Om lekkasjer, kildevern og advokat Klomsæt

Det pågår en interessant debatt om lekkasjestrømmen i terrorsaken og om mediene bør avsløre hverandres kilder. Flere stiller spørsmålstegn ved klokskapen i et forslag som både jeg og andre har stilt oss bak, nemlig at det bør innføres et etterforskningsforbud for politiet og andre myndighetsorganer i kildevernsaker. Jeg postet nettopp et debattinnlegg på Journalisten.no om dette. Det ble litt langt, men det får stå sin prøve. Her er innlegget:

Da Medieansvarsutvalget la fram sin innstilling i fjor, gikk mindretallet inn for et etterforskningsforbud i kildevernsaker. Jeg var en del av dette mindretallet.  

Jeg mener at vi i denne diskusjonen må ta utgangspunkt i hva kildevernet egentlig er ment å verne. Sigurd Klomsæt-saken og lekkasjestrømmen i terrorsaken er ikke noe godt eksempel i så måte.

Begrunnelsen for kildevernet er å få fram viktig informasjon – som regel om kritikkverdige forhold - som ellers ville forblitt skult. I noen tilfeller er det nødvendig å love anonymitet for å få fram slik informasjon, fordi informanten løper en risiko ved å ytre seg. Pressens kildevern skal sikre at kritikk og opplysninger om f eks maktmisbruk kommer fram, og det skal sikre ytringsfriheten for mennesker som ellers ikke våger å ytre seg.

Dette er grunnen til at jeg mener det bør innføres etterforskningsforbud. Frykten for omfattende etterforskning fra politi eller andre myndighetsorganer kan i seg selv skremme mennesker som burde ha snakket til taushet.

Kildevern og anonyme kilder bør være en unntakssituasjon. I terrorsaken er de mange lekkasjene er blitt en normalsituasjon. Det er blitt rutine. Vi forstår såpass at det her ikke er truede og engstelige ytrere som henvender seg til en redaksjon med informasjon om kritikkverdige forhold, men det er redaksjonene selv som ved hjelp av intens ”kildepleie” søker å sikre seg informasjon fra politietterforskningen. Et viktig motiv er konkurransehensyn. Da er vi ganske langt fra det som kildevernet egentlig er ment å ivareta.

Kostnaden ved denne lekkasjestrømmen er at det oppstår en symbiose mellom journalister og deres informanter. De yter hverandre tjenester, og det oppstår et nært og tett fellesskap som offentligheten ikke skal vite om. Hvilken gevinst oppnår informanten som formidler all denne eksklusive informasjonen? Oppnår advokater (eller politifolk, som også lekker!) en spesiell goodwill i redaksjonen?  

Det er vanskelig å sortere her. Det kan selvsagt tenkes at advokater trenger kildebeskyttelse. Også advokater kan henvende seg til en redaksjon med et tips, et dokument eller en opplysning som er viktig, der forutsetningen er at advokaten ikke blir navngitt som kilde. (Advokater som lekker i terrorssaken er for øvrig ikke kilder i streng forstand, men formidlere. Kilden er den som er blitt avhørt. Men det betyr mindre i denne sammenheng.)   

Bør journalister røpe eller jakte på andre mediers kilder? Når vi står overfor en ekte og velbegrunnet kildevernsituasjon: Definitivt nei. Det vil være uhørt, og det vil undergrave kildeverninstituttet. Når vi står overfor en situasjon som i dette tilfellet med rutinemessige lekkasjer som så langt har avdekket lite kritikkverdig ved etterforskningen: Ja. Her handler det mer om å verne pressens egne arbeidsmetoder enn å verne kilder. Og det er mildt sagt ikke like verneverdig.  Nyhetsmediene bør avdekke hverandres arbeidsmetoder og avsløre tette bånd mellom journalister og profesjonelle kilder. Kildevernet bør ikke utvides slik at det hindrer denne viktige delen av pressens oppgaver.

Lekkasjer kan være viktige og hederlige nok. Mang en betydningsfull sak er kommet fram i lyset som følge av lekkasjer. I kriminaljournalistikken kan lekkasjer ha positiv betydning for rettssikkerheten. Men dette forutsetter at lekkasjen er et korrektiv til en etterforskning som man kan frykte er skjev eller mangelfull.

Jeg innrømmer at lekkasjestrømmen i terrorsaken gjør det vanskeligere å forsvare et etterforskningsforbud. Men jeg forsvarer det likevel, av hensyn til de reelle og viktige kildevernsituasjonene. Det finnes informanter der ute som har et langt sterkere behov for beskyttelse enn advokat Klomsæt eller hvem det nå måtte være i denne saken.      

Kildevernet i Danmark, i Norge - og i Bergen

Det vekker oppsikt og debatt i vårt naboland i sør at Extra Bladet med vitende og vilje har blåst en kilde som er lovet anonymitet.

"Ekstra Bladet har i dag valgt at bryde med journalistikkens grundregel, nemlig vores kildebeskyttelse", skrev avisen selv for noen dager siden. Saken handler om at en såkalt spindoktor - en rådgiver til en tidligere statsråd - ville lekke private skatteopplysninger om statsminister Helle Thorning-Schmidt, kort tid etter at statsministeren og hennes mann var blitt frikjent av skatteetaten for anklager om skattefusk. Avisen skriver: "I en så alvorlig sag kan vi ikke længere forsvare at beskytte spindoktoren. (...) Kildebeskyttelsen skal jo ikke bruges til at dække over magthaveres magtmisbrug og ulovligheder."

Vel, argumentet kan virke besnærende, men det er desverre korttenkt. Når kildevernet ikke lenger er absolutt, men gjøres avhengig av hvem kilden er, så kan det få alvorlige følger for tilliten til kildevernet. Tipsere og varslere kan ikke lenger være sikker på at de får nyte godt av pressens kildebeskyttelse. Kanskje de ikke er "kvalifisert", kanskje de er for mektige, kanskje deres motiver ikke er gode nok? Den relativiseringen av kildevernet som Ekstra Bladet har gjort, kan fort få uheldige konsekvenser for kritisk og avslørende journalistikk i Danmark.

Det finnes et tilfelle i norsk journalistikk som er en viss parallell til denne saken fra Danmark. Det handler om en fotballtrener ved navn Tony Knapp, som var trener for Bergens stolthet, fotballklubben Brann, på 1980-tallet. Her er historien:

Det var interne problemer i fotballklubben, forholdet mellom treneren og styret var ikke helt godt. Og Tony Knapp var en luring - han gikk til avisene BA og Dagbladet og sa: "Styret vil kaste meg. De vil ha meg vekk." Sa Tony Knapp - anonymt. Til Dagbladets journalist sa han dessuten at denne historien får du alene.

Neste dag kom saken på trykk både i Dagbladet og BA - anonymt. Andre aviser følger opp - blant annet Bergens Tidende, som mener å kunne slå fast at historien ikke stemmer. BT lager følgende tittel: "BA BLØFFER". Kilden for denne påstander er ...Tony Knapp! I BT's historie står faktisk Brann-treneren fram med sterk kritikk av BA og Dagbladet for at de kan finne på å skrive noe slikt tull som de gjorde dagen før.         

Nå stiger adrenalinet både i BA og i Dagbladet. De ser hvordan fotballtreneren manipulerer. De føler seg lurt og utnyttet av treneren, utnyttet i et kynisk spill som han driver overfor klubbens styre. Dessuten har de hver for seg et tilleggsmoment å ergre seg over: Dagbladet for at treneren ikke holdt løftet om at de skulle være alene om historien, BA over at de blir hengt ut av sin lokale konkurrent og beskyldt for å bløffe - med sin egen kilde som sannhets­vitne.

Nå skjer det rådslagning i de to avisene. De bestemmer seg for å røpe kilden. De bryter kildevernet.

Da blir det for alvor bråk. En samlet norsk presse reagerer mot BA og Dagbladet. Kildevernet skal ikke brytes, ikke under noen omstendigheter. Uansett hvor mye Tony Knapp fortjener en smekk, så skal ikke kildevernet brytes. Da bryter man nemlig samtidig ned tilliten til norsk presse på dette punkt.

Det kommer resolusjoner og kritikk fra alle kanter. Det blir avholdt debattmøter. Presseforbundet slår kraftig i bordet; Redaktørforeningen "beklager meget sterkt" de to avisenes handlemåte; Norsk Journa­listlag mobiliserer både sin leder, sin generalsekretær og sitt landsstyre for å uttrykke avsky. Spørsmålet om eksklusjoner fra NJ blir nevnt. 

Etter hvert kommer det også uttalelser fra redaksjonsklubbene i de to avisene, der det blir gitt uttrykk for at kildevernet skal ikke brytes. Og endelig kommer også redaktørene i de to avisene ut med noe som kan ligne på beklagelser.

Slik endte den saken. Den er sjelden ved at norske journalister faktisk brøt anonymitetsprinsippet - men den ble også en grundig manifestasjon på at dette skal man bare ikke gjøre. Daværende NJ-leder Sven Egil Omdal uttalte: "Vi lukker igjen denne grinda en gang for alle, slik at ikke noen norske pressefolk igjen kommer på tanken at slike spørsmål kan vurderes fra sak til sak." Og NJ's landsstyre vedtok: "Medlemmer av NJ som opptrer i strid med dette prinsippet vil få sitt medlemsskap vurdert".

Følg meg på Twitter.com/svein3

Kildevern også for lovbrytere

Skal en lovbryter nyte godt av pressens kildevern, med den følge at politiet ikke finner ut hvem lovbryteren er? Svaret er ja.

Pressens kildevern skiller ikke mellom verdige og uverdige kilder. Det omfatter alle, uavhengig av kildens motiver, moralske standard eller strafferettslige status.

I dag har Høyesterett gitt sin tilslutning til et slikt syn, i en sak som riktignok på flere måter er litt spesiell. Her er kortversjonen:  På nettstedet "Din Side" skrev journalist Jon Erland Madsen (ansatt i Aller Internett) en artikkel om folk i England som gjør verdifulle arkeologiske funn ved hjelp av metalldetektor. "Kan du finne dette?" var tittelen på saken. I et kommentarfelt under artikkelen ble det åpnet for innspill fra leserne, og her dukket det opp, det innlegget som skulle utvikle seg til en viktig kildevernsak. En person med nicket "Finneren" fortalte at han hadde funnet en eldgammel runestein som han nå hadde liggende i garasjen sin, og som han gjerne kunne tenke seg å selge hvis prisen var god. I et senere innlegg opplyste han at steinen var blitt solgt for 20.000 kroner på nettstedet Ebay.

I henhold til Lov om kulturminner tilhører imidlertid slike oldtidsfunn staten. "Finneren" har derfor begått et lovbrudd. Hedmark politidistrikt innledet etterforskning, og påla Aller Internett å oppgi brukeropplysninger og IP-adresse til "Finneren" slik at de kunne avhøre og eventuelt straffeforfølge ham. Nettstedets redaktør nektet å oppgi slike opplysninger. Saken havnet i retten. Redaktøren nektet fortsatt å gi opplysninger, og henviste til Straffeprosesslovens § 125 som kan frita pressefolk for vitneplikt i kildevernsaker. Både tingretten og lagmannsretten gav politiet medhold og stadfestet kravet om å identifisere kilden. Men Høyesterett kom altså til en annen konklusjon. Landets øverste domstol gav i dag journalist og redaktør medhold i at de var berettiget til å beskytte "Finnerens" identitet. 

Jeg vil kort fremheve to interessante poenger i Høyesteretts premisser. For det første: Det er fra før klart at leserinnlegg i en papiravis omfattes av kildevernet. Men hva med en nettdebatt som ikke er forhåndsredigert? Kan redaktøren da - i etterkant - stille seg fram og etablere et kildevern for den opprinnelige ytreren? Kan redaktøren så og si overta straffeansvaret for en ytring som ikke ble forhåndsvurdert? "Din Side" praktiserer såkalt samtidsredigering. Det betyr at redaksjonen mottar beskjed i det øyeblikk et innlegg på debattsiden legges ut. Redaksjonen vil da umiddelbart kunne kontrollere innleggets innhold og form, og eventuelt fjerne uønskede ytringer. Jeg oppfatter at Høyesterett sidestiller denne type nettdebatt med papiravisenes leserinnlegg, og at innlegg i nettdebatten på samme måte er omfattet av kildevernet etter Straffeprosessloven.

For det andre: Lagmannsretten påla redaktøren vitneplikt fordi det vil bli feil at borgere får bekjentgjøre sine lovbrudd på Internett for å tjene penger, og deretter får lov til å gjemme seg bak en anonymitetsrett. Det er lett å ha sympati med en slik refleksjon. Høyesterett snur imidlertid perspektivet og sier at det er ikke anonymitetsretten som er tema her. Det er pressens kildevern. Den sentrale samfunnsinteressen som kildevernet skal beskytte, er pressens nyhetsformidling. Hvis pressefolk pålegges vitneplikt om sine kilder, vil dette få en "chilling effect" som medfører at viktige kilder forsvinner, og informasjon av samfunnsmessig betydning vil aldri komme fram.

Slik understrekker Høyesterett den store betydning som pressens kildevern har.