Norsk Presseforbund har i anledning sitt 100-årsjubileum utgitt et "Anti-festskrift". Jeg bidrar med en artikkel som peker på sterke og svake sider ved Pressens Faglige Utvalg. Orden i eget hus
Om selvjustisens fordeler og farer
Selvjustis er langt å foretrekke fremfor andre former for justis. Det gjelder på alle livets områder. Men ikke minst på feltet for ytrings- og pressefrihet har selvjustisen enorme fordeler – av prinsipielle grunner, blant annet. På dette feltet skal terskelen for lovgivning og rettslig regulering være høy.
Hva folk flest mener om pressens selvdømmeordning vet vi lite om. Vi kan vel anta at meningene er delte. De som har tapt sin klagesak i PFU er neppe tilfreds. Hva journalister og redaktører mener, vet vi litt mer om. Hos denne gruppen nyter Pressens Faglige Utvalg stor respekt. Undersøkelser viser at utvalget har oppnådd en sterk posisjon innad i mediebransjen. Pressefolk opplever det som pinlig og ubehagelig å bli felt i PFU for brudd på god presseskikk, det er noe man svært gjerne vil unngå. Utvalgets avgjørelser anses som gjeldende presseetikk. Riktignok forekommer det at enkelte pressefolk kan ta nokså kraftig til motmæle mot avgjørelser i utvalget, men dette er spredte tilrop som ikke rokker ved den veletablerte anerkjennelsen. Fellelser respekteres og gjengis lojalt i eget medium, også av redaktører som i tilsvarsrunden kjempet voldsomt for å unngå fellelse.
Fordeler og svakheter
Aller mest fornøyd med selvdømmeordningen er visst presseorganisasjonene selv. ”Verdens beste selvdømmeordning” er et uttrykk som vi hører med jevne mellomrom fra ledende representanter. De noe mer beskjedne snakker om ”en av verdens beste selvdømmeordninger”. Synspunktet er ikke helt ubegrunnet. I mange land har man forsøkt å få et presseetisk apparat til å fungere, men få har lykkes i den grad man har klart i Norge. Den norske selvdømmeordningen er også blitt en eksportvare.
Med hensyn til effekter og resultater, så er det ikke tvil om at PFU har en stor og positiv betydning som et pedagogisk – kan vi si disiplinerende? – instrument i norsk presse. Den mangfoldige flokken som kaller seg journalister, som består av likt og ulikt, trenger veiledningen fra Pressens Faglige Utvalg. Både pressen og presseetikken blir bedre takket være PFU. Dessuten er systemet et godt alternativ til en sterkere rettsregulering av mediene.
Men selvtilfredsheten kan likevel bli for stor.
Selvjustisordningen kan angripes fra flere kanter. På den ene side er det de som mener at et autoritativt faglig utvalg i seg selv er en trussel mot pressens frihet, og sin konsekvens også mot ytringsfriheten. Denne argumentasjonen skjer ut fra en ideologi om at enhver form for lovverk og regelverk som begrenser ytringsfriheten er av det vonde, og derfor må unngås. Et slikt syn står sterkt i amerikansk presse, og er en av årsakene til at et felles presseetisk apparat aldri har fått en samlet oppslutning der.
På den annen side er det mange som peker på at en frivillig selvjustis – om den er aldri så velment – er utilstrekkelig til å sikre en god nok etisk standard i pressen. Det blir som bukken og havresekken: Pressen vokter seg selv. En ordning der den anklagede er sin egen dommer kan ikke bli annet enn et spill for galleriet. Det vil alltid hefte en mistanke om at en slik selvkontroll først og fremst tjener pressens egne interesser.
Begge innvendingene må møtes med det sentrale spørsmålet: Hvem skal bestemme? Overfor de rendyrkede liberalistene må det understrekes at det er stor forskjell på et lovverk håndhevet av statsmakten og en frivillig profesjonsetikk uten strenge sanksjoner. Det forhold at presseetikken utformes og håndheves av pressen selv ivaretar pressefriheten.
Til argumentet om bukken og havresekken kan det hevdes at et system basert på selvjustis faktisk er det best mulige, alle hensyn tatt i betraktning. Kanskje ville personer som føler seg krenket eller utsatt for overtramp fra pressens side følt det mer betryggende med et offentlig tilsyn eller domsorgan. Men da ville kostnadene blitt større enn gevinsten, ved at pressen ble gjenstand for offentlig overvåkning og kontroll. Det presseetiske apparat er ikke – og skal ikke være - et system etter rettslige standarder.
Overfor begge disse innvendingene står pressens selvdømmeordning seg godt. Men det finnes andre farer ved systemet, som ikke blir diskutert så ofte. Disse handler om at selvjustisen – med vekt på justis – kan skygge for den journalistiske etikken. Når yrkesetikken handler om å påse at et sett med varsomhetsregler blir overholdt, er det fare for at langt større og dypere medieetiske problemstillinger blir oversett. En annen fare er denne: Jo mer effektivt et presseetisk klageorgan blir, jo mer kan det i arbeidsmåte og uttrykksmåte komme til å ligne på en juridisk institusjon, og på den måten utviske den viktige forskjellen mellom jus og etikk.
Effektivt, forutsigbart og myndig
Pressens Faglige Utvalg har eksistert siden 1929. De første tiårene var ikke aktiviteten så stor, og det daværende utvalgets virksomhet fremstår sett med dagens øyne som noe uryddig og tilfeldig. Retningslinjene for saksbehandling var uklare, og uttalelsene var gjerne ordrike, reflekterende og springende i forhold til problemstillingen. Dette preget utvalgets arbeid i perioden før den store omleggingen i 1972, da utvalgets sammensetning ble endret og det fikk sitt nåværende navn, men også i noen grad i tiden etter 1972. Etter hvert er imidlertid saksbehandlingen er blitt mer strømlinjeformet, effektiv og forutsigbar.
I dag arbeider utvalget etter nokså strenge og formaliserte prosedyrer. Klagene som utvalget behandler skal være relatert til konkrete bestemmelse i Vær Varsom-plakaten. Klager som gjelder andre ting blir ikke behandlet. Uttalelsene fra PFU er korte, poengterte og standardiserte. De refererer til ett eller flere relevante punkter i Vær Varsom-plakaten, og slår fast om det foreligger brudd på god presseskikk eller ikke. Begrunnelsen for avgjørelsen er kortfattet, og etisk refleksjon er lite synlig.
Fordelene i forhold til tidligere tiders arbeidsmåte er åpenbare. Vi har fått effektivt utvalg som er i stand til å håndtere et stort - og stadig økende - antall klager. Vi har fått et forutsigbart utvalg, med en konsistent og tydelig profil. Og vi har fått et myndig utvalg som leverer en ”dom” uten å vikle seg inn i påfølgende diskusjoner om premisser og formuleringer.
Men i løpet av denne utviklingen er også noe gått tapt. Det viktigste som er gått tapt er etter min oppfatning sammenhengen mellom etikk og kvalitet. PFU strever hardt for å skille mellom etikk og kvalitet. Man ønsker ikke å uttale seg om den journalistiske kvaliteten i sakene som innklages, man ønsker å begrense seg til å slå ned på ”overtramp” og regelbrudd. Ikke alltid lykkes utvalget i å gjennomføre dette skillet, men de lykkes i en slik grad at store og overordnede etiske problemstillinger blir holdt utenfor det presseetiske systemet.
En følge av dette er at vi stadig får disse tilfellene der et høyst mangelfullt journalistisk arbeid blir bedømt til å være ”i samsvar med god presseskikk”, fordi det ikke har brutt noen av varsomhetsreglene i plakaten. Samtidig kan et ellers strålende og gedigent journalistisk arbeid bli felt fordi det på ett punkt bryter med Vær Varsom-plakaten. Den første redaksjonen kan skryte av å ha fått godkjent-attest av PFU, mens den siste havner til spott og spe på statistikken for dårlig presseetikk.
En annen og viktigere følge er at det som konstituerer en profesjonsetikk havner i skyggen. Hva er virksomhetens positive målsetting? Hva er dens oppgave, dens samfunnsrolle? Hvor henter virksomheten sin legitimitet? Har den en informasjonsoppgave, har den et samfunnsoppdrag? Hvordan klarer man å oppfylle sine målsettinger? Hva slags ferdigheter og kvaliteter trengs i så måte?
”Vær dristig”
Den gode journalistens fremste etiske egenskap er ikke å være varsom, men å være dristig, pågående og kompetent i utførelsen av sin virksomhet. Den dyktige journalist er noe ganske annet enn den som aldri blir felt for brudd på regelverket. Tvert imot, den dyktige journalist er den som ”informerer om det som skjer i samfunnet og avdekker kritikkverdige forhold”, og den som ”beskytter mennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre” (sitater fra Vær Varsom-plakatens kap.1)
Vel er varsomhetsreglene viktige, noen ganger livsviktige. Men de må anses som unntak fra et hovedprinsipp – som er å informere og publisere. Utgangspunktet er pressens positive rolle og oppgaver i samfunnet. Her finner journalistikken sin legitimitet; her finnes retningen og programmet. Så kan det av og til oppstå skadevirkninger av journalistikken, som må veies opp mot målsettingen - og her har selvsagt varsomhetsreglene sin berettigelse.
En yrkesetikk med fokus på pressens positive oppgaver innebærer en bevissthet også om utvalg av saker, om prioritering og vinkling, om vesentlighet, om unnlatelser. Dette er temaer som i dag faller utenfor det presseetiske apparat. PFU har aldri felt noen for ikke å oppfylle pressens samfunnsoppgaver i henhold til Vær Varsom-plakatens kap.1; - noe slikt ville også vært utenkelig.
PFU feller overtrampet, ikke unnlatelsen. Utvalget feller den overivrige journalisten, aldri den late. Utvalget feller den påtrengende, plagsomme og dumdristige journalisten, aldri den tilbakeholdne, servile og feige. En engstelig og beskjeden journalistikk blir aldri felt i PFU. En journalist og en redaksjon kan lett unngå fellelser i PFU ved å være forsiktig og tilbakeholden, unngå utfordrende situasjoner og holde seg langt unna den ”grenselinjen” som regelverket utgjør. Slik kan man i det presseetiske systemet fremstå som ”ren og plettfri”. Men dette må ikke forveksles med ”god etikk”.
I skrivende stund publiseres PFUs statistikk for 2009. Fagbladet Journalisten vinkler sitt oppslag med å rette et kritisk søkelys mot TV 2 og Bergens Tidende, som begge pådro seg flere klager dette året enn året før. Men er det gitt at et økende antall klager (de færreste førte forøvrig til fellelse) er uttrykk for en negativ utvikling i de to redaksjonene? Kanskje har de hatt noen store kritiske eller avslørende nyhetssaker dette året, kanskje har de oppsøkt og belyst noen mørke kroker i samfunnet der aktørene helst hadde sett at pressen holdt seg unna? Kan hende har de drevet dristig og pågående journalistikk – til irritasjon for noen som har slått tilbake ved å klage til PFU, kanskje over en eller annen bagatell i dekningen? Hvis man først skal lage en etisk ”rangering” bør man kanskje se i motsatt retning, til den andre enden av lista, mot de som aldri pådrar seg PFU-klager.
Jeg tror PFU må ta en del av ansvaret for at presseetikken ofte oppfattes utelukkende som en varsomhets-etikk og dermed som en ”bremse” i det journalistiske arbeidet. Etikken blir et slags eksternt kontrolltiltak, en ”sjekkliste” som holdes adskilt fra den journalistiske arbeidsprosess for øvrig. Men etikk er langt mer enn noen grenser som ikke må overskrides. Det er tvert imot en integrert del av praksis, det handler om mål og hensikt, om klokskap og kvalitet, hele veien fra idèutvikling til publisering.
Klageorgan
Pressens Faglige Utvalg sitt fokus på regelbrudd og overtramp kan forklares. PFU er et klageorgan, og uttaler seg dermed om nyhetsoppslag og reportasjer som noen er misfornøyd med. PFUs mandat er å ta stilling til regelbrudd. Dessuten ser vi jo stadig at utvalget også påpeker pressens rett til å dekke en innklaget sak. Det er ikke grunnlag for å si at PFU som klageorgan fungerer dårlig, det fungerer tvert imot ganske godt. Men om presseetikk har PFU lite å si, utover sitt ja eller nei til påstander om regelbrudd. Selvdømmeapparatet skygger unna de store etiske spørsmålene knyttet til dagens journalistikk. Oppfyller pressen sine samfunnsoppgaver, slik disse er uttrykt i Vær Varsom-plakatens første kapittel? Kan det tenkes at pressen begår unnlatelsessynder og ikke bare overtramp?
For å unngå misforståelser: Jeg mener ikke å redusere regelverkets og selvjustisens betydning, bare å påpeke dets begrensning. Yrkesetiske normer og regler har stor betydning. Det gir veiledning til de uerfarne; de påminner om hvilke hensyn som er viktige å ta i praktisk journalistisk arbeid, og de forhindrer publiseringer som ville medført unødige skadevirkninger og store belastninger for enkeltmennesker. Men det er også nødvendig å peke på det som ikke kan favnes i et regelverk, eller av et kontrollorgan, men som likevel er sentralt og bærende i en yrkesetikk.
Etikk som jus light
De korte, standardiserte og domslignende uttalelsene fra PFU er trolig en medvirkende årsak til den sterke og samlende posisjonen som utvalget har oppnådd. Yrkesetikken blir enkel å forstå og forholde seg til, den handler om ”seier eller tap” i utvalget, og glir dermed godt inn i nyhetsmedienes egen redaksjonelle logikk. Det er nettopp slik pressen ønsker at dens eget yrkesetiske organ skal være. Ulempen er at den etiske diskusjonen og refleksjonen kommer i skyggen. Etikkens innebygde usikkerhet og ambivalens forsvinner; det samme gjør de underliggende begrunnelsene for regler og for etiske valg. Det vanskelige dilemmaet mellom to motstridende hensyn som begge er viktige, blir plutselig enkelt. PFU avgjør klagesaker kjapt og greit. Diskusjonen må skje andre steder. - Og det gjør den jo, for eksempel i de organisasjonene som vedtar og reviderer regelverket som PFU arbeider etter.
Pressens Faglige Utvalg synes å arbeide i pakt med juridisk metode. (Hovedspørsmål: Hva er relevante rettskilder? Hvordan skal disse tolkes? Hvordan prioritere mellom ulike normer og hensyn?) PFUs ”rettskilder” er de presseetiske kodeksene, men også en presedens som uttrykkes gjennom det faste begrepet ”god presseskikk”. Det er viktig for utvalget å holde seg til ”legalitetsprinsippet”, det vil si at en fellende uttalelse alltid skal ha en hjemmel i form av en regel i Vær Varsom-plakaten. Det er også viktig å ikke ta opp forhold som redaksjonen ikke er ”tiltalt” for. Saksbehandlingen er basert på kontradiksjonsprinsippet, og vi ser at den innklagede redaksjon gjerne kan ”legge ned påstand om frifinnelse”. Språkbruken kan i noen grad henge sammen med advokatenes inntog i selvdømmesystemet. Mange av klagerne er ressurssterke bedrifter eller organisasjoner som engasjerer advokat for å tale sin sak overfor PFU. På andre siden av bordet lar de store nyhetsmediene sin advokat imøtegå klagen.
Juridifiseringen av PFU og presseetikken kan sees i lys av den generelle tendensen til rettsliggjøring av samfunnsmessige fenomener som også ble påpekt av Østerud m.fl. i den siste Makt- og demokratiutredningen. Men den er også i tråd med hva mediebedriftene ønsker. De ser seg tjent med at PFU fungerer som en pressens domstol. Det finnes eksempler på at en redaksjon protesterer heftig hvis PFU skulle komme til å behandle en klage som ikke henviser til en spesiell paragraf i Vær Varsom-plakaten. Redaksjonene vil ha seg frabedt at PFU skal gjøre noe mer enn å vurdere om en regel er brutt.
For ordens skyld: PFU er selvsagt intet juridisk institutt, - det bare ligner. Så lenge selvdømmeapparatet er frivillig og uten forbindelse til offentlige myndigheter og rettslige institusjoner, så hører det til i etikkens sfære, ikke jussens. Men dragningen mot en juridisk effektivitet bør motvirkes. Etikk er ikke jus light.
”Pressens fulle rett”?
”Redaksjonen var i sin fulle rett…” til å omtale saken. Dette er en standardformulering som finnes i svært mange PFU-uttalelser, gjerne som en innledning i uttalelsen. Jeg er litt i tvil om vi skal oppfatte dette som et juridisk eller som et etisk utsagn.
Hvis utsagnet skal tolkes som en rett redaksjonen har i henhold til ytringsfriheten, så er det et juridisk utsagn – og som sådan nærmest en selvfølgelighet. Vi må anta at PFU mener noe mer enn det. Når en problemstilling tas opp i det yrkesetiske utvalget, er det vel den moralske retten man uttaler seg om, ikke lovligheten. At man har juridisk rett til å ytre et utsagn, betyr ikke at utsagnet er hevet over en etisk vurdering.
Også i etikken er det meningsfullt å snakke om rettigheter. Et etisk dilemma handler ofte om kolliderende rettigheter, slik er det jo i de fleste PFU-saker. På den ene siden står redaksjonen med sine rettigheter. Men disse rettighetene begrenses av den annen parts rettigheter. Dette kan være retten til privatliv; retten til å slippe offentlig publisitet, retten til å ivareta sin eiendom og forretning osv. Den annen parts retter legger begrensninger på den første parts adgang til å utøve sine retter. Ingen av partene har ”fulle rettigheter” i den forstand at den andres rettigheter kanselleres.
Hvis den ene parts rettigheter må vike, er det begrunnelsen for dette som er interessant, ikke først og fremst konklusjonen. Med hvilken legitimitet kan pressen overkjøre klagerens påberopte rett? Denne legitimiteten må eventuelt finnes i en overordnet gevinst, i et samfunnsmessig gode som skal oppnås, altså i et samfunnsoppdrag. En profesjonsetikk kan ikke forankres i en yrkesgruppes rettigheter. Den må forankres i yrkesgruppens samfunnsoppdrag.
Jussen gir pressen frihet til å publisere stort sett hva enn den vil. Etikken spør: Hva vil dere gjøre med all denne friheten?
Svein Brurås
Innlegg
