"Det er en tid for alt". 22.juli-dekningens tre faser

Når mediedekningen av terroraksjonen i Oslo og på Utøya skal analyseres, er det nødvendig å skille mellom ulike faser i dekningen. I denne saken er det minst tre faser som skiller seg sterkt fra hverandre:

1)      Det kaotiske døgnet. Mediedekningen var det første døgnet preget av manglende oversikt, ubekreftede meldinger, kaos og improvisasjon i redaksjonene og en kontinuerlig nyhetsdekning.

2)      Seremoniene. Etter det første døgnet inntrer det en journalistisk unntakssituasjon.[1] Kritisk og konfliktorientert journalistikk blir midlertidig suspendert til fordel for medienes seremonielle og samlende rolle. Vi får de mange fortellingene.

3)      Kritisk og undersøkende journalistikk. Etter 2–3 uker forlater nyhetsmediene gradvis sin seremonielle rolle og vender tilbake til sine ordinære profesjonsverdier og prinsipper. 

Mediebegivenhet?
22. juli var ikke noen mediebegivenhet. Men oppfølgingen i dagene og ukene etterpå ble en mediebegivenhet. Daniel Dayan og Elihu Katz beskriver i sin klassiske bok Media Events (1992) hva som kjennetegner den typiske mediebegivenhet.[2] Først og fremst er den et avbrudd fra den normale og rutinemessige nyhetsstrømmen. Den suspenderer alle ordinære sendeskjemaer og rutiner, den bryter seg inn i den ordinære mediestrømmen, og den bryter seg inn i publikums daglige liv og gjøremål. Den krever – og får – oppmerksomhet. Alle de store mediekanalene kansellerer sine ordinære skjemaer og vier all oppmerksomhet til mediebegivenheten. Den er videre preget av live-dekning. Hendelsen formidles direkte mens den pågår, og har dermed et element av uforutsigbarhet i seg. En mediebegivenhet er også kjennetegnet av at den er av stor samfunnsmessig betydning, den blir gjerne karakterisert som ”historisk”. Og endelig: En mediebegivenhet er ifølge Dayan og Katz planlagt. Dette handler ikke om spontane hendelser, men om ”seremonielle” begivenheter. Journalistene forlater i slike tilfeller sin normale kritiske holdning og distanse til hendelsen, og nærmer seg begivenheten med respekt, i noen tilfeller ærefrykt. (Dayan & Katz 1992:7).    

Nyhetsformidlingen den 22. juli var alt annet enn planlagt. Den foregikk til de grader spontant og improvisert, og var altså ikke en mediebegivenhet. Men gradvis fikk mediedekningen et seremonielt preg, der mediebegivenhetens kjennetegn blir synlige. Denne andre fasen i dekningen av 22. juli kan analyseres i lys av Dayan og Katz sin fremstilling av ”Media Events”. Hvor lenge denne fasen varte er vanskelig å si, men etter et par uker – da begravelser og minneseremonier var gjennomført – ble den konsensusorienterte journalistikken gradvis avløst av en mer kritisk, konfliktorientert og normalisert journalistikk.

Fase 1
Da meldingen kom om en eksplosjon i Oslo sentrum, ble vanlige nyhetsjournalistiske prosesser i redaksjonene iverksatt i redaksjonene. Det handlet om å skaffe informasjon, få ut medarbeidere som kan observere og rapportere, få kontakt med øyenvitner og politi, skaffe bilder – og få oversikt over hva som har skjedd.

Sakens karakter gjorde at nyhetsredaksjonene helt fra starten av oppfattet situasjonen som ekstraordinær. Et bombeanslag mot regjeringskontorene er ikke dagligdags, det er en så oppsiktsvekkende og alvorlig hendelse at den sprenger rammene for den rutinemessige nyhetsdekningen. Radio og tv besluttet ekstrasendinger. De store redaksjonene innkalte ekstra bemanning. Noen redaksjoner var selv rammet av bomben og måtte evakuere sine redaksjonslokaler. Da meldingene fra Utøya begynte å komme et par timer senere, oppfattet nyhetsredaksjonene saken som eksepsjonelt dramatisk.     
Likevel er saken i sitt vesen det første døgnet en nyhetshendelse. Bortsett fra omfang og nyhetens ”størrelse” var det kjente journalistiske utfordringer man stod overfor. Redaksjonene gjør research og leter etter kilder – hvem vet noe, hvem har sett noe, hvem kan fortelle, hvem kan forklare? Her er vanlige kildekritiske utfordringer – hvordan unngå å formidle rykter og feilinformasjon? Nyhetsjournalistikkens ordinære metoder tas i bruk – intervjuer, observasjon, jakt på skriftlige kilder, nettsøk. Her oppstod også umiddelbart presseetiske utfordringer: skal vi vise bilder av ofre, av skadde, av mennesker i sjokk?   

Publikums mediebruk økte markant umiddelbart etter at bomben gikk av i Oslo. Dette omfattet flere typer nyhetsmedier, men som vanlig er det først og fremst fjernsynet folk søker til i en slik situasjon. NRK 1 var den desidert viktigste informasjonskanalen for befolkningen. Nyhetssendingene her hadde tre ganger så mange seere som en vanlig nyhetssending. Også TV 2 opplevde sterk seertilstrømning.[3]
For mange journalister var det en stor påkjenning å dekke terroraksjonen det første døgnet. Flere har sagt at de hadde en følelse av å ”jobbe på en grense”. Det er litt uklart hva som menes med dette, men det ligger trolig flere elementer i denne følelsen. Presseetisk oppstod det umiddelbart påtrengende utfordringer: Hvilke bilder skal vi vise, hvilke opplysninger kan vi gå ut med, hvilke utsagn fra skadde mennesker kan vi bruke? Skal vi dekke en katastrofe av slike dimensjoner som dette etter vanlige presseetiske varsomhetsregler, eller krever situasjonen at vi går lenger? Følelsesmessig ble saken en sterk opplevelse for pressefolk som så døde og skadde på nært hold og som opplevde fortvilelsen hos pårørende. Samtidig hadde de et sterkt press om å levere stoff til redaksjonen. Mange følte seg ensomme i denne situasjonen. Ressursmessig jobbet de store norske redaksjonene på grensen av hva de kunne makte.  

Fase 2
Nyhetsdekningen pågikk kontinuerlig, døgnet rundt i flere dager. Men fra dag 2 får den noen spesielle kjennetegn. Det er et alvor og en ærbødighet over mediedekningen, og en tone som skiller seg fra alminnelig nyhetsformidling. Det var fortsatt et nyhetstrykk i redaksjonene, men det er av et annet slag enn første døgnet. Kaoset og følelsen av ikke å ha kontroll er avløst av en slags stillhet, utmattethet, personlig sorg – og en følelse av ærbødighet overfor nyhetsstoffet som man ellers håndterer med en selvfølgelig profesjonell distanse.

Nøyaktig når denne fasen inntrer er ikke mulig å si, det skjer gradvis. Men et viktig tidspunkt er når politidirektøren natt til 23. juli, midt på natten, gikk ut med informasjon om at det trolig er 80 personer som er drept på Utøya. Tallet sjokkerer. Noen får med seg dette i det øyeblikk det meldes, andre våkner opp til denne nyhetsmeldningen på morgenen. Mange har fortalt om hvordan de ble satt helt ut av denne opplysningen, den var som et knyttneveslag. Hele befolkningen ble sterkt følelsesmessig berørt. Fra da av inntrådte en journalistisk ”unntakssituasjon”.
Dayan og Katz fremhever mediebegivenheten som et uttrykk for konsensus, for samfunnsmessig samhold og enighet. På dette punktet skiller den seg fra de daglige nyhetene som fokuserer på konflikt. En mediebegivenhet har ofte et trekk av forsoning og gjenopprettelse over seg (Dayan & Katz 1992: 8).     

Et påfallende trekk i dagene etter 22. juli var nettopp det bildet av fellesskap, samhold og solidaritet som ble etablert i media. Dette ble formidlet på mange ulike måter: i taler og utsagn fra myndighetspersoner, i intervjuer med overlevende, i intervjuer med vanlige mennesker på gata, gjennom bred dekning av minnesamvær og rosetog, og i form av symboltunge bilder med budskap om felles sorg, medfølelse og engasjement. 

I disse dagene var debatt og et kritisk blikk på politiets og myndighetenes håndtering av hendelsene nærmest fraværende i norsk presse. Norske journalister ble spurt av sine utenlandske kolleger som dekket angrepet: Hvorfor går dere ikke politiets innsats og beredskap etter i sømmene? Hvor er de kritiske spørsmålene til myndighetene? [4]
Forklaringen ligger i den helt spesielle atmosfæren som rådet i landet i disse dagene.  Nasjonen var preget av en overveldende følelse av sjokk og sorg, men også av felleskap og solidaritet. Mediene formidlet i disse dager fortellingene, historier om de individuelle ofrene, om de som døde, og om de som overlevde. Videre formidlet mediene sorgen. Den ble skildret gjennom bilder – av gråtende mennesker, av folkemasser som samlet seg, og ved symbolske bilder. Sorgen ble skildret i reportasjer fra begravelser og minnesamvær, og den ble formidlet gjennom sanger og dikt. Den ble også formidlet ved at kongen og statsministeren talte direkte til folket, noe som i vårt land ellers bare skjer ved nyttårsskiftet. Myndighetspersoner viste sorg, og de gjorde det på vegne av oss alle. Samtidig formidlet alt dette et positivt budskap: Vi står sammen mot terroren og ondskapen som rammet oss.    
Det er ikke nødvendigvis noe kritikkverdig i at mediene innholdsbestemmer sin rolle i henhold til ”hva som passer seg” i situasjonen. Tvert imot kan det være uttrykk for ansvarlighet og lydhørhet for samfunnets behov. I denne helt spesielle situasjonen ville en kritisk og konfronterende journalistikk ikke vært kommunikativ, den ville ikke korrespondert med den rådende stemningen i landet. Den ville ikke blitt forstått av publikum, den ville tvert imot vekket sinne og fordømmelse. For nyhetsredaksjoner som fornemmer publikums forventninger til mediene ble det naturlig å konsentrere seg om rollen som offentlig seremonimester, noe som innebærer å formidle ritualene som følger en nasjonal katastrofe.

Hvordan gav dette seg utslag mer konkret?

Fakta og følelser
Nyhetsdekningen av katastrofer, krim og ulykker blir fra tid til annen kritisert fordi den fokuserer på følelser mer enn på fakta. Det blir hevdet at pressen er for nærgående i sin iver etter å utnytte sørgende mennesker til dramaturgiske formål, og at en sterk eksponering av private følelser kan være både spekulativt og krenkende.    

Også på dette punkt skiller ”mediebegivenheten” seg ut fra ordinær nyhetsdekning – fordi her handler det om publikums følelser og sorg. Det er ikke som ellers, når tv-kameraets dveling ved et tårevått ansikt brukes som et dramaturgisk virkemiddel for å engasjere seeren. Nå handler det om oss alle. Vi er alle følelsesmessig berørt, og vi søker et slags fellesskap og et ”rom” der vi kan gråte sammen og uttrykke vårt indre opprør og sorg. Det er dette rommet ”mediebegivenheten” skaper for alle som ikke er direkte berørt, men som føler seg sterkt emosjonelt berørt. Her er ikke ”fakta og følelser” to adskilte størrelser, men noe som henger tett sammen, det er to sider av samme sak. I den tidlige dekningen av 22. juli finnes ikke fakta uten følelser. Dermed behøver ikke pressen bruke involvertes sorgreaksjoner som et middel for å vekke og engasjere publikum, slik man ellers noen ganger gjør i saker av mindre dimensjoner. Tv-seeren har forlatt sin vanlige passive tilskuerrolle til fordel for seremoniell deltakelse (Dayan & Katz 1992: 17).      
Selvsagt er sjokkerte overlevende og sørgende pårørende til stede i reportasjer og sendinger også i denne saken. Et presseetisk spørsmål som er blitt diskutert i etterkant er om sakens dimensjoner og dens karakter av å være en mediebegivenhet som involverer oss alle kan begrunne at grenser flyttes når det gjelder å vise bilder av døde, skadde og sørgende.[5] Det hører med til dette bildet at det også blir legitimt for profesjonelle reportere og journalister å bli følelsesmessig engasjert på en måte som i andre sammenhenger ville vært ”uprofesjonelt”. Under ordinære omstendigheter forutsetter journalistrollen at fakta formidles på en saklig og nøktern måte uten at journalisten blir personlig engasjert i saken. Men i dette tilfellet blir det en hovedoppgave for reportere nettopp å uttrykke og formidle følelser.    

Organisert av andre  
Et kjennetegn ved mediebegivenheten er at den i stor grad er organisert utenfor mediene, men likevel i et visst samarbeid med ledende redaksjoner. Den foregår ikke i studio eller på lokasjoner valgt og tilrettelagt av mediene, men på steder som er viktige i forhold til en samfunnsverdi. Nettopp stedet hvor det foregår har stor betydning for både mediene og for publikum. Stedet understreker det seremonielle preget. (Dayan & Katz 1992: 5).  

Et viktig innslag i ”mediebegivenheten” etter 22. juli var de mange begravelser og minnestunder, i kirker, moskeer og på offentlige steder. Domkirken i Oslo ble et sentralt samlingspunkt.
Begravelser skjer vanligvis i privat regi, media kommer som ”gjest” og må tilpasse seg de ordinære tradisjoner og regler på stedet. Men nettopp i dette ligger også seremoniens verdi som mediebegivenhet. Varsomme tilpasninger kan skje i programinnslag, rutiner og estetikk, men også for mediene er det viktig at det autentiske ikke forstyrres. Minnestunder etter 22. juli ble organisert av regjering, kommuner, Arbeiderpartiet – eller av spontane folkelige initiativ på sosiale medier. Disse er i noe større grad tilrettelagt og regissert med tanke på media. Også publikum som ikke er fysisk til stede skal få føle at de deltar. Men fortsatt er det andre enn mediene selv som tar initiativet til og organiserer begivenheten.

Et annet trekk er at nasjonens ledere taler til folket, noe som ellers forekommer ytterst sjelden.[6] Dette understreker den unntakssituasjonen som mediebegivenheten representerer. Til vanlig kommer både kongen, statsministeren og andre til orde i mediene i form av intervjuer, der journalisten (i hvert fall tilsynelatende) har en slags styring med innslaget, og intervjuene blir redigert før de blir publisert. Noen ganger kan det riktignok hende at mediene gjengir utdrag fra en tale (for eksempel til Stortinget, til et landsmøte eller lignende), men da er det utdrag vi får høre, medieinnslaget blir redigert. Men ikke så i dette tilfellet. Under mediebegivenheten varsler vår leder at han vil tale, og tv-selskapet legger til rette. Talen overføres i sin helhet, med formell innannonsering og uten noen slags forstyrrelser underveis eller ”oppfølgingsspørsmål” etterpå. Medias rolle er redusert til å ivareta den tekniske overføringen.
Arena og aktør
Men heller ikke under mediebegivenheten er det slik at mediene kun ”speiler virkeligheten”, de er også en aktør som skaper nyhetene. Riktignok er den kritiske og undersøkende journalistikken midlertidig suspendert til fordel for rollen som seremonimester, men også i den sistnevnte rollen tar nyhetsmediene egne initiativer. Vi så for eksempel i dagene etter 22. juli at ikke bare regjeringen, fylkesmenn og kommuner, men også flere aviser opprettet kondolanseprotokoller på nett der leserne kunne skrive navnet sitt og en hilsen.[7] VG inviterte leserne til å skrive om sitt 22.07.-døgn i en egen blogg på VG-nett.[8] Dagbladet laget et virtuelt fakkeltog på nett. På TV2 kunne vi alle tenne et lys for terrorofrene.[9]   

Fase 3
Når begravelser og minnesamvær er gjennomført, faller journalistikken gradvis inn i et normalisert spor. Den utpreget samlende funksjonen som mediebegivenheten med sitt seremonielle preg hadde, blir nå avløst av mer kritiske og konfliktorienterte medieoppslag og en mer undersøkende journalistikk. Mens vi i fase to var vitne til en manifestasjon av et nasjonalt og multikulturelt fellesskap og en hyllest av sentrale verdier i samfunnet, er fase tre preget av diskusjon om hva disse verdiene egentlig innebærer og hva de seremonielle talemåtene egentlig betyr.

De ubehagelige spørsmålene kommer på dagsorden i nyhetsmediene: Kunne noe vært gjort for å forhindre terroraksjonen? Burde PST oppdaget terroristens planer og forberedelser? Kunne politiet reagert raskere? Hvordan fungerte terrorberedskapen? De store redaksjonene begynte å arbeide med disse spørsmålene fra første stund, men publiseringen startet først etter 3–4 uker.  
Ikke minst ble politiet gjenstand for kritisk journalistikk. I fase to presenterte mediene store bilder av politibiler med frontrute og panser dekket av roser som publikum hadde plassert der. I fase tre presenterer mediene bilder av en liten rød plastbåt på vannet et sted mellom Storøya og Utøya, fullastet med politifolk, stillestående mens den får assistanse fra en privat småbåt. Det begynte å komme kritiske spørsmål til politiet og avsløringer av hva som ikke fungerte under politiaksjonen. Ulike sider ved politiets arbeid ble satt under lupen: PSTs overvåkning før terroraksjonen, beredskap, utstyr, kommunikasjon og varslingsprosedyrer osv.

Mange reagerte negativt på dette skiftet. Noen ble sinte på mediene. Mens man i seremoni-fasen hadde vært opptatt av å rose og takke hjelpemannskaper og politi – som faktisk hadde reddet liv den 22. juli, noen under voldsomt press og med fare for eget liv – så utsatte man nå de samme gruppene for kritikk. Med hvilken rett? Også overlevende og pårørende reagerte negativt på dette. De kritiserte medienes jakt på ”syndebukker”, som etter deres mening skjøv ansvaret vekk fra gjerningsmannen og over på andre.[10] Det er etter hvert kommet fram at pårørende og ofre har ulike på dette. Noen etterlyser mer kritisk journalistikk fra medienes side, mens andre opplever dette som en avsporing fra hva saken handler om.
Når inntrer fase 3? Heller ikke denne overgangen lar seg nøyaktig tidfeste, den skjer gradvis. En nasjonal minnemarkering fant sted 21. august, og markerte på en måte slutten på den offisielle sørgetiden. En uke tidligere, lørdag 13. august, startet valgkampen. Den var blitt utsatt på grunn av terroraksjonen, og når valgkampen startet ble den ført dempet inntil den nasjonale minnemarkeringen var gjennomført. 

·         Aftenpostens første store oppslag med et kritisk innhold mot politiet kom 6. august, og fra 11. august hadde Aftenposten flere saker som gikk langt i sin kritikk mot politiet.

·         VG publiserte sitt store minnebilag 8. august. En uke senere kommer avisen med sin kontroversielle bildereportasje fra rekonstruksjonen på Utøya, et oppslag som mange overlevende og pårørende mislikte.

·         9. august sendte NRK Dagsrevyen sin reportasje om den lille røde gummibåten som beredskapstroppen måtte ta til takke med, som tok inn vann og fikk motorstopp på vei til Utøya. Samme dag fortalte NRK om omveien beredskapstroppen tok på vei til Utøya og om rutinesvikt i varslingen av politiets mannskaper.

Det forekom enkelte kritiske medieoppslag allerede få dager etter 22. juli.[11] Vi vet også at nyhetsmediene umiddelbart startet sine undersøkelser og sin innsamling av materiale til kritiske oppslag. Flere store redaksjoner satte etter et par dager ned dedikerte grupper av reportere som skulle arbeide med 22. juli, noen av dem ganske tallrike. Men det var først etter 2–3 uker at tiden var inne for å begynne å publisere kritisk og undersøkende journalistikk på 22. juli i det omfang som saken fortjente. Fra da av blir store redaksjonelle ressurser satt inn for å ettergå ulike sider ved beredskap, politiets handlingsvalg og tidsbruk under terroraksjonen og myndighetenes håndtering av den nasjonale krisesituasjonen.

Da justisministrer Knut Storberget møtte ledelsen ved Oslo politidistrikt tre dager etter terroraksjonen, takket han politiet for innsatsen. Justisministeren sa blant annet: – Jeg er åpen for all diskusjon rundt hvordan dette skulle vært håndtert, men det er en tid for alt. Jeg synes politiet har handlet særdeles godt.[12]
Gjennom ordene ”det er en tid for alt”[13] uttrykker justisministeren en holdning som stod sterkt i folket den første tiden etter 22. juli. Debatten om hva som eventuelt sviktet får vente. Først skal vi ta inn over oss de mange fortellingene om de døde og skadde, vi skal uttrykke vår sorg og fortvilelse og møte de onde handlinger ved å løfte fram godhet, kjærlighet og samhold. Dette gjaldt også for journalistikken. Den samme holdningen preget også redaksjonene, og bidro til at nyhetsdekningen rundt 22. juli så tydelig falt i tre faser.

Litteratur:

Dayan, Daniel & Elihu Katz (1992): Media Events. The Live Broadcasting of History. Harvard University Press, Cambridge Mass.



[1] Mange journalister følte selvsagt det første døgnet som en journalistisk unntakssituasjon. Poenget her er at i et analytisk perspektiv arbeidet man det første døgnet i henhold til ordinære journalistiske prinsipper og profesjonelle normer, mens man i fase to på flere måter forlot disse.
[2] En mediebegivenhet kan i henhold til Dayan og Katz både ha positivt og negativt fortegn. Som eksempler på verdensomspennende mediebegivenheter nevner de månelandingen i 1969, de kongelige brylluper i England, Olympiske Leker og presidentinnsettelse i USA, men også John F. Kennedys begravelse og andre sørgehøytideligheter. 
[3][3] NTB/Aftenposten 12.10.2011. (Jf. også analysesjef i NRK Kristian Tolonens presentasjon på www.kommunikasjon.no )
[5] Både den presseetiske nestoren Gunnar Bodahl-Johansen og PFU-medlem John Olav Egeland har tatt til orde for en slik debatt. VG 15.12.2011. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10016614
[6] Det mest typiske eksemplet er nyttårstalene til Kongen og statsministeren, som er en tradisjonsrik seremoni.
[10] Et eksempel er et avisinnlegg fra Arne Okkenhaug, som mistet sin sønn på Utøya. Han skriver blant annet dette i et leserbrev i Aftenposten: ”Jeg vet media skal være samfunnets vaktbikkje, blant annet for å hindre urett mot befolkningen begått av staten. Men morderens onde handlinger 22. juli bør ikke fremprovosere unødig skyldfølelse hos gode mennesker. Da tenker jeg blant andre på de offentlige tjenestemenn, hjelpere og folkevalgte som nå må forsvare sine handlinger minutt for minutt ettermiddagen 22. juli.” (Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Splitt-og-hersk-etter-22-juli-6696993.html )
[11] For eksempel meldte NRK Dagsnytt allerede 25. juli at politihelikopteret stod på bakken 22. juli fordi Oslo-politiet hadde sendt mannskapet på ferie.
[13] Opprinnelig fra Bibelen, fra Forkynneren kap. 3, vers 1. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Innlegg (Atom)