Størst motstand fikk jeg for en parentes i mitt innlegg om at jeg synes det er underlig når en tiltalt i en større straffesak får avslag i straffeutmålingen på grunn av presseomtalen av saken. Fordi presseomtalen er belastende for tiltalte, anser domstolen pressedekningen som en såkalt formildende omstendighet som tilsier redusert straff. Mitt synspunkt var at presseomtale av alvorlige straffesaker er normalt; å følge slike saker er noe pressen bør og skal gjøre. Pressedekning er ikke en ekstraordinær omstendighet som helst skal unngås. Hvis en dommer irriterer seg over presseoppslagene, bør man gi uttrykk for det på andre måter enn ved å gjøre domsslutningen til en indirekte kritikk av pressen.
Ellers hevdet Trygve Staff i debatten etterpå at pressen stort sett er løpegutter for påtalemakten. Det er kanskje slik idealistiske forsvarsadvokater ser det. Jeg svarte at pressen til tider kan være løpegutter for noen hver i sin dekning av krim-saker, både politi, påtalemyndighet og forsvarsadvokater. Det kommer an på hvem som tilbyr interessant og eksklusiv informasjon. Skjulte forbindelser og samrøre med aktørene er en konstant i fare i kriminaljournalistikken, men jeg tror ikke pressen sånn generelt har større lojalitet til enkelte parter mer enn andre.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar