Tøft mediekjør for rådmann

Hvem har hatt det tøffeste mediekjøret den siste uka? Det er ikke de Eia-rammede kulturforskerne eller den norske Toyota-importøren, men det er rådmann Snorre Glørstad i Trondheim. Han har nok følt ukas kritiske avisoppslag som mildt sagt tyngende - selv om de foreløpig ikke har nådd rikspressen (hvilket er en pussighet i seg selv). Adresseavisen har nemlig avslørt at Snorre Glørstad og andre trondhjemske kommunetopper har vært på luksusturer til fjerne himmelstrøk, betalt av finansmeglere og fondsforvaltere som gjerne vil ta hånd om kommunens gigantiske "Kraftfond". Bakgrunn: Kraftfondet er penger som Trondheim kommune fikk for salget av Trondheim Energiverk i 2002. Fondet utgjør for tiden den nette sum av 6 milliarder kroner. Meglerhusene surrer naturlig nok rundt honningkrukken - det vil si rådhuset i Munkegata - for å få lov til å forvalte denne pengebingen. De inviterer derfor sentrale personer i kommunen til diverse "investeringsseminarer" - i New York, i Hong Kong, i Tokyo og Stockholm -og New York igjen. Hotellene og restaurantene er de aller beste, og kulturtilbudene er fra øverste hylle. Rådmann Snorre Glørstad (som da var finansdirektør) og flere takker ja. Og det hele tar seg ikke bra ut i Adresseavisens oppslag. Presseomtalen er berettiget. Det skal være åpenhet om kommunens pengebruk, og om hva kommunens ledere driver med i arbeidstiden. Spesielt viktig er det med åpenhet og innsyn når finansnæringen er på jakt etter rike offentlige kunder og fellesskapets midler. Vi har Terra-saken i friskt minne. Adresseavisen har gjort en god jobb - over lang tid - med å avdekke prosessen rundt Kraftfondets investeringer. Likevel kan det hende at skurkestempelet her rammer Snorre Glørstad for hardt. (Glørstad har ikke selv uttalt seg om saken siste uka, fordi han er sykemeldt.) For det første: Når redaksjonen har valgt sin vinkel, vil dette pespektivet styre hele prosessen fra research og faktautvalg til fortelling og presentasjon. Man velger fakta, ordbruk og bilder ut fra hva som styrker egen vinkling. Andre elementer velges bort. I dette tilfelle innbærer det for eksempel en stor vekt på bilder og sitater fra hotellers og restauranters egne markedsføringssider, som skal underbygge at dette er "luksus". En historie kan som kjent fortelles på flere måter, som alle kan være like sanne. Avisen har en veldig makt i et tilfelle som dette, en definisjonsmakt. Den sorterer fakta. Og den sorterer mennesker, og anbefaler dem til heholdsvis berømmelse eller fordømmelse (sitat Odd Raaum). Og her ligger mitt andre poeng: En ting er å avdekke og kritisere maktmennesker for hva de gjør. Men enkelte medieoppslag kan ramme hardere enn som så, fordi de implisitt og underforstått stiller spørsmålstegn med menneskers integritet og karakter, altså hvem de er. Dette er en slik sak. Sløseri, luksus, påspandering, antydninger om korrupsjon - slik omtale rammer personlig, og den øker belastningen for den omtalte. Det er så langt i denne saken ikke påvist korrupsjon. Kraftfond-saken i Trondheim handler først og fremst om politiske beslutninger som flere må svare for. Snorre Glørstad må føle på en sterk opplevelse av urettferdighet etter disse oppslagene. Trøsten får være at publikums hukommelse er kort.