Journalistens møte med den sårbare. Om feministisk etikk i journalistikk.

Journalistens møte med den sårbare
Et relasjonsetisk innspill til presseetikken.


Svein Brurås
Førsteamanuensis, Høgskulen i Volda
E-post: sb@hivolda.no



Tags:
Presseetikk
Medieetikk
Moralfilosofi
Feministisk etikk
Nærhetsetikk
Omsorgsetikk




Journalistens møte med den sårbare.
Et relasjonsetisk innspill til presseetikken.


Presseetikkens moralfilosofiske karakter har tradisjonelt vært tolket enten i lys av pliktetiske teorier om individuelle retter og samfunnsmessig rettferdighet, eller som konsekvensetiske kalkuleringer av nytte og skade. Et mulig tredje perspektiv er relasjonsetikken. Dette perspektivet har hittil vært relativt fremmed for den medieetiske diskurs.

En åpning for relasjonsetiske ressurser kan sette den journalistiske profesjonsetikken i stand til å imøtekomme en type kritikk som ofte rettes mot pressen, nemlig den som går på kynisme, hensynsløshet og mangel på empati overfor mennesker som blir rammet av negative nyhetshendelser og som mot sin vilje blir en del av nyhetsbildet. Praktisk presseetikk synes i dag å dyrke den uavhengige, uberørte, distanserte, kjølige observasjonen av en hendelse, og har lite rom for empati, omtanke og innlevelse. Praksisen er dessuten i høy grad fokusert på regel-etterlevelse og ikke på en kontekstuell bedømmelse av den partikulære situasjon.
Dette kan drøftes fra et kjønnsperspektiv. Representanter for moderne feministisk etikk (Gilligan, Noddings, Jaggar, Clement, Held) hevder at tradisjonelle moralfilosofiske perspektiver favoriserer maskuline moralske tenkemåter med vekt på regler, autonomi, rasjonalitet og upartiskhet, og at de underkjenner feminine moralske tenkemåter som vektlegger relasjoner, empati, partikularitet og partiskhet. – Men er det mulig å integrere slike etiske perspektiver hos en profesjon som forholder seg til massen fremfor individet og som baserer sin virksomhet på uavhengighet og samfunnsmessig rettferdighet?
Feministisk etikk har gitt inspirasjon til nye teoridannelser av relasjonsetisk karakter. I denne artikkelen vil jeg argumentere fra et feminist-etisk ståsted for at det i visse situasjoner kan forsvares at journalisten i sin yrkesutøvelse prioriterer det partikulære fremfor det allmenne, det vil si at man anerkjenner yrkesutøverens subjektive opplevelse av en sårbarhets-situasjon, og lar den spontane og situasjonsbestemte moralske respons overfor et kriserammet individ få fortrinnsrett foran klassiske profesjonsetiske idealer som interessefrihet, uavhengighet, sannhet og profesjonell distanse.

Begreper og definisjoner

Jeg omtaler i denne artikkelen noen moralfilosofiske tankebygninger som er nærliggende men likevel distinkt forskjellige. Min forståelse av fire sentrale begreper er slik:
Relasjonsetikk er et overordnet samlebegrep på en type etiske teorier som skiller seg fra de to tradisjonelle hovedmodellene i moralfilosofien, ofte omtalt som pliktetikk og konsekvensetikk. Relasjonsetikken danner således et tredje alternativ i forhold til moralfilosofiens to hovedstrømmer. Relasjonsetiske teoridannelser har som sitt fellestrekk en oppfatning om at det grunnleggende etiske fenomen er møtet mellom to individer, og den relasjonen og ansvaret som her oppstår. Relasjonen er så og si etikkens ”sted”. Moralens utspring er altså ikke plikten, retten eller ”kontrakten”, ikke regelen eller prinsippet, heller ikke dyden, sinnelaget, nytten eller den gode konsekvens, men derimot det partikulære og unike møtet mellom to mennesker, og ansvaret som følger av dette.
Nærhetsetikk oppfatter jeg som en smalere betegnelse på en bestemt relasjonsetisk tenkemåte med røtter hos samtidsfilosofene Løgstrup og Levinas, kanskje også Bauman. Innenfor flere profesjoner diskuteres i dag nærhetsetikkens potensial som yrkesetisk veileder, men begrepet som sådan står for en postmoderne etisk teoridannelse som bygger på andre fundamenter og idèer enn de store systemer og tradisjoner, som tar opp i seg det moderne menneskets eksistensielle forståelse av seg selv og verden, og som ikke nødvendigvis søker klarhet og sammenheng. Nærhetsetikken er individuell, den er opptatt av forholdet mellom enkeltindivider, og ikke minst: den anerkjenner andre etiske erkjennelsesformer enn bare de rasjonelle. Den tillegger våre følelser og vår spontanitet en etisk verdi.
”Ethics of Care” er en annen relasjonsetisk tenkemåte som har oppnådd betydelig oppmerksomhet de senere år. Den er i stor grad utsprunget av feministisk moralfilosofi. Det engelske ordet ”care” har et vidt betydningsinnhold (gi pleie, vise omsorg, ta seg av, bekymre seg for, bry seg om, bry seg osv.). Vi må oversette ”Ethics of care” med ”omsorgsetikk”. Det norske begrepet brukes i dag på to måter: som en profesjonsetikk for omsorgsyrker og som en betegnelse på en moralfilosofisk teoridannelse. I denne artikkelen brukes ordet i den siste betydningen.
Både nærhetsetikk og omsorgsetikk er varianter av relasjonsetikk, men det er klare forskjeller mellom dem. Én forskjell er at nærhetsetikken hos Levinas m.fl. har et hovedfokus på møtet mellom ukjente individer, mens omsorgsetikken er sprunget ut av en oppmerksomhet mot menneskets nære og kjente relasjoner. En annen forskjell er at nærhetsetikken synes å fordre et grenseløst og nærmest selvutslettende ansvar for ”Den andre”, et trekk vi ikke finner igjen i omsorgsetikken. Ikke minst i sin feministiske skikkelse vektlegger omsorgsetikken omsorgsgivers autonomi, og skiller seg således fra nærhetsetikken.
Feministisk etikk er i høy grad et mangfoldig fenomen, og kan ikke oppfattes som noen enhetlig moralfilosofisk teori. Fellestrekket er et ønske om å motvirke kjønnsmessige slagside og maskulin dominans i moralfilosofisk teoretisering. Fremtredende representanter for feministisk etikk deler en oppfatning om at hovedstrømmen i vestlig moralfilosofi tradisjonelt har oversett og underkjent kvinners moralske erfaringer, til fordel for mannlige interesser og livsanskuelser. For eksempel blir perspektiv og resultater ganske annerledes når man tar utgangspunkt i det asymmetiske, gitte mor-barn-forholdet som det etiske livs grunnfenomen, istedenfor en forsamling av mannlige likeverdige borgere som Aristoteles så for seg i det greske polis. Den feministiske filosofen Alison Jaggar oppsummerer at klassisk vestlig etikk overvurderer maskuline egenskaper og trekk ”like independence, autonomy, separation, mind, reason, culture, transcendence, war, and death, and undervalues culturally feminine traits like interdependence, community, connection, body, emotion, nature, immanence, peace, and life.” Likeledes har vår vestlige kultur favorisert maskuline moralske tenkemåter som vektlegger regler, universalitet og upartiskhet fremfor feminine moralske tenkemåter som vektlegger relasjoner, partikularitet og partiskhet.

Omsorgsetikk og feministisk etikk: To eksempler

Feministisk etikk finnes i mange varianter og undergrupper. Noen feministiske moralfilosofer fremhever den liberale og demokratiske tradisjonen som faktisk har gitt rom for endring og bedring av kvinners kår; andre bekjenner seg til marxistiske tradisjoner og posisjoner og fokuserer på undertrykking og frigjøring. Noen er separatister og ønsker å utvikle en særegen og alternativ feministisk kultur; andre ønsker i ulik grad å nytolke eller supplere tradisjonell moralfilosofi og etikk på basis av kvinners moralske erfaringer. Virginia Held påpeker at noen feministiske moralfilosofer bekjenner seg til en kantiansk pliktetisk tradisjon, andre er tilhengere av utilitaristiske tenkemåter, mens hun selv argumenterer for et klart brudd med de klassiske dominerende moraloppfatninger. Tove Pettersen peker på at noen feministiske filosofer står for en universell etikk, mens andre er skeptisk til en etisk universalisme blant annet fordi den kan være undertrykkende og ekskluderende.
Jeg vil som inngang til en presseetisk anvendelse ta utgangspunkt i to hyppig refererte feministiske moralfilosofiske arbeider fra 1980-tallet, av henholdsvis Carol Gilligan og Nel Noddings. Mitt fokus er særlig rettet mot deres oppfatning av i hvilken grad den individbaserte relasjonsetikken kan overføres til den offentlige sfære.

Carol Gilligans klassiske ”In a Different Voice: Psychological Theory and Womens Development” fra 1982 er et oppgjør med Lawrence Kohlbergs berømte teori om moralsk utvikling. Hun baserer sitt arbeid på empiriske undersøkelser av kvinners etiske refleksjon - i motsetning til Kohlberg som i hovedsak intervjuet menn. Gilligan slår fast at det finnes kjønnsforskjeller med hensyn til moralske prioriteringer og etisk tankegang, og at dette er årsaken til at kvinner (på dette tidspunkt) scoret lavere enn menn i Kohlbergs skjema over moralsk utvikling. Kjønnsforskjellene består ifølge Gilligan særlig i at menn tenderer til å anse seg selv som løsrevne, selvstendige og autonome moralske agenter som adlyder sine valgte etiske prinsipper, mens kvinner i større grad ser seg selv som relasjonelle individer som står i et forhold til andre. De utvikler derfor en etikk om ansvar og omsorg, en etikk som først og fremst sikter mot å opprettholde relasjoner. Den kvinnelige moraloppfatningen er mer kontekstuell og kontekst-spesifikk, og med større rom for empati og emosjoner, mens den mannlige er abstrakt og regelorientert. Kjønnsforskjellene gir seg ifølge Gilligan utslag i at menn er rettferdighetsorienterte, mens kvinner er omsorgsorienterte.
Et interessant empirisk funn hos Gilligan er at mens (amerikanske) kvinner i dag har tilegnet seg en moralsk språkbruk og tenkemåte som inkluderer rettferdighet, rettigheter og universalisme ved siden av og i tillegg til feminine perspektiver som relasjoner, omsorg og det partikulære, så er menn fortsatt i liten grad i stand til å uttrykke stort annet enn det første.
Kan en omsorgsetikk løftes opp fra den private sfære og de individuelle forhold og bli en sosialetikk? Etter Gilligans mening: ja. Hun skriver om ”universal care”, som innebærer en omsorg også rettet mot fremmede, og som utfordrer institusjoner og berører strukturelle problemstillinger. Dette innebærer en generalisering av omsorgsmottakere som gjør at også Gilligan må forholde seg til rettferdighetskrav. Hvilket forhold det så er mellom omsorg og rettferdighet er et stort tema i diskusjonen rundt feministisk etikk generelt og Gilligans etikk spesielt.
Gilligan er blitt kritisert for å presentere kjønnsmessige stereotypier, og for at hun i så måte faller i den samme grøften som Kohlberg, bare på motsatt side av veien. Hun er også blitt kritisert for å overse variasjoner knyttet til kultur, etnisitet og klasse, samt historiske og materielle omstendigheter. Gilligan selv understreker at hun først og fremst beskriver tematiske forskjeller i etisk tenkning, der kjønnsforskjellene ikke må tolkes absolutt. Gilligan har også måttet tåle kritikk for selve det metodiske grunnlaget for sin forskning. Flere har pekt på manglende åpenhet om og dokumentasjon av empiri.

Nel Noddings tar i boka ”Caring” (først utgitt i 1984, ny utgave i 2003) sitt utgangspunkt i det hun anser som et etisk grunnfenomen: Mors omsorg for sitt barn. Dette er kjennetegnet (blant annet) ved at omsorgsgiver ikke verken bedømmer eller evaluerer, men bare responderer - og identifiserer seg med den omsorgstrengendes behov. Dette er ifølge Noddings et gjenkjennelig og allment livsfenomen som lærer oss noe om menneskets vesen som grunnleggende relasjonelt. Vi er ugjenkallelig forbundet med andre individer, og denne fundamentale beslektetheten (relatedness) er kjernen i menneskets væren.

"I am not naturally alone. I am naturally in a relation from which I derive nourishment and guidance. When I am alone, either because I have detached myself or because circumstances have wrenched me free, I seek first and most naturally to reestablish my relatedness. My very individuality is defined in a set of relations. This is my basic reality." (Noddings 2003:51)

I en språkdrakt som ikke så lett lar seg oversette til norsk, tegner Noddings et skille mellom ”caring for” og ”caring about”. Vi bryr oss om (care about) så mangt, men det er det første (caring for) som innebærer omsorg. I sitt hovedverk ”Caring” fra 1984 (2003) skriver hun:

I have brushed aside ”caring about” and, I believe, properly so. It is too easy. I can ”care about” the starving children of Cambodia, send five dollar to hunger relief, and feel somewhat satisfied. I do not even know if my money went for food, or guns, or a new Cadillac for some politician. This is a poor second-cousin to caring. ”Caring about” always involves a certain benign neglect. One is attentive just so far. One assents with just so much enthusiasm. One acknowledges. One affirms. One contributes five dollars and goes on to other things. (Noddings 2003:112)

Det er i forhold til det individuelle, partikulære individ at ”care” hører hjemme; det er ikke snakk om et ubestemmelig engasjement for ”noen” der ute.
Både enkeltmennesker og institusjoner har i følge Noddings ansvar for å innta et ”caring-for”-forhold i enhver situasjon der dette er mulig. Noen ganger inntar vi naturlig en slik holdning, for eksempel i våre nære private relasjoner. Andre ganger må den skapes. Og det er her institusjonene - i henhold til Noddings og slik jeg forstår henne - har et ansvar for å drive sin praksis slik at 1) individuelle potensielle omsorgsmottakere blir sett og forstått, og 2) at profesjonelle yrkesutøvere kan innta omsorgsgivende relasjonelle posisjoner så ofte som mulig. (Dette betyr ikke at omsorg behøver være institusjonens eneste formål.)
Noddings plasserer seg selv i klar opposisjon også til Kant og pliktetikken. Hun mener at den kantianske etiske tradisjonen bygget på individuell autonomi, universell gyldighet og den rasjonelle argumentasjonens herredømme har begrenset moralen til et sett av plikter, uten tilstrekkelig rom for en kontekstuell, situasjonsbestemt og impulsiv respons på enkeltindividers behov.

Også Noddings har naturlig nok møtt motsigelser og kritikk. Blant innvendingene er at hennes omsorgsetikk er personlig, apolitisk og uegnet til problemstillinger på samfunnsnivå. ”Noddings caregiver cannot care for large numbers of people” (Steiner and Okrusch 2006:108). Noddings blir beskyld for å være ”politisk naiv”, og for å for lett gi avkall på individets autonomi.(ibid:107). Men også fra et feministisk ståsted side har Noddings møtt motbør. Et synspunkt er at Noddings forstørrer og idealiserer relasjoner som bør være tidsbegrenset og foreløpige (mor-barn-relasjonen, lærer-elev-relasjonen), og at hun således faktisk bidrar til å befeste ulikhet, avhengighet, asymmetri og uønskede maktforhold.

Omsorg og rettferdighet

Relasjonsetikken er – både som nærhetsetikk etter Løgstrup og Levinas og som feministisk omsorgsetikk - et radikalt alternativ til en kantiansk pliktetisk rettferdighetstradisjon. Den prioriterer som vi har sett relasjoner, partikularitet og partiskhet, og setter dette opp mot autonomi, universalitet, rettferdighet og upartiskhet. Men er det mulig å slippe unna rettferdighetstenkningen? Nei, det er ikke mulig. Så snart vi forlater de nære relasjoner og beveger oss inn på feltet for sosialetikk og politikk, vil spørsmål om rettferdighet nødvendigvis dukke opp.
Omsorgsetikere har forsøkt å utvide omsorgsetikken utover de nære relasjoner. Den skal omfatte alle som lider. Her har relasjonsteoretikerne en vanskelig begrunnelsesoppgave. Å beholde et fokus på den individuelle ene vil da først sprenge enhvers ressurser og kapasitet, og dernest skape skjevheter som vanskelig kan forsvares moralsk. Det synes klart at omsorgsetikken før eller siden må forholde seg til rettferdighetsprinsipper. Ikke minst gjelder dette i politiske spørsmål.
Både Gilligan og Noddings har de senere år et stykke på vei imøtekommet innvendinger om at omsorgsetikken ikke kan håndtere rettferdighetsspørsmål. Noddings åpner opp for at hennes forestilling om ”caring about” – som altså ivaretar omsorgsrelasjonen i langt mindre grad enn ”caring for”, jfr. ovenfor – bør han en noe høyere status enn hun gav uttrykk for i sitt hovedverk i 1984, fordi det kan ivareta helt nødvendige rettferdighetshensyn. ””Caring about” becomes a sense of justice; it is important, and often it is the only form of caring available to us.” (Noddings 1999). Men Noddings vil ikke fravike sin vektlegging av relasjonen og ikke rettferdighetstenkningen som det etisk grunnleggende.
Ulike forslag har vært lansert med hensyn til hvordan forholdet mellom omsorg og rettferdighet bør forstås. For noen handler det om vektlegging. Andre mener at omsorgshensyn ganske enkelt kan legges på toppen av de klassiske etiske teorier. Atter andre vil gjøre de to tenkemåter gjeldende i hver sine sfærer: rettferdighet bør ha prioritet innenfor lov og jus; omsorg bør ha prioritet i familiens og vennskapets sfære. Her oppstår naturlig nok vanskelige gråsoner. Tove Pettersen anser at omsorgsetikkens ”nedslagsfelt” er våre nære relasjoner og at den således har et begrenset gyldighetsområde, men at den samtidig overskrider det tradisjonelle skillet mellom privat og offentlig, mellom personlig og profesjonell (Pettersen 2006:155-156).
Vi kommer aldri utenom behovet for rettferdighetsetiske perspektiver i sosialetikken. Det kan også hevdes at god omsorg faktisk og nødvendigvis inkluderer prinsipper om likebehandling og rettferdighet. De teoretikere vi har vist til, viker ikke i sin fremhevelse av relasjonen som det grunnleggende etiske fenomen, men avviser heller ikke rettferdighetsetiske prinsipper som et supplement. På den annen side vil teoretikere i andre tradisjoner ikke akseptere relasjonsetikken som en helhetlig alternativ moralteori, men åpner gjerne opp for relasjonsetiske anliggende som et supplement til eksisterende tankebygninger. På den måte kan vi på begge sider finne tilløp til en tilnærming: Rettferdighet kan være et supplement til omsorg. Eller motsatt: (partisk) omsorg kan være et supplement til rettferdighet.
Slik jeg ser det er det viktig at vi i vårt forsøk på å trekke begge perspektiver med i et helhetlig syn på profesjonsetikk, ikke taper av syne kontrasten mellom de to konsepter. Ikke bare representerer de to fundamentalt ulike tilnærminger til etikk, som begge vil tape sin kraft om de går opp i en høyere enhet. Like viktig er – som Pettersen (2006) fremhever – ”muligheten til å skifte synsvinkel”, noe jeg vil komme tilbake til nedenfor.


Relasjonsetikk som presseetikk

Gilligan har ikke – så langt jeg har funnet ut - selv forsøkt å anvende relasjonsetisk teori på profesjonsetikk. Noddings har gjort det i noen grad, men da vesentlig på sitt eget opprinnelige fagfelt som er pedagogikk.
Det forblir noe uklart hvordan relasjonsetikken, med sitt utgangspunkt i den personlige sfære, presist kan overføres til den offentlige sfære som jo er journalistikkens arena. Et problem er at det uendelige antall potensielle relasjoner selvsagt straks vil overstige yrkesutøverenes kapasitet og ressurser. Et annet problem er at det i en og samme sak kan være flere kvalifiserte omsorgsmottakere med motstridende interesser.
Vanacker og Breslin (2006) drøfter relasjonsetikkens potensial som journalistisk etikk, og peker på en interessant mulighet til å løse dette problemet. De legger til grunn at omsorg er en begrenset ressurs som bare er mulig å anvende i spesielle situasjoner, - men relasjonsetikkens karakter av å være nettopp partikularistisk gjør faktisk en slik selektiv anvendelse mulig. De mener at en slik mellomposisjon (”intermediate position”) er eneste mulighet for at relasjonsetikk kan ha noen praktisk relevans for journalistikken: Omsorg er en begrenset ressurs som bare kan ytes overfor visse mennesker i visse situasjoner.
Hvilke mennesker og hvilke situasjoner? Her skal vi støtte oss til filosofen Grace Clement, som har gitt et substansielt bidrag til rettferdighet-omsorg-debatten i USA. I likhet med en rekke andre feministiske filosofer utfordrer Clement den tradisjonelle dikotomien mellom det private og det offentlige og de praktisk-etiske konvensjonene som har fulgt dette skillet. Ikke minst har feministisk moralfilosofi fokusert på hvordan den private sfære inneholder politiske aspekter, og at rettferdighetsetiske hensyn derfor må supplere omsorgsetikken også i nære forhold. Grace Clement slutter seg til dette, men hun gjør i tillegg den samme refleksjonen motsatt vei: Den offentlige sfære inneholder vitterlig private aspekter og situasjoner, og derfor må omsorgsetikk supplere rettferdighetsetikken her (Clement 1996:69).
Clement minner om at omsorgsetikken er basert på sårbarhet. Og mennesker kan vise seg som sårbare ikke bare i den private sfære, men også i den offentlige (Clement 1996:73). Nettopp dette kan være åpningen for relasjonsetikken inn i offentligheten og i journalistisk profesjonsetikk. ”We believe that this concept of vulnerability provides the best anchor point for a care-based approach to journalism. For example, when dealing with children, crime victims or people who did not seek the media spotlight (…), care based concerns should play a role in the ethical decision process.” (Vanacker and Breslin 2006:204).

Jeg skal vende tilbake til sårbarhetssituasjonene om litt. Først vil jeg understreke at det kun er i disse situasjonene at relasjonsetikken synes å være presseetisk anvendbar, og ikke i journalistisk arbeid generelt. Begrunnelsen for dette er følgende:
Journalistikk handler ikke om personlig kommunikasjon. Tvert imot: journalistikk er - med et litt foreldet uttrykk - massekommunikasjon. Den henvender seg til samfunnet fremfor individet, og den sikter mot samfunnsgavn mer enn mot individuelle goder. I pressens positive etikk og selvforståelse er fokus rettet ikke mot det individuelle jeg-du-forholdet, men mot fellesskapet. I den grad pressen – eller den enkelte journalist – hengir seg til den enes interesser fremfor de manges, det vil si til partiskhet, svikter den sin rolle og selvforståelse og misbruker sin makt og posisjon. Pressen vokter sin ideelle uavhengighet, og skyr enhver tendens til å la seg bruke til fordel for enkeltpersoner eller bestemte interesser.
(Dette står ikke i motsetning til at pressen kan tale enkeltmenneskers sak, eller det faktum at det i pressens egen etiske kodeks, Vær Varsom-plakaten, heter at pressen skal "beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre." Dette må forstås som en etisk holdning om distributiv rettferdighet på samfunnsnivå, en sosialetikk som ligger langt fra de individuelle bånd på mikro-nivå som relasjonsetikken representerer. Dessuten er det nettopp en oppfatning om distributiv rettferdighet som avgjør hvem som får oppmerksomhet, og ikke f.eks. den som er fysisk nærmest, den som har et personlig forhold til journalisten el.lign.)
Når journalisten møter mennesker (kilder, informanter), så har journalisten som yrkesutøver en ”baktanke” med dette møtet. Journalisten vil noe annet enn bare å møte dette mennesket. Faktisk er han overhodet ikke interessert i den personlige relasjonen til den han møter. Hans eneste interesse er det produkt som samtalen resulterer i, og som skal komme fellesskapet til gode.
I tillegg kommer at journalisten i henhold til sin yrkesrolle og yrkesetikk faktisk skal innta en kritisk og mistenksom posisjon i forhold til den han møter. Journalistisk kildekritikk innebærer at man ikke tar et utsagn for ”god fisk” uten videre, men man er forpliktet til å anta at en kilde vil presentere halve sannheter, skjule visse sider av saken, uttale seg strategisk, i verste fall lyve. En slik profesjonell mistenksomhet henger sammen med journalistikkens vesen og selvforståelse som kritisk, uavhengig og sannhetssøkende.
Vi ser at avstanden til relasjonsetikken er stor. Journalistens møte med sin kilde er av en ganske annen karakter enn relasjonsetikkens tillitsfulle, forpliktende og ansvarsskapende møte mellom to individer.

Journalistikk kan betraktes som et rollespill. Reporteren utfører sine pålagte arbeidsoppgaver, som representant for den journalistiske institusjon. Journalisten stiller sine generaliserte (”typiske”) spørsmål, for å konstruere sitt produkt i pakt med gitte former, formater og forventninger. Kilden er en representant – ikke for seg selv, men for sin institusjon, sitt firma, sin etat, sin organisasjon, sin interesse, eller i kraft av kategorier som øyenvitne, offer, deltaker, ekspert, utøver osv. Objektet for den journalistiske reportasje (som ikke alltid faller sammen med kilden) opptrer langs de samme kategorier.
Og hele virksomheten skjer med berettigelse i en samfunnsetikk som vektlegger fellesskapets nytte og gevinst av det produkt som leveres.
Men så skjer det, fra tid til annen, at objektet for journalistikken tar et skritt frem og trer ut av rollespillet og representasjonen. Plutselig oppstår en sak der et menneskes skjebne står på spill. Det er ikke lenger representanten, pressetalsmannen eller de faste kildekategoriene som står der, men mennesket selv, nakent og i krise. Dette er unntaket i journalistens hverdag, men det skjer - og det er nettopp disse situasjonene som oppleves som prekære i etisk forstand både av journalister og andre.

Sårbarhets-situasjonene

En sårbarhets-situasjon oppstår når et menneske brått befinner seg på den offentlige arena som offer for en forbrytelse - eller som forbryter. Det skjer når noen rammes av ulykke. Det skjer når privatlivet og intimsfæren blir "godt stoff". Det skjer når et menneske ufrivillig blir trukket ut av enhver kategorisering og rolle, og mennesket fremstår som seg selv, som et unikt selv, ubeskyttet og truet, i krise.
Det er i slike situasjoner at også journalisten kommer i tvil om sin rolle. Han opplever spontant at også han er noe annet enn en profesjonist, - han er en som blir tiltalt som medmenneske. Han opplever spontant – og emosjonelt – at den partikulære situasjonen trenger seg på og overskygger det profesjonelle oppdraget. Situasjonen er unik, og krever en annen respons enn den innlærte og rutiniserte praktiseringen av yrkesreglene. Situasjonen krever en partisk respons. Journalisten er plutselig blitt personlig tiltalt, og kan ikke lenger uforstyrret fortsette sin profesjonelle gjøren. Journalisten må i moralsk forstand ”skifte synsvinkel” (Pettersen 2006:158).

Når er det at situasjonen endres fra "profesjonell" til "et møte"? Det lar seg ikke presisere i generelle vendinger. Grenselinjen lar seg ikke trekke opp i en abstraksjon. Relasjonsetikken er dessuten nettopp ikke ute etter å lage nye regler. Med nærhetsetikeren og anti-systematikeren Knud E. Løgstrups ord: "De krav, man efterkommer, er så ganske og aldeles indkorporeret i den aktuelle situation" (1972: 28). "Suveræniteten tilkommer fenomenet" (1972: 57. Jfr. også 1982:110)

Sårbarhets-situasjoner er altså unntakssituasjoner i journalistikken. Normalt skjer ingen selv-utlevering og ”blottelse” mellom journalist og kilde. Informatøren er ikke ”et nakent, hjelpeløst menneske” som journalisten har noe ansvar for. Informatøren er representant; det er ikke hans ”selv” som har våget seg fram. Det kunne like gjerne vært en annen som gjorde jobben denne dagen. - Men brått og i enkelte situasjoner blir kilden unik, han eller hun fremstår som en skjebne, og forholdet blir radikalt annerledes. Det er i slike situasjoner at omsorgskravet overfor individer trer inn i yrkesetikken, i unntakssituasjoner der journalisten står overfor den individuelle andre i en for vedkommende personlig sårbar situasjon.
Vanacker og Breslin (2006:204) oppfatter sårbarhet som noe som oppstår når et menneskes interesser er avhengig av andres beslutninger eller handlinger. Dette står for meg som en altfor bred definisjon. Det er nødvendig å avgrense begrepet sårbarhet til å gjelde menneskets personlige livssituasjon, og det må stå noe vesentlig på spill. Enhver informasjonskonsulent som skal lansere et produkt i pressen, er på et vis avhengig av andres beslutninger og handlinger. Men dette er ikke sårbarhet i nærhetsetisk forstand. Sårbarhet må begrenses til en personlig sårbar situasjon der skadepotensialet er betydelig.


Observasjoner om norsk presseetikk

Det er mulig å hevde at omsorgsetikken i noen grad allerede er en del av journalistikken og presseetikken. Navnet på den etiske kodeksen, ”Vær Varsom-plakaten” er i seg selv en indikasjon på dette. Journalisten skal i henhold til kodeksen være varsom slik at hun unngår å påføre mennesker unødige skader og belastninger. Journalisten skal legge vekt på omtanke og hensyn overfor ofre og pårørende. På en rekke punkter i den formulerte presseetikken er det nettopp hensynet til det berørte enkeltmennesket som fremheves. Slik har det alltid vært, siden Vær Varsom-plakaten ble formulert første gang i 1936.
Spørsmålet er om dette aspektet vært vektlagt tilstrekkelig, eller om det står for svakt i forhold til rettsferdighetsetiske perspektiver. Mye tyder på at relasjons- og omsorgsaspektet systematisk blir underordnet andre hensyn. I norsk presseetisk debatt de senere år har flere tatt til orde for å tydeliggjøre og styrke relasjonsetiske perspektiver i presseetikken. Audgunn Oltedal skriver:

"I eit arbeid med å tydeleggjere at mennesket er journalistikkens sentrale orienteringspunkt, kan presseetikken hente impulsar frå ei tenking som vektlegg at møtet med medmenneket er etikkens ”stad”. Presseetikkens ”stad” er ikkje den tilbaketrekte jussen med si fortolking av forordningar, lover og vedtekter, presseetikkens ”stad” er først og fremst det som skjer i møtet med dei menneske han og ho kjem i kontakt med i sitt arbeid." (Oltedal 2001:60)

I Østnor og Lundes undersøkelse av etiske normer i mediebedriftenes statutter og formålsparagrafer, fant de et fyldig spekter av holdningskrav til journalistene - men de fant også en påfallende mangel:

"Det som ser ut til å mangle helt, er etiske normer hvor også følelsesmessige aspekter er involvert, for eksempel innlevelse, medfølelse og empati. Fravær av slike krav til mediefolks innstillinger er bemerkelsesverdig, og gjør at man ikke har noen etisk beskyttelse mot eventuelle tendenser til kynisme." (Østnor og Lunde 1998:88)

I den såkalte Hedrum-rapporten, som peker på årsaker til at det oppstod sterke konfrontasjoner mellom pressekorpset og bygdefolket under dekningen av en drapssak i Vestfold, fremheves faren for at ufølsomhet kan bli en del av en profesjonell journalistisk yrkesholdning:

"Faren er nemlig til stede. Den journalistiske profesjonsetikken synes å dyrke den uavhengige, uberørte, distanserte, kjølige observasjonen av en hendelse, og har lite rom for empati, for omtanke, innlevelse og medfølelse. (…) Vær Varsom-plakaten fremhever begreper som ”omtanke” og ”hensyn”. Likevel er dette perspektiver som har lett for å komme i bakgrunnen i forhold til andre trekk ved profesjonsetikken. Journalistisk profesjonalitet blir forstått som at man holder følelsene på avstand og unngår et personlig engasjement: man inntar i stedet en rasjonell, ”objektiv”, ”uavhengig” holdning til saken man jobber med." (Brurås og Røssland 2000:48f).

Det er vanskelig å si i hvilken grad slike tanker har fått gjennomslag i pressens yrkesetiske holdninger og arbeid. Enkelte tegn tyder på større lydhørhet for omsorgsetiske aspekter. For eksempel er det kommet inn i Vær Varsom-plakaten en ny formulering om å ”opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen”. Teoretisk kan dette betraktes som en bevegelse henimot en omsorgsorientert relasjonsetikk, på bekostning av den klassiske rettferdighetsinspirerte liberalistiske presseideologien.
En åpning for en feministisk-etisk moralforståelse vil understøtte og styrke en utvikling i denne retning. Dette vil tjene presseetikken. På hvilken måte?

Hva er gevinsten?

For det første vil det bidra til å løfte fram verdier og dyder som mange vil mene er undertematisert i pressens yrkesetikk i dag. Dette gjelder for eksempel empati, omsorg, omtenksomhet, lydhørhet.
For det andre vil yrkesutøverens register for moralsk persepsjon bli utvidet, og følelser vil bli anerkjent som moralsk ressurs i praktiske presseetiske dilemmaer. Tradisjonelle etiske teorier er preget av tiltroen til den rasjonelle refleksjon, til fornuftens evne til å tolke og analysere moralske dilemmaer og problemstillinger, mens følelsenes plass i moralsk erkjennelse er underkjent, endog ignorert. Dette til tross for at det ofte er vår emosjonelle kapasitet og sensibilitet som i første omgang får oss til å se en etisk utfordring. Vår emosjonelle side hjelper oss til å forstå situasjonen - og til å respondere i henhold til enkeltmenneskets behov; ikke bare i henhold til en regel.
For det tredje kan den motsetningen som journalister opplever mellom profesjonsmoral og privatmoral overvinnes. I lengden er det vanskelig for en yrkesutøver å leve med en dobbel etisk standard, der ens personlige verdier og moralske responser i møte med lidende mennesker må vike for profesjonelle hensyn. Relasjonsetikken tillater profesjonisten å følge sine subjektive responser i sårbarhets-situasjoner. De gis faktisk forrang.
For det fjerde blir pressens maktposisjon erkjent og inkorporert i etikken i sterkere grad enn tilfellet er i dag. I tradisjonelle moralfilosofiske teorier finnes en tendens til å anse etikken som et forhold mellom likeverdige parter - som diskursdeltakere, som kontraktspartnere, som autonome og frie moralske aktører osv. Men et enkeltindivid som rammes av negativ og uønsket medieeksponering, opplever sitt forhold til pressen som alt annet enn likeverdig. Det er i høy grad – vi kan si i ekstrem grad – et asymmetrisk forhold der den ene parten er prisgitt den andre. Den ene part kan ødelegge den andres liv – mens den andre part er relativt maktesløs. Situasjonen roper på en etikk om ansvar, ikke om pressens rettigheter.
I sum vil et relasjonsetisk perspektiv kunne gi verdifulle bidrag til presseetikken – både for journalisten og for journalistikkens objekter. Journalisten vil kunne opptre med et større moralsk register og med større autensitet som yrkesutøver og menneske. Og ikke minst: sårbare enkeltmennesker som havner i et negativt søkelys blir gjenstand ikke bare for granskning og kritikk, men også for omsorg.



- - - - -

Litteratur:

Bauman, Zygmunt (1993): Postmodern Ethics. Blackwell Publishers, Oxford.

Brurås, Svein og Lars Arve Røssland (2000): Full skjæring. Drapssaken, nyhetsjakten og
menneskene bak nyhetene. (”Hedrum-rapporten”). Norsk Journalistlag, Oslo. (Nyutgivelse i 2005 som rapport nr. 60, Institutt for informasjons- og medievitenskap, Universitetet i Bergen.)

Clement, Grace (1996): Care, Autonomy and the Ethics of Care. Westview Press, Boulder,
Colorado.

Gilligan, Carol (1982): In a Different Voice: Psychological Theory and Women`s
Development. Harvard University Press, Cambridge (Massachusetts).

Held, Virginia (2006): The Ethics of Care. Personal, Political and Global. Oxford University
Press, Oxford.

Henriksen, Jan-Olav og Arne Johan Vetlesen (1997): Nærhet og distanse. Grunnlag, verdier
og etiske teorier i arbeid med mennesker. Ad Notam Gyldendal, Oslo.


Løgstrup, Knud. E. (1972): Norm og spontanitet. Gyldendal, København.

Løgstrup, Knud E. (1982): System og symbol. Gyldendal, København.


Noddings, Nel (2003): Caring. A Feminine Approach to Ethics and Moral Education (2nd
ed.). University of California Press, Berkeley.

Noddings, Nel (1999): ”Two Concepts of Caring”, i Philosophy of Education Yearbook 1999.
http://www.ed.uiuc.edu/EPS/PES-Yearbook/1999/noddings.asp (Sist besøkt 25.11.2008)

Noddings, Nel (1997): Pedagogisk filosofi. Ad Notam Gyldendal, Oslo.

Nussbaum, Martha C. (1990): Love`s knowledge. Essays on Philosophy and Literature.
Oxford University Press, New York.

Oltedal, Audgunn (2001): Den myndige journalisten. Korleis forstår journalisten sitt
samfunnsansvar? IJ-forlaget, Kristiansand.

Pettersen, Tove (2007): ”Feministisk etikk”. Artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift 4/2007
s.242-258.

Pettersen, Tove (2006): ”Omsorg som etisk teori”. Artikkel i Norsk Filosofisk Tidsskrift 2/2006 s. 151-164.

Rasmussen, Terje (2001): Mediesamfunnets moral. Pax Forlag, Oslo.

Slote, Michael (2002): ”Justice as a virtue”, i Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2007
Edition). Edward N. Zalta (ed). URL: http://plato.stanford.edu/archives/fall2007/entries/justice-virtue/

Steiner, Linda and Chad M. Okrush (2006): ”Care As a Virtue for Journalists”, i Journal of
Mass Media Ethics, Volume 21, No. 2&3, 2006.

Tong, Rosemary and Nancy Williams: ”Feminist Ethics”. Artikkel i Stanford
Encyclopedia of Philosophy (Fall 2007 Edition), Edward N. Zalta (ed.). URL: http://plato.stanford.edu/entries/feminism-ethics/

Tong, Rosemarie (1993): Feminine and Feminist Ethics. Wadsworth Publishing Company,
Belmont, California.

Vetlesen, Arne Johan og Per Nortvedt (1994): Følelser og moral. Ad Notam Gyldendal, Oslo.