Redaktøransvar i England og Norge

News of the World-skandalen ruller videre, selv om den britiske avisen med nesten tre millioner i opplag nå er nedlagt. Flere medarbeidere er arrestert etter at de har hacket seg inn på og avlyttet mobiltelefonene til kjendiser og kongelige - og til ofre i krim-saker.

Men hvilket ansvar har redaktørene i avisen? Rebekah Brooks og Andrew Colson har begge vært redaktører mens de kriminelle forholdene har pågått. Begge nekter for å ha kjent til avlyttingen.

Problemstillingen er en god illustrasjon til Medieansvarsutvalgets utredning som ble lagt fram for et par uker siden (NOU 2011:12). Denne utredningen inneholder en omfattende drøfting av redaktørens strafferettslige ansvar. Utvalgets flertall går inn for å avskaffe det strafferettslige redaktøransvaret slik det i dag er fastslått i straffelovens § 431. Utvalgets mindretall (som jeg selv er en del av) vil beholde og styrke det strafferettslige redaktøransvaret, slik at det i størst mulig grad blir et objektivt ansvar for redaktøren.

Den siste ukas medieskandale i England viser behovet for et objektivt strafferettslig redaktøransvar. En ansvarlig redaktør bør ikke ha anledning til å toe sine hender, trekke seg unna og legge ansvaret på underordnede medarbeidere slik Brooks og Colson gjør. Dette viser hvorfor vi trenger et objektivt redaktøransvar, slik de har i Sverige.

Hvordan er situasjonen i Norge i dag?

Det sentrale trekk ved et særskilt strafferettslig redaktøransvar er at det skjer en ansvarsoverføring. Redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men bør ikke også journalistene kunne straffes? Jeg mener at journalister ikke bør straffes for ulovlige ytringer som publiseres under et redaktøransvar. Da bør redaktøren være eneste ansvarspunkt og den eneste som har juridisk ansvar (journalistene har selvsagt et etisk og faglig ansvar). I News of the World-saken er det strengt tatt ikke ytringer det er snakk om, det er handlinger utført for å forberede og samle inn materiale til eventuell publisering. Slik sett har vi en norsk parallell i saken der journalister i Stavanger Aftenblad kjøpte narkotika for å lage en reportasje om hvor lett det er å få fatt i narkotika. Den saken endte med frifinnelse i Høyesterett, men det kan nok tenkes at journalister i en overivrig research kan begå handlinger som kan pådrar dem straffeansvar – for eksempel når de opptrer helt på egen hånd, i strid med klare instrukser fra redaktøren.

Men først og fremst er det ansvarlig redaktør som bør holdes strafferettslig ansvarlig. Redaktøren har beslutningsmyndighet for alt som skjer i redaksjonen, og også i forhold til de metoder som benyttes for å innhente journalistisk materiale. Redaktøren har ansvar for instrukser, rutiner, kontroll og kvalitetssikring. Redaktøren er ansvarlig også om han var på ferie eller ikke kjente til den konkrete handlingen. Hvis ikke, vil ansvaret smuldre opp. Det blir vanskeligere å finne en person som kan holdes ansvarlig.

Jeg har uttalt meg til Klassekampen om dette i dag.

Kildevern også for lovbrytere

Skal en lovbryter nyte godt av pressens kildevern, med den følge at politiet ikke finner ut hvem lovbryteren er? Svaret er ja.

Pressens kildevern skiller ikke mellom verdige og uverdige kilder. Det omfatter alle, uavhengig av kildens motiver, moralske standard eller strafferettslige status.

I dag har Høyesterett gitt sin tilslutning til et slikt syn, i en sak som riktignok på flere måter er litt spesiell. Her er kortversjonen:  På nettstedet "Din Side" skrev journalist Jon Erland Madsen (ansatt i Aller Internett) en artikkel om folk i England som gjør verdifulle arkeologiske funn ved hjelp av metalldetektor. "Kan du finne dette?" var tittelen på saken. I et kommentarfelt under artikkelen ble det åpnet for innspill fra leserne, og her dukket det opp, det innlegget som skulle utvikle seg til en viktig kildevernsak. En person med nicket "Finneren" fortalte at han hadde funnet en eldgammel runestein som han nå hadde liggende i garasjen sin, og som han gjerne kunne tenke seg å selge hvis prisen var god. I et senere innlegg opplyste han at steinen var blitt solgt for 20.000 kroner på nettstedet Ebay.

I henhold til Lov om kulturminner tilhører imidlertid slike oldtidsfunn staten. "Finneren" har derfor begått et lovbrudd. Hedmark politidistrikt innledet etterforskning, og påla Aller Internett å oppgi brukeropplysninger og IP-adresse til "Finneren" slik at de kunne avhøre og eventuelt straffeforfølge ham. Nettstedets redaktør nektet å oppgi slike opplysninger. Saken havnet i retten. Redaktøren nektet fortsatt å gi opplysninger, og henviste til Straffeprosesslovens § 125 som kan frita pressefolk for vitneplikt i kildevernsaker. Både tingretten og lagmannsretten gav politiet medhold og stadfestet kravet om å identifisere kilden. Men Høyesterett kom altså til en annen konklusjon. Landets øverste domstol gav i dag journalist og redaktør medhold i at de var berettiget til å beskytte "Finnerens" identitet. 

Jeg vil kort fremheve to interessante poenger i Høyesteretts premisser. For det første: Det er fra før klart at leserinnlegg i en papiravis omfattes av kildevernet. Men hva med en nettdebatt som ikke er forhåndsredigert? Kan redaktøren da - i etterkant - stille seg fram og etablere et kildevern for den opprinnelige ytreren? Kan redaktøren så og si overta straffeansvaret for en ytring som ikke ble forhåndsvurdert? "Din Side" praktiserer såkalt samtidsredigering. Det betyr at redaksjonen mottar beskjed i det øyeblikk et innlegg på debattsiden legges ut. Redaksjonen vil da umiddelbart kunne kontrollere innleggets innhold og form, og eventuelt fjerne uønskede ytringer. Jeg oppfatter at Høyesterett sidestiller denne type nettdebatt med papiravisenes leserinnlegg, og at innlegg i nettdebatten på samme måte er omfattet av kildevernet etter Straffeprosessloven.

For det andre: Lagmannsretten påla redaktøren vitneplikt fordi det vil bli feil at borgere får bekjentgjøre sine lovbrudd på Internett for å tjene penger, og deretter får lov til å gjemme seg bak en anonymitetsrett. Det er lett å ha sympati med en slik refleksjon. Høyesterett snur imidlertid perspektivet og sier at det er ikke anonymitetsretten som er tema her. Det er pressens kildevern. Den sentrale samfunnsinteressen som kildevernet skal beskytte, er pressens nyhetsformidling. Hvis pressefolk pålegges vitneplikt om sine kilder, vil dette få en "chilling effect" som medfører at viktige kilder forsvinner, og informasjon av samfunnsmessig betydning vil aldri komme fram.

Slik understrekker Høyesterett den store betydning som pressens kildevern har.