Romøren og konstruktivismen

I medievitenskapelig teori går det et skille mellom dem som ser på nyheter som representasjon og dem som ser på nyheter som konstruksjon. De første hevder at nyhetene mer eller mindre fremstiller (re-presenterer) virkeligheten, de andre hevder at nyheter er konstruerte medieprodukter, de er kun et resultat av medienes egne formater, sjangerkrav og produksjonsrutiner. Jeg har hittil ikke hatt så stor sans for konstruktivismen. Men jeg innser nå at jeg har tatt feil. De siste ukers sportsjournalistikk formidler en virkelighet som ikke hadde eksistert hvis det ikke var for - ja, nettopp sportsjournalistikken. Først var det Petter Northug. Du husker han som i flere timer ikke ville snakke med journalistene, enda journalistene forventet det. Når journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål, så fikk vi endeløse reportasjer om at journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål. Dette pågikk helt til journalistene fikk stilt sine spørsmål (som forøvrig var de samme to som de alltid stiller). Lærte vi noe nytt om verden der ute gjennom dette? Om langrenn f eks? Eller var vi vitne til en medieskapt nyhet? En ren konstruksjon? Vi lærte vel først og fremst noe om sportsjournalistene, at de kan være tøffe når det virkelig gjelder, og at de kan stå sammen. Og dessuten lærte vi at sport egentlig handler om media. Så var det disse gutta som hoppet i Holmenkollen når de ikke skulle. Det vil si - "de" (de var vel 12 stk) forsvant ganske fort; vi trenger èn, vi trenger et ansikt, en skjebne, en skurk, vi trenger Bjørn Einar Romøren. Skihopperen Anette Sagen fikk æren av å gjøre det offisielle førstehoppet i nye Kollen - direkte på tv og med publikum og jubel og glede i bakken. - Jeg tenker at... uansett måtte vel noen ha kjørt ned bakken på forhånd, før dette store tv-showet, og liksom sjekka at alt er i orden? Har det ikke alltid vært prøvehoppere? Må ikke noen teste farten slik at den første offisielle hopperen får tildelt riktig avsats oppe i tårnet? Romøren & Co gjorde sine hopp i skumringen en stille kveldsstund. Jeg vil anta at de hopper på ski nærmest hver dag, de er jo våre fremste hoppere, og nå stod altså den nye Kollenbakken der, snø var der også. Ulykken var at media var til stede. Det forhold at Romøren ble fanget på tv, gjorde det mulig å etablere dette hoppet som en trussel mot tv-showet neste dag. Hadde ikke tv-kameraet vært der, så hadde det ikke vært noen sak. Sportsjournalistene kunne jo gjort noe annet denne kvelden - de kunne f eks arbeidet med slutt-tabellen for årets eliteserie som snart begynner, det er jo en annen viktig rapportering fra virkeligheten. Da hadde ikke Romøren-saken eksistert. Petter Northug måtte til slutt legge seg flat - for våre sportsjournalister. Du kan ikke i lengden trosse dem. Bjørn Einar Romøren ble denne ukas hat-objekt nr 1 i Norge fordi han hoppet på feil tidspunkt. Men heldigvis: til slutt stilte også han opp for sportsjournalistene og - ja, la seg flat (sorry, den monotone og noe flate ordbruken skyldes et forsøk på å re-presentere journalistikken). Dette handler ikke om langrenn eller skihopp. Det handler heller ikke om dårlig oppdragelse fra foreldrenes side (som sportsjournalister hevdet i Northug-saken) eller om kjønnskamp og likestilling (som jo er et seriøsitets-styrkende valg av framing i Romøren-saken). Det handler om pressen. Sporten eksisterer for medienes skyld. Den er råstoff, den er et middel, den skal være melodrama - og hvis den ikke er det, så lager vi det. Konstruktivisme? Ja. Northug kom i skade for å krenke sportsjournalistene. Men Romøren - han krenket vel Anette Sagen? Neida, hun tar hele saken pent, og hun har for alltid æren av å ha gjort det første offisielle hoppet i nye Kollen. Unge Romøren krenket sportsjournalistene han også. Bare i det lyset kan vi forklare den tøffe offentlige rettergangen og den strenge straffen.