Forskernes frykt for journalister

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Romøren og konstruktivismen

I medievitenskapelig teori går det et skille mellom dem som ser på nyheter som representasjon og dem som ser på nyheter som konstruksjon. De første hevder at nyhetene mer eller mindre fremstiller (re-presenterer) virkeligheten, de andre hevder at nyheter er konstruerte medieprodukter, de er kun et resultat av medienes egne formater, sjangerkrav og produksjonsrutiner. Jeg har hittil ikke hatt så stor sans for konstruktivismen. Men jeg innser nå at jeg har tatt feil. De siste ukers sportsjournalistikk formidler en virkelighet som ikke hadde eksistert hvis det ikke var for - ja, nettopp sportsjournalistikken. Først var det Petter Northug. Du husker han som i flere timer ikke ville snakke med journalistene, enda journalistene forventet det. Når journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål, så fikk vi endeløse reportasjer om at journalistene ikke fikk stilt sine spørsmål. Dette pågikk helt til journalistene fikk stilt sine spørsmål (som forøvrig var de samme to som de alltid stiller). Lærte vi noe nytt om verden der ute gjennom dette? Om langrenn f eks? Eller var vi vitne til en medieskapt nyhet? En ren konstruksjon? Vi lærte vel først og fremst noe om sportsjournalistene, at de kan være tøffe når det virkelig gjelder, og at de kan stå sammen. Og dessuten lærte vi at sport egentlig handler om media. Så var det disse gutta som hoppet i Holmenkollen når de ikke skulle. Det vil si - "de" (de var vel 12 stk) forsvant ganske fort; vi trenger èn, vi trenger et ansikt, en skjebne, en skurk, vi trenger Bjørn Einar Romøren. Skihopperen Anette Sagen fikk æren av å gjøre det offisielle førstehoppet i nye Kollen - direkte på tv og med publikum og jubel og glede i bakken. - Jeg tenker at... uansett måtte vel noen ha kjørt ned bakken på forhånd, før dette store tv-showet, og liksom sjekka at alt er i orden? Har det ikke alltid vært prøvehoppere? Må ikke noen teste farten slik at den første offisielle hopperen får tildelt riktig avsats oppe i tårnet? Romøren & Co gjorde sine hopp i skumringen en stille kveldsstund. Jeg vil anta at de hopper på ski nærmest hver dag, de er jo våre fremste hoppere, og nå stod altså den nye Kollenbakken der, snø var der også. Ulykken var at media var til stede. Det forhold at Romøren ble fanget på tv, gjorde det mulig å etablere dette hoppet som en trussel mot tv-showet neste dag. Hadde ikke tv-kameraet vært der, så hadde det ikke vært noen sak. Sportsjournalistene kunne jo gjort noe annet denne kvelden - de kunne f eks arbeidet med slutt-tabellen for årets eliteserie som snart begynner, det er jo en annen viktig rapportering fra virkeligheten. Da hadde ikke Romøren-saken eksistert. Petter Northug måtte til slutt legge seg flat - for våre sportsjournalister. Du kan ikke i lengden trosse dem. Bjørn Einar Romøren ble denne ukas hat-objekt nr 1 i Norge fordi han hoppet på feil tidspunkt. Men heldigvis: til slutt stilte også han opp for sportsjournalistene og - ja, la seg flat (sorry, den monotone og noe flate ordbruken skyldes et forsøk på å re-presentere journalistikken). Dette handler ikke om langrenn eller skihopp. Det handler heller ikke om dårlig oppdragelse fra foreldrenes side (som sportsjournalister hevdet i Northug-saken) eller om kjønnskamp og likestilling (som jo er et seriøsitets-styrkende valg av framing i Romøren-saken). Det handler om pressen. Sporten eksisterer for medienes skyld. Den er råstoff, den er et middel, den skal være melodrama - og hvis den ikke er det, så lager vi det. Konstruktivisme? Ja. Northug kom i skade for å krenke sportsjournalistene. Men Romøren - han krenket vel Anette Sagen? Neida, hun tar hele saken pent, og hun har for alltid æren av å ha gjort det første offisielle hoppet i nye Kollen. Unge Romøren krenket sportsjournalistene han også. Bare i det lyset kan vi forklare den tøffe offentlige rettergangen og den strenge straffen.