Velkommen til Grand Prix-revyen

Det må være greit for Grand Prix-arrangøren NRK å ha landets viktigste nyhets- og aktualitetsredaksjon like i nærheten, faktisk innenfor de samme fire vegger, slik at man kan være trygg på at det blir tilstrekkelig forhåndsomtale av arrangementet. Litt vanskeligere må det være for nyhetsleverandøren NRK å forholde seg til Grand Prix-arrangøren NRK. Sistnevnte synes å forvente nærmest grenseløs promotering og dekning på nyhetsplass, på bekostning av andre viktige og aktuelle saker. Mediebedriftenes dekning av arrangementer og tiltak som de enten selv er sponsor for eller (med)arrangør av har lenge vært et problem. Det vil si: Utad blir det gjerne hevdet at det ikke er et problem, fordi det er så sterke og ugjennomtrengelige skillevegger mellom redaksjon og markedsavdeling i en mediebedrift. Men innad oppstår det ikke sjelden diskusjoner om hvordan man som en uavhengig redaksjon skal forholde seg til arrangementer som mediebedriften selv arrangerer eller sponser. Nå er NRK så mye mer enn en nyhetsredaksjon. NRK er landets viktigste formidler av kultur og underholdning, og det er fint at vår alles statskringkaster tar på seg et så gedigent arrangement som Grand Prix. Produksjonen blir helt sikkert av godt og solid NRK-merke. Men sjelden har vi sett problemene knyttet til journalistisk dekning av eget arrangement komme så til overflaten som i dette tilfellet. Det sendes knapt et NRK-program for tida som ikke omtaler Grand Prix på en eller annen måte. Under en kjøretur i formiddag stod bilradioen på P1, og Grand Prix var tema nærmest hele tiden, i nitimen og i formiddagssendingen fra NRK Sogn og Fjordane (!). Inntrykket er at slik har det vært siste uka, både på tv, radio og nett. Hva vil skje dersom det skulle dukke opp et eller annet uheldig forhold knyttet til årets Grand Prix? Hvordan vil en eventuell "negativ" Grand-Prix-vinkling bli håndtert i NRKs nyhetsavdeling? Vil man da fortsatt befinne seg i rollen som arrangør og promotor, eller vil man kunne opptre som en uavhengig og kritisk nyhetsredaksjon? (PS, to timer senere: Nå i kveld skriver en rekke aviser om "sponsortabbe" under semifinalen i går kveld. En Telenor-logo ble vist gjentatte ganger i programmet, i strid med regelverket for sponsing av tv-program. Men jeg kan ikke se at NRK selv nevner denne saken... ikke noe sted i sin omfattende GP-dekning.)

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Mediedagene og kvantitativ metode

Nordiske Mediedager pågår i Bergen i disse dager. Også i år har arrangøren av konferansen gjennomført en "medieundersøkelse" i forkant, slik man har gjort hvert år siden 1999. Mye interessant informasjon er kommet fram. Hovedtemaet for undersøkelsen i år var forholdet mellom presse og politi. 425 politifolk og politijurister har svart på et spørreskjema, det samme har 500 journalister. Svarene som politigruppen gav på ett bestemt spørsmål har vakt en del oppmerksomhet. Spørsmålet lød slik: "Har du noen gang mottatt direkte tips fra en journalist i forbindelse med en kriminalsak?" 26 prosent av politi-respondentene svarer at ja, det har skjedd en eller flere ganger. Mange vil ta dette som en bekreftelse på at det eksisterer et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Problemet er at spørsmålet kan forstås på ulike måter. Spørsmålet er for upresist til å brukes i en kvantitativ undersøkelse der respondentene skal krysse av for ja eller nei. Hva betyr det å ha "mottatt direkte tips" fra en journalist? Betyr det at journalisten har varslet politiet om en kommende forbrytelse som han har fått kjennskap til, slik vi alle er pliktig til etter loven? Eller handler dette om kontakt mellom politi og journalist under etterforskningen? Snakker vi om en journalist som driver egen research rundt en krim-sak og som ønsker kommentarer til sine funn fra politiet? Er disse tipsene bare noe som politiet utleder fra en ordinær samtale med en dyktig krim-journalist? Eller har journalisten ringt spesielt for å meddele et "tips" fra en av sine kilder? Det er høyst uklart hvordan spørsmålet skal forstås. I en kvantitativ undersøkelse av denne typen er det viktig med entydige og presise spørsmål, aller mest når man stiller lukkede ja/nei-spørsmål. Alle respondentene skal forstå spørsmålet på samme måte. I dette tilfellet er det usikkert hva respondentene egentlig har svart på. Det finnes mange holdepunkter, blant annet i forskning, for å si at det ofte er et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Men denne undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. En bredere metodikk, f.eks. spørreskjema med åpne spørsmål eller en kvalitativ intervjuundersøkelse, kunne belyst hva respondentene egentlig mener med sine svar.

Internnyheter

Jeg kikka på noen nettaviser sent i går kveld og nå i dag tidlig. Var innom bt.no, toppsaken der var "BT årets avis". Jeg klikker over til adressa.no og ser tittelen: "Adressa.no -Norges beste lokale nettsted". Javel. Videre til Aftenposten, og sannelig skriver de også om seg selv: "Vant prisen for beste TV-reportasje". Men VG har kanskje noen nyheter? "Tre priser til VG nett" lyder det der. Dagbladet? Jovisst, de sitter og jubler der også: "Dagbladet Mobil kåret til årets mobile nettsted". Javel, så har det altså vært delt ut priser igjen. Mange. Hadde jeg klikka videre til andre norske nyhetsmedier, så har de sikkert vunnet priser de også. Mediebransjen begynner å ligne andre bransjer i så måte: De deler ut så mange priser til hverandre at det ser ut som det er nok til alle. Om du ikke får i år, så får du sikkert neste år. I går var det Mediebedriftenes Landsforening som delte ut priser, i alt 39 ulike priser. "Til de mange lykkelige vinnerne", ifølge deres eget nettsted. For et par uker siden delte andre presseorganisasjoner ut sine priser. Men det merkeligste er at hver eneste prisvinner finner grunn til å lage et nyhetsoppslag om seg selv, i sitt eget medium, som om akkurat det er den store nyheten. Ingen lager oppslag på noen av de andre, alle lager oppslag om seg selv. Er det interessant? Når ble nyheter identisk med egen-promotering? Er en nyhet og en egen-annonse det samme? Det virker som om redaksjonene ikke forstår det som jeg tror leserne forstår, nemlig at alle disse prisene først og fremst har et pr-formål. Det handler om å fremstille bransjen i et positiv lys. For du er jo ikke akkurat verdensmester på ordentlig om du er en av de 39 som fikk pris denne uka! Dessuten: For oss utenfor mediehuset er dette utrolig kjedelige nyheter å lese. Det er intern-nyheter. Kjære prisvinnere, informèr heller de ansatte ved lunsjen i dag. Gi dere selv en applaus da, og la det bli med det.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)