PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

PFU og terrorsakene

Pressens Faglige Utvalg har trolig aldri før fått så stor medieoppmerksomhet som i dag da utvalget behandlet seks klager på medienes 22.juli-dekning. 

Utvalgets konklusjoner i terror-sakene var som forventet. Her er ingen overraskelser. Det betyr ikke at jeg er enig i alt som utvalget sier. Her er en kort kommentar til PFU-uttalelsene:

VGs bilder fra politiets rekonstruksjon på Utøya var blitt innklaget av flere. Dette er en sak som VG selv har lagt stor prestisje i, noe som i seg selv gjør det vanskelig for pressens eget etikkutvalg å felle avisen. Normalt godtar selvsagt også de største og mektigste redaksjonene å bli felt i PFU, noe som er en forutsetning for hele selvdømmeordningen. Men av og til kommer det en sak som betyr svært mye for en av landets store redaksjoner, der en eventuell fellelse vil innebære en tillitskrise mellom PFU og redaksjonen. Dette var en slik sak. "Vektklubb-saken" var en annen slik sak.

Klagerne fikk altså ikke medhold i denne saken. For min del vil jeg fortsatt mene at publiseringen av bildet der Anders Behring Breivik tar ladegrep og simulerer skyting rett mot avisleseren, ikke burde vært publisert. PFU sier at bildet "må være akseptabelt ut fra et berettiget informasjonsbehov". Jeg har vanskelig for å se at det eksisterer et "berettiget informasjonsbehov" for akkurat dette bildet som er så stort at det overskygger hensynet til ofre, pårørendede og andre berørte. Bilder fra rekonstruksjonen ellers - ok, men ikke dette bildet.

VG fikk også en klage mot seg for å ha identifisert en av etterforskerne i terrorsaken. Politiet i Oslo klaget til PFU over dette, men fikk ikke medhold. Den saken mener jeg er ukomplisert. Det finnes ikke tungtveiende grunner for å hevde at en slik identifisering er brudd på god presseskikk.

Dagsavisen og Stavanger Aftenblad ble begge felt for å ha vist bilde av en død kvinne på forsiden av papiravisen 23.juli. Fellelsen er en naturlig konklusjon i lys av PFUs tidligere linje med hensyn til bilder av døde personer - og det er en god konklusjon etter min mening. Bilder av gjenkjennelige døde personer på et åsted er et overgrep og en krenkelse - og på dette punkt er denne saken intet unntak. Jeg er her uenig med Gunnar Bodahl-Johansen som sier til VG i dag at "det er et poeng at grusomhetene vises i sin fulle bredde". Jeg mener man ikke skal vise grusomhetene i sin fulle bredde.

Dagbladet var innklaget til PFU på grunn av det store antall forsider med bilde av Behring Breivik. PFU frikjente avisen for dette. Det er også som forventet. Jeg er selv blant dem som har reagert på de utallige forsidene med bilder av Behring Breivik, dag etter dag. Men som det ble påpekt under PFU-møtet i dag: Å si at 36 bilder er uetisk men 24 er ok, det lar seg selvsagt ikke gjøre. PFU kan ikke trekke opp slike grenser, derfor er det vanskelig å felle Dagbladet. Men dette betyr ikke at volumet er greit. Omfanget, "trøkket" og høyrøstetheten er i seg selv et presseetisk anliggende. Dette kunne gjerne PFU sagt noe om i sin uttalelse.

PFUs uttalelser i terrorsakene kan du lese her.

    

Kildevernet i Danmark, i Norge - og i Bergen

Det vekker oppsikt og debatt i vårt naboland i sør at Extra Bladet med vitende og vilje har blåst en kilde som er lovet anonymitet.

"Ekstra Bladet har i dag valgt at bryde med journalistikkens grundregel, nemlig vores kildebeskyttelse", skrev avisen selv for noen dager siden. Saken handler om at en såkalt spindoktor - en rådgiver til en tidligere statsråd - ville lekke private skatteopplysninger om statsminister Helle Thorning-Schmidt, kort tid etter at statsministeren og hennes mann var blitt frikjent av skatteetaten for anklager om skattefusk. Avisen skriver: "I en så alvorlig sag kan vi ikke længere forsvare at beskytte spindoktoren. (...) Kildebeskyttelsen skal jo ikke bruges til at dække over magthaveres magtmisbrug og ulovligheder."

Vel, argumentet kan virke besnærende, men det er desverre korttenkt. Når kildevernet ikke lenger er absolutt, men gjøres avhengig av hvem kilden er, så kan det få alvorlige følger for tilliten til kildevernet. Tipsere og varslere kan ikke lenger være sikker på at de får nyte godt av pressens kildebeskyttelse. Kanskje de ikke er "kvalifisert", kanskje de er for mektige, kanskje deres motiver ikke er gode nok? Den relativiseringen av kildevernet som Ekstra Bladet har gjort, kan fort få uheldige konsekvenser for kritisk og avslørende journalistikk i Danmark.

Det finnes et tilfelle i norsk journalistikk som er en viss parallell til denne saken fra Danmark. Det handler om en fotballtrener ved navn Tony Knapp, som var trener for Bergens stolthet, fotballklubben Brann, på 1980-tallet. Her er historien:

Det var interne problemer i fotballklubben, forholdet mellom treneren og styret var ikke helt godt. Og Tony Knapp var en luring - han gikk til avisene BA og Dagbladet og sa: "Styret vil kaste meg. De vil ha meg vekk." Sa Tony Knapp - anonymt. Til Dagbladets journalist sa han dessuten at denne historien får du alene.

Neste dag kom saken på trykk både i Dagbladet og BA - anonymt. Andre aviser følger opp - blant annet Bergens Tidende, som mener å kunne slå fast at historien ikke stemmer. BT lager følgende tittel: "BA BLØFFER". Kilden for denne påstander er ...Tony Knapp! I BT's historie står faktisk Brann-treneren fram med sterk kritikk av BA og Dagbladet for at de kan finne på å skrive noe slikt tull som de gjorde dagen før.         

Nå stiger adrenalinet både i BA og i Dagbladet. De ser hvordan fotballtreneren manipulerer. De føler seg lurt og utnyttet av treneren, utnyttet i et kynisk spill som han driver overfor klubbens styre. Dessuten har de hver for seg et tilleggsmoment å ergre seg over: Dagbladet for at treneren ikke holdt løftet om at de skulle være alene om historien, BA over at de blir hengt ut av sin lokale konkurrent og beskyldt for å bløffe - med sin egen kilde som sannhets­vitne.

Nå skjer det rådslagning i de to avisene. De bestemmer seg for å røpe kilden. De bryter kildevernet.

Da blir det for alvor bråk. En samlet norsk presse reagerer mot BA og Dagbladet. Kildevernet skal ikke brytes, ikke under noen omstendigheter. Uansett hvor mye Tony Knapp fortjener en smekk, så skal ikke kildevernet brytes. Da bryter man nemlig samtidig ned tilliten til norsk presse på dette punkt.

Det kommer resolusjoner og kritikk fra alle kanter. Det blir avholdt debattmøter. Presseforbundet slår kraftig i bordet; Redaktørforeningen "beklager meget sterkt" de to avisenes handlemåte; Norsk Journa­listlag mobiliserer både sin leder, sin generalsekretær og sitt landsstyre for å uttrykke avsky. Spørsmålet om eksklusjoner fra NJ blir nevnt. 

Etter hvert kommer det også uttalelser fra redaksjonsklubbene i de to avisene, der det blir gitt uttrykk for at kildevernet skal ikke brytes. Og endelig kommer også redaktørene i de to avisene ut med noe som kan ligne på beklagelser.

Slik endte den saken. Den er sjelden ved at norske journalister faktisk brøt anonymitetsprinsippet - men den ble også en grundig manifestasjon på at dette skal man bare ikke gjøre. Daværende NJ-leder Sven Egil Omdal uttalte: "Vi lukker igjen denne grinda en gang for alle, slik at ikke noen norske pressefolk igjen kommer på tanken at slike spørsmål kan vurderes fra sak til sak." Og NJ's landsstyre vedtok: "Medlemmer av NJ som opptrer i strid med dette prinsippet vil få sitt medlemsskap vurdert".

Følg meg på Twitter.com/svein3

Sporten og presseetikken

Dagens sportssendinger på TV kan være en flott opplevelse. Bildene av Aksel Lund Svindal på vei ned bratthenget i Kitzbühel er imponerende, vi er tett på, vi ser skiene hans letter litt i svingen og hører skrenselyden når de igjen får feste. Og når Petter Northug setter inn rykket like før mål, hører vi at rytmen i stavtakene hans øker, det samme gjør heiaropene fra publikum som flimrer forbi i bakgrunnen.

Så får vi altså vite at skrenselyden fra alpinbakken er hermetikk. Den er lagt på fra studio under sending. Det samme gjelder Northugs stavtak og publikums jubel. "NRK jukser med lyden" melder Bergens Tidende i et stort oppslag.

Javel. Vi blir ikke så veldig overrasket. Gjør det noe, lissom? Vi reagerer ikke noe særlig, sendingene er jo flotte!

Når et så åpenbart brudd med presseetikkens regelverk blir akseptert av de fleste med et overbærende smil, så er det fordi det gjelder jo sporten. Hadde noe lignende skjedd i en tv-dokumentar eller i en journalistisk reportasje fra et annet saksområde, så ville det vært uhørt og en utillatelig manipulering. På andre journalistiske saksområder følger både NRK og andre redaksjoner bestemmelsen i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.11, som lyder slik:

"Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje."

Strengt tatt handler denne bestemmelsen kun om selve bildene. Manipulering av lydsiden på tv har man faktisk ikke tatt høyde for i Vær Varsom-plakaten. Men prinsippet kan selvsagt ikke være annerledes her.

Sportsjournalistikken er ikke som annen journalistikk. Den er kjennetegnet av en symbiose mellom redaksjoner og kilder. De to parter har felles interesse, som går ut på å formidle en fin opplevelse og øke interessen for kommende sportsbegivenheter. Man deler broderlig det kommersielle potensialet.

I sportsjournalistikken aksepteres den åpenbare patriotismen hos journalistene, "vi" skal vinne. Endog nyhetsankere bekjentgjør smilende sine preferanser. I sportsjournalistikken aksepteres det at intervjuer skal foregå foran reklamevegger, og at sponsoreksponering styrer bildejournalistikken. (Ofte er jo mediene selv sponsor - med ønske om å bli eksponert i media. Relativt lett match :-) I sportsjournalistikken aksepteres det at aktører veksler kjapt mellom å være klubbansatt trener og redaksjonsansatt ekspertkommentator, her aksepteres interessekonflikter og dobbeltroller som man ellers i journalistikken unngår. I sportsjournalistikken er forhåndsomtalen en dominerende sjanger, og nyhetsterskelen er aldri så lav som når det handler om å skape interesse for kommende sendinger. Særlig hvis man har senderettigheter.  

Fordi det gjelder sport, trekker vi på skuldrene av manipulert stoffinnhold i direktesendinger. Nytt er det heller ikke: Mange vil huske NRKs flotte bilder fra vinter-OL på Lillehammer i 1994, der det plutselig dukket opp en rev langs langrennssporet. Seerne fikk ikke vite at bildene av reven var arkivmateriale, hentet fram for å styrke sjarmen og opplevelsen ved OL-sendingene.

Formelt er sportsjournalistikken underlagt det samme etiske regelverk som all annen journalistikk. Reelt har sportsjournalistikken utviklet sine egne regler og konvensjoner. Derfor trekker vi på skuldrene av manipulerte sendinger fra NRK.

La familien være i fred!

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!

"The Violent Hero Model"

Mediedekningen av de siste dagens dramatiske hendelser reiser en rekke presseetiske spørsmål. Hvordan bør pressen nærme seg skadde, pårørende og øyenvitner? Er det riktig å intervjue og eksponere ungdommer i sjokk kort tid etter tragedien? Hvor detaljert skal man skildre de groteske hendelsene, i tekst og bilder? Informasjonsbehovet i folket er stort; det samme er behovet for personvern. Hvordan pressen håndterte dette vil bli diskutert i tiden som kommer.

I øyeblikket diskuteres det om det er riktig at pressen formidler gjerningsmannens ideologi og oppfyller hans ønske om å nå ut med et budskap. Innholdet i Anders Breiviks såkalte manifest og hans selvpresentasjon på nettet har allerede blitt formidlet i utstrakt grad i mediene. Det kan også skje i tilknytning til rettsmøtene.

For terroristen er som kjent ikke drapene og ødeleggelsene det primære, det er publisiteten og oppmerksomheten han er ute etter. Drapene på uskyldige er et virkemiddel. Han ønsker mediedekning.

I et tilfelle som dette kan selvsagt ikke mediene unnlate å formidle gjerningsmannens egen fremstilling av sine motiver og sitt politiske syn. Dette er viktig for å forstå hvordan tragedien kunne skje, og for å forebygge at andre individer i ekstreme miljøer kan utvikle lignende tanker. Derfor bør også rettsbehandlingen – fra fengslingsmøter til hovedforhandlinger – være mest mulig åpen.

Derimot bør de etablerte mediene neppe gjengi alle deler av materialet som terroristen selv har lagt ut på nettet. Dette gjelder selvsagt først og fremst oppskrifter og ”veiledninger” for eventuelle meningsfeller, men det gjelder også de i hans egne øyne ”tøffe” og symbolrike bildene som åpenbart er ment som ikoniske ”heltebilder”.

Slike bilder kjenner vi igjen fra andre terroraksjoner, for eksempel skoleskytingene i Finland for ikke lenge siden. I løpet av mindre enn et år ble Finland rammet av to dramatiske skoleskytinger. I Jokela i november 2007 ble seks skoleelever samt skolens rektor og helsesøster drept før den unge drapsmannen tok sitt eget liv. På en yrkesskole i Kauhajoki i september 2008 rakk en 22 år gammel student å drepe ni medstudenter og en lærer før han rettet våpenet mot seg selv. Medieforskermiljøet ved Universitetet i Tampere har undersøkt mediedekningen av de to tragediene. Rapporten fra dette forskningsprosjeketet har plutselig fått stor relevans i her i Norge.

Det er flere likhetstrekk mellom de to skoleskytingene i Finland. Begge gjerningsmennene var unge menn, begge hadde en historie som mobbeoffer på skolen, og begge var aktive på sosiale medier hvor de la ut materiale som gav uttrykk for deres tanker og holdninger. Begge fremsto som beundrere av den dramatiske skoleskytingen i Columbine i USA i 1999.

I begge tilfeller oppdaget nyhetsredaksjonene raskt at gjerningsmannen på forhånd hadde lagt ut videoer om seg selv på YouTube. Dette materialet er selvsagt interessant for nyhetsmediene. Det er visuelt, og det har dokumentarisk kraft. Men skal man videreformidle dette? Var det ikke nettopp det gjerningsmannen ønsket? Materialet må oppfattes som voldsforherligende og truende, og hovedpersonen regisserer seg selv som ”the violent hero model”. Bidrar mediene til å skape en mytisk figur av gjerningsmannen, som en rollemodell for lignende tragedier i fremtiden? Det er et kanskje paradoks at materialet ble fjernet fra YouTube og andre sosiale nettsteder kort tid etter udåden, mens det ble liggende på nyhetsmedienes nettsider. Samtidig er dette materialet opplysende for debatten rundt årsakene til terrorhandlingene, og således av offentlig interesse.

Men er det så farlig å gjengi slike ting? De aller fleste vil selvsagt ta meget sterk avstand fra gjerningsmannens tanker og se det patetiske i hans selvpresentasjon – men det kan være en eller annen der ute som ikke tar avstand, men i stedet lar seg inspirere av terroristens tanker, ideologi, fremtreden og ”heltebilder”. Så kan man si at de spesielt interesserte uansett vil finne fram til dette materialet på nettet. Det gjør likevel en forskjell å ta det inn i de store etablerte mediene.

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.

Et feminist-etisk perspektiv på presseetikken

Av og til skal man være litt dristig. Jeg har skrevet en artikkel om feministisk etikk i et vitenskapelig tidsskrift.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Materialisten, som er et tverrfaglig referee-basert tidsskrift med en viss forankring ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Tittelen på artikkelen er "Journalisten og den sårbare. Et relasjonsetisk innspill til presseetikken". Jeg prøver å vise hvordan feministisk etisk teori kan styrke presseetikken - på flere og betydningsfulle måter.
Artikkelen ligger på egen side et stykke nede i høyrespalten på bloggen.

Faiza, familien og pressen



Faksimile av VGs forside 10.02.2010

 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.

Årskavalkade PFU

Den årlige statistikken fra Pressens Faglige Utvalg kommer trolig en av de nærmeste dagene. Da får vi vite hvor mange klager som er behandlet, hvor mange klagesaker som har endt med fellelse og hvilke medier som er felt flest ganger.

Her er en alternativ årskavalkade for PFU. Jeg synes jo at de omlag 150 uttalelsene som utvalget leverte i fjor stort sett er kloke og riktige. Stort sett. Men enkelte underlige avgjørelser forekommer.


Årets merkeligste avgjørelse

Bladet Hus og Bolig ble innklaget til PFU etter en reportasje om såkalt ”Geriljabroderi”. Dette er et prosjekt og et håndarbeidsmiljø som lager klassiske, sirlige og vakre korsstingsbroderier med litt uventede og kraftige verbale budskap (”Drit og dra”, ”Hold kjeft” - og verre :-). En av initiativtakerne, Mona Pedersen, ble intervjuet av bladet. Hun fortalte blant annet om en planlagt bok med tittelen ”Geriljabroderi”. Mona Pedersen (ja, jeg kjenner henne) opplyser i sin klage til PFU at journalisten (som i dette tilfellet er identisk med bladets redaktør) umiddelbart etter intervjuet går hen og registrerer domenenavnet ”www.geriljabroderi.no” som sitt eget. Journalisten selv sier det skjedde to dager før. Litt senere utgir journalisten en bok med tittelen ”Geriljabroderi”, på et forlag hun selv eier.

Dobbeltrolle? Vel, ikke ifølge PFU. På sitt møte i mars i år slo utvalget fast at journalisten har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

Jeg forstår ikke PFUs konklusjon i denne saken. Den strider mot alt som pressen ellers hevder om journalistisk integritet.

Problemet er ikke at journalisten utnytter journalistisk materiale på andre måter enn i den avtalte reportasjen. Det gjør journalister ofte, f eks ved å skrive bøker. Problemet er heller ikke at journalisten driver med annen virksomhet i tillegg til sin jobb i bladet. Det må være lov. Problemet er derimot at journalisten driver konkurrerende virksomhet med sin kilde. Journalisten driver privat forretningsvirksomhet på samme feltet som hun også dekker redaksjonelt. Journalistens bi-virksomhet og private forretningsidé skjer faktisk i direkte konkurranse med intervjuobjektet, men uten at intervjuobjektet er klar over dette. Det er ubegripelig at PFU synes dette er ok.

For det første må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.3 som sier at redaksjonelle medarbeidere skal unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. For det andre må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.4 som sier at redaksjonelle medarbeidere ikke må utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når PFU en sjelden gang får en sak om journalistisk integritet, er det synd det skal ende slik. (Sak 09-258)


Årets mest kryptiske

”Utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.” Hmm. Må visst grunne litt på den. (Sak 10-108)


Årets hjertesukk

”Pressens Faglige Utvalg registrerer med undring den manglende forståelse ansvarlig redaktør av Nordensnyheter.no åpenbart har når det gjelder presseetikkens fundamentale kjøreregler.” (Sak 09-238)


Årets strengeste

Årets strengeste irettesettelse ble tildelt gratisavisen Natt og Dag. Avisen rappet bilder fra tilfeldige Facebook-sider, personbilder av fullt gjenkjennelige personer, og brukte disse som illustrasjoner til en sak som ikke hadde noe som helst med de avbildede å gjøre. Tvert imot: Saken var av en slik karakter at de fleste ville betakket seg for å bli forbundet med den. PFU sier at ”For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på dette”. Høyst berettiget hoderysting, spør du meg. (Sak 10-136)


Årets snilleste

En engasjert avisleser så seg lei på pressens slurvete omtale av amerikansk politikk og samfunnsliv. Mannen klaget Aftenposten inn for PFU på grunn av et oppslag om skolestyret i delstaten Texas, der det ifølge Aftenposten for tiden pågår et bikkjeslagsmål om hva elevene skal lære på skolen. Flertallet i skolestyret (som består av ti konservative og fem liberale medlemmer) vil blant annet vedta at elevene ikke lenger skal få høre om evolusjonsteorien, men kun at jorden er Guds verk skapt gjennom ”intelligent design”. Flere andre oppsiktsvekkende pensumendringer er også nevnt i artikkelen.

Saken er hentet fra den anerkjente britiske avisen The Independent. Men leser man saken i The Independent, vil man se at dette slett ikke er noe forslag fra skolestyret i Texas. Det er derimot en meningsytring fremsatt av en eller annen som kritiserer skolestyret i Texas. I forslaget til nytt pensum finnes det ikke et ord verken om evolusjonsteori, gudstro eller intelligent design.

”Kontroller at opplysninger som gis er korrekte” heter det i Vær Varsom-plakaten. Gjelder det også når man siterer andre medier? Javisst, det har PFU understreket en rekke ganger. Aftenposten påpeker imidlertid at når det gjelder utenriksstoffet har man ikke kapasitet til å kontrollere at opplysningene er korrekte. Det har PFU full forståelse for. Men hva når heller ikke avskriften er korrekt? I dette tilfellet har man kommet i skade for å gjengi bare halve opplysningen fra The Independent, men den følge at hele greia ble misvisende. Rettere sagt: den ble fullstendig feil. Da er det at PFU lanserer tanken om at så lenge feile opplysninger ikke krenker noen, så er det ikke så farlig. Da er det faktisk greit.

Konklusjon: Aftenpostens sak om skolestyret i Texas er i samsvar med god presseskikk. Årets snilleste? Jeg tror det. (Sak 10-175)

De kunne ventet litt



(Foto: BA)

På morgenkvisten siste søndag før jul var det brann i en enebolig i Åsane i Bergen. En mann og en kvinne i 50-årsalderen var til stede i huset. Begge mistet livet i brannen. Hendelsen ble dekket både i lokale og nasjonale medier. 

En presseetisk regel som mediene vanligvis er flinke til å overholde er å ikke identifisere omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende er underrettet. I dette tilfellet ser det ut som at nettavisene glemte denne regelen.  

Bergensavisen (BA) forteller noen dager etter brannen at datteren i huset denne natten var på overnattingsbesøk hos en venninne. 17 år gamle Iris var med og feiret venninnens bursdag, og sov til utpå formiddagen neste dag. Da hun våknet var det kommet tekstmeldinger fra venner og kjente som spurte om det var hjemme hos henne det var brann. Da jenta sjekket nettavisene i halvt tre-tiden kunne hun se bilder av hjemmet sitt i brann og lese at to personer var omkommet. Hun oppsøkte politiet sammen med en venn av familien for å få et endelig svar på hvem de omkomne personene var. Der fikk hun beskjed om at de ikke kunne fortelle henne noe før de hadde sikker identifikasjon - alt ifølge BA. Hele søndagen prøvde mora til jentas venninne å kontakte politi og brannvesen for å forklare 17-åringens behov for informasjon, uten at noe skjedde. Først etter tolv timer fikk hun beskjeden hun fryktet.

Brannen ble varslet av naboer klokka 09.15. Brannvesen og politi kom raskt til stedet. Det samme gjorde pressen. BA la ut sin første melding klokka 09.17, BT klokka 09.45. Brannen var synlig over et stort område, og mye folk strømmet til. Klokka 09.30 var røykdykkere kommet seg inn i den brennende boligen. Klokka 09.50 ble to livløse personer båret ut fra huset. Etter at ambulansepersonell hadde forsøkt livreddende førstehjelp ble det klart at de to var omkommet. Journalister og andre som bivånet redningsarbeidet forstod hva som var skjedd. Meldingen om at to personer var omkommet stod og lese i nettavisene umiddelbart.  

I Vær varsom-plakaten pkt. 4.6 står det: "Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er varslet". Identifikasjon skjer ikke bare ved navn, det kan også skje på andre måter, blant annet gjennom bilder. Derfor sladder pressen f. eks. bilskilter på foto av dødsulykker i trafikken. 

En husbrann vil pressen selvsagt melde om umiddelbart, helst mens den pågår. En brann er ofte synlig over et stort område, uttrykningskjøretøy er på veiene og folk lurer på hva som skjer. Bilder er en naturlig del av pressedekningen, og et brennende hus er selvsagt gjenkjennelig. Intet av dette kan man holde tilbake. Men det man kan holde tilbake er opplysningen om at to mennesker er omkommet, i det minste i noen timer. 

Ingen skal behøve å lese i avisen at deres nærmeste pårørende er død.

I dette tilfellet vet jeg ikke om journalistene på vakt i det hele tatt spurte politiet om pårørende var varslet (det er normalt politiet som gir denne opplysningen), - den raske publiseringen kan tyde på at man ihvertfall ikke ventet særlig lenge på svar. Nyhetsjaget gjorde at man satte Vær Varsom-plakaten til side.

Samtidig ser det ut som at også politiet kan kritiseres i denne saken. Hvorfor fant man ikke fram til den berørte jenta litt raskere, og sørget for at hun ble informert og ivaretatt? Greit nok at en sikker identifikasjon av de to omkomne kan ta litt tid, men sannsynligheten for hvem de var burde tilsi en noe kjappere handlemåte fra politiets side.

Makt og medier i Volda

Nok en gang har journaliststudentene i Volda skapt en ”snakkis” i lokalsamfunnet. Denne gangen har de også pådratt seg sterk kritikk, både fra lokalmiljøet og fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.


En gruppe journaliststudenter satte seg fore å avdekke ”makten” i Volda. Finnes den innenfor eller utenfor politikken? Hvilke miljøer og institusjoner er det som får sin vilje gjennom? Hvilke strukturer og konstellasjoner – formelle og uformelle – er det som har størst innflytelse i lokalsamfunnet? Og ikke minst: Hvilke enkeltpersoner er egentlig Voldas mektigste?

Studentene intervjuet 40 utvalgte kilder: 18 ledere i privat sektor (næringsliv og grunneiere), 11 ledere i offentlig sektor og 11 ledere for politiske og frivillige organisasjoner. Samtalene med disse kildene var bakgrunnsintervjuer der kildene under forutsetning om anonymitet skulle få snakke fritt og åpent om sin oppfatning av maktutøvelse i Volda, hvor makten sitter og hvem som har størst innflytelse. I tillegg har studentene brukt andre åpne kilder.

Resultatet ble en liste over Volda ti mektigste personer, behørig rangert og avdekket fra tiendeplass til førsteplass. Saken ble presentert i alle øvingsmediene: i Næravisa, i Radio Volda, i Nærsynet og på Nærnett.

Samtlige personer på listen er presentert og omtalt, og de får selv komme til orde. Omtalen av dem er til dels basert på utsagn og karakteristikker fra de anonyme kildene. Å bruke anonyme kilder på den måten er en skummel journalistisk øvelse.

Når man innhenter informasjon fra anonyme kilder er det god skikk å skille mellom faktaopplysninger og meningsytringer. Når en anonym kilde gir journalisten opplysninger om et eller annet faktisk forhold, så er det mulig å etterprøve dette og sjekke med andre kilder om opplysningene stemmer. Det er også mulig for den som rammes å ta til motmæle og forsvare seg. Men når en anonym kilde fremsetter karakteristikker og meninger om en person, så lar ikke dette seg etterprøve og kontrollere. Det er også umulig å forsvare seg mot slikt. Personen som rammes blir angrepet av stemmer fra mørket, han vet ikke hvor de kommer fra, og det er umulig å argumentere saklig mot nedsettende personkarakteristikker fra ukjente motstandere.

Det er uheldig når navngitte personer omtales som ”en smilende klapperslange” og ”en værhane” i sitater fra anonyme kilder.

Arbeidet som journaliststudentene har gjort har stor verdi for Volda-samfunnet. Undersøkelsene har gitt overraskende resultater og ny innsikt i hvor makten egentlig sitter. Den reelle makten er ikke alltid identisk med den formelle makten. Mye makt er personavhengig, og den utøves utenfor de demokratiske fora og uten innsyn.

Spørsmål som bør drøftes under evalueringen av studentenes arbeid er blant annet:

• Var det nødvendig å love anonymitet til de mange kildene? Hvor mye informasjon ville gått tapt, i forhold til gevinsten av åpne kilder?

• Når det gjelder kontroversielle utsagn og karakterstikker: Kunne man ringt opp igjen og spurt om kilden ville stå fram med sitt utsagn før man publiserte utsagnet?

• Hvis kilden svarte nei: Burde man droppet de mest kontroversielle karakteristikkene? Jeg tror hele saken i så fall ville blitt styrket.

"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Facebook og PFU

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.

Pressen visste om terrorsaken

Tre personer bosatt i Norge ble i dag pågrepet og siktet for planlegging av terror. Nyhetsbyrået Associated Press (AP) har visst om terrormistanken en tid, men unnlatt å publisere saken. Det faktum at AP satt på saken og kunne komme til å publisere den, skal være en sterkt medvirkende årsak til at PST gikk til aksjon akkurat i dag. En av reporterne i AP forteller til VG at "vi har kjent til terrormistanken og har fulgt saken i lang tid. Men vi avtalte med norsk og amerikansk politi å ikke skrive et ord før de tre mennene var arrestert". Men er det rett av en nyhetsredaksjon å holde tilbake en stor og alvorlig nyhetssak som de har fått kunnskap om? Og attpå til inngå avtale med politiet om dette? Er det ikke pressens oppgave å publisere nyhetene så raskt som mulig, uten hensyn til hva andre mener og hvilke konsekvenser det får? "Publish and be damned" lyder et gammelt amerikansk journalistuttrykk. "Vær konsekvensnøytral" heter det gjerne på våre kanter. Ikke ta hensyn til konsekvensene! Pressens oppgave er å få nyhetene fram i lyset, uavhengig av hvem som eventuelt måtte tjene eller tape på det. Denne saken viser at pressens barske retorikk om å være konsekvensnøytral ikke alltid er forsvarlig. Tvert imot: En ansvarlig presseetikk innebærer noen ganger nettopp å ta hensyn til konsekvensene. I dette tilfelle kunne det fått store negative følger dersom det ble kjent at politiet overvåket de terrormistenkte. Hele saken kunne gått i vasken, og mulige terrorister kunne fått anledning til å skjule sine spor og starte på nytt et annet sted. Å inngå avtaler med politiet om å utsette publisering er alltid problematisk. Men noen ganger er det likevel klokt og nødvendig. Dette betyr ikke at pressen skal underlegge seg politiets ønsker og direktiver. Det betyr heller ikke at pressen uten videre skal ta politiets påstander om sakens alvor og sannsynlig skyld for god fisk. Men det betyr at nyhetsredaksjonen selv skal vurdere om risikoen for alvorlige skadevirkninger som følge av publisering er så stor at man bør vente med å gå ut med saken. - Jeg vil tro at AP i dette tilfellet gjorde en klok vurdering.

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)

Tøft mediekjør for rådmann

Hvem har hatt det tøffeste mediekjøret den siste uka? Det er ikke de Eia-rammede kulturforskerne eller den norske Toyota-importøren, men det er rådmann Snorre Glørstad i Trondheim. Han har nok følt ukas kritiske avisoppslag som mildt sagt tyngende - selv om de foreløpig ikke har nådd rikspressen (hvilket er en pussighet i seg selv). Adresseavisen har nemlig avslørt at Snorre Glørstad og andre trondhjemske kommunetopper har vært på luksusturer til fjerne himmelstrøk, betalt av finansmeglere og fondsforvaltere som gjerne vil ta hånd om kommunens gigantiske "Kraftfond". Bakgrunn: Kraftfondet er penger som Trondheim kommune fikk for salget av Trondheim Energiverk i 2002. Fondet utgjør for tiden den nette sum av 6 milliarder kroner. Meglerhusene surrer naturlig nok rundt honningkrukken - det vil si rådhuset i Munkegata - for å få lov til å forvalte denne pengebingen. De inviterer derfor sentrale personer i kommunen til diverse "investeringsseminarer" - i New York, i Hong Kong, i Tokyo og Stockholm -og New York igjen. Hotellene og restaurantene er de aller beste, og kulturtilbudene er fra øverste hylle. Rådmann Snorre Glørstad (som da var finansdirektør) og flere takker ja. Og det hele tar seg ikke bra ut i Adresseavisens oppslag. Presseomtalen er berettiget. Det skal være åpenhet om kommunens pengebruk, og om hva kommunens ledere driver med i arbeidstiden. Spesielt viktig er det med åpenhet og innsyn når finansnæringen er på jakt etter rike offentlige kunder og fellesskapets midler. Vi har Terra-saken i friskt minne. Adresseavisen har gjort en god jobb - over lang tid - med å avdekke prosessen rundt Kraftfondets investeringer. Likevel kan det hende at skurkestempelet her rammer Snorre Glørstad for hardt. (Glørstad har ikke selv uttalt seg om saken siste uka, fordi han er sykemeldt.) For det første: Når redaksjonen har valgt sin vinkel, vil dette pespektivet styre hele prosessen fra research og faktautvalg til fortelling og presentasjon. Man velger fakta, ordbruk og bilder ut fra hva som styrker egen vinkling. Andre elementer velges bort. I dette tilfelle innbærer det for eksempel en stor vekt på bilder og sitater fra hotellers og restauranters egne markedsføringssider, som skal underbygge at dette er "luksus". En historie kan som kjent fortelles på flere måter, som alle kan være like sanne. Avisen har en veldig makt i et tilfelle som dette, en definisjonsmakt. Den sorterer fakta. Og den sorterer mennesker, og anbefaler dem til heholdsvis berømmelse eller fordømmelse (sitat Odd Raaum). Og her ligger mitt andre poeng: En ting er å avdekke og kritisere maktmennesker for hva de gjør. Men enkelte medieoppslag kan ramme hardere enn som så, fordi de implisitt og underforstått stiller spørsmålstegn med menneskers integritet og karakter, altså hvem de er. Dette er en slik sak. Sløseri, luksus, påspandering, antydninger om korrupsjon - slik omtale rammer personlig, og den øker belastningen for den omtalte. Det er så langt i denne saken ikke påvist korrupsjon. Kraftfond-saken i Trondheim handler først og fremst om politiske beslutninger som flere må svare for. Snorre Glørstad må føle på en sterk opplevelse av urettferdighet etter disse oppslagene. Trøsten får være at publikums hukommelse er kort.

Manglende raushet

Hvilket punkt i Vær Varsom-plakaten blir oftest brutt? I henhold til PFUs statistikk er det i særklasse punktet om samtidig imøtegåelse. Vi snakker her om pkt. 4.14 i Vær Varsom-plakaten som sier at "De som utsettes for sterke beskyldninger skal såvidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger". 23 fellelser ble det på dette punktet i fjor. På andreplass på statistikken kommer kravet om kildekritikk og kontroll av opplysninger med 15 fellelser. Nå har PFU sett seg lei på journalistenes sløvhet på dette punkt, og vurderer en prinsipputtalelse om betydningen av samtidig imøtegåelse. Jeg tror at det store antall klager på dette punkt delvis skyldes en oppfatning om at her er det lett å få medhold av PFU. Mange klagere har registrert at på dette punkt er mange redaksjoner slappe og PFU er strenge. Når de så vil slå tilbake mot en artikkel, vet de at her er det stor sjanse for å lykkes. Til syvende og sist er det selvsagt redaksjonens ansvar. Det har etter min mening lenge eksistert en redaksjonskultur i vårt land som innebærer en manglende raushet og romslighet overfor dem som blir utsatt for angrep og kritisk journalistikk. Redaksjonen prioriterer å spisse en sak og fokusere på ett poeng, og da tones ofte imøtegåelsen ned. Mange redaksjoner kunne med hell vært rausere med å la den angrepne part få fremføre sin versjon. Mer konkret er det slik at noen redaksjoner kan gi den angrepne part for liten tid og anledning til å sette seg inn i saken og forberede sitt "forsvar". Når en bedriftsleder får en frist på to-tre timer til å sette seg inn i en omfattende og komplisert sak - som redaksjonen kanskje har jobbet med i uker - så er ikke det alltid en fair behandling. Vi ser også at i mange saker blir den angrepne part presentert for kun en liten del av saken.