WikiLeaks - en oppsummering

Årets mest omdiskuterte fenomen i journalistikken har vært nettstedet og organisasjonen (er det forresten en organisasjon?) Wikileaks. Det har ikke vært helt lett å vite hvordan man bør forholde seg til dette fenomenet.Er det mulig å gjøre en oppsummering nå ved slutten av 2010?

Lekkasjene som Wikileaks (min skrivemåte uten stor L i midten er bevisst) har formidlet i løpet av året har vært av ulike slag. Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april i år da en video av et amerikansk angrep i Irak ble publisert. En gruppe mennesker, tilsynelatende sivile, ble utsatt for et uprovosert angrep fra et kamphelikopter. Om lag 15 personer ble drept. Dette er en lekkasje og en publisering som fremstår som viktig og verdifull. I juli la så nettstedet ut en stor mengde hemmelige dokumenter fra Afghanistan-krigen. Mange har pekt på at dette var en farlig og uforsvarlig publisering, blant annet fordi dokumentene gjør det mulig for Taliban å finne identiteten til personer som samarbeider med de internasjonale styrkene. Mange liv ble satt i fare som følge av denne publiseringen. Og så, i desember 2010, kom de 250.000 fortrolige dokumentene fra den amerikanske utenrikstjenesten. Dette materialet synes så langt å være relativt ufarlig, det er til dels informativt og til dels kuriøst.

Strategien for publisering ser også ut til å ha endret seg i løpet av året. Dette har trolig en sammenheng med innholdet i lekkasjene og kritikken som har kommet. Mens Wikileaks tidligere la ut materiale kun på eget nettsted og med minimal redaksjonell bearbeiding, så samarbeider man i dag med etablerte redaksjoner. Dette virker som en klok strategi. En redaksjonell vurdering av den enorme mengden materiale er nødvendig. Ikke bare blir tilgjengeligheten radikalt forbedret ved at det betydningsfulle blir skilt fra det betydningsløse i en redaksjonell prosess. Minst like viktig er at i noen tilfeller vil videreformidling av fortrolig informasjon være etisk uforsvarlig, fordi skadevirkningene er større enn gevinsten. Lekkasjer kan være nyttige og gode for samfunnet, men publisering bør ikke skje automatisk. Det bør alltid skje etter en redaksjonell vurdering. Noen ganger er det nemlig gode grunner for hemmelighold.

Journalistikk er en kombinasjon av input og output. God journalistikk krever kvalitet i begge ender. I dagens journalistikk er det som regel inputen som er svak; det publiseres enorme mengder reklame, klipp-og-lim-saker og annet tøv som ikke krever noen som helst research-innsats. Wikileaks har snudd på dette; problemet har vært motsatt. Nettstedet har bragt tilveie mye materiale av offentlig interesse og med substans, men har lagt liten vekt på output, på redaksjonell vurdering og tilrettelegging. Et samarbeid med etablerte redaksjoner er i så måte en forbedring.

Dette innebærer imidlertid at Wikileaks ikke lenger er en ekte wiki (i den forstand at hvem som helst kan bidra og redigere), men er blitt et research-byrå, en informant og en leverandør av materiale for videre redaksjonell bearbeiding og ordinær journalistisk publisering.

Wikileaks har for tiden stor troverdighet i pressekretser. Jeg har ikke registrert at det er påvist falske eller manipulerte dokumenter i materialet som er lagt ut. Men det er vel bare et tidsspørsmål før dette skjer (noe som i så fall vil være en gavepakke til kritikerne). Kildekritikk og eget dokumentasjonsarbeid er viktig i de redaksjonene som publiserer Wikileaks-materialet.

Til slutt: Forsøkene på å stoppe Wikileaks ved hjelp av økonomiske pressmidler er virkelig ille. Visa, Mastercard og Bank of America har stanset pengeformidling inn til Wikileaks. Donasjoner og annen støtte til Wikileaks finner sikkert andre veier, men at store og viktige finansinstitusjoner på denne måten driver politikk og på egen hånd vil straffe frie ytringer er skremmende.

Litt mer om lekkasjer og Wikileaks...

Man skriver på sin lille blogg om noe man har sånn middels kjennskap til - men noen leser det jo, og plutselig er man i en offentlig debatt om temaet. Debatten sendes i "Kurer", P2s mediemagasin, i morgen lørdag klokka 12.03. Temaet er altså nettstedet Wikileaks, samt lekkasjer mer generelt. Saken om det amerikanske helikopteret som skyter og dreper tilsynelatende sivile mennesker i Irak er trolig et gjennombrudd for det kontroversielle nettstedet. Wikileaks vil bli en viktig kilde for avslørende og kritisk journalistikk verden over i tiden som kommer. Og ikke minst: Nettstedet - som garanterer anonymitet for sine kilder - vil være en viktig kanal både for varslere og for grupper som er rammet av sensur og manglende ytringsfrihet. Men det må altså møtes med en kildekritisk holdning. Motivene hos dem som lekker fortrolig informasjon kan jo være så ymse. Jeg tror det er nyttig å være seg bevisst at lekkasjer grovt sett er av to slag: 1) Strategiske lekkasjer, der kilden vil oppnå en målsetting i ren egeninteresse for seg selv eller sin organisasjon. 2) Samvittighetsstyrte lekkasjer, det vil si rapportering av et kritikkverdig forhold som offentligheten bør kjenne til. Det er jo her varslerne opererer, de som av samvittighetsgrunner ikke kan tie om maktmisbruk, overgrep, korrupsjon, lovbrudd eller annen uetisk praksis. Problemet er jo at det ikke alltid er så lett å vite hva som er hva. Ofte er motivene også sammensatt. Men det hører med til god journalistikk både å ikke la seg bruke av strategiske kilder som vil fremme sine egeninteresser på redaksjonell plass, og samtidig slippe til kilder som kan fortelle om samfunnets mørke hemmeligheter og om kritikkverdige forhold som offentligheten bør kjenne til.

Wikileaks - og de viktige lekkasjene

En ganske så rystende video ble publisert på nettstedet Wikileaks i går. Videoen er et opptak gjort fra et amerikansk helikopter som var involvert i kamphandlinger i Badgad i 2007. Omlag 15 sivile ble drept i denne hendelsen, blant dem to Reuters-medarbeidere. Av bildene kan det se ut som om det hele var et uprovosert angrep fra amerikanske kamphelikoptre, basert på en misforståelse og en ubegrunnet antakelse om at menneskene der nede på gaten var bevæpnede opprørere. Det var de visstnok ikke, og ut fra bildene er det uforståelig at noen kunne tro det. Begrepet "lekkasje" har vanligvis en negativ klang. Enten lekkasjen skyldes ødelagte vannrør eller illojalitet overfor arbeidsgiver, så er det noe som helst bør unngås. Men noen ganger er lekkasjer ønskelig og viktig. Mange betydningsfulle prosjekter innen undersøkende journalistikk har vært avhengig av lekkasjer fra samvittighetsfulle kilder som har tatt etisk ansvar i situasjoner der arbeidsgiveren ikke gjorde det. Wikileaks er et nettsted for publisering av fortrolig og sensurert materiale, fortrinnsvis fra offentlige myndigheter. I starten var man særlig opptatt av å bringe sensurert infomasjon fra diktator-stater. I dag publiserer nettstedet dokumenter fra en lang rekke land, blant annet Norge. En av det mest omtalte avsløringene skjedde da Wikileaks la ut den høyst fortrolige listen over de største låntakerne i den islandske banken Kaupthing, banken som bidro sterkt til kollapsen i islandsk økonomi. Listen viste at de ti største låntakerne skyldte tilsammen 47 millarder kroner, og at det blant låntakerne var mange venner og bekjente av banksjefene. Videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som Wikileaks publiserte i går, skal være lekket fra kilder i det amerikanske forsvaret. I tre år har Reuters forsøkt å få frigitt opptaket av hendelsen, uten å lykkes. Amerikanske myndigheter har hevdet at de sivile ble drept da de havnet i kryssild mellom opprører og amerikanske styrker. Hvis bildene vi nå har sett er ekte, stemmer ikke dette. Wikileaks er som navnet sier en såkalt wiki, som betyr at hvem som helst kan publisere materiale og delta i verifisering og diskusjon av materialet. Journalister og andre som bruker Wikileaks må selvsagt være oppmerksom på at motivene for å publisere materiale på nettstedet kan være så ymse. Lekkasjene må møtes med en kildekritisk holdning, - innholdet kan være uekte eller manipulert, og målsettingen for lekkasjene kan være en annen enn det gis inntrykk av. Det skal bli spennende å se hvordan avsløringen av drapene på tilsynelatende uskyldige sivile i Irak blir forklart av amerikanske myndigheter.