Katastrofen på tv-skjermen

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen fredag ettermiddag. Jeg skrudde på radioen – og hørte en merkelig skildring fra Oslo. Jeg forstod det ikke med det samme, det handlet om kaos, ødeleggelser, regjeringskvartalet, om knuste ruter og skadde mennesker - og om to døde, eller var det tre. Jeg lurte på om det var radioteateret som holdt på, men skjønte etter hvert at det virkelig hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ringte til kona og bad henne slå på tv.

Siden har tv stått på mer eller mindre kontinuerlig, slik har det vel vært hos de fleste. Det er til tv vi vender oss når en katastrofe inntrer. TV som medium spiller en nøkkelrolle i slike situasjoner. De aller første opplysningene får vi kanskje på radio eller på nett, men deretter er det tv-sendingene som suger oss inn i de dramatiske hendelsene, som gjør at vi rystes og gripes, og som gir den informasjonen vi alle føler et så sterkt behov for akkurat da. I en slik krisesituasjon er tv uovertruffent som medium.   

TV lar oss alle ta del i hendelsene. Hele nasjonen ser på det samme, og det skapes en sterk følelse av samhørighet og fellesskap. Vi er alle rammet, vi er alle berørt. TV blir også bindeleddet mellom landets ledere og folket. Her taler statsminister og konge, her står politiets talsmenn fram, her får vi møte øyenvitnene, og foran tv-en deltar vi i minnestunder. Vår dagligdagse prat med venner og familie handler nå om katastrofen, med utgangspunkt i det vi alle har sett på fjernsyn, og hendelsen blir tolket i våre nære sosiale miljøer.    

TV-mediet har spesielle egenskaper til å fylle det voldsomme informasjonsbehovet som oppstår. Det er fjernsynet vi søker til for å tolke det som skjer, og for å håndtere den usikkerheten som plutselig er oppstått. Våre forestillinger om vårt land og samfunn er gått i stykker, og vi trenger informasjon for å sette dem sammen igjen.   

Jeg synes NRK og TV 2 har gjort en imponerende jobb i dekningen av katastrofen. Begge redaksjonene kastet seg meget raskt rundt, de har gitt bred og god informasjon døgnet rundt, samtidig som dekningen har vært gjennomført med verdighet og omtenksomhet. En kritisk bemerkning kan være at enkelte forskere de første timene slapp litt for lett til med vidløftige og feilaktige spekulasjoner om at muslimske miljøer var skyldige i terroraksjonen.    

Hvem er kongepudler?

Sukk.

Faksimile fra Dagsavisen

Jeg leser Osloavisene på morgenkvisten. Det handler om forfatteren ”Anonym”. I dag også.  

Anonym-dekningen er et ekstremt utslag av nærsyntheten i journalistikken. Hvem som skrev disse bøkene om Oslo-eliten interesserer få andre enn Oslo-eliten selv, herunder hovedstadens journalister. Men de har til gjengjeld en voldsom interesse for akkurat dette spørsmålet. Tirsdagens ”avsløring” om at forfatteren er forholdsvis ukjente Per Kristiansen var visstnok en nedtur. Man hadde håpet at forfatteren skulle være en kjendis av noe større format.

Jeg leste ”Kongepudler”, den første av de tre bøkene som ble utgitt på Kagge Forlag under psevdonymet ”Anonym”.  Det var en ganske morsom satirisk bok. Den handler om karrierejaget, selvdyrkelsen og vennetjenestene i den norske eliten i Oslo. Verst gikk det vel ut over Trond Giske og Ari Behn. Jeg tenkte mens jeg leste at satire er en verdifull sjanger.

Men det var altså spekulasjonene rundt den anonyme forfatteren som fikk mest oppmerksomhet. Journalistene visste ikke, men skrev likevel, og brukte uendelig med spalteplass på spekulasjoner og name-dropping. Halve kjendisgalleriet i Oslo ble foreslått. Kunne det forresten være ”en av oss”? En eller annen kjent journalist? Spekulasjonene har vedvart siden – ikke bare over kaffekoppen i kantina og på pressepuben, men faktisk også i spaltene.   

Jeg kan ikke annet enn å beundre Erling Kagge, forlagsmannen bak det hele. Grepet med den anonyme forfatteren var genialt. Oslojournalistene danset akkurat slik han ønsket. Lanseringen fikk en enorm medieomtale. Men sannelig klarer han ikke å toppe det med denne ukens avsløring. Det var stor trengsel under pressekonferansen da forfatteren ble presentert.

I dag har Ari Behn meddelt seg til pressen. Han nekter å tro at Per Kristiansen - ”eller hva han nå het” (sitat fra Ari) - virkelig er den hemmelige forfatteren. Dette melder VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV 2, P4, P5 og alle andre i dag. Neivel. Jeg kan forstå at Ari Behn helst foretrekker mer prominente motstandere. Jeg kan også forstå at både Kagge, Behn og enkelte andre deltakere i feltet ønsker nye runder i saken. Men jeg kan ikke forstå at en samlet norsk presse fortsatt danser som marionetter. Eller er pressedekningen i seg selv nå blitt en satire? Over samrøret mellom kjendiseliten, lanseringsekspertene og pressen selv? En slags selvironi?

Det er forresten en bra kommentar om saken i Aftenposten i dag.

Hvor flink føler du deg?

Det er noe merkelig med den store kvalitetsundersøkelsen som ble presentert på Norsk Redaktørforenings vårmøte denne uka. Det man har undersøkt er ikke journalistisk kvalitet som sådan, men pressefolkenes oppfatning av kvalitet i sitt eget arbeid. Det er to forskjellige ting.

Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag står bak undersøkelsen, som er gjennomført av TNS Gallup. Undersøkelsen inneholder for så vidt en del interessante funn. Den viser blant annet store variasjoner mellom ulike mediegrupper med hensyn til hvor stor mengde stoff den enkelte journalist produserer. Mens nettjournalister produserer 39 redaksjonelle produkter pr. uke, produserer ukebladjournalister 4 produkter pr. uke. Det er også nettjournalistene som i størst grad mener de selv leverer produkter som ikke oppfyller redaksjonens kriterier for god kvalitet.

Undersøkelsen spør også hva som påvirker kvaliteten på de redaksjonelle produktene. De fleste informantene svarer tid, bemanning, produksjonskrav og ressurser. Ikke særlig overraskende svar.

Videre spørres det om hva som var opphavet til saker som journalisten har levert fra seg den siste tiden. Skal vi tro undersøkelsen er 64 prosent av sakene journalistens eller redaksjonsledelsens egen idè. Kun 11 prosent av sakene kommer fra eksterne instanser, som pressemeldinger eller annen offentliggjøring. Her stiller jeg meg tvilende til om svarene gir et riktig bilde. Jeg tror langt flere saker enn dette tilflyter redaksjonen fra eksterne kilder. Spørsmålsstillingen er uklar og gir ikke troverdige svar. Dette er som når man undersøker bilføreres oppfatning av egne ferdigheter: Et stort flertall føler de er bedre enn gjennomsnittet.

Det store problemet med undersøkelsen er dette: Hva er de journalistiske kvalitetskriteriene? Hvilke krav er det egentlig man stiller til seg selv? Nøyaktig hvilke kriterier er det man vurderer seg selv i forhold til?

Det ville vært nyttig om redaksjonene først redegjorde for hva de mener med kvalitet, hvilke ambisjoner for kvalitet de egentlig har, før de redegjør for om ambisjonene er oppfylt. Hvor ligger egentlig listen? Det ville også vært bra om man spurte andre enn seg selv om man er dyktig nok. For eksempel publikum.

Undersøkelsen sier lite om hvor god du er, men den sier litt om hvor god du føler deg.

Kate og William. Her også.




Skal det være en bryllups-kaffelatte?
Den er jo litt stilig da. Faksimile fra
 avisen Miami New Times.

I England skal to personer gifte seg på lørdag. Det er visstnok tidenes mediebegivenhet.

BBC har satt av 850 medarbeidere for å dekke bryllupet. ITV nøyer seg med 350. Amerikanske CNN sender over en stab på 400 personer. De mest kjente ankerpersonene fra amerikansk tv kommer alle til London. Våre hjemlige tv-kanaler, NRK og TV 2, har lenge gitt oss daglige oppdateringer fra sine utsendte hoffreportere i London. Og den som låner øre til radioens evig pludrende programledere i disse dager, får omlag et dusin bryllupsreferanser pr. time

I ettermiddag landet et fly med 30 norske journalister i London.

Er vi virkelig så interessert? Vi er visst det.

Det er noe tidløst over det som nå skjer. I uminnelige tider har mennesker interessert seg for maktpersoner, celebriteter og fremtredende skikkelser i samfunnet. Slike har alltid vært symboler og samlende figurer for nasjoner og folkegrupper. De har vært identitetsskapende, de har skapt nasjonens fortellinger, som sier noe om hvem vi er som folk. Kjendisstoff og kongestoff er et eldgammelt fenomen, og det har alltid hatt et publikum. Fikk noen nyss om at kongen og hans følge var på vei, stilte de seg opp langs reiseruta. Og den som så kongen dra forbi, var alltid rask med å fortelle andre om opplevelsen. Denne uka sitter folk langs The Mall og venter, eller foran tv-en, - av samme grunn som før. Fortsatt har de kongelige symbolstyrke og identifikasjonskraft.

Prinsebryllupet er en gave til mediene. Det er ikke så mange begivenheter i vår tid som har potensial til å samle folket. Men denne begivenheten har tydeligvis det. Den appellerer også til ulike aldersgrupper og ulike samfunnslag. Derfor ønsker mediene å skru opp interessen for begivenheten enda noen hakk. Forhåndsomtalen er viktig, den sier alltid: dette må du ikke gå glipp av. Interessen for prinsebryllupet er nok i utgangspunktet stor, men ikke fullt så stor som mediene gir inntrykk av.

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.

En viktig journalistikk-bok

• Poenget med journalistikk er å tilby borgerne den informasjonen de trenger for å være frie og selvstyrende.

• Journalistikkens kjerne er verifikasjon. Det er dette som skiller journalistikk fra underholdning, propaganda, fiksjon og kunst.

• Journalisten bestemmer ikke lenger hva folk skal lese, se eller høre. Den gamle portvaktens tid er forbi. Nå handler det om å skape mening i informasjonsflommen. Dette innebærer ikke først og fremst analyse og forklaring, men verifikasjon.

• Journalisten er ikke objektiv, men journalistens metode kan være det.

Utsagnene er hentet fra boka ”The Elements of Journalism” av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Denne boka vakte stor oppmerksomhet og ble godt mottatt da den ble utgitt første gang i 2001. Den fikk en rekke priser, og både i USA og internasjonalt er den blitt et referansepunkt. En ny og oppdatert versjon kom i 2007. Boka er i dag å finne på pensumlister også ved enkelte norske journalistutdanninger.

Perspektivet er i utgangspunktet pessimistisk: Noe er galt med dagens journalistikk. Ikke bare har publikum en lav tillit til pressen og mener den ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. Også journalistene selv er i ferd med å gi opp tanken om et samfunnsansvar. I redaksjonsrommene snakkes det lite om journalistisk kvalitet, men desto mer om forretningsmodeller og teknologi. Journalistikken er i ferd med å forsvinne i en stor verden av kommunikasjon.

Forfatterne forteller om bokas forhistorie som startet på et møte på Harvard-universitetet i 1997. En gruppe fremtredende journalister og redaktører var samlet for å diskutere journalistikkens kvalitet og utvikling. Deltakerne var bekymret. De kunne knapt kjenne igjen faget sitt i mye av det som blir presentert som journalistikk rundt dem. Er journalistikken i ferd med å bli borte? Hva vil vi da få i stedet? Reklame? Underholdning? E-handel? Propaganda? Automatiske online nyhetsgeneratorer?

To spørsmål ble sentrale for gruppen av bekymrede journalister:

- Hvis vi tror at journalistikk på en eller annen måte er forskjellig fra andre former for kommunikasjon, nøyaktig hvordan er den forskjellig?

- Hvis vi tror at journalistikken trenger å endre seg og tilpasse seg en ny virkelighet, men at enkelte grunnleggende prinsipper må bevares, nøyaktig hvilke prinsipper er dette?

Boka ”The Elements of Journalism” gir et svar på de to spørsmålene. Den presenterer en liste bestående av ti prinsipper som pressen i sin store endringsprosess ikke må tape av syne.

1) Journalism`s first obligation is to the truth.
2) Its first loyalty is to citizens.
3) Its essence is a dicipline of verification.
4) Its practioners must maintain an independence from those they cover.
5) It must serve as an independent monitor of power.
6) It must provide a forum for public criticism and compromise.
7) It must strive to make the significant interesting and relevant.
8) It must keep the news comprehensive and in proportion.
9) Its practioners have an obligation to exercise their personal conscience.
10) Citizens, too, have rights and responsibilities when it comes to the news.

Hvert av punktene blir utførlig begrunnet og diskutert i boka.

Jeg synes på mange måter dette er en god bok. Den inneholder tankevekkende observasjoner, og den er poengtert og klartenkt i sin oppfatning av hva som er god journalistikk. For en leser som sitter i en annen tradisjon og kultur enn den amerikanske er utbyttet likevel noe varierende. Til tider skriver forfatterne meget opplysende om utviklingstrekk som vi også kjenner igjen hos oss; til andre tider er boka preget av cases, referater og debatter som er relativt interne og som har liten relevans utenfor USA.

Forfatterne har en bombesikker tro på at alle de kvalitetstiltak de foreslår også vil lønne seg økonomisk for mediebransjen. Vel, akkurat det synes kanskje ikke å slå til…

Du kan for øvrig lese et intervju med en av forfatterne på NRK Brennpunkt sine sider - her.

Maria Amelie-saken: Kampanjejournalistikk?

Faksimile: VG-nett 18.01.11.

Ja, mediedekningen av Maria Amelie-saken fremstår som en kampanje. Jeg tror Trygve Hegnar langt på vei har rett i det. Støtten som Maria Amelie har fått i mediene har vært overveldende.

Nå er ikke kampanjejournalistikk nødvendigvis noe galt. Det er lov for pressen å ta stilling, og det er legitimt å sette et kraftig nyhetstrykk og søkelys på en sak der man mener det skjer urettferdighet og overgrep. Forutsetningen må være at fakta ikke underslås, at alle viktige sider ved saken blir belyst, og at det rettes kritiske spørsmål i begge retninger. Det siste har ikke vært et påfallende trekk ved denne saken.

Helt ensidig har mediedekningen likevel ikke vært. Jeg har registrert at BT støttet utvisningen på lederplass. Utlendingsmyndighetenes argumenter er kommet fram i en rekke oppslag og artikler. Debattfeltene i nettavisene har vært preget av sterke og ulike meninger om saken, inkludert støtte til byråkrati og regjering. Pressen har dekket kritisk støttegrupper på Facebook der du kan bli automatisk innmeldt. Og Trygve Hegnar får jo oppmerksomhet i mange medier rundt sitt synspunkt.

Når dekningen likevel framstår som en overveldende støtte til Maria Amelie, tror jeg det i hovedsak skyldes to forhold. For det første har det ikke vært mange alternative røster å høre fra det offentlige Norge. Få kilder har vært villige til å uttale seg. UDI-direktør Ida Børresen og UNE-direktør Terje Sjeggestad har stilt opp, en statssekretær fra Justisdepartementet har uttalt seg et par ganger, men ellers har det vært stille. Enkelte politikere og regjerings-medlemmer mumler litt ullent i bakgrunnen.

Det andre viktige forholdet er at saken som sådan inneholder sjeldent mange nyhetsvennlige karakteristika, som gjør at den får et enormt gjennomslag. Den handler om en enkeltperson, et ansikt, en skjebne. Det er attpå til en talefør og sympatisk enkeltperson som er lett å forholde seg til. Publikum forstår og identifiserer seg med Maria Amelie. Saken formidler følelser - sjokk, frykt, og glede, og den vekker følelser hos oss alle. Den har et tydelig moralsk aspekt som utfordrer folk til å ta stilling. Dessuten blir den av mange tolket som en enkelt og tydelig konflikt: Maria Amelie mot Den norske regjering. Hvem holder du med? Videre handler saken om et vesentlig politisk saksområde, nemlig innvandringspolitikken. Dermed er også vesentlighetskriteriet oppfylt. Og sist men ikke minst: Det skjer en rask utvikling i saken, den er en føljetong, det skjer noe hver dag, den passer nyhetsmedienes rytme - og den har en ukjent utgang: hvordan vil dette ende? Følg med på nyhetene, så får du vite.

PS: http://www.journalisten.no/story/63732

"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.

Applaus og kritikk til en 100-årsjubilant

Den store journalistprisen ble delt ut denne uka. Den gikk til Bernt Jacob Oksnes for reportasjen "Den usynlige" som ble presentert over ni sider i Dagbladet Magasinet i tidligere i år. Da jeg leste denne reportasjen i januar i år, skrev jeg en spontan bloggpost med uhemmet skryt av det journalistiske arbeidet. Saken var en leseopplevelse av de sjeldne, og den viser at norsk presse fortsatt kan levere journalistikk av meget høy kvalitet. Prisen er virkelig fortjent. Den prisbelønte artikkelen ligger her.

Prisen ble delt ut under Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum som fant sted denne uka. Presseforbundets første hundre år ble markert på flere måter, blant annet med utgivelsen av et såkalt Anti-festskrift. Jeg har gleden av å bidra med en artikkel i denne boka. Konstaterer med en viss ydmykhet at forfatterlisten ellers teller navn som Thorbjørn Jagland, Tor-Aksel Busch, Are Kalvø, Helene Uri, Janne Haaland Matlary, Georg Apenes med flere.

Min artikkel drøfter fordeler og svakheter ved Pressens Faglige Utvalg og det norske presseetiske systemet. Et hovedpoeng er at utvalget representerer en "smal" og regelorientert etikk som skyver fra seg de store og viktige etiske spørsmål som dagens journalistikk står overfor. Artikkelen er nå lagt ut i høyrespalten her på bloggen ("Orden i eget hus").

Hvorfor begrepet Anti-festskrift? Etter det jeg forstår er det dels fordi Presseforbundet ikke ønsker å ta glansen fra den store norske pressehistorien som ble lansert tidligere i år, og dels fordi det i stor grad er kritikere og ikke jublende beundrere av norsk presse (les: pressen selv) som er invitert til å skrive.

Den ultimate nyhetssak

Sjelden har verdens nyhetsredaksjoner satset så mye på dekningen av en nyhetssak som under gruvedramaet i Chile i disse dager. Det er ikke så rart. Saken har elementer som gjør den til noe i nærheten av den ultimate nyhetssak.
 - Den utspiller seg foran øynene våre, det skjer akkurat nå, vi kan følge saken fra time til time, og slutten er ukjent. Det er spennende. Det kan gå galt, eller det kan gå godt.
 - Saken handler om liv og død. Mye står på spill. Trusselen om en grusom skjebne har hengt over ofrene i flere måneder.
 - Her er gode praktiske muligheter for filming og journalistisk feltarbeid. Neste nyhetssending kan planlegges. Tross spenningen og dramaet er situasjonen tilstrekkelig forutsigbar.
 - Her er enkeltskjebner, her er ansikter og individuelle historier. Vi møter Pablo (45) og Carlos (27), vi møter deres ektefelle og barn. Her er sterke melodramatiske innslag: En av gruvearbeiderne vil bli møtt av både kone og elskerinne når han kommer ut av redningskapselen.
 - Her er sterke emosjoner. Pårørende er samlet i leiren ved gruva, her er følelser, tårer, fortvilelse, håp, jubel og glede.
 - Her er helter En amerikansk boreekspert har sørget for at redningen kan skje, og etterhvert blir også den enkelte overlevende gruvearbeider en helt.
 - Det oppstår nærhet og fellesskap, den store geografiske avstanden blir opphevet; vi kan som tv-seere ta del i både fortvilelsen og gleden sammen med menneskene på andre siden av jorda.

Nå er det onsdag morgen, fire gruvearbeidere er reddet ut, og det er 29 igjen der nede...

Pressens lange og viltre historie

Sånn. Da er jeg ferdig med første bind av Norsk Presses Historie. Kun to bind gjenstår - pluss et ekstrabind som inneholder korte avisbiografier. Hele det store verket ble lansert på forsommeren i år, etter ti års arbeid.

Første bind starter ikke i 1760-årene, da de første norske avisene så dagens lys. Neida, historien begynner hundre år tidligere, med jakten på "det pressemessige" - som er diverse tilløp og "forformer" for presse og journalistikk. Pressen oppstod jo ikke ut av intet. Historieverkets utgangspunktet er en håndskrevet "avis" på 166o-tallet. Første bind dekker perioden fram til ca 1880, da pressen begynte å ta form av en partipresse.

Så langt synes jeg dette er et imponerende arbeid. Bindredaktør Martin Eide og hans medskrivere har virkelig lykkes med vekslingen mellom de store historiske linjer og de konkrete og detaljerte hendelser som bringer oss tett på utviklingen. En annen veksling er mellom perspektiver: Vi får innsikt i de endringer som den offentlige samtale gjennomgår fra eneveldets tid til parlamentarismens etablering i et selvstendig Norge, og vi får innblikk i de tekniske, økonomiske og demografiske forutsetningene for pressens vekst. Bind 1 er på 480 sider, inkludert register - og her er illustrasjoner som både er vakre og informative.

Lesingen stimulerer til mange slags refleksjoner, blant annet om journalistikkens mangfoldighet. Journalistikk er så langt fra et entydig begrep, - det vet vi jo forsåvidt, men i et historisk overlys forstår vi at slik må det være og slik vil det alltid bli. Fagets grenser og definisjon er ubestemmelig; og dets metoder endres stadig. Journalistikken har omfattet mye rart - og det gjør den jo fortsatt, fordi slik er dens vesen...

For de av oss som fra tid til annen opptrer som selvbestaltede (evt. statsansatte) voktere av "god journalistikk", er det lærerikt å se hvordan fenomenet journalistikk har endret seg gjennom tidene. Et eksempel er forståelsen av journalistikkens uavhengighet, som jo er et kjernepunkt i fagets selvoppfatning og selvpresentasjon. I dag oppfattes gjerne dette som at journalisten skal innta et kritisk, distansert, politisk frikoblet og nærmest uengasjert blikk på de hendelser som utspiller seg i samfunnet. "Konsekvens-nøytralitet" kaller noen det. Pressen på 1800-tallet var også (til dels) kritisk og uavhengig, men den hadde samtidig en agenda, man ville noe med sin virksomhet; man ville påvirke og endre samfunnet. Vil vi se at dette kommer sterkere tilbake i årene som kommer? Jeg tror det. Jeg tror at pendelen etterhvert vil svinge litt tilbake - ikke til en partipresse med dens forutsigbare lojalitet, men ved at en kritisk og uavhengig journalistikk igjen kombineres med et sterkere politisk engasjement.

Samtidig er det trekk ved journalistikken som er stabile. Allerede da de første tilløp til aviser oppstod i Tyskland og Danmark på 1600-tallet, søkte de å fremstå med en etterrettelighet på et høyere nivå enn den muntlige kommunikasjonens rykter og sladder. I dag, 3-400 år senere, er idealene de samme. Og fortsatt har man... hva skal jeg si, vekslende hell i sine bestrebelser.

Skal ikke barna vises på nett?

- Lokalavisene må være forsiktige med klassebilder, sier en barneskolerektor til Aftenposten.

Da Son skole i Akershus tok imot årets førsteklassinger denne uken, stilte tre lokalaviser opp med fotografer. Blant disse var Moss Avis. En kikk på nettsiden til Moss Avis viser at de i år har lagt ut 31 klassebilder, fra mange skoler i distriktet. Under noen av bildene finner vi navn på alle de nye elevene, andre bilder står uten navn.

- Å knytte navn til bildene som legges ut på nett blir helt feil, mener rektor Bjørnhild K. Engen ved Son skole. - At Moss Avis legger ut bilder av de 57 førsteklassingene våre, og til og med bruker fullt navn på barna, går helt på tvers av skolens retningslinjer om bildebruk på nett, sier hun til Aftenposten.

Jeg synes dette er en litt underlig holdning. Skal ikke barna vises på nett? Og dersom det legges ut et bilde, skal det da være hemmelig hvem som er med på bildet? Både barn og voksne lever sitt liv i et samfunn der vår identitet, vårt navn og vårt ansikt, har en naturlig plass. Vi skal ikke behøve å skjule oss, heller ikke på nett. Dette gjelder selvsagt også barn.

Hva er man redd for? At pedofile skal finne bildet, manipulere det og misbruke det til mørke formål? I så fall har man overlatt styringen til de kriminelle. Dette er en parallell til synspunktet om at kvinner ikke må gå alene ute om natten av frykt for voldtektsmenn. Jeg har også hørt argumentet om at enkelte kvinner og barn er på flukt fra voldelige fedre og menn, og derfor må skjule sitt nåværende bosted. Jo, det finnes nok unntakssituasjoner som krever spesielle hensyn. Men dette er sjeldne og ekstreme tilfeller som må løses der og da, og som ikke kan være bestemmende for alminnelig adferd i det offentlige rom

Jeg har en viss sympati for rektorer som ønsker å beskytte barna mot pågående journalister og medieeksponering som foreldrene ikke har kontroll over. En rektor må i utgangspunktet også ha full rett til å bestemme hva som skal skje på skolens område og om pressefotografer skal få slippe til der. Men klassebildene på første skoledag er en såpass innarbeidet, alment akseptert og utelukkende hyggelig tradisjon at den bør få leve videre.

For seksåringen selv er det vel også fint å erfare at en del av livet faktisk leves i det offentlige rom? Jeg vil tro at barnet, etter å ha sett fram til den første skoledagen i lange tider, synes det er stor stas å oppleve at begivenheten blir markert med navn og bilde i lokalavisa, slik at alle kan se! Barnet ser seg selv som en del av et fellesskap, og vet at andre også får se. Den første skoledagen blir lagt merke til av det store samfunnet. Her er jeg - mitt navn og mitt bilde, fine klær og ny ransel, midt i gruppen av jevnbyrdige klassekamerater - slik erfarer seksåringen på en fin måte at hun og han også har en plass i den synlige offentligheten.

Frykten for nye medier bør ikke få ødelegge dette.

Blant foreldre er praksis med å legge ut bilder på nett av sine barn svært forskjellig. Noen er meget bestemt på at dette aldri skal skje, mens andre synes ikke å ha noen hemninger. Det er naturlig at dette diskuteres, vår kunnskap om netteksponering, dens konsekvenser og vår kontroll med den, er fortsatt mangelfull. Mange synes å ha liten tanke for om barnet selv egentlig er tjent med at foreldrene legger ut all slags bilder av dem. Men det finnes også en grøft på den andre siden: Barn skal overhodet ikke vises som selvstendige individer med navn og bilde på nett. I så fall er det et nokså amputert bilde av samfunnet som gjenstår. Barn har sin naturlige plass på nett, både i journalistikken og i annen publisering - med navn og ansikt, slik klassebildene av de stolte førsteklassingene er uttrykk for. (Bildet øverst: Aftenpostens faksimile fra Moss Avis)

Klokt om forskere og journalister

Hjernevask-debatten rullet og gikk på forsommeren. Mye rart ble sagt og skrevet i kjølvannet av NRKs og Harald Eias programserie om biologi og samfunnsforskning. Saken er forøvrig kommentert nedenfor på herværende blogg. Nå har jeg bare lyst å gjøre oppmerksom på et vettugt innlegg som kom midt i fellesferien, nemlig Magne Lindholms kronikk i Aftenposten 15.juli. Kronikken inneholder en enkel men poengtert analyse av forholdet mellom journalistikk og forskning, samt noen gode råd til de to parter. Kronikken ligger her.

Pressen visste om terrorsaken

Tre personer bosatt i Norge ble i dag pågrepet og siktet for planlegging av terror. Nyhetsbyrået Associated Press (AP) har visst om terrormistanken en tid, men unnlatt å publisere saken. Det faktum at AP satt på saken og kunne komme til å publisere den, skal være en sterkt medvirkende årsak til at PST gikk til aksjon akkurat i dag. En av reporterne i AP forteller til VG at "vi har kjent til terrormistanken og har fulgt saken i lang tid. Men vi avtalte med norsk og amerikansk politi å ikke skrive et ord før de tre mennene var arrestert". Men er det rett av en nyhetsredaksjon å holde tilbake en stor og alvorlig nyhetssak som de har fått kunnskap om? Og attpå til inngå avtale med politiet om dette? Er det ikke pressens oppgave å publisere nyhetene så raskt som mulig, uten hensyn til hva andre mener og hvilke konsekvenser det får? "Publish and be damned" lyder et gammelt amerikansk journalistuttrykk. "Vær konsekvensnøytral" heter det gjerne på våre kanter. Ikke ta hensyn til konsekvensene! Pressens oppgave er å få nyhetene fram i lyset, uavhengig av hvem som eventuelt måtte tjene eller tape på det. Denne saken viser at pressens barske retorikk om å være konsekvensnøytral ikke alltid er forsvarlig. Tvert imot: En ansvarlig presseetikk innebærer noen ganger nettopp å ta hensyn til konsekvensene. I dette tilfelle kunne det fått store negative følger dersom det ble kjent at politiet overvåket de terrormistenkte. Hele saken kunne gått i vasken, og mulige terrorister kunne fått anledning til å skjule sine spor og starte på nytt et annet sted. Å inngå avtaler med politiet om å utsette publisering er alltid problematisk. Men noen ganger er det likevel klokt og nødvendig. Dette betyr ikke at pressen skal underlegge seg politiets ønsker og direktiver. Det betyr heller ikke at pressen uten videre skal ta politiets påstander om sakens alvor og sannsynlig skyld for god fisk. Men det betyr at nyhetsredaksjonen selv skal vurdere om risikoen for alvorlige skadevirkninger som følge av publisering er så stor at man bør vente med å gå ut med saken. - Jeg vil tro at AP i dette tilfellet gjorde en klok vurdering.

Nye muligheter for innsyn

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Forskernes frykt for journalister

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Internnyheter

Jeg kikka på noen nettaviser sent i går kveld og nå i dag tidlig. Var innom bt.no, toppsaken der var "BT årets avis". Jeg klikker over til adressa.no og ser tittelen: "Adressa.no -Norges beste lokale nettsted". Javel. Videre til Aftenposten, og sannelig skriver de også om seg selv: "Vant prisen for beste TV-reportasje". Men VG har kanskje noen nyheter? "Tre priser til VG nett" lyder det der. Dagbladet? Jovisst, de sitter og jubler der også: "Dagbladet Mobil kåret til årets mobile nettsted". Javel, så har det altså vært delt ut priser igjen. Mange. Hadde jeg klikka videre til andre norske nyhetsmedier, så har de sikkert vunnet priser de også. Mediebransjen begynner å ligne andre bransjer i så måte: De deler ut så mange priser til hverandre at det ser ut som det er nok til alle. Om du ikke får i år, så får du sikkert neste år. I går var det Mediebedriftenes Landsforening som delte ut priser, i alt 39 ulike priser. "Til de mange lykkelige vinnerne", ifølge deres eget nettsted. For et par uker siden delte andre presseorganisasjoner ut sine priser. Men det merkeligste er at hver eneste prisvinner finner grunn til å lage et nyhetsoppslag om seg selv, i sitt eget medium, som om akkurat det er den store nyheten. Ingen lager oppslag på noen av de andre, alle lager oppslag om seg selv. Er det interessant? Når ble nyheter identisk med egen-promotering? Er en nyhet og en egen-annonse det samme? Det virker som om redaksjonene ikke forstår det som jeg tror leserne forstår, nemlig at alle disse prisene først og fremst har et pr-formål. Det handler om å fremstille bransjen i et positiv lys. For du er jo ikke akkurat verdensmester på ordentlig om du er en av de 39 som fikk pris denne uka! Dessuten: For oss utenfor mediehuset er dette utrolig kjedelige nyheter å lese. Det er intern-nyheter. Kjære prisvinnere, informèr heller de ansatte ved lunsjen i dag. Gi dere selv en applaus da, og la det bli med det.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)

Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Gode og dårlige titler

Her er tre journalistiske titler fra et nettsted nå i dag tidlig: Lar du deg lure av disse? Hvorfor velger nordmenn dette? Dette bør ikke unge få lov til Noen nettaviser synes å ha en tittel-policy der formålet kun er å generere klikk, ikke å fortelle leseren hva saken handler om. Dette er i strid med gode prinsipper for den velformulert tittel: Den skal både vekke interesse og fortelle hva saken gjelder. I en tid da overfloden av informasjon blir stadig større, trenger publikum hjelp til raskt å avgjøre hva man ikke skal lese. Den gode tittelen gjør nettopp dette: Den gir grunnlag for en kjapp avgjørelse om jeg vil lese saken eller ikke. Slik var det - *kremt, slik er det med papiravisen: ingen av oss leser alt, titlene forteller oss hva vi kan velge bort og hva vi vil lese. Slik er det også i de gode nettavisene. De dårlige titlene som kun prøver å skape nysgjerrighet, er tidstyver som fører til ergrelse og irritasjon. Å satse på slike er en kortsiktig tankegang fra redaksjonens side. Det genererer sikkert en del klikk og dermed økte annonseinntekter i dag, men det gir mindre fornøyde lesere og dermed færre lesere i morgen. Her er tre titler fra Aftenposten.no i dag tidlig: Presidentens kiste kom hjem til Polen Tiåring falt tre meter, slo hodet i asfalten Kriminelle utlendinger får falsk ID i banken Dyktig gjort, spør du meg. Hver tittel gir meg saken i en nøtteskall, jeg får den kjappest mulige info om innholdet, og kan avgjøre om jeg vil lese saken. Det ser enkelt ut, men å lage slike titler kan være tidkrevende. I disse tre titlene er det dessuten linjefall (omtrent like lange linjer), og meningsutgang i hver linje. Dyktig gjort.