onsdag 24. november 2010

Makt og medier i Volda

Nok en gang har journaliststudentene i Volda skapt en ”snakkis” i lokalsamfunnet. Denne gangen har de også pådratt seg sterk kritikk, både fra lokalmiljøet og fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.


En gruppe journaliststudenter satte seg fore å avdekke ”makten” i Volda. Finnes den innenfor eller utenfor politikken? Hvilke miljøer og institusjoner er det som får sin vilje gjennom? Hvilke strukturer og konstellasjoner – formelle og uformelle – er det som har størst innflytelse i lokalsamfunnet? Og ikke minst: Hvilke enkeltpersoner er egentlig Voldas mektigste?

Studentene intervjuet 40 utvalgte kilder: 18 ledere i privat sektor (næringsliv og grunneiere), 11 ledere i offentlig sektor og 11 ledere for politiske og frivillige organisasjoner. Samtalene med disse kildene var bakgrunnsintervjuer der kildene under forutsetning om anonymitet skulle få snakke fritt og åpent om sin oppfatning av maktutøvelse i Volda, hvor makten sitter og hvem som har størst innflytelse. I tillegg har studentene brukt andre åpne kilder.

Resultatet ble en liste over Volda ti mektigste personer, behørig rangert og avdekket fra tiendeplass til førsteplass. Saken ble presentert i alle øvingsmediene: i Næravisa, i Radio Volda, i Nærsynet og på Nærnett.

Samtlige personer på listen er presentert og omtalt, og de får selv komme til orde. Omtalen av dem er til dels basert på utsagn og karakteristikker fra de anonyme kildene. Å bruke anonyme kilder på den måten er en skummel journalistisk øvelse.

Når man innhenter informasjon fra anonyme kilder er det god skikk å skille mellom faktaopplysninger og meningsytringer. Når en anonym kilde gir journalisten opplysninger om et eller annet faktisk forhold, så er det mulig å etterprøve dette og sjekke med andre kilder om opplysningene stemmer. Det er også mulig for den som rammes å ta til motmæle og forsvare seg. Men når en anonym kilde fremsetter karakteristikker og meninger om en person, så lar ikke dette seg etterprøve og kontrollere. Det er også umulig å forsvare seg mot slikt. Personen som rammes blir angrepet av stemmer fra mørket, han vet ikke hvor de kommer fra, og det er umulig å argumentere saklig mot nedsettende personkarakteristikker fra ukjente motstandere.

Det er uheldig når navngitte personer omtales som ”en smilende klapperslange” og ”en værhane” i sitater fra anonyme kilder.

Arbeidet som journaliststudentene har gjort har stor verdi for Volda-samfunnet. Undersøkelsene har gitt overraskende resultater og ny innsikt i hvor makten egentlig sitter. Den reelle makten er ikke alltid identisk med den formelle makten. Mye makt er personavhengig, og den utøves utenfor de demokratiske fora og uten innsyn.

Spørsmål som bør drøftes under evalueringen av studentenes arbeid er blant annet:

• Var det nødvendig å love anonymitet til de mange kildene? Hvor mye informasjon ville gått tapt, i forhold til gevinsten av åpne kilder?

• Når det gjelder kontroversielle utsagn og karakterstikker: Kunne man ringt opp igjen og spurt om kilden ville stå fram med sitt utsagn før man publiserte utsagnet?

• Hvis kilden svarte nei: Burde man droppet de mest kontroversielle karakteristikkene? Jeg tror hele saken i så fall ville blitt styrket.

tirsdag 16. november 2010

Kildevern også for lovbrytere

Skal en lovbryter nyte godt av pressens kildevern, med den følge at politiet ikke finner ut hvem lovbryteren er? Svaret er ja.

Pressens kildevern skiller ikke mellom verdige og uverdige kilder. Det omfatter alle, uavhengig av kildens motiver, moralske standard eller strafferettslige status.

I dag har Høyesterett gitt sin tilslutning til et slikt syn, i en sak som riktignok på flere måter er litt spesiell. Her er kortversjonen:  På nettstedet "Din Side" skrev journalist Jon Erland Madsen (ansatt i Aller Internett) en artikkel om folk i England som gjør verdifulle arkeologiske funn ved hjelp av metalldetektor. "Kan du finne dette?" var tittelen på saken. I et kommentarfelt under artikkelen ble det åpnet for innspill fra leserne, og her dukket det opp, det innlegget som skulle utvikle seg til en viktig kildevernsak. En person med nicket "Finneren" fortalte at han hadde funnet en eldgammel runestein som han nå hadde liggende i garasjen sin, og som han gjerne kunne tenke seg å selge hvis prisen var god. I et senere innlegg opplyste han at steinen var blitt solgt for 20.000 kroner på nettstedet Ebay.

I henhold til Lov om kulturminner tilhører imidlertid slike oldtidsfunn staten. "Finneren" har derfor begått et lovbrudd. Hedmark politidistrikt innledet etterforskning, og påla Aller Internett å oppgi brukeropplysninger og IP-adresse til "Finneren" slik at de kunne avhøre og eventuelt straffeforfølge ham. Nettstedets redaktør nektet å oppgi slike opplysninger. Saken havnet i retten. Redaktøren nektet fortsatt å gi opplysninger, og henviste til Straffeprosesslovens § 125 som kan frita pressefolk for vitneplikt i kildevernsaker. Både tingretten og lagmannsretten gav politiet medhold og stadfestet kravet om å identifisere kilden. Men Høyesterett kom altså til en annen konklusjon. Landets øverste domstol gav i dag journalist og redaktør medhold i at de var berettiget til å beskytte "Finnerens" identitet. 

Jeg vil kort fremheve to interessante poenger i Høyesteretts premisser. For det første: Det er fra før klart at leserinnlegg i en papiravis omfattes av kildevernet. Men hva med en nettdebatt som ikke er forhåndsredigert? Kan redaktøren da - i etterkant - stille seg fram og etablere et kildevern for den opprinnelige ytreren? Kan redaktøren så og si overta straffeansvaret for en ytring som ikke ble forhåndsvurdert? "Din Side" praktiserer såkalt samtidsredigering. Det betyr at redaksjonen mottar beskjed i det øyeblikk et innlegg på debattsiden legges ut. Redaksjonen vil da umiddelbart kunne kontrollere innleggets innhold og form, og eventuelt fjerne uønskede ytringer. Jeg oppfatter at Høyesterett sidestiller denne type nettdebatt med papiravisenes leserinnlegg, og at innlegg i nettdebatten på samme måte er omfattet av kildevernet etter Straffeprosessloven.

For det andre: Lagmannsretten påla redaktøren vitneplikt fordi det vil bli feil at borgere får bekjentgjøre sine lovbrudd på Internett for å tjene penger, og deretter får lov til å gjemme seg bak en anonymitetsrett. Det er lett å ha sympati med en slik refleksjon. Høyesterett snur imidlertid perspektivet og sier at det er ikke anonymitetsretten som er tema her. Det er pressens kildevern. Den sentrale samfunnsinteressen som kildevernet skal beskytte, er pressens nyhetsformidling. Hvis pressefolk pålegges vitneplikt om sine kilder, vil dette få en "chilling effect" som medfører at viktige kilder forsvinner, og informasjon av samfunnsmessig betydning vil aldri komme fram.

Slik understrekker Høyesterett den store betydning som pressens kildevern har.
  

lørdag 13. november 2010

Studentene graver


I dette huset i Herøy bor 16 utenlandske gjestearbeidere.
De betaler tilsammen vel 57.000 kr i måneden i husleie.
Jeg må si jeg er litt stolt av Volda-studentene denne uka. Høstens praksisperiode går mot slutten, og resultatene av diverse graveprosjekter begynner å vise seg. En gruppe studenter har sett nærmere på gjestearbeider-bransjen på Sunnmøre. Bare i Herøy kommune på ytre Sunnmøre er det for tiden 600 gjestearbeidere. De arbeider for det meste i fiskeindustrien. 

 * Opus Balticum er et firma som leier ut arbeidskraft. I fjor leide de ut 400 utenlandske arbeidere til norske bedrifter. Bedriften tjener i gjennomsnitt 236 000 kr i året for hver utenlandske arbeider de leier ut. Av dette blir bare 103 000 kr utbetalt til arbeiderne.
 * I tillegg får arbeiderne dekket kost, losji og hjemreise. Men hvem er det som innkasserer husleien? Jo, det er Opus Nor, som er morselskap til Opus Balticum og som har samme leder. I et toetasjes hus i Herøy er 16 arbeidere innkvartert. Hver av dem trekkes 3.600 kr. i måneden i husleie. Samlet inntekt på dette huset er altså vel 57.000 kr i måneden.    

Det er ikke så lett å få ut opplysninger, det vil si konkrete tall og fakta, om denne virksomheten. De ansvarlige bedriftslederne er ikke akkurat åpne om dette. Derfor er det viktig å finne skriftlige kilder som kan gi håndfaste og dokumenterte fakta, og som kan legges på bordet i intervjuer med de ansvarlige. 

Sakene er presentert i Næravisa (papir), i Radio Volda, i Nærsynet - og alt er selvsagt samlet på Nærnett. Sjekk ut nettsidene her.

Det er artig å se journaliststudentene jobbe med komplisert, kritisk og krevende undersøkende journalistikk. Og kommende uke skal makta i Volda avdekkes.

torsdag 4. november 2010

"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.