mandag 20. september 2010

Pressens lange og viltre historie

Sånn. Da er jeg ferdig med første bind av Norsk Presses Historie. Kun to bind gjenstår - pluss et ekstrabind som inneholder korte avisbiografier. Hele det store verket ble lansert på forsommeren i år, etter ti års arbeid.

Første bind starter ikke i 1760-årene, da de første norske avisene så dagens lys. Neida, historien begynner hundre år tidligere, med jakten på "det pressemessige" - som er diverse tilløp og "forformer" for presse og journalistikk. Pressen oppstod jo ikke ut av intet. Historieverkets utgangspunktet er en håndskrevet "avis" på 166o-tallet. Første bind dekker perioden fram til ca 1880, da pressen begynte å ta form av en partipresse.

Så langt synes jeg dette er et imponerende arbeid. Bindredaktør Martin Eide og hans medskrivere har virkelig lykkes med vekslingen mellom de store historiske linjer og de konkrete og detaljerte hendelser som bringer oss tett på utviklingen. En annen veksling er mellom perspektiver: Vi får innsikt i de endringer som den offentlige samtale gjennomgår fra eneveldets tid til parlamentarismens etablering i et selvstendig Norge, og vi får innblikk i de tekniske, økonomiske og demografiske forutsetningene for pressens vekst. Bind 1 er på 480 sider, inkludert register - og her er illustrasjoner som både er vakre og informative.

Lesingen stimulerer til mange slags refleksjoner, blant annet om journalistikkens mangfoldighet. Journalistikk er så langt fra et entydig begrep, - det vet vi jo forsåvidt, men i et historisk overlys forstår vi at slik må det være og slik vil det alltid bli. Fagets grenser og definisjon er ubestemmelig; og dets metoder endres stadig. Journalistikken har omfattet mye rart - og det gjør den jo fortsatt, fordi slik er dens vesen...

For de av oss som fra tid til annen opptrer som selvbestaltede (evt. statsansatte) voktere av "god journalistikk", er det lærerikt å se hvordan fenomenet journalistikk har endret seg gjennom tidene. Et eksempel er forståelsen av journalistikkens uavhengighet, som jo er et kjernepunkt i fagets selvoppfatning og selvpresentasjon. I dag oppfattes gjerne dette som at journalisten skal innta et kritisk, distansert, politisk frikoblet og nærmest uengasjert blikk på de hendelser som utspiller seg i samfunnet. "Konsekvens-nøytralitet" kaller noen det. Pressen på 1800-tallet var også (til dels) kritisk og uavhengig, men den hadde samtidig en agenda, man ville noe med sin virksomhet; man ville påvirke og endre samfunnet. Vil vi se at dette kommer sterkere tilbake i årene som kommer? Jeg tror det. Jeg tror at pendelen etterhvert vil svinge litt tilbake - ikke til en partipresse med dens forutsigbare lojalitet, men ved at en kritisk og uavhengig journalistikk igjen kombineres med et sterkere politisk engasjement.

Samtidig er det trekk ved journalistikken som er stabile. Allerede da de første tilløp til aviser oppstod i Tyskland og Danmark på 1600-tallet, søkte de å fremstå med en etterrettelighet på et høyere nivå enn den muntlige kommunikasjonens rykter og sladder. I dag, 3-400 år senere, er idealene de samme. Og fortsatt har man... hva skal jeg si, vekslende hell i sine bestrebelser.

fredag 17. september 2010

Ukas "Test deg selv"-kåring

Tidligere informerte pressen oss. Nå holder den oss i ånde med quizer, kåringer og egentester. Eller "Test-deg-selv" som tidens vinnersjanger kalles. Det er jo langt mer interessant for leseren å holde fokus på seg selv enn på verden der ute.

Jeg har laget min egen kåring. Her er lista over denne ukas dummeste nyvinninger innenfor sjangeren "Test deg selv":

5) "Hva kan du om trening? Test deg selv!" (Bergens Tidende). Jojo, det er vel naturlig, etter alle de treningsråd og tips som vi har sittet her i godstolen og mottatt, at vi bør sjekke om vi virkelig har lykkes og fått med oss noe av stoffet. Fortsatt slipper vi jo å reise oss.

4) "Test: Er du positiv?" (NRK) Positiv? Til hva? Til tester om jeg er positiv? Eh, nei. Og da har jeg vel allerede ødelagt muligheten til å komme noenlune greit fra denne testen?

3) Test deg selv: Hva vet du om kjente mediefolks utdanningsbakgrunn? (Aftenposten). Er Håkon Olaussen egentlig sivilingeniør? Har Henning Olstad hovedfag i psyologi? - Hva sier du, vet du ikke hvem de er?? Skjerp deg. En del mediefolk har riktignok ikke så høy kjendisstatus foreløpig, men det kommer seg, det kommer seg, så prøv å oppdatere deg da...

2) Hvordan personlighet har du? (KK, Kvinner og Klær). Joda, vi forstår tittelen, ikke heng deg opp i det. Spørsmålet ifølge testen er: Hva ville du gjort hvis en gammel dame mistet mynter på gulvet? Ville du "Le av hun"? Jeg må plutselig erkjenne at min personlighet er en rødblyant. Yrkesskadet lærer...

1) Test: Er du blitt en gretten gammel gubbe? (Msn-siden). Spørsmålet er direkte uhøflig.

torsdag 2. september 2010

Facebook og PFU

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.