Karl Ove Knausgårds romanfigurer er som kjent virkelige mennesker, mange av dem nålevende, som ufrivillig er blitt romanfigurer. Personer i Knausgårds familie har tidligere sagt at de føler seg krenket og misbruk i bøkene. Nå står også Knausgårds tidligere ektefelle fram og uttrykker det samme. Hun heter Tonje Aursland og fortalte sin historie i en radiodokumentar på P2 i går.
Hun synes ikke det er greit å finne seg selv som en romanfigur i eks-mannens bøker. Hun kan ikke akseptere at alt det nære, det private, det fortrolige som to kjærester har sammen, skal den ene i ettertid kunne bære ut i offentligheten og utnytte som materiale i et bokprosjekt.
Hun sier: - Han ofret meg.
Slik får vi understreket problemene ved den sjangeren som Knausgård har valgt, problemer som et nesegrust beundrende kritikerkorps stort sett har valgt å se bort fra. Handlingen i bøkene er fra virkeligheten. Den som beretter fra virkeligheten tar vanligvis visse etiske hensyn til mennesker som berøres av omtalen. Det finnes noe som er privat, det finnes noe som ikke er allemannseie og som publikum ikke skal vite. I pressen ville en tilsvarende beretning blitt felt i PFU. Men Knausgård kaller sin virkelighetsskildring for en "roman", og mener seg dermed løst fra slike hensyn. I romanen er jo aktørene vanligvis fiktive.
Nå må selvsagt forfattere og filmskapere få lov til å eksperimentere med grensene mellom fakta og fiksjon. En fortelling er aldri kun det ene eller det andre, den har islett av begge. Dokumentaren er intet objektivt virkelighetsspeil, og en god roman kan ofte snakke sannere om livet og verden enn den beste journalistikk og dokumentar. Mellom de to ligger et felt av mellomsjangre.
Det man ikke kan gjøre, er å kalle virkelighetsskildringen for en roman og tro at man dermed er løst fra ethvert etisk hensyn. Heller ikke romansjangeren er en etikkfri sone. Man kan ikke gjøre dokumentariske grep i en "roman" og trekke inn autentiske personer uten samtidig å ta med seg de menneskelige og etiske hensyn og utfordringer som ellers er knyttet til virkelighetsskildringen.
Knausgårds litterære (og etiske?) manifest synes å være ærlighet. Han ønsker å være brutalt åpen og ærlig. Men det finnes faktisk andre verdier også. En blind og innadvendt ærlighet uten blikk for noe annet, blir kald, kynisk og hensynsløs.
Knausgårds romanprosjekt er etisk sett uforsvarlig. Det har han forsåvidt innrømmet selv. I et intervju med Samtiden i februar i år (referert i Dagbladet) sier han: - Jeg kan ikke forplikte meg overfor moralen. Neivel. Da må jo folk i fremtiden passe på å holde god avstand til forfattere, og ihvertfall ikke inngå i noe fortrolig og privat forhold med dem. For de har ingen moralske forpliktelser, de er hevet over den slags, de mener seg berettiget til å redusere deg til råstoff i sitt neste romanprosjekt.
(PS: Ja, jeg har lest ham. De tre første bindene. Det får være bra.)
Hvorfor har NRK spesialdesignet sine egne bokstaver?
for én uke siden
Innlegg
