Skoleskytingene i Finland (anmeldelse)

(Publisert i Nordicom Information nr. 3/2011)


Raittila Pentti, Koljonen Kari, Väliverronen Jari: Journalism and School Shootings in Finland 2007-2008. Research report. Tampere University Press, 2010.
I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv.

Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Med basis i et større finskspråklig materiale har forskerne publisert en engelskspråklig rapport som formidler hovedpunkter fra studiene. Det er bra, for dette er et forskningsprosjekt som har interesse langt utenfor Finlands grenser. For det første belyser studien presseetiske spørsmål knyttet til katastrofer generelt, med fokus på journalisters adferd og arbeidsmåter i en kaotisk og dramatisk situasjon. Rapporten er på dette punkt relevant ikke minst i de nordiske naboland som har en relativt sammenfallende presseetisk kultur. For det andre tar studien opp vanskelige spørsmål knyttet til håndteringen av den egenpresentasjonen som de to gjerningsmennene på forhånd hadde lagt ut på sosiale medier. Det siste har som kjent vært tema også etter andre tilfeller av skoleskyting i andre land.   
Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

Medienes dekning av de to hendelsene skulle imidlertid bli svært forskjellig. Da dramaet i Jokela brøt løs, var nyhetsdekningen preget av en kaotisk situasjon med mye rykter og usikre beretninger. Behovet for informasjon var stort, men redaksjonene hadde problemer med å få verifisert opplysninger, samtidig som alle slags rykter og påstander florerte i ulike nettfora.  Journalistene var pågående i sin iver etter å få øyenvitner og pårørende til å stå fram. For dette fikk pressen sterk kritikk i etterkant, ikke minst fra lokalbefolkningen i Jokela. Ganske annerledes var situasjonen i Kauhajoki ti måneder senere. Her var myndighetene langt raskere til å ta kontroll over situasjonen, og pressens tilgang til øyenvitner og pårørende var mindre. Samtidig var den offisielle informasjonen fra politiet rikere og bedre.
Forskernes sammenligning av de to sakene er opplysende på flere måter. Pressens dekning av den siste skoleskytingen var mindre aggressiv og preget av en langt større varsomhet. Nyhetsmediene har åpenbart tatt lærdom av kritikken etter den første skoleskytingen, og er i det siste tilfellet bedre forberedt på de etiske utfordringene. Samtidig avdekkes det i rapporten hvordan dekningen påvirkes av ulike arbeidsvilkår for journalistene på de to åstedene, og ikke minst av andre aktørers handlinger. Myndighetenes krisehåndtering, tilgangen på vitner og adgangen til pårørende er viktige faktorer her. Forskerne gjør også et poeng ut av åstedets avstand fra hovedstaden, - i det siste tilfellet tok det mye lengre tid for reportere og fotografer å nå fram.   

I begge tilfeller oppdaget redaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til skoleskytingen, og således av offentlig interesse.
Spørsmålet rundt videreformidling av drapsmennenes egenpresentasjon i sosiale medier er ikke behandlet i sin fulle bredde i rapporten. Det ville krevd innspil fra psykologiske, sosiologiske og kriminologiske perspektiver. Forsøket på å sette problemstillingen inn i et moralfilosofisk skjema av plikt- og konsekvenseetikk er også noe enkelt. Men rapporten legger fram fakta og presis dokumentasjon rundt de to skoleskytingene i Finland, og gir på den måten et verdifullt bidrag til den videre diskusjon. 

Metodisk er arbeidet basert på innholdsanalyser og intervjuer. Tekstene er hentet fra ulike typer nyhetsmedier, fra hendelsesdagen og de fem påfølgende dager. Tekstanalysen er supplert av intervjuer med journalister, myndighetspersoner og mediebrukere.   
Dette er praksisnær forskning som har stor nytte både for nyhetsmediene, for andre aktører og for samfunnet generelt. Rapporten er viktig og verdifull for journalistutdanningen. Forskerne understreker at de har et normativt formål med sitt arbeid: Målet er å gjøre både mediene og publikum bedre i stand til å takle den neste tragedien. Rapporten er kort, men poengtert, konsentrert og informasjonsrik. Den gir en god forståelse av de dilemmaer og ulike hensyn som nyhetsmediene står overfor når en katastrofe inntreffer. Det er å håpe at denne studien når fram også til utøvende journalistiske miljøer, og den vil bli en referanse for fremtidig forskning på feltet.

Svein Brurås
Førsteamanuensis, Høgskulen i Volda