La familien være i fred!

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!

"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Facebook og PFU

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Google gatekikk

En av de minst alvorlige personverntruslene som har oppstått som følge av ny digital teknologi er den nye bildetjenesten Google Street View. Jeg ser at enkelte kjendiser bekymrer seg over at hvem som helst nå kan kikke inn i hagen deres. Men akkurat det er jo verken nytt eller truende - og heller ikke spesielt krenkende. Google-bilen (og Finn.no-bilen) med det kontinuerlig knipsende kameraet på taket har kjørt langs offentlige gater og veier, der vi alle faktisk kan spasere når vi måtte ønske det og kikke på hus og hager. Husene ligger der, og de er en del av vårt felles visuelle miljø. Noen har plantet hekker foran huset eller satt opp levegger for å skjerme seg mot innsyn. Huseiere uten slike goder må vite at når de soler seg eller drikker kaffe i hagen, så kan faktisk forbipasserende få et glimt av dem. Frykten for trusler mot privatlivets fred kan overdrives. Noen er bekymret for at deres navn og adresse finnes på nettet, likeså deres bilde og telefonnummer. Men dette er faktisk offentlige opplysninger som bør være åpent tilgjengelig. Ok, jeg ser at mulighetene for kikking øker. Folk flest vil jo være dannet nok til ikke å stå med kikkert og glane inn i folks hager, men i ensomhet foran pc-en er terskelen lavere for å zoome seg inn og kikke på hagemøblene til en eller annen kjendis. Jeg vil likevel mene at slikt noe bør man kunne tåle. Det er også blitt hevdet at bolig- og personinfo på nettet gjør det enklere å planlegge kriminalitet, for eksempel innbrudd. Nå har vel de kriminelle alltid hatt muligheter for å rekognosere og planlegge sine anslag, og det er foreløpig ikke dokumentert at nett-informasjon på noen som helst måte har påvirket innbruddsstatistikken.