Heksejakt i NRK?

(Foredrag for Kringkastingsrådet 18.oktober 2012. Teksten er bearbeidede notater, og har derfor til tider et litt muntlig preg.)

Tema jeg har fått tildelt er ”Hvem-må-gå-journalistikken”, ”Heksejakt-journalistikken” eller ”Syndebukk»-journalistikken” som noen sier. Og vi skal altså tilbake til 13.august i år, og fremleggelsen av Gjørv-kommisjonens rapport.

Jeg kunne gjerne tenke meg å komme med konklusjonen først: Da Gjørv-kommisjonen kom med sin meget sterke kritikk av politiet og av sentrale myndigheter, var det naturlig og riktig at nyhetsmedia reiser spørsmålet om noen statsråder, politiledere eller andre ledere vil trekke seg - eller noen bør gå. Det er litt vanskeligere å forstå at spørsmålet må stilles så mange ganger, at det gjentas og gjentas, også etter at vi vet svaret, og når vi alle vet at svaret på nye gjentakelser av spørsmålet vil bli det samme, – da blir det fort en litt masete og forutsigbar demonstrasjon av egen tøffhet mer enn kritisk journalistikk med substans.

Jeg vil bruke mine minutter her til følgende:

·         Først noen generelle tanker om den såkalte syndebukk-journalistikken.

·         Deretter et kjapt blikk på de seks programmene som jeg ble bedt om å se spesielt på.

·         Til slutt en vurdering, særlig fra to perspektiver: Medienes kritiske samfunnsrolle, og hensynet til de som blir utsatt for denne journalistikken.  

1.

Det anerkjente tidsskriftet «The Economist» hadde i 2008 en redaksjonell artikkel med tittelen ”Heads must Roll”. «Hoder må rulle». Dette var en litt selvkritisk artikkel på vegne av mediene. Det ble hevdet at vestlig kultur er i ferd med å bli dominert av denne trangen til å anklage og klandre, og at mediene - som gjerne vil helle bensin på bålet – bærer et stort ansvar for dette. «Nyhetsmediene tilbyr den enkle fortellingen og den enkle og forlokkende løsning: Gi dem sparken, gi dem straff, og hudflett synderne». Slik skaper man et falskt håp om at det finnes en enkel løsning på kompliserte problemer og spørsmål. Skrev The Economist.

Dette bare for å minne om at debatten om såkalt «Heksejakt-journalistikk» slett ikke er noen typisk norsk debatt. Den foregår i en rekke land, og fenomenet er diskutert både innenfor og utenfor mediemiljøene. 

Hvorfor har dette spørsmålet Hvem må gå? så stor tiltrekningskraft på journalister? Hvorfor har det så står nyhetskraft, så stor nyhetsverdi ifølge alle ledende nyhetsredaksjoner, at det til tider overskygger andre og viktigere spørsmål?

Det finnes forklaringer på dette.

For det første: Vi har denne dagen fått Gjørv-kommisjonens rapport, denne blir referert, grundig og godt både i NRK og andre steder. Men det er slik i moderne journalistikk at man er ikke fornøyd med å referere. Man vil ta saken videre som det heter. Man tenker mulige konsekvenser, følger. Hva vil skje nå? Hva kan komme til å skje. Aktualitet dreier seg jo om det som skjer i dag, men aller mest om det som skjer i morgen.   

Den viktigste oppfølgingen etter Gjørv-kommisjonen er selvsagt om svakhetene som er påpekt i beredskap og i kultur i politiet og i statsapparatet blir rettet. Journalister og redaktører vil være enig i det, dette er det viktigste. Likevel er det altså et annet spørsmål som presser seg fram i nyhets- og aktualitetssendinger: Bør noen gå? Vil noen få sparken? Vil en statsråd gå av? – Det er jo dette som er det spektakulære i saken – og det blir da…

…Punkt 2: Det er dette som gir drama og spenning i saken. Og det er jo nyheter avhengig av, ikke minst fjernsynsnyheter. En byråkratisk prosess er vanskelig å lage godt fjernsyn av. Men en statsråds avgang er det lett å lage godt fjernsyn av – og dermed på en måte ønskelig fra nyhetsprodusentens side. At en statsråd går av er en bedre nyhet enn at et departement gjør et vedtak.  

For det tredje: ”Hvem-må-gå”-vinkelen handler om mennesker, og det er nyhetsmessig bra. Da kan det stilles spørsmål om følelser, man kan være mer nærgående. Det hele får et snev av skandale over seg, og er en pirrende journalistisk vinkel.

For det fjerde: En slik innfallsvinkel styrker redaksjonens image som kritisk og pågående. Man skal jo konfrontere maktmenneskene, det er jo kjernen i det journalistiske oppdraget, og ved å spørre statsråder om de ikke nå bør trekke seg nå demonstrerer vi at vi ivaretar denne rollen.

For det femte: Hvem-må-gå-spørsmålet impliserer denne spennende uforutsigbarheten som er så verdifull for nyhetsmediene: hvordan vil dette gå, hvordan vil det ende? Følg med, følg med… Det sikrer saken et liv over flere dager, den vil rulle og gå, vi kan følge opp i morgen – og det blir en føljetong. Saken er uavklart, kanskje skjer det noe snart, - kjære publikum: dette er spennende, følg med, følg med.

For det sjette: Det er et lettfattelig perspektiv, som er enkelt for folk å ta stilling til. Det vil bli snakket om (så du Dagsrevyen i går, hva mener du?), det generere innlegg i kommentarfeltene på nett, vi klarer å engasjere leseren, la dem delta i debatten, og vi får fart på nettdebatten vår.   – Vi kan til og med lage en rask og enkel spørreundersøkelse om dette (synes du statsministeren må gå?), og får dermed nytt nyhetsstoff og kan holde saken levende lenger. NRK gjorde jo nettopp dette.

Og til slutt – det blir vel for det sjuende: Vi har nyere norsk medieforskning som viser at konkurransen mellom ulike nyhetsredaksjoner om å være i forkant av større fellessaker, om være den som eier og fører sakene, er større enn folk flest trolig er klar over.

Gjørv-rapporten var jo en såkalt fellessak. Alle hadde nyheten samtidig. Ingenting eksklusivt her. Konkurransemessig er det da èn ting som gjelder: å ligge i tet i å drive saken fremover. Å være den som driver saken fremover.

Det er jo slik man viser at man er viktig! Viser at det er her hos oss det skjer, det er her de viktige ting sies. – Og det verste for de store redaksjonene, som f eks Dagsrevyen, er å komme bakpå.  ( – Dette bidrar jo også til den velkjente saueflokk-mentaliteten i mediene. Alle gjør det samme.)

Hvis en statsråd eller leder bekjentgjør sin avgang hos oss, så regnes det som en stor seier i yrkeskollegiet. Hvis det bekjentgjøres hos konkurrenten, så er det et nederlag.

(Tendensen til saueflokk. Hvis ett medium klarer å skape en dagsorden-sak, henger de andre store mediene seg på. Ingen vil gi inntrykk av å henge etter – og derfor blir dette en såkalt fellessak der nyhetsmediene i stor grad går i takt.)

 

Man søker altså å tilføre drama til sakene. Nyheter er slett ikke bare en slags avspeiling av virkeligheten, men det er noe som mediene selv er med på å skape. De blir selv en aktør i nyhetsbildet.

Et lite eksempel fra det materialet vi nå skal se på: Knut Arild Hareide, leder for Stortingets 22.juli-komite, blir denne aktuelle dagen, 13.august, spurt av flere journalister om…ja, om ikke noen nå bør gå etter Gjørv-kommisjonens rapport. Jeg har hørt og sett flere av de intervjuene. Hareide drar litt på svaret. Han sier at det viktige nå er at ledere tar ansvar og jobber mer systematisk med sikkerhet. - Ja men, spør journalisten, kan ikke det i sin ytterste konsekvens føre til at noen må gå?  – Jo, sier Hareide, det vil jeg ikke utelukke, men jeg vil ikke begynne der.

Når så Hareide samme kveld stiller i studio under ”Aktuelt” i NRK, sier programleder Ole Torp etter få sekunder: Du har jo sagt i dag at vi ikke kan utelukke at noen må gå.  

Ja, det er jo ikke direkte feil. Men dette er opprinnelig ikke Hareides ord, det er journalistens ord. Det var heller ikke Hareide som tok det opp. Han forsøkte tvert imot å tone det ned. Likevel blir dette inngangen og vinkelen til debatten – og det ser ut som det er Hareide som har sørget for det. Men det er jo redaksjonen.

2.

Vi skal ta et kjapt blikk på de seks programmene som Rådet har valgt ut. Dette er altså Dagsrevyen, Dagsnytt Atten og Aktuelt 13.august og 14.august. Her er noen inntrykk:  

Dagsrevyen 13.august er i sin helhet viet Gjørv-kommisjonens rapport (bortsett fra sportsdelen til slutt da, den rører man jo ikke).  Nyhetssendingens utgangspunkt og røde tråd er kommisjonens kraftige kritikk av politiet og av myndighetene. Dette er en sterk Dagsrevy-sending, veldig poengtert og oversiktlig om Gjørv-rapportens innhold, fremstilt med grafikk og det er godt fjernsyn. Og det er en ryddig: De første 15 minuttene handler om kritikken mot politiet, de neste 15 minuttene handler om kritikken mot politikerne.

11 minutter ut i sendingen – etter at kommisjonens kritikk mot politiet er referert – får vi et langt konfronterende intervju med politidirektør Øystein Mæland, som er i studio. Et flott intervju fra ankerets side, synes jeg, velforberedt og med fokus på motstriden mellom Gjørv-kommisjonen og politiets egen evalueringsrapport. Midt i dette intervjuet får vi et klipp med politimester Sissel Hammer, gjort tidligere på ettermiddagen, der hun blir spurt: På hvilken måte tar du ansvar nå? Og så: Føler du at du har den nødvendige tillit til å fortsette?

Så er vi tilbake til Øystein Mæland i studio, som fra anker Jarle Roheim Håkonsen får spørsmålet: Har Sissel Hammer tillit fortsatt? Mæland sier han vil ikke svare på slike spørsmål i dag - og at dette også gjelder for spørsmål knyttet til hans egen stilling. Han foregriper altså journalistens spørsmål om hans egen stilling. – Og nå kommer en litt underlig intervju-sekvens: Ankeret spør: - Så nå sier du at du åpner opp for at både du og Hammer går av? Han sier jo ikke det! Og svarer at, nei, jeg vil ikke spekulere i det i dag. Neste spørsmål: - Men det kan hende at både du og Hammer går av? Nei, jeg vil ikke gå inn i slike spekulasjoner, sier Mæland, og så ber han om tid til å lese rapporten.  

Det er en litt interessant spørreteknikk. Etter et svar som er både forståelig og klart nok, spør journalisten to ganger til, med ekstremt ledende spørsmålsformuleringer, selv om vi alle vet at han vil ikke få noe annet svar.  

Et kvarters tid ut i sendingen vendes blikket mot politikerne som ikke klarte verken å stenge Grubbegata eller beskytte ungdommene på Utøya. Etter to minutter sies det at kritikken rammer statsminister Jens Stoltenberg med stor styrke, ”men han er ikke innstilt på at det skal få konsekvenser verken for ham selv eller for ansvarlige statsråder.” - Vi får klipp fra statsministeres pressekonferanser tidligere på dagen, der han får spørsmål om statsråders avgang – og så stiller Stoltenberg selv i studio. Det snakkes en god stund om rapportens kritikk – og så får Stoltenberg spørsmålet: Kan du utelukke at det er noen som må gå som følge av dette?  - Jeg vil ikke spekulere i det i dag, sier Stoltenberg. Og så er det takk til Stoltenberg, spørsmålet stilles bare èn gang. Det er jo fint.

Dette er ellers en innholdsrik Dagsrevy med mange ulike kilder og intervjuobjekter. Det er ingen som krever noens avgang. Noen får direkte spørsmål om det, men vil ikke svare bekreftende. Til slutt i sendingen får vi en samtale mellom anker Jarle Roheim Håkonsen og kommentator Knut Magnus Berge. Her kommer det nærmest et hjertesukk fra ankermann Håkonsen: Det er jo ingen som ber regjeringen gå av i dag. Hvordan kan den fortsette å sitte? Berge svarer at kritikken fra Gjørv-kommisjonen er av en slik styrke at den kunne felt en regjering, men at det ikke kommer til å skje.

Dagsnytt Atten 13.august er i sin helhet viet Gjørv-kommisjonens rapport. Det er en meget innholdsrik sending. Her er mange gjester, og sentrale aktører i saken er til stede. De fleste får spørsmål om noen bør gå, enkelte får spørsmål om de selv kommer til å gå av. I løpet av sendingen er dette spørsmålet framme 7-8 ganger.

Men jeg vil likevel ikke si at det er dominerende i sendingen. Det dveles ikke ved dette. Man er innom mange temaer og problemstillinger, og hva som ligger i å ”ta ansvar” blir naturlig nok sentralt i flere av innslagene. – Det er i hvert fall ikke noe rop om hoderulling i denne sendingen, heller ikke fra det faste korpset av kommentatorer som selvsagt er innom. 

Aktuelt 13.august: Det mest slående er hvor likt dette programmet er på Dagsnytt 18. Første gjest er Alexandra Bech Gjørv, i begge programmer. Varer ca ti min, i begge programmer. Deretter kommer statsråder, Faremo og Aasrud, i begge programmer. Og videre: Øystein Mæland, Arne Johannesen og Trond Blattmann, i begge programmer.

Etter hvert blir det en liten forskjell ved at det her kjøres det noe hardere på spørsmålet om ikke noen bør gå. Det skjer fra ca 15 min og utover. Blant annet overfor Grete Faremo. Hun får spørsmål om noen politisjefer må gå – sju ganger. Med små vridninger i spørsmålet.

Ole Torp spør også Øystein Mæland flere ganger og på ulike måter om han vurderer å trekke seg. Og han spør Knut Arild Hareide om noen bør trekke seg – i sitt spørsmål nr 2, 3 og 4. Spørsmålet kommer opp også i intervjuene med Erna Solberg, Jens Stoltenberg – og til slutt med kommentator Kyrre Nakkim.  

Samme spørsmål får også advokat Mette Yvonne Larsen – og endelig er det èn som sier direkte og rett ut at flere politiledere bør trekke seg. Hun er den eneste av aktørene i disse programmene som sier dette.

Ole Torp har et sterkt fokus på om ikke noen nå bør gå. Langt mer enn vi så i Dagsnytt 18.

Nå kan vi fort gjøre programmet urett, fordi det inneholder jo ikke bare dette. Her er varierte spørsmål, varierte temaer, blant annet en interessant og intens replikkveksling mellom Trond Blattmann og Arne Johannesen. Men jeg opplever likevel at her er en terping på – og at programleder hele tiden styrer mot - dette Hvem-må-gå-spørsmålet.  

Dagsrevyen 14.august: Første del, om lag 15 minutter, er viet til Gjørv-kommisjonen. Også denne dagen er det politiet og politilederne som er i fokus.

Hovedsaken er at politidirektør Øystein Mæland dagen før har gitt feile opplysninger. Han sa at Sønderland-utvalget ikke hadde hatt tilgang til GPS-data om politibilers bevegelse 22.juli, noe de visstnok likevel hadde. Igjen et – synes jeg – meget godt Dagsrevy-innslag, tydelig og pedagogisk og med sterk og klar dokumentasjon. Mæland møter også i dag i studio, og intervjuet avsluttes med spørsmålene: Hvordan stiller dette deg? Synes du dette svekker deg i din rolle?

Sak nr 2 er en reportasje fra politimester Sissel Hammers kontor på Hønefoss. Hun har fått blomster og støtteerklæringer fra lokalbefolkningen. Også dette intervjuet avsluttes med: Får dette konsekvenser for deg? En tillitsvalgt forteller at de ansatte støtter politimesteren.

Her er videre et interessant og viktig innslag om alle de involverte lederne som allerede er sluttet, og som i dag ikke vil la seg intervjue  

Dagsrevyen inneholder en debatt mellom Stoltenberg og Siv Jensen. Her sier Stoltenberg at det kan hende man vil skifte ledere. Det griper programleder fatt i, og spør igjen om det betyr at politiledere må gå. Til Siv Jensen stiller programleder spørsmålet: VG krever at statsministeren må gå, men det mener ikke dere?  

Til slutt i sendingen kommer kommentator Knut Magnus Berge i studio, og får spørsmål fra Ingvild Bryn: Hvilke konsekvenser får dette for Øystein Mæland? – Det er for tidlig å svare på, sier kommentatoren. Denne samtalen må vi gå ut fra er planlagt på forhånd. Igjen ser vi at det er spørsmålet som er viktig, det er spørsmålet man vil ha fram, nok en gang. For svaret har jo ikke så mye informasjonsverdi.   

Dagsnytt Atten 14.august:  To tredjedeler av sendingen – 40 min - er viet Gjørv-rapporten og etterdønningene etter denne.

Dette er altså dagen da VG på sin forside krever statsministerens avgang. Og Dagsnytt 18 henger seg på dette. Første headline er nettopp: ”Statsministeren bør gå, mener VG”.

I studio er et sterkt felt av politikere: Stoltenberg, Siv Jensen, Knut Arild Hareide og Erna Solberg.

Det er jo klart at statsministeren ikike kommer til å gå av, det vet vi fra før. Programlederens første spørsmål til samtlige politikere i studio, både Solberg, Jensen og Hareide, er likevel: Bør statsministeren gå? De svarer – i dag som i går - verken ja eller nei, men det er klart at de ikke ser for seg statsministerens avgang nå. De snakker stort sett om andre ting, hva regjeringen og andre maktsentra nå bør gjøre. Hareide antyder også at kanskje hadde ikke beredskapen 22.juli vært så veldig annerledes med en annen regjering – og dermed blir dette 17 minutter lange innslaget egentlig en interessant og relevant samtale mellom fire sentrale politikerne.

Så kommer Hanne Skartveit, som har skrevet lederartikkelen i VG. Hun får begrunne hvorfor hun mener Stoltenberg bør gå. En annen aviskommentator er også til stede. Dette innslaget blir stort sett en bekreftelse på at pressefolk er forferdelig opptatt av hverandre. Det hele blir bare en gjentakelse. Intet nytt som ikke har vært sagt før. Men Dagsnytt 18 synes altså det er uhyre interessant og viktig at kollega VG krever statsministerens avgang, selv om alle vet at det ikke vil skje.

I neste innslag kommer en helt annen type debatt-deltakere. Endelig. To akademikere, professorer i filosofi og statsvitenskap – og bedriftsleder Johan H. Andresen. Og det hele får et løft. Vi får nye, vettuge og overraskende perspektiver. Kloke refleksjoner bl.a. om at kanskje nettopp den lederen som har gjort feil, vil være den aller beste lederen i arbeidet med å rette opp feilen. - Man blir liksom litt glad og varm om hjertet når NRK klarer å finne nye debattdeltakere og utvide den faste kretsen en smule.  

Aktuelt 14.august: Her kommer de samme debattantene som et par timer tidligere var i Dagsnytt Atten. Akkurat som dagen før. Her kommer Siv Jensen, og her kommer Hanne Skartveit. For å si det samme som de nettopp har sagt i Dagsnytt Atten. – De sier faktisk stort sett det samme!

Inngangen er meningsmålingen som NRK har fått utført denne dagen. Som jo handler om: Bør statsministeren gå? 72% mener at statsministeren bør bli sittende. – Jeg vet ikke om det er en skuffelse for NRKs redaksjon. (Litt pussig at ikke dette blir nevnt på Dagsrevyen, når man først har gjennomført en egen meningsmåling om et spørsmål man mener er nyhetsmessig viktig...) Men til gjengjeld har nå VG heldigvis gått ut og ment på lederplass at Stoltenberg må gå. Det premieres jo med invitasjon til flere programmer i NRK denne kvelden.  

Når det siste blir så viktig for NRK, så er det jo fordi endelig er det noen som sier rett ut det som man hele tiden håpet at noen skulle si, fordi det er den beste nyhetsvinkelen: At statsministeren må gå. Man får en knagg å henge denne vinkelen på.

I tillegg deltar Martin Kolberg og Arne Strand i denne dagens Aktuelt-sending. Vi forventer jo ikke akkurat noe uventet når de to kommer. Tema: De to forklarer hvorfor Stoltenberg ikke går av nå.  - En regjering går ikke av på grunn av kritikk i en rapport», sier Arne Strand. – Heller ikke når VG krever det? Spør Ole Torp. Riktignok med et smil… altså ikke helt alvorlig ment. Men denne VG-lederen er tydeligvis veldig viktig for NRK denne dagen. Den styrker dramaturgien i saken, for å si det sånn. 

3

Samfunnsrollen

Det er sentralt i den alminnelige oppfatning av medienes samfunnsrolle og samfunnsoppgave at nyhetsmediene skal være et kritisk korrektiv til myndigheter og maktsentra i samfunnet. Dette innebærer å avdekke kritikkverdige forhold, og å følge med på om de blir rettet opp.

Det helt overordnede formålet med dette er det gode samfunn. Et bedre samfunn. Man bedriver journalistikk for å i siste instans gjøre verden bedre. Det ligger jo alltid til grunn for ethvert snakk om en profesjons samfunnsrolle.

I dette tilfellet formidler man kritikk mot politi og regjering for at ting skal bli bedre. Sikkerhet og beredskap, kultur og mentalitet, ledelse og handlekraft. Vi vil ikke ha flere terrorhandlinger. Derfor løfter mediene fram kritikken, debatterer den – og oppfyller dermed sin samfunnsoppgave.

Vil det at noen går av føre til forbedring? Er det konstruktivt? Ja, det kan jo hende. Om dette er det ulike meninger. Men slike meninger bør jo fram. Ved å få dem fram, oppfyller mediene sin samfunnsoppgave.

NRK sliter med å finne noen som mener at statsministeren bør gå, eller at politidirektøren bør gå. Man strever og jobber og spør – men ingen vil si det! Det er da det oppstår en fare for et overfokus på dette spørsmålet. Det er noe som først og fremst foregår inne i journalistenes eget hode. – Og så ender man opp med å stille dette spørsmålet igjen og igjen til dem det gjelder. Føler du at du har tillit? Er du den rette til å gjennomføre disse endringene Er du den rette til å gjenopprette tilliten til politiet? Hva skal man svare på slikt? Vi vet på forhånd hva svaret blir. Det er noe demonstrativt  og nærmest rituelt over disse gjentatte spørsmålene, - de stilles for å vise at journalisten er kritisk, vi tør, vi er tøffe og pågående.  

Og jeg tror det er nettopp dette publikum reagerer på. Dette maset. Fra noen som egentlig ikke

har noe standpunkt, men som vil vise fram sin tøffe og kritiske journalistrolle. Det
forutsigbare rollespillet. For noen egentlig informasjonsverdi har disse spørsmålene ikke. De
gir ingen ny informasjon.

Og når du har spurt to ganger, så blir du ikke nødvendigvis en bedre journalist om du stiller samme spørsmålet to ganger til. Da skal det i så fall være fordi intervjuobjaktet snakker seg bort.

Et annet poeng vedr. samfunnsoppgaven: Forenkling er en viktig journalistisk dyd. Man skal gjøre ting forståelig og lettfattelig for publikum. Men forenkling kan også fort true kvaliteten på informasjonen.

”Jeg tar ansvar” er et slagordpreget motto som i sitt innhold kan bety mange forskjellige ting. I denne saken er det nødvendig og flott at mediene går inn i spørsmålet: hva betyr det egentlig å ta ansvar – og hvordan begrunner de som hevder de tar ansvar at det den ene dager betyr å gå av og den andre dagen betyr det å bli sittende? Å presse fremstående politikere og etatsledere litt på dette synes jeg er en del av samfunnsoppgaven.

Samtidig innebærer dette for journalister så tiltrekkende ”Hvem-må-gå”spørsmålet i seg selv en forenkling. Det kan lede oss til å tro at bare noen hoder ruller, så er problemet løst, - når denne lederen tar sinn hatt og går så er vi kvitt denne feilen og den vil aldri skje igjen.

Slik er det jo ikke når det gjelder systemfeil i et komplisert samfunn og i et tungrodd byråkrati.  

Å bekjempe en slik misforståelse burde også være en del av samfunnsoppgaven. Dette er slett ikke fraværende i NRKs sendinger, men det drukner litt i Hvem-bør-gå-spørsmålet. Det er langt viktigere å kartlegge det arbeidet som gjøres for å forbedre systemene. – Er politiets operasjonssentraler bedre bemannet i dag? Hvor mange er på vakt? Hvordan går det med helikopteret? Politiets IKT-system? Hva er status for Grubbegata? – Dette er mer journalistisk krevende spørsmål å gi svar på, men langt viktigere.  

Jeg mener altså langt fra at NRK bør dempe sin kritiske rolle. Tvert imot, den bør heller skjerpes. Det viktige her er at man reflekterer litt over hva en genuin kritisk journalistikk egentlig er. Jeg mener det er noe annet og mer enn å spørre folk om de ikke snart skal gå av.


Hensynet til de involverte

Hensynet til de som rammes av kravet om å gå av, og den personlige belastningen denne journalistikken innebærer for dem – hvor tungt skal det veie?

Noen har sammenlignet dekningen av Gjørv-rapporten med andre kjente heksejakter som norsk presse har stått for de senere år. Og de har det jo vært en del av. Vi minnes medietrykket mot f eks Gerd Liv Valla, Torstein Moland, Åslaug Haga, Manuela Ramin-Osmundsen, ordfører Per Ditlev-Simonsen, - og noen har også nevnt Tore Tønne.

Men vi kan ikke slå alle under en kam. Det er stor forskjell på dem. Noen handler om trivialiteter som blåses opp og blir kjempestore saker, som i tilfellet Åslaug Haga. Andre springer ut av en maktkamp, som for eksempel iValla-saken. Selv om det er fellestrekk med hensyn til mediedrevets dynamikk – som vi har nevnt: medienes egeninteresse av politisk dramatikk, tendensen til saueflokk-mentalitet – så er sakene i sitt innhold svært forskjellige, noe som gjør at også den personlige belastningen må vurderes ulikt.  Det viktige her er at de farlige tilfellene av mediedrev oppstår når mediefokuset er rettet mot en persons integritet og personlige egenskaper, når det tegnes et bilde av en person som et dårlig og umoralsk menneske med lav integritet, et bilde som rammer selvrespekten, et bilde som denne personen ikke kjenner seg igjen i, men som altså etableres i mediene og i offentligheten.

I dette tilfellet var det jo på ingen måte slik.     

Det er særlig to personer som blir utsatt for et hardkjør i de programmene vi her har sett på. Det er politidirektør Øystein Mæland og politimester Sissel Hammer. Men jeg synes ikke behandlingen av disse er verre enn det man må kunne forvente og tåle i denne situasjonen. Det er ikke noe angrep på deres karakter, integritet eller personlighet. Det hele dreier seg om hva det betyr å ta ansvar. Derfor er dette meget langt fra en slik personforfølgelse som vi har sett i andre saker.

Jeg biter meg også merke i ett bestemt element i dekningen der man viser bilder fra kontoret til politimester Sissel Hammer, og viser alle blomstene hun har fått. Innslaget forteller om støttet hun har fått fra omgivelsene rundt seg. – Ut fra kunnskap om tidligere saker, kan vi anta at dette lille elementet på Dagsrevyen vil ha stor betydning for Sissel Hammer selv. Noe av det tyngste å bære for den som blir et ”medieoffer” er ofte ensidigheten i dekningen. Den ensporede, enøyde kritikken. Det tegnes et bilde av en person som personen selv ikke kjenner seg igjen i. Den omtalte selv vet at saken har flere sider, han eller hun vet at jeg har også støtte der ute. Men publikum får ikke vite det. Mediene forteller deg ikke, for det vil ødelegge en tydelig historie og en ren og god vinkling. – Derfor var det fint med det lille glimtet.

En forsvarlig kritisk journalistikk er opptatt av ansvarliggjøring, ikke skam og ydmykelse. Denne saken faller klart innenfor det første, og jeg synes derfor at akkurat denne siden av saken er uproblematisk i disse innslagene vi her snakker om.

4

Konklusjon: Min konklusjon blir dessverre ikke et bombastisk og entydig ja eller nei, slik det jo helst bør være i henhold til nyhetsverdenens logikk.   

NRK har på mange måter en god journalistisk dekning av Gjørv-kommisjonens rapport. Her er mange relevante kilder og intervjuobjekter. NRK ivaretar sitt samfunnsoppdrag, formidler tydelig kritikk, og følger opp ved å konfrontere samfunnsledere og makthavere.

Likevel er det journalistisk litt billige ”Hvem-bør-gå”-spørsmålet er etter min mening blitt for dominerende. Det gjelder særlig i programposten ”Aktuelt”, men også til dels i Dagsrevyen. Dagsnytt Atten beveger seg elegant utenom denne kritikken. 

Jeg synes altså de to klagerne som har skrevet brev til Kringkastingsrådet faktisk har et poeng.

x x x x