble VG felt i PFU. To år senere er det en drapssiktet som får sin sykehistorie presentert i nokså detaljert form i samme avis. Dette aksepterer PFU, fordi ”opplysningene er vesentlige som en forklaring på ugjerningen”.  

Under Orderud-saken i 1999 klaget Veronica Orderuds advokat til PFU på grunn av tre oppslag i Dagbladet som alle fokuserte på Veronicas helsetilstand. Dagbladet ble ikke felt for dette.

Hovedmønsteret hos PFU gjennom mange år synes klart: I drapssaker aksepterer PFU at helsetilstanden til siktede og tiltalte blir omtalt i pressen. I mildere saker aksepterer PFU ikke at helsetilstanden til de involverte blir omtalt i pressen.

Når det gjelder alvorlighetsgrad, overgår terrorsaken selvsagt alle saker som tidligere har vært behandlet i PFU. Jeg har derfor vanskelig for å se for meg at det i denne saken er opplysninger som i henhold til PFUs linje bør holdes tilbake av hensyn til siktedes personvern. Derimot kan det gjerne tenkes at opplysninger bør holdes tilbake av andre hensyn, for eksempel hensynet til hans nærstående eller til andre som har relasjoner til saken.

Følg meg på Twitter.com/svein3