"The Violent Hero Model"

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

Faiza, familien og pressen



Faksimile av VGs forside 10.02.2010

 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.

Mediedagene og kvantitativ metode

Nordiske Mediedager pågår i Bergen i disse dager. Også i år har arrangøren av konferansen gjennomført en "medieundersøkelse" i forkant, slik man har gjort hvert år siden 1999. Mye interessant informasjon er kommet fram. Hovedtemaet for undersøkelsen i år var forholdet mellom presse og politi. 425 politifolk og politijurister har svart på et spørreskjema, det samme har 500 journalister. Svarene som politigruppen gav på ett bestemt spørsmål har vakt en del oppmerksomhet. Spørsmålet lød slik: "Har du noen gang mottatt direkte tips fra en journalist i forbindelse med en kriminalsak?" 26 prosent av politi-respondentene svarer at ja, det har skjedd en eller flere ganger. Mange vil ta dette som en bekreftelse på at det eksisterer et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Problemet er at spørsmålet kan forstås på ulike måter. Spørsmålet er for upresist til å brukes i en kvantitativ undersøkelse der respondentene skal krysse av for ja eller nei. Hva betyr det å ha "mottatt direkte tips" fra en journalist? Betyr det at journalisten har varslet politiet om en kommende forbrytelse som han har fått kjennskap til, slik vi alle er pliktig til etter loven? Eller handler dette om kontakt mellom politi og journalist under etterforskningen? Snakker vi om en journalist som driver egen research rundt en krim-sak og som ønsker kommentarer til sine funn fra politiet? Er disse tipsene bare noe som politiet utleder fra en ordinær samtale med en dyktig krim-journalist? Eller har journalisten ringt spesielt for å meddele et "tips" fra en av sine kilder? Det er høyst uklart hvordan spørsmålet skal forstås. I en kvantitativ undersøkelse av denne typen er det viktig med entydige og presise spørsmål, aller mest når man stiller lukkede ja/nei-spørsmål. Alle respondentene skal forstå spørsmålet på samme måte. I dette tilfellet er det usikkert hva respondentene egentlig har svart på. Det finnes mange holdepunkter, blant annet i forskning, for å si at det ofte er et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Men denne undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. En bredere metodikk, f.eks. spørreskjema med åpne spørsmål eller en kvalitativ intervjuundersøkelse, kunne belyst hva respondentene egentlig mener med sine svar.

I forsvarsadvokatenes hule

Har holdt foredrag for en sal full av forsvarsadvokater i helga. Det var Forsvarergruppen av 1977 som inviterte sine medlemmer til etikk-seminar.

Størst motstand fikk jeg for en parentes i mitt innlegg om at jeg synes det er underlig når en tiltalt i en større straffesak får avslag i straffeutmålingen på grunn av presseomtalen av saken. Fordi presseomtalen er belastende for tiltalte, anser domstolen pressedekningen som en såkalt formildende omstendighet som tilsier redusert straff. Mitt synspunkt var at presseomtale av alvorlige straffesaker er normalt; å følge slike saker er noe pressen bør og skal gjøre. Pressedekning er ikke en ekstraordinær omstendighet som helst skal unngås. Hvis en dommer irriterer seg over presseoppslagene, bør man gi uttrykk for det på andre måter enn ved å gjøre domsslutningen til en indirekte kritikk av pressen.

Ellers hevdet Trygve Staff i debatten etterpå at pressen stort sett er løpegutter for påtalemakten. Det er kanskje slik idealistiske forsvarsadvokater ser det. Jeg svarte at pressen til tider kan være løpegutter for noen hver i sin dekning av krim-saker, både politi, påtalemyndighet og forsvarsadvokater. Det kommer an på hvem som tilbyr interessant og eksklusiv informasjon. Skjulte forbindelser og samrøre med aktørene er en konstant i fare i kriminaljournalistikken, men jeg tror ikke pressen sånn generelt har større lojalitet til enkelte parter mer enn andre.