Nye muligheter for innsyn

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Forskernes frykt for journalister

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Nytt PFU

Pressens Faglige Utvalg får ny sammensetning fra 1.juli. Fagbladet Journalisten har presentert det nye utvalget, og endringene er ikke så store. Nåværende nestleder Hilde Haugsgjerd overtar som leder, og ny nestleder blir Marit Rein fra avisa Nordlys. Jeg ser at BTs leserombud Terje Angelshaug i et innlegg på journalisten.no stiller seg kritisk til at PFU skal ledes av sjefredaktøren i Aftenposten, landets største papiravis. Han mener dette ikke vil styrke "allmennhetenes inntrykk av PFU som troverdig og "uavhengig" håndhever av pressens etiske regelverk". Angelshaug mener valget av ny leder er uklokt dersom man har som mål å bygge tillit hos publikum. Men PFU er jo ikke noe uavhengig organ. Pressens Faglige Utvalg er pressens eget etikkutvalg, oppnevnt av presseorganisasjonene og etablert for i siste instans å tjene pressens egne interesser. Det gjør ingen forskjell i så måte om lederen hentes fra Aftenposten eller Levangeravisa, fra NRK eller TV Romsdal. PFU arbeider for å fremme den etiske standarden i norsk presse, men vil alltid være "passe" streng i sine dommer i forhold til pressens interne tålegrense. Utvalget kan irettesette enkeltmedier i enkeltsaker, men kan ikke kritisere pressen som sådan for hardt. Innenfor dette handlingsrommet kan det fort hende at en leder fra en stor redaksjon kan vise større styrke enn en leder fra en mer perifer redaksjon i presselandskapet. Angelshaug spør også om når tiden er moden for å sette en av allmennhetens representanter som leder for utvalget. Dette ville vært et dristig grep som nok kunne hatt betydning for utvalgets omdømme utenfor pressen.