(Publisert i Norsk Medietidsskrift nr. 3/2010)
Skandale!
Sigurd Allern og Ester Pollack (red.):
Skandalenes markedsplass. Politikk, moral og mediedrev.
Bergen: Fagbokforlaget 2009.
”Skandalenes markedsplass” er en innholdsrik, lettlest og aktuell antologi om skandalen som mediefenomen, med vekt på den politiske skandalen. En rekke nyere prominente skandaler fra norske og svenske nyhetsmedier blir analysert på ulike – og dels like – måter. Til sammen gir artikkelforfatterne et nyttig og veldokumentert bilde av skandalens kjennetegn og dynamikk, og av mediedrevet som ofte preger den medierte skandalen.
Studiene som presenteres i boka er alle tekstorienterte. Her er ingen intervjuer med aktører eller observasjoner i redaksjonene. Den faglige tilnærmingen til temaet er likevel ganske bred, vi får del i så vel sosiologiske som statsvitenskapelige, etiske, retoriske og feministiske perspektiver på de omtalte skandalene. De ulike artiklene varierer noe med hensyn til teoretisk forankring og metodisk åpenhet. Noen bidrag er empiriske analyser av et definert tekstutvalg, mens andre har et mer reflekterende essaypreg og lite dokumentert empiri.
Bokas redaktører peker i et innledningskapittel på medieskandalens kjennetegn og setter temaet inn i en teoretisk sammenheng. Viktige stikkord er framing og dramaturgi. Forfatterne knytter an til John B. Thompsons standardverk om politiske skandaler, samt annen aktuell litteratur om emnet.
Statsviterne Anders Todal Jenssen og Audun Fladmoe er opptatt av skandalen som uttrykk for politisk maktkamp og politikernes rolle som anonyme kilder bak skandaliserende medieoppslag. I det skjulte kan politikere opptre ikke bare som konkurrenter men også som ”hevnere”. I sin artikkel går de to forfatterne i Machiavellis fotspor og gir råd til politikere som gjerne vil nå til topps og som derfor må rydde konkurrenter av veien. Siden det ikke lenger er mulig å ganske enkelt drepe dem, kan man i stedet skandalisere dem. Det er ganske lett, det er bare å følge de ti budene som gjelder for den som vil skandalisere.
Sigurd Allern skriver om Yssen/Valla-saken fra 2007. Allern har tidligere kritisert VGs rolle og manglende kildekritikk i denne saken. I denne artikkelen er han særlig opptatt av å vise hvordan konfliktens tolkningsrammer ble etablert i sakens startfase. Valla-saken er også tema for Margareth Sandvik, som følger opp med en interessant retorisk analyse av to innslag i Skavlan-programmet ”Først og sist”. Hun sammenligner Skavlans intervjuer med henholdsvis Gerd Liv Valla og Berit Reiss-Andersen (som støttet Ingunn Yssen i konflikten), og viser hvordan Skavlan fremstår som Vallas motstander og Reiss-Andersens medspiller.
Da Fredrik Reinfeldt dannet ny regjering i Sverige i 2006, ble flere av statsrådene utsatt for et sterkt mediekjør like etter utnevnelsen. To av dem måtte gå av etter få dager. Ester Pollack har studert ”minsterskandalen” ved å gjennomføre en innholdsanalyse av fire ledende svenske riksaviser. I Norge fikk vi året etter en ministerskandale i form av Manuela Ramin-Osmundsens dramatiske avgang som statsråd. I sin analyse av denne saken er Gunn Sara Enlid særlig opptatt av kommentarjournalistikken. Ragnar Waldahl har på sin side gjort en kvantitativ og kvalitativ innholdsanalyse av hvordan ordfører Per Ditlev-Simonsens smått skandaløse sorti ble dekket av ti Oslo-aviser.
Flere av forfatterne legger an et kjønnsperspektiv på medieskandalene. Mest gjennomført er dette i Eli Strand Hornes sitt bidrag. Hun knytter seg opp til forskningslitteratur som viser at menn og kvinner kommuniserer ulikt. Blant annet er kvinner raskere enn menn til å unnskylde seg i jobbsammenheng. Som mange vil huske var det ikke dette som særpreget forsvarsstrategiene til verken Gerd-Liv Valla, Manuela Ramin-Osmundsen eller Åslaug Haga. Ble de tre kvinnene behandlet annerledes og tøffere i mediene enn mannlige kolleger ville blitt, fordi de ikke oppfylte forventningene om en tradisjonell kvinnelig apologia? Problemstillingen er interessant, og Strand Hornes leverer et vektig og velskrevet bidrag. Men hypotesen om at pressens toleransegrense for normbrudd er lavere for kvinner enn for menn er så langt jeg kan se ikke bekreftet og dokumentert.
Paul Bjerke viser ved hjelp av tre casestudier hvordan viktige etiske spørsmålene knyttet til ”mediedrevet” blir holdt utenfor det organiserte presseetiske systemet. Pressens Faglige Utvalg tar stilling til enkeltsaker som innklages, men utvalget behandler ikke de langt dypere og mer alvorlige etiske problemene som er knyttet til den samlede og ensidige medieføljetongen. I et avsluttende kapittel oppsummerer bokas redaktører analysene og drøftingene. Hypoteser fra innledningskapitlet blir dels bekreftet, dels modifisert. Selv synes jeg bekreftelsen av demoniseringshypotesen er viktig og overbevisende. En medieskandale er en fortelling om det onde mot det gode, og i dramaturgien er det bare plass til de biter av virkeligheten som passer inn i denne eldgamle fortellingen. Dette innebærer at den som blir angrepet ”reduseres til sine verste sider” som forfatterne skriver, og frakjennes all ære. Slik oppstår karakterdrapet. Smått blir stort, kildebruken blir ensidig, og perspektivet blir enøyd og forenklet.
Boka framstår som et forsvar for ”ofrene” i de senere års medieskandaler i Norge og Sverige. Den setter et kritisk lys på de mekanismene som trer i kraft når et mediedrev oppstår, det vil si når en selvbevisst og markedsorientert nyhetsinstitusjon skal nedlegge sitt bytte og slik bevise sin samfunnsmessige betydning. Til tider er antologien noe repeterende. Medieskandalens faste kjennetegn påpekes i ulike cases. Samtidig er nettopp dette et hovedbudskap i boka: Fortellermønsteret er på mange vis gitt på forhånd, skandalejournalistikken handler om å fylle inn passende biter i en kjent nyhetsfortelling.
Boka er nyttig som dokumentasjon av noen fremtredende medieskandaler fra de senere år. Den er også pedagogisk verdifull ved at den gir oss knagger til en teoretisk forståelse av den medierte politiske skandalen. Et perspektiv som ikke berøres, er et blikk på den samfunnsøkonomiske og kulturelle gevinsten av medieskandalen. Kan det tenkes at disse fortellingene har en betydning for kvaliteten i politikk og forvaltning? Har de en preventiv effekt i forhold til korrupsjon og maktmisbruk? Politikere og andre ledere vet at de risikerer å bli gransket for kritikkverdige forhold av både privat og politisk karakter. I nasjoner hvor korrupsjon og maktmisbruk er mer utbredt enn hos oss, der er det kanskje for få medieskandaler?
Svein Brurås, førsteamanuensis
Avdeling for mediefag, Høgskulen i Volda
E-post: sb@hivolda.no
Innlegg
