PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

Redaktøransvar i England og Norge

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

Medieansvarsutvalget

Like før sommerferien la det regjeringsoppnevnte Medieansvarsutvalget fram sin utredning, NOU 2011:12 - "Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag". Utredningen inneholder forslag til hvordan fremtidens lovgivning på mediefeltet skal se ut. Jeg har vært medlem i utvalget, som har brukt ett og et halvt år på å diskutere mediejus og ansvar for ytringer i alle typer medier.

Utredningen er blitt møtt med sterk kritikk fra presseorganisasjonene. Kritikken er forventet - og etter min mening berettiget. Jeg hører selv til Medieansvarsutvalgets mindretall som på sentrale punkter har lagt fram andre forslag enn utvalgets flertall.

I utvalgets mandat peker departementet på at dagens regler om hvem som kan holdes ansvarlig for ytringer er fragmenterte og kompliserte. Utvalget ble bedt om å vurdere om disse reglene bør samles i en egen medieansvarslov. I utredningen som nå er lagt fram sier flertallet nei til en slik lov, mens vi i mindretallet ønsker en medieansvarslov. Vi peker også på hva en slik medieansvarslov bør inneholde.

Utvalget er også delt i synet på det strafferettslige redaktøransvaret. Mens flertallet ønsker å fjerne det særskilte strafferettslige ansvaret som redaktøren i dag har etter straffeloven, ønsker mindretallet å gå motsatt vei: Vi ønsker å styrke det objektive redaktøransvaret, som gjør redaktøren ansvarlig for alt innhold i en publikasjon uansett hvem som har produsert det.

Mindretallet - Guri Hjeltnes, Gunnar Flikke og undertegnede - hadde 15.juni en kronikk i Aftenposten der vi presenterte noen av våre tanker og konklusjoner. Denne kronikken ligger nå som egen side i høyrespalten her på bloggen ("Ja til medieansvarslov").

Overrekkelsen av NOU-en til statsråd Anniken Huitfeldt ble omtalt blant annet av NRK, Adresseavisen og Aftenposten. Hele NOU-en ligger forøvrig her.