Verstingene? Nei, tvert imot.

Pressens Faglige Utvalg har presentert sin statistikk for året 2009. Utvalget behandlet dette året 285 klager mot norsk presse, som er det nest høyeste tallet noen gang. 129 saker fikk full behandling, og som vanlig ble fordelingen mellom fellelser og "frifinnelser" grovt sett 50/50. Noen tolker økningen i antall klager som at "pressen blir stadig verre". Det er neppe riktig. Når PFU mottar stadig flere klager, skyldes nok det først og fremst at klageordningen blir bedre kjent, og at flere finner det tjenlig å sende inn en klage på det de opplever som overtramp og dårlig journalistikk. Jeg ser at fagbladet Journalisten vinkler sitt oppslag om årets PFU-statistikk ved å rette et kritisk søkelys mot TV 2 og Bergens Tidende, som begge pådro seg særlig mange klager i fjor. Men er det gitt at et økende antall klager er uttrykk for en negativ utvikling i de to redaksjonene? Kanskje har de hatt noen store kritiske og avslørende saker dette året, kanskje har de oppsøkt noen mørke kroker i samfunnet der aktørene helst hadde sett at pressen hadde holdt seg unna? Kan hende har de drevet dristig og pågående journalistikk - til irritasjon for noen aktører som slår tilbake ved å klage til PFU, kanskje over en eller annen bagatell i dekningen? (For begges redaksjoners vedkommende endte forøvrig de fleste klagene med "frifinnelse".) Hvis man først skal lage en etisk "rangering" bør man kanskje se i motsatt retning enn det fagbladet Journalisten gjør, til den andre enden av lista, mot dem som aldri pådrar seg en PFU-klage. En servil, engstelig og ukritisk journalistikk blir aldri innklaget til PFU. En journalist og en redaksjon kan lett unngå fellelser i PFU ved å være forsiktig og tilbakeholden. - Vi ønsker jo dristige journalister som avslører kritikkverdige forhold - men det er nettopp disse som blir innklaget til PFU.