Metoderapportene er lagt ut

Her - ligger metoderapportene til alle de 66 prosjektene som ble sendt inn for å konkurrere om årets Skup-pris. Heder og diplomer ble delt ut under Skup-konferansen i Tønsberg sist helg.

Jeg anbefaler spesielt de fem første metoderapportene. Det er disse som fikk enten pris eller diplom. Samtlige inneholder mye veiledning og smarte råd for journalister - og journaliststudenter - som vil avdekke kritikkverdige forhold og kaste lys over saker som noen ønsker å holde skjult. Et vell av tips og nyttige erfaringer finnes i de øvrige 61 rapportene også. Som jurymedlem kan jeg melde om et imponerende nivå på mange prosjekter - langt flere enn de som ble hedret under konferansen. Gravejournalistikken holder stand i en tid da de journalistiske mediene har gjennomgått nedskjæringer og innsparinger.

Vinnere av årets Skup-pris ble tre TV 2-journalister med prosjektet "Eldrebløffen". Om dette arbeidet uttalte juryen: 

"Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme.
              
Med imponerende pågangsmot, stor kreativitet, utholdenhet og systematisk arbeid klarte journalistene å dokumentere tilstander i helsevesenet som var ukjente også for helseministeren. Det faktiske behovet for sykehjemsplasser ingen kunne legge fram, klarte journalistene til slutt å få dokumentert i form av konkrete tall fra hver eneste kommune. De ga seg ikke før bildet var komplett.
              
Gjennom utstrakt bruk av nett og sosiale medier som journalistisk metode, fikk journalistene hjelp fra lesere og seere til å kontrollere opplysninger og komme nærmere de reelle tallene i hver enkelt kommune. Kreativ bruk av Questback til datainnsamling og en usedvanlig systematisk innsats for å få riktig person i hver kommune i tale, er andre smarte grep juryen har merket seg.
              
Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering. Journalistenes arbeid framstår som en god veiviser gjennom kommunale, kronglete korridorer, og som et særdeles godt eksempel på faktasøkende journalistikk i et politisk landskap preget av tilsløringer.
              
Juryen gratulerer Steinar Figved, Robin Idland Krüger og Asbjørn Øyhovden med SKUP-prisen for 2010."

Kritisk journalistikk og verdien av den systematiske mistillit

Tillit er et positivt ladet ord. Mistillit er et negativt ord. Men en forutgående mistillit en ofte en helt nødvendig forutsetning for tillit.

Hvorfor føler jeg meg ganske trygg og avslappet når jeg er ute og flyr, til tross for at jeg vet hvor mye som kan gå galt i det kompliserte tekniske systemet som holder flyet på vingene? Jo, fordi noen har sjekket flyet på forhånd og kontrollert at alt virker som det skal. Med jevne mellomrom er flyet inne til kontroll, der fagfolk går systematisk gjennom alt som kan tenkes å svikte. Kontrollen er uttrykk for en systematisk mistillit til teknikken. Man stoler ikke på at det sikkert går bra, men ser i stedet seg for seg alle mulige steder der feil og svakheter kan tenkes å oppstå – og sjekker disse. Derfor er flysikkerheten i dag god. Vi kan være ganske trygge på at flyturen vil gå bra. Den systematiske mistilliten til teknikken er grunnlaget for vår tillit til flyselskapet. Mistillit skaper tillit.

Disse tankene har jeg fra Bjørn Myskja, som er medlem av regional forskningsetisk komite i Midt-Norge. I et intervju med bladet Forskningsetikk overfører han fly-eksemplet til medisinsk forskning. Fordi de forskningsetiske komiteene møter forskningsprosjekter med en grunnleggende mistillit, kan publikum ha tillit forskningen og stille opp som forskningsobjekter.

Selv vil jeg gjerne overføre perspektivet til den kritiske undersøkende journalistikken. Den møter ikke alltid så stor forståelse blant folk. Mange spør: Hvorfor skal journalistene være så kritiske og negative? Hvorfor skal de alltid lete etter feil? Hvorfor kan de ikke fremheve det positive i stedet? Svaret er at en kritisk undersøkende journalistikk bidrar til at vi kan stole på institusjonene i samfunnet. Fordi offentlige etater og store bedrifter vet at de blir overvåket og passet på av en kritisk presse, skjerper de seg. De vet at slurv, maktmisbruk og forsømmelser kan føre til at de blir uthengt i pressen. Medienes systematiske mistillit og kritiske blikk på ulike institusjoner gjør at publikum kan ha tillit til disse institusjonene. Slik fører mistilliten til tillit også her.

Makt og medier i Volda

Nok en gang har journaliststudentene i Volda skapt en ”snakkis” i lokalsamfunnet. Denne gangen har de også pådratt seg sterk kritikk, både fra lokalmiljøet og fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.


En gruppe journaliststudenter satte seg fore å avdekke ”makten” i Volda. Finnes den innenfor eller utenfor politikken? Hvilke miljøer og institusjoner er det som får sin vilje gjennom? Hvilke strukturer og konstellasjoner – formelle og uformelle – er det som har størst innflytelse i lokalsamfunnet? Og ikke minst: Hvilke enkeltpersoner er egentlig Voldas mektigste?

Studentene intervjuet 40 utvalgte kilder: 18 ledere i privat sektor (næringsliv og grunneiere), 11 ledere i offentlig sektor og 11 ledere for politiske og frivillige organisasjoner. Samtalene med disse kildene var bakgrunnsintervjuer der kildene under forutsetning om anonymitet skulle få snakke fritt og åpent om sin oppfatning av maktutøvelse i Volda, hvor makten sitter og hvem som har størst innflytelse. I tillegg har studentene brukt andre åpne kilder.

Resultatet ble en liste over Volda ti mektigste personer, behørig rangert og avdekket fra tiendeplass til førsteplass. Saken ble presentert i alle øvingsmediene: i Næravisa, i Radio Volda, i Nærsynet og på Nærnett.

Samtlige personer på listen er presentert og omtalt, og de får selv komme til orde. Omtalen av dem er til dels basert på utsagn og karakteristikker fra de anonyme kildene. Å bruke anonyme kilder på den måten er en skummel journalistisk øvelse.

Når man innhenter informasjon fra anonyme kilder er det god skikk å skille mellom faktaopplysninger og meningsytringer. Når en anonym kilde gir journalisten opplysninger om et eller annet faktisk forhold, så er det mulig å etterprøve dette og sjekke med andre kilder om opplysningene stemmer. Det er også mulig for den som rammes å ta til motmæle og forsvare seg. Men når en anonym kilde fremsetter karakteristikker og meninger om en person, så lar ikke dette seg etterprøve og kontrollere. Det er også umulig å forsvare seg mot slikt. Personen som rammes blir angrepet av stemmer fra mørket, han vet ikke hvor de kommer fra, og det er umulig å argumentere saklig mot nedsettende personkarakteristikker fra ukjente motstandere.

Det er uheldig når navngitte personer omtales som ”en smilende klapperslange” og ”en værhane” i sitater fra anonyme kilder.

Arbeidet som journaliststudentene har gjort har stor verdi for Volda-samfunnet. Undersøkelsene har gitt overraskende resultater og ny innsikt i hvor makten egentlig sitter. Den reelle makten er ikke alltid identisk med den formelle makten. Mye makt er personavhengig, og den utøves utenfor de demokratiske fora og uten innsyn.

Spørsmål som bør drøftes under evalueringen av studentenes arbeid er blant annet:

• Var det nødvendig å love anonymitet til de mange kildene? Hvor mye informasjon ville gått tapt, i forhold til gevinsten av åpne kilder?

• Når det gjelder kontroversielle utsagn og karakterstikker: Kunne man ringt opp igjen og spurt om kilden ville stå fram med sitt utsagn før man publiserte utsagnet?

• Hvis kilden svarte nei: Burde man droppet de mest kontroversielle karakteristikkene? Jeg tror hele saken i så fall ville blitt styrket.

Studentene graver



I dette huset i Herøy bor 16 utenlandske gjestearbeidere.
De betaler tilsammen vel 57.000 kr i måneden i husleie.

Jeg må si jeg er litt stolt av Volda-studentene denne uka. Høstens praksisperiode går mot slutten, og resultatene av diverse graveprosjekter begynner å vise seg. En gruppe studenter har sett nærmere på gjestearbeider-bransjen på Sunnmøre. Bare i Herøy kommune på ytre Sunnmøre er det for tiden 600 gjestearbeidere. De arbeider for det meste i fiskeindustrien. 

 * Opus Balticum er et firma som leier ut arbeidskraft. I fjor leide de ut 400 utenlandske arbeidere til norske bedrifter. Bedriften tjener i gjennomsnitt 236 000 kr i året for hver utenlandske arbeider de leier ut. Av dette blir bare 103 000 kr utbetalt til arbeiderne.

 * I tillegg får arbeiderne dekket kost, losji og hjemreise. Men hvem er det som innkasserer husleien? Jo, det er Opus Nor, som er morselskap til Opus Balticum og som har samme leder. I et toetasjes hus i Herøy er 16 arbeidere innkvartert. Hver av dem trekkes 3.600 kr. i måneden i husleie. Samlet inntekt på dette huset er altså vel 57.000 kr i måneden.    

Det er ikke så lett å få ut opplysninger, det vil si konkrete tall og fakta, om denne virksomheten. De ansvarlige bedriftslederne er ikke akkurat åpne om dette. Derfor er det viktig å finne skriftlige kilder som kan gi håndfaste og dokumenterte fakta, og som kan legges på bordet i intervjuer med de ansvarlige. 

Sakene er presentert i Næravisa (papir), i Radio Volda, i Nærsynet - og alt er selvsagt samlet på Nærnett. Sjekk ut nettsidene her.

Det er artig å se journaliststudentene jobbe med komplisert, kritisk og krevende undersøkende journalistikk. Og kommende uke skal makta i Volda avdekkes.

Nye muligheter for innsyn

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Litt mer om lekkasjer og Wikileaks...

Man skriver på sin lille blogg om noe man har sånn middels kjennskap til - men noen leser det jo, og plutselig er man i en offentlig debatt om temaet. Debatten sendes i "Kurer", P2s mediemagasin, i morgen lørdag klokka 12.03. Temaet er altså nettstedet Wikileaks, samt lekkasjer mer generelt. Saken om det amerikanske helikopteret som skyter og dreper tilsynelatende sivile mennesker i Irak er trolig et gjennombrudd for det kontroversielle nettstedet. Wikileaks vil bli en viktig kilde for avslørende og kritisk journalistikk verden over i tiden som kommer. Og ikke minst: Nettstedet - som garanterer anonymitet for sine kilder - vil være en viktig kanal både for varslere og for grupper som er rammet av sensur og manglende ytringsfrihet. Men det må altså møtes med en kildekritisk holdning. Motivene hos dem som lekker fortrolig informasjon kan jo være så ymse. Jeg tror det er nyttig å være seg bevisst at lekkasjer grovt sett er av to slag: 1) Strategiske lekkasjer, der kilden vil oppnå en målsetting i ren egeninteresse for seg selv eller sin organisasjon. 2) Samvittighetsstyrte lekkasjer, det vil si rapportering av et kritikkverdig forhold som offentligheten bør kjenne til. Det er jo her varslerne opererer, de som av samvittighetsgrunner ikke kan tie om maktmisbruk, overgrep, korrupsjon, lovbrudd eller annen uetisk praksis. Problemet er jo at det ikke alltid er så lett å vite hva som er hva. Ofte er motivene også sammensatt. Men det hører med til god journalistikk både å ikke la seg bruke av strategiske kilder som vil fremme sine egeninteresser på redaksjonell plass, og samtidig slippe til kilder som kan fortelle om samfunnets mørke hemmeligheter og om kritikkverdige forhold som offentligheten bør kjenne til.

Wikileaks - og de viktige lekkasjene

En ganske så rystende video ble publisert på nettstedet Wikileaks i går. Videoen er et opptak gjort fra et amerikansk helikopter som var involvert i kamphandlinger i Badgad i 2007. Omlag 15 sivile ble drept i denne hendelsen, blant dem to Reuters-medarbeidere. Av bildene kan det se ut som om det hele var et uprovosert angrep fra amerikanske kamphelikoptre, basert på en misforståelse og en ubegrunnet antakelse om at menneskene der nede på gaten var bevæpnede opprørere. Det var de visstnok ikke, og ut fra bildene er det uforståelig at noen kunne tro det. Begrepet "lekkasje" har vanligvis en negativ klang. Enten lekkasjen skyldes ødelagte vannrør eller illojalitet overfor arbeidsgiver, så er det noe som helst bør unngås. Men noen ganger er lekkasjer ønskelig og viktig. Mange betydningsfulle prosjekter innen undersøkende journalistikk har vært avhengig av lekkasjer fra samvittighetsfulle kilder som har tatt etisk ansvar i situasjoner der arbeidsgiveren ikke gjorde det. Wikileaks er et nettsted for publisering av fortrolig og sensurert materiale, fortrinnsvis fra offentlige myndigheter. I starten var man særlig opptatt av å bringe sensurert infomasjon fra diktator-stater. I dag publiserer nettstedet dokumenter fra en lang rekke land, blant annet Norge. En av det mest omtalte avsløringene skjedde da Wikileaks la ut den høyst fortrolige listen over de største låntakerne i den islandske banken Kaupthing, banken som bidro sterkt til kollapsen i islandsk økonomi. Listen viste at de ti største låntakerne skyldte tilsammen 47 millarder kroner, og at det blant låntakerne var mange venner og bekjente av banksjefene. Videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som Wikileaks publiserte i går, skal være lekket fra kilder i det amerikanske forsvaret. I tre år har Reuters forsøkt å få frigitt opptaket av hendelsen, uten å lykkes. Amerikanske myndigheter har hevdet at de sivile ble drept da de havnet i kryssild mellom opprører og amerikanske styrker. Hvis bildene vi nå har sett er ekte, stemmer ikke dette. Wikileaks er som navnet sier en såkalt wiki, som betyr at hvem som helst kan publisere materiale og delta i verifisering og diskusjon av materialet. Journalister og andre som bruker Wikileaks må selvsagt være oppmerksom på at motivene for å publisere materiale på nettstedet kan være så ymse. Lekkasjene må møtes med en kildekritisk holdning, - innholdet kan være uekte eller manipulert, og målsettingen for lekkasjene kan være en annen enn det gis inntrykk av. Det skal bli spennende å se hvordan avsløringen av drapene på tilsynelatende uskyldige sivile i Irak blir forklart av amerikanske myndigheter.

En fantastisk sak

Hørt om bedriften Ocas? Interessert i radarteknologi? Hørt om Noble - Norwegian Battle Lab? Ikke jeg heller, inntil nylig. Heldigvis finnes det journalister i vårt land som kikker inn i bortgjemte kroker og som graver på ukjente steder i vårt kompliserte samfunn. Da de to journalistene Trond Sundnes og Gøran Skaalmo i Dagens Næringsliv begynte å kikke på denne saken, ante de nok ikke at den skulle føre til avsløringer av pengesløsing i milliardklassen, misbruk av offentlige støtteordninger, samrøre mellom Forsvaret og noen eks-piloter som har startet eget firma osv. osv. For dette fikk de to journalistene SKUP-prisen. Den ble utdelt nå i helga. Det er et imponerende kildearbeid de to journalistene har gjort. Til tross for stor motstand fra nær sagt alle involverte, har de skritt for skritt avdekket en lang rekke smarte og hemmelige grep som aktørene gjorde i den hensikt å bli rik på offentlige midler. Gravearbeidet omfatter innsynsbegjæringer, regnskapsanalyse, sporing av pengestrømmer og et møysommelig arbeid med å forstå både teknologien og nettverket av involverte aktører. Saken er svært komplisert, men fordi Dagens Næringsliv satte ressurser på saken kan både politikere og folk flest forstå hva som har skjedd. En fantastisk sak. Rett og slett glimrende journalistikk, spør du meg. Beste gravesak i 2009. Vel fortjent SKUP-pris. Metoderapporten ligger her.