Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Dagbladet på sitt beste

Mediekommentatorene har kommentert Dagbladet opp og ned denne uka. Man kan mene så mangt om den avisa. Den klarer ihvertfall å vekke engasjement. Selv er jeg en av dem som alltid kjøper Dagbladet om lørdagene, på grunn av Magasinet. Ellers i uka gjennomfører jeg ofte min stille protest mot avisas ubegripelige forside-policy; jeg opplever den som en ren nedvurdering av oss avislesere.

Så dukker den opp, i dag også, den glitrende Magasin-reportasjen. Denne gangen handler det om den ukjente mannen som for en tid siden fikk hjertestans og døde på gaten i Bentsebrugata i Oslo. Ingen kom i begravelsen. Her var ingen pårørende. Mannen hadde visst heller ingen venner, ingen kjente, ingen kontakt med sosialetaten i kommunen. Ingen i oppgangen på Torshov visste hvem han var, han snakket aldri med noen. Politiet hadde store problemer med i det hele tatt å finne mannens identitet.

Journalisten vil finne ut hvem han var. Og klarer det - etter 550 telefoner, og søk i en rekke registre, gamle arkiver, besøk på kommunale kontorer, intervjuer, klassebilder osv. Vi får sakte men sikkert rullet opp en livshistorie, en skjebne. Her er en livshistorie som sjelden er fremme i offentlighetens lys, men som har noe viktig å si om samfunnet og samtiden. Reportasjeidèen er gedigen. Researchen er rett og slett imponerende. Grundig og solid. Journalisten tar oss med i begravelsen, og deretter i sin egen jakt på en godt gjemt livshistorie. Skildringen er nærgående. Detaljene trekker oss inn i historien. Reportasjen er signert Bernt Jakob Oksnes (tekst) og Lars Myhren Holand (foto). En opplevelse å lese. Så blar vi om, og finner en sak om... gjett hva! Joda, Knausgård. Akk ja.