mandag 25. juli 2011

"The Violent Hero Model"

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

søndag 24. juli 2011

Katastrofen på tv-skjermen

Jeg hadde akkurat satt meg i bilen fredag ettermiddag. Jeg skrudde på radioen – og hørte en merkelig skildring fra Oslo. Jeg forstod det ikke med det samme, det handlet om kaos, ødeleggelser, regjeringskvartalet, om knuste ruter og skadde mennesker - og om to døde, eller var det tre. Jeg lurte på om det var radioteateret som holdt på, men skjønte etter hvert at det virkelig hadde skjedd en voldsom eksplosjon i Oslo sentrum. Jeg ringte til kona og bad henne slå på tv.

Siden har tv stått på mer eller mindre kontinuerlig, slik har det vel vært hos de fleste. Det er til tv vi vender oss når en katastrofe inntrer. TV som medium spiller en nøkkelrolle i slike situasjoner. De aller første opplysningene får vi kanskje på radio eller på nett, men deretter er det tv-sendingene som suger oss inn i de dramatiske hendelsene, som gjør at vi rystes og gripes, og som gir den informasjonen vi alle føler et så sterkt behov for akkurat da. I en slik krisesituasjon er tv uovertruffent som medium.   
TV lar oss alle ta del i hendelsene. Hele nasjonen ser på det samme, og det skapes en sterk følelse av samhørighet og fellesskap. Vi er alle rammet, vi er alle berørt. TV blir også bindeleddet mellom landets ledere og folket. Her taler statsminister og konge, her står politiets talsmenn fram, her får vi møte øyenvitnene, og foran tv-en deltar vi i minnestunder. Vår dagligdagse prat med venner og familie handler nå om katastrofen, med utgangspunkt i det vi alle har sett på fjernsyn, og hendelsen blir tolket i våre nære sosiale miljøer.    

TV-mediet har spesielle egenskaper til å fylle det voldsomme informasjonsbehovet som oppstår. Det er fjernsynet vi søker til for å tolke det som skjer, og for å håndtere den usikkerheten som plutselig er oppstått. Våre forestillinger om vårt land og samfunn er gått i stykker, og vi trenger informasjon for å sette dem sammen igjen.   

Jeg synes NRK og TV 2 har gjort en imponerende jobb i dekningen av katastrofen. Begge redaksjonene kastet seg meget raskt rundt, de har gitt bred og god informasjon døgnet rundt, samtidig som dekningen har vært gjennomført med verdighet og omtenksomhet. En kritisk bemerkning kan være at enkelte forskere de første timene slapp litt for lett til med vidløftige og feilaktige spekulasjoner om at muslimske miljøer var skyldige i terroraksjonen.    

tirsdag 12. juli 2011

Redaktøransvar i England og Norge

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

søndag 10. juli 2011

Medieansvarsutvalget

Like før sommerferien la det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget fram sin utredning, NOU 2011:12 - "Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag". Utredningen inneholder forslag til hvordan fremtidens lovgivning på mediefeltet skal se ut. Jeg har vært medlem i utvalget, som har brukt ett og et halvt år på å diskutere mediejus og ansvar for ytringer i alle typer medier.

Utredningen er blitt møtt med sterk kritikk fra presseorganisasjonene. Kritikken er forventet - og etter min mening berettiget. Jeg hører selv til Medieansvarsutvalgets mindretall som på sentrale punkter har lagt fram andre forslag enn utvalgets flertall.

I utvalgets mandat peker departementet på at dagens regler om hvem som kan holdes ansvarlig for ytringer er fragmenterte og kompliserte. Utvalget ble bedt om å vurdere om disse reglene bør samles i en egen medieansvarslov. I utredningen som nå er lagt fram sier flertallet nei til en slik lov, mens vi i mindretallet ønsker en medieansvarslov. Vi peker også på hva en slik medieansvarslov bør inneholde.

Utvalget er også delt i synet på det strafferettslige redaktøransvaret. Mens flertallet ønsker å fjerne det særskilte strafferettslige ansvaret som redaktøren i dag har etter straffeloven, ønsker mindretallet å gå motsatt vei: Vi ønsker å styrke det objektive redaktøransvaret, som gjør redaktøren ansvarlig for alt innhold i en publikasjon uansett hvem som har produsert det.

Mindretallet - Guri Hjeltnes, Gunnar Flikke og undertegnede - hadde 15.juni en kronikk i Aftenposten der vi presenterte noen av våre tanker og konklusjoner. Denne kronikken ligger nå som egen side i høyrespalten her på bloggen ("Ja til medieansvarslov").

Overrekkelsen av NOU-en til statsråd Anniken Huitfeldt ble omtalt blant annet av NRKAdresseavisen og Aftenposten. Hele NOU-en ligger forøvrig her.