Sporten og presseetikken

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.  

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

Greit at kommunen betaler for journalistikken?

Sponsing har lenge vært en vanlig finansieringsform for tv-journalistikk. Men blir aviser også sponset? Javisst. I lokalavisa Tidens Krav blir deler av journalistikken betalt av Smøla kommune.

Tidens Krav er en relativt stor lokal- og regionavis for Kristiansund og Nordmøre. I fjor presenterte redaksjonen en serie videoreportasjer under vignetten "Roald møter havfolk", der journalist Roald Sevaldsen tøffet rundt i trebåten sin og laget reportasjer fra det lokale kystmiljøet. Det var en fin serie. Den ble populær og satte seer-rekord for TK-TV. I år skal suksessen følges opp, - med produksjonstilskudd fra Smøla kommune.

Daglig leder i Smøla Næringssenter, Einar Wikan, mener reportasjene som ble laget i fjor "gav usedvalig god Smøla-reklame". Og nå vil kommunen ha mer. Einar Wikan sitter selv i idègruppa for de kommende reportasjene, sammen med kommunens enhetsleder for kultur og to medarbeidere fra Tidens Krav.

Det blir sikkert en flott serie i år også. Nydelige bilder fra et av landets vakreste områder, med sjøluft og krabbefiske, historier fra gamle fiskevær og morsomme samtaler med hyggelige mennesker. Men er det greit at kommunen betaler for journalistikken? Og at avisa og kommunen samarbeider om "god Smøla-reklame"?

Jeg lurer forresten på hvorfor akkurat Smøla ble valgt. Er det fordi kommunen er journalistisk interessant, eller fordi den betaler best? Et annet spørsmål er hvilken innflytelse kommunens representanter i produksjonsgruppa har på produksjonen. Den som betaler for moroa har gjerne lett for å kreve ikke bare innflytelse, men styring og kontroll. Et tredje spørsmål er om det er mulig for Tidens Krav å drive kritisk journalistikk på Smøla kommune, avisens økonomiske velgjører?

I Tekstreklameplakaten som norsk presse har forpliktet seg på heter det: "Medienes troverdighet er avhengig av et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser." 

I dette prosjektet er det unektelig visse bindinger til utenforstående interesser.




NRK-dekning til salgs

Ekstremsportveko på Voss betaler 400.000 til NRK for å få tv-dekning. Finnmark Fylkeskommune betaler 300.000 til NRK for at kanalen skal dekke Finnmarksløpet. Når NRK viser sandvolleyball-turneringen Grand Slam fra Stavanger, betaler arrangøren for tv-produksjonen. Det var Bergens Tidende som før helga tok opp NRKs praksis med å la arrangører og sponsorer av ulike slag kjøpe seg sendetid. Dette er en gammel problemstilling. Helt siden 1990-tallet har NRK tatt seg betalt for å sende idrettsstevner. Når "Florø Friidrettsfestival" i noen år var en viktig nasjonal begivenhet med omfattende tv-dekning, var det fordi festivalen og dens sponsorer stilte med en rundhåndet "programstøtte" som gjorde at NRK tok turen over fjellet og dekket stevnet. Men selv om det har pågått lenge: Dette er en underlig og kritikkverdig praksis fra NRK sin side. Det er stikk i strid med grunnleggende journalistiske prinsipper at den som blir gjenstand for omtale og dekning skal betale for dekningen. En rekke arrangører forteller at det i utgangspunktet er håpløst å få oppmerksomhet fra NRK (dersom det ikke er snakk om fotball da) uten å bidra med penger. Men dersom man kan tilby NRK en kompensasjon for utgiftene, så stiller saken seg annerledes. På den måten tar arrangører og sponsorer kontrollen over redaksjonelt innhold i NRK og avgjør i realiteten hva som skal sendes. - Vi legger en redaksjonell vurdering til grunn, uttaler representanter for NRK. Nå er det jo ingen som tror at NRK sender hva som helst bare de får penger, eller at de alltid tar penger for det som sendes. Men det faktum at kjøp av sendetid forekommer er kritikkverdig. Poenget med en redaksjonell vurdering er jo at den skal skje uavhengig av NRKs kommersielle og økonomiske interesser. Hendelser som redaksjonen vurderer som interessante og viktige bør dekkes enten arrangøren kan betale eller ikke. Hendelser som ikke når opp i en slik vurdering bør man la være å dekke, uansett hvor mye penger arrangøren klarer å bla opp.