Pressens vinomtaler: Forbrukerveiledning, kulturstoff eller tekstreklame?

Det er tid for å omtale en masteroppgave igjen.

"Det klare skillet" er tittelen på en oppgave som analyserer èn enkelt PFU-sak, nemlig saken der Blå Kors beskylder VGs vinanmeldelser for å være tekstreklame. Oppgavens tittel viser til formuleringen i Vær Varsom-plakatens punkt 2.6: "Avvis alle forsøk på å bryte ned det klare skillet mellom reklame og redaksjonelt innhold".

Dette "klare skillet" er ikke alltid så klart. Tvert imot er her store gråsoner. Mye redaksjonelt stoff - ikke minst såkalt forbrukerveiledning - ligner på reklame, det kommer fra kommersielle kilder, og det har stor reklameeffekt.  

Blå Kors klaget VG inn for PFU med påstand om at vinomtalene er reklame på redaksjonell plass. Organisasjonen peker på at de aller fleste viner som omtales får høye terningkast. Her er også detaljert bruksanbefaling ("vinvalg til 17.mai", "drikke til fotballkampen"), her er direkte kjøpsoppfordringer, og omtalen er gjerne glamorøst illustrert.

Blå Kors er ikke minst opptatt av omfanget av alkoholomtale i pressen, som de mener har eksplodert de senere år. Men som oppgaveforfatter Frøydis Johannesen ganske riktig påpeker: Tekstreklame et ikke et spørsmål om kvantitet, men om tekstenes kvalitet.

Frøydis Johannessens masteroppgave er en diskursanalyse. Den viser hvordan Blå Kors prøver å få PFU med på en alkoholpolitisk diskurs. Men det vil ikke PFU, som istedet holder seg til en juridisk diskurs. Utvalget mener at den kritikken som Blå Kors retter mot pressens alkoholomtaler ikke faller inn under presseetikken, "slik denne defineres av Vær Varsom-plakaten". Utvalget holder seg strengt til spørsmålet om VGs vinanmeldelser strider mot Vær Varsom-plakatens punkt 2.6. Svaret på det spørsmålet er nei.

Ulike aktører forstår tekstreklamespørsmålet i lys av ulike diskurser. For Blå Kors er den alkoholpolitiske diskursen viktig, men de oppfatter også vinomtalene helt klart som en kommersiell diskurs, i lys av både de direkte kjøpsoppfordringene og den reklameinspirerte bildebruken.  VG selv plasserer vinomtalene inn i en forbrukerdiskurs, men også i en juridisk diskurs fordi de i sitt tilsvar vektlegger ytringsfriheten og stiller seg kritisk til reklameforbudet for alkohol. Interessant er det at vinanmelderne selv gjerne setter dette stoffet inn i en kulturdiskurs, det er et kulturjournalistisk stoffområde på linje med med litteratur og musikk. PFUs uttalelse blir vurdert som en juridisk diskurs fordi den kun forholder seg til spørsmålet om et regelverk er brutt.  

De ulike kontekster som vinomtalen settes inn i gir ulike svar på den etiske problemstillingen. Dette forklarer hvorfor PFU mener at spørsmålet om å begrense den panegyriske vinjournalistikken ikke er et presseetisk spørsmål.

Tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen uttaler seg forøvrig med en viss selvkritikk på pressens vegne i masteroppgaven. Han sier blant annet: "Et teppe av resignasjon har lagt seg over Pressens Faglige Utvalg etter all tekstreklame som brukere av norske medier hver dag blir utsatt for".

Når pressen fortsatt snakker om "det klare skillet" mellom redaksjonell tekst og reklame, er det ut fra to perspektiver: For det første referer man til en sjangerkonvensjon der leseren, lytteren og seeren vet at det er to "storsjangre" i nyhetsmediene - reklame og journalistikk - og lett ser forskjellen på disse to, fordi de jo er adskilt. For det andre handler det om hvem som bestemmer. Hvis redaksjonen selv på fritt og uavhengig grunnlag vurderer at en produktomtale har journalistisk interesse, er det ikke tekstreklame. Hvis omtalen derimot er "kjøpt og betalt", er det tekstreklame. En eventuell reklameeffekt er irrelevant her.

Eller tror jeg at VG slett ikke er blant de verste med hensyn til tekstreklame, snarere tvert imot. Avisen har klare prinsipper for å håndtere produktomtaler, og legger stor vekt på å arbeide i tråd med de eksisterende regler for tekstreklame. VG er også blant de fremste på kritisk forbrukerjournalistikk. Til tider faktisk imponerende dyktig, spør du meg. Jeg tror det står adskillig verre til i ukepressen. En undersøkelse av hvordan "reportasjer" om klær, kosmetikk, helse, mat, design osv. blir til i ukebladene ville nok avdekket mye rart.

Sporten og presseetikken

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.  

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.

Faiza, familien og pressen



Faksimile av VGs forside 10.02.2010

 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.

Årskavalkade PFU

Den årlige statistikken fra Pressens Faglige Utvalg kommer trolig en av de nærmeste dagene. Da får vi vite hvor mange klager som er behandlet, hvor mange klagesaker som har endt med fellelse og hvilke medier som er felt flest ganger.

Her er en alternativ årskavalkade for PFU. Jeg synes jo at de omlag 150 uttalelsene som utvalget leverte i fjor stort sett er kloke og riktige. Stort sett. Men enkelte underlige avgjørelser forekommer.


Årets merkeligste avgjørelse

Bladet Hus og Bolig ble innklaget til PFU etter en reportasje om såkalt ”Geriljabroderi”. Dette er et prosjekt og et håndarbeidsmiljø som lager klassiske, sirlige og vakre korsstingsbroderier med litt uventede og kraftige verbale budskap (”Drit og dra”, ”Hold kjeft” - og verre :-). En av initiativtakerne, Mona Pedersen, ble intervjuet av bladet. Hun fortalte blant annet om en planlagt bok med tittelen ”Geriljabroderi”. Mona Pedersen (ja, jeg kjenner henne) opplyser i sin klage til PFU at journalisten (som i dette tilfellet er identisk med bladets redaktør) umiddelbart etter intervjuet går hen og registrerer domenenavnet ”www.geriljabroderi.no” som sitt eget. Journalisten selv sier det skjedde to dager før. Litt senere utgir journalisten en bok med tittelen ”Geriljabroderi”, på et forlag hun selv eier.

Dobbeltrolle? Vel, ikke ifølge PFU. På sitt møte i mars i år slo utvalget fast at journalisten har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

Jeg forstår ikke PFUs konklusjon i denne saken. Den strider mot alt som pressen ellers hevder om journalistisk integritet.

Problemet er ikke at journalisten utnytter journalistisk materiale på andre måter enn i den avtalte reportasjen. Det gjør journalister ofte, f eks ved å skrive bøker. Problemet er heller ikke at journalisten driver med annen virksomhet i tillegg til sin jobb i bladet. Det må være lov. Problemet er derimot at journalisten driver konkurrerende virksomhet med sin kilde. Journalisten driver privat forretningsvirksomhet på samme feltet som hun også dekker redaksjonelt. Journalistens bi-virksomhet og private forretningsidé skjer faktisk i direkte konkurranse med intervjuobjektet, men uten at intervjuobjektet er klar over dette. Det er ubegripelig at PFU synes dette er ok.

For det første må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.3 som sier at redaksjonelle medarbeidere skal unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. For det andre må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.4 som sier at redaksjonelle medarbeidere ikke må utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når PFU en sjelden gang får en sak om journalistisk integritet, er det synd det skal ende slik. (Sak 09-258)


Årets mest kryptiske

”Utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.” Hmm. Må visst grunne litt på den. (Sak 10-108)


Årets hjertesukk

”Pressens Faglige Utvalg registrerer med undring den manglende forståelse ansvarlig redaktør av Nordensnyheter.no åpenbart har når det gjelder presseetikkens fundamentale kjøreregler.” (Sak 09-238)


Årets strengeste

Årets strengeste irettesettelse ble tildelt gratisavisen Natt og Dag. Avisen rappet bilder fra tilfeldige Facebook-sider, personbilder av fullt gjenkjennelige personer, og brukte disse som illustrasjoner til en sak som ikke hadde noe som helst med de avbildede å gjøre. Tvert imot: Saken var av en slik karakter at de fleste ville betakket seg for å bli forbundet med den. PFU sier at ”For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på dette”. Høyst berettiget hoderysting, spør du meg. (Sak 10-136)


Årets snilleste

En engasjert avisleser så seg lei på pressens slurvete omtale av amerikansk politikk og samfunnsliv. Mannen klaget Aftenposten inn for PFU på grunn av et oppslag om skolestyret i delstaten Texas, der det ifølge Aftenposten for tiden pågår et bikkjeslagsmål om hva elevene skal lære på skolen. Flertallet i skolestyret (som består av ti konservative og fem liberale medlemmer) vil blant annet vedta at elevene ikke lenger skal få høre om evolusjonsteorien, men kun at jorden er Guds verk skapt gjennom ”intelligent design”. Flere andre oppsiktsvekkende pensumendringer er også nevnt i artikkelen.

Saken er hentet fra den anerkjente britiske avisen The Independent. Men leser man saken i The Independent, vil man se at dette slett ikke er noe forslag fra skolestyret i Texas. Det er derimot en meningsytring fremsatt av en eller annen som kritiserer skolestyret i Texas. I forslaget til nytt pensum finnes det ikke et ord verken om evolusjonsteori, gudstro eller intelligent design.

”Kontroller at opplysninger som gis er korrekte” heter det i Vær Varsom-plakaten. Gjelder det også når man siterer andre medier? Javisst, det har PFU understreket en rekke ganger. Aftenposten påpeker imidlertid at når det gjelder utenriksstoffet har man ikke kapasitet til å kontrollere at opplysningene er korrekte. Det har PFU full forståelse for. Men hva når heller ikke avskriften er korrekt? I dette tilfellet har man kommet i skade for å gjengi bare halve opplysningen fra The Independent, men den følge at hele greia ble misvisende. Rettere sagt: den ble fullstendig feil. Da er det at PFU lanserer tanken om at så lenge feile opplysninger ikke krenker noen, så er det ikke så farlig. Da er det faktisk greit.

Konklusjon: Aftenpostens sak om skolestyret i Texas er i samsvar med god presseskikk. Årets snilleste? Jeg tror det. (Sak 10-175)

De kunne ventet litt



(Foto: BA)

På morgenkvisten siste søndag før jul var det brann i en enebolig i Åsane i Bergen. En mann og en kvinne i 50-årsalderen var til stede i huset. Begge mistet livet i brannen. Hendelsen ble dekket både i lokale og nasjonale medier. 

En presseetisk regel som mediene vanligvis er flinke til å overholde er å ikke identifisere omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende er underrettet. I dette tilfellet ser det ut som at nettavisene glemte denne regelen.  

Bergensavisen (BA) forteller noen dager etter brannen at datteren i huset denne natten var på overnattingsbesøk hos en venninne. 17 år gamle Iris var med og feiret venninnens bursdag, og sov til utpå formiddagen neste dag. Da hun våknet var det kommet tekstmeldinger fra venner og kjente som spurte om det var hjemme hos henne det var brann. Da jenta sjekket nettavisene i halvt tre-tiden kunne hun se bilder av hjemmet sitt i brann og lese at to personer var omkommet. Hun oppsøkte politiet sammen med en venn av familien for å få et endelig svar på hvem de omkomne personene var. Der fikk hun beskjed om at de ikke kunne fortelle henne noe før de hadde sikker identifikasjon - alt ifølge BA. Hele søndagen prøvde mora til jentas venninne å kontakte politi og brannvesen for å forklare 17-åringens behov for informasjon, uten at noe skjedde. Først etter tolv timer fikk hun beskjeden hun fryktet.

Brannen ble varslet av naboer klokka 09.15. Brannvesen og politi kom raskt til stedet. Det samme gjorde pressen. BA la ut sin første melding klokka 09.17, BT klokka 09.45. Brannen var synlig over et stort område, og mye folk strømmet til. Klokka 09.30 var røykdykkere kommet seg inn i den brennende boligen. Klokka 09.50 ble to livløse personer båret ut fra huset. Etter at ambulansepersonell hadde forsøkt livreddende førstehjelp ble det klart at de to var omkommet. Journalister og andre som bivånet redningsarbeidet forstod hva som var skjedd. Meldingen om at to personer var omkommet stod og lese i nettavisene umiddelbart.  

I Vær varsom-plakaten pkt. 4.6 står det: "Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er varslet". Identifikasjon skjer ikke bare ved navn, det kan også skje på andre måter, blant annet gjennom bilder. Derfor sladder pressen f. eks. bilskilter på foto av dødsulykker i trafikken. 

En husbrann vil pressen selvsagt melde om umiddelbart, helst mens den pågår. En brann er ofte synlig over et stort område, uttrykningskjøretøy er på veiene og folk lurer på hva som skjer. Bilder er en naturlig del av pressedekningen, og et brennende hus er selvsagt gjenkjennelig. Intet av dette kan man holde tilbake. Men det man kan holde tilbake er opplysningen om at to mennesker er omkommet, i det minste i noen timer. 

Ingen skal behøve å lese i avisen at deres nærmeste pårørende er død.

I dette tilfellet vet jeg ikke om journalistene på vakt i det hele tatt spurte politiet om pårørende var varslet (det er normalt politiet som gir denne opplysningen), - den raske publiseringen kan tyde på at man ihvertfall ikke ventet særlig lenge på svar. Nyhetsjaget gjorde at man satte Vær Varsom-plakaten til side.

Samtidig ser det ut som at også politiet kan kritiseres i denne saken. Hvorfor fant man ikke fram til den berørte jenta litt raskere, og sørget for at hun ble informert og ivaretatt? Greit nok at en sikker identifikasjon av de to omkomne kan ta litt tid, men sannsynligheten for hvem de var burde tilsi en noe kjappere handlemåte fra politiets side.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Blogg-plakat?

En egen Vær Varsom-plakat for bloggere har vært diskutert flittig siste uka. Et par erfarne bloggere har lansert et konkret forslag til en slik plakat. Tanken bak er jo god. Målet er å heve kvalitet og seriøsitet, og hindre skjult reklame og manipulasjon av leserne. En slik plakat vil jo ikke ha noen formell status, og vil heller ikke innebære noen slags forpliktelse for noen. Den vil være en samling gode råd til bloggere, og intet mer. Slik sett kan den ikke sammenlignes med pressens velkjente Vær Varsom-plakat, som er forpliktende for profesjonelle yrkesutøvere og som håndheves av pressens organisasjoner. Bloggverdenen er mangfoldig. Den såkalte blogg-sfæren er ikke èn sfære, men mange. Det er lang avstand fra de politiske kommentatorer og de "smale" faglig funderte bloggerne til de mange glade amatører som utveksler bilder og tanker om sine hobbyer, sine interesser eller sine feriereiser. Bredden er blogverdenens styrke; her er rom for enhver - og det spørs om et felles "regelverk" vil få gjennomslag og oppslutning hos alle disse ulike gruppene. Selv får jeg mer og mer tro på den sosiale kontrollen og "oppdragelsen" som hele tiden pågår i de mange samtaler på nett, og som fører til at gode bloggerne og nettsteder blir anerkjent mens de uønskede ytringene fryses ut. Innspillet om en blogg-plakat kan gjerne betraktes som et ledd i denne interne sosiale dannelsesprosessen. Den omfatter imidlertid en lang rekke ulike mekanismer. Mer om det senere.