Skal ikke barna vises på nett?

- Lokalavisene må være forsiktige med klassebilder, sier en barneskolerektor til Aftenposten.

Da Son skole i Akershus tok imot årets førsteklassinger denne uken, stilte tre lokalaviser opp med fotografer. Blant disse var Moss Avis. En kikk på nettsiden til Moss Avis viser at de i år har lagt ut 31 klassebilder, fra mange skoler i distriktet. Under noen av bildene finner vi navn på alle de nye elevene, andre bilder står uten navn.

- Å knytte navn til bildene som legges ut på nett blir helt feil, mener rektor Bjørnhild K. Engen ved Son skole. - At Moss Avis legger ut bilder av de 57 førsteklassingene våre, og til og med bruker fullt navn på barna, går helt på tvers av skolens retningslinjer om bildebruk på nett, sier hun til Aftenposten.

Jeg synes dette er en litt underlig holdning. Skal ikke barna vises på nett? Og dersom det legges ut et bilde, skal det da være hemmelig hvem som er med på bildet? Både barn og voksne lever sitt liv i et samfunn der vår identitet, vårt navn og vårt ansikt, har en naturlig plass. Vi skal ikke behøve å skjule oss, heller ikke på nett. Dette gjelder selvsagt også barn.

Hva er man redd for? At pedofile skal finne bildet, manipulere det og misbruke det til mørke formål? I så fall har man overlatt styringen til de kriminelle. Dette er en parallell til synspunktet om at kvinner ikke må gå alene ute om natten av frykt for voldtektsmenn. Jeg har også hørt argumentet om at enkelte kvinner og barn er på flukt fra voldelige fedre og menn, og derfor må skjule sitt nåværende bosted. Jo, det finnes nok unntakssituasjoner som krever spesielle hensyn. Men dette er sjeldne og ekstreme tilfeller som må løses der og da, og som ikke kan være bestemmende for alminnelig adferd i det offentlige rom

Jeg har en viss sympati for rektorer som ønsker å beskytte barna mot pågående journalister og medieeksponering som foreldrene ikke har kontroll over. En rektor må i utgangspunktet også ha full rett til å bestemme hva som skal skje på skolens område og om pressefotografer skal få slippe til der. Men klassebildene på første skoledag er en såpass innarbeidet, alment akseptert og utelukkende hyggelig tradisjon at den bør få leve videre.

For seksåringen selv er det vel også fint å erfare at en del av livet faktisk leves i det offentlige rom? Jeg vil tro at barnet, etter å ha sett fram til den første skoledagen i lange tider, synes det er stor stas å oppleve at begivenheten blir markert med navn og bilde i lokalavisa, slik at alle kan se! Barnet ser seg selv som en del av et fellesskap, og vet at andre også får se. Den første skoledagen blir lagt merke til av det store samfunnet. Her er jeg - mitt navn og mitt bilde, fine klær og ny ransel, midt i gruppen av jevnbyrdige klassekamerater - slik erfarer seksåringen på en fin måte at hun og han også har en plass i den synlige offentligheten.

Frykten for nye medier bør ikke få ødelegge dette.

Blant foreldre er praksis med å legge ut bilder på nett av sine barn svært forskjellig. Noen er meget bestemt på at dette aldri skal skje, mens andre synes ikke å ha noen hemninger. Det er naturlig at dette diskuteres, vår kunnskap om netteksponering, dens konsekvenser og vår kontroll med den, er fortsatt mangelfull. Mange synes å ha liten tanke for om barnet selv egentlig er tjent med at foreldrene legger ut all slags bilder av dem. Men det finnes også en grøft på den andre siden: Barn skal overhodet ikke vises som selvstendige individer med navn og bilde på nett. I så fall er det et nokså amputert bilde av samfunnet som gjenstår. Barn har sin naturlige plass på nett, både i journalistikken og i annen publisering - med navn og ansikt, slik klassebildene av de stolte førsteklassingene er uttrykk for. (Bildet øverst: Aftenpostens faksimile fra Moss Avis)

Kan journalister gjengi fritt fra Facebook?

Facebook og lignende sosiale nettsamfunn bidrar til å utvikle journalistikken på tre ulike måter. To av dem passer godt inn i en tradisjonell journalistisk tankegang: Facebook er en kilde for journalistisk materiale (opplysninger, utsagn, bilder), og Facebook er en publiseringskanal for ferdige journalistiske produkter. I tillegg kommer en tredje funksjon som på en måte ligger mellom de to første: På Facebook kan redaksjonen ha en toveis kommunikasjon med publikum og brukere, man kan søke etter personer som vil være "case" i ulike saker, og man mottar tips, respons og ideer til oppfølging av saker som er publisert.

Det første punktet, om Facebook som kilde, reiser noen viktige presseetiske spørsmål. Kan journalister fritt gjengi materiale fra private Facebook-sider som de måtte finne nyhetsmessig interessant? Skal ytringer på Facebook anses som private eller offentlige? Har det noe å si om Facebook-profilen er åpen eller lukket? Har det noe å si om personen som siteres har 30 eller 3.000 fb-venner?

Nå skal Pressens Faglige Utvalg behandle dette temaet, trolig på førstkommende møte i slutten av august. Vi må forvente at PFU da sier noen prinsipelt om hvordan journalister bør forholde seg til materiale som man kommer over på private Facebook-sider.

Bare en gang tidligere har PFU behandlet et klagesak om dette spørsmålet. Det skjedde i april i år, og det var lokalavisen Grimstad Adressetidende som var innklaget. Klagerne var et par på Sørlandet som hadde etablert en Facebook-gruppe for mennesker som var misfornøyd med en leverandør av kabel-tv på Sørlandet. Paret syntes det forsåvidt var greit at lokalavisen omtalte denne protestsiden deres, men de reagerte på at saken ble illustret med et bilde som var hentet fra deres private fb-side, et bilde av paret mens de var på ferie i Egypt. PFU frikjente avisen, med henvisning til at bildet var "nøytralt" og ikke på noen måte krenkende. Utvalget kom samtidig med en generell anbefaling om at samtykke bør innhentes når man akter å publisere private bilder hentet fra Facebook.

I saken som nå kommer opp for PFU er det en person i Tromsø som klager på lokalavisa "iTromsø". Eirik Junge Eliassen opplevde at avisa gjengav et utsagn som han skrev på tavla si på Facebook. Dette skjedde på forsommeren i år, og bakgrunnen var hendelsene i Middelhavet da et skip som prøvde å bryte Israels blokade av Gaza ble bordet av israelske soldater. Eirik Junge Eliassen skrev på Facebook: "Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap". Han fjernet innlegget etter en times tid, men da hadde iTromsø allerede mottatt en "skjermdump" av fb-siden der utsagnet stod. Vi skal legge til at Eirik Junge Eliassen er teologistudent, han er dessuten redaktør av gateavisa "Virkelighet" og en relativt kjent skikkelse i Tromsø.

Eliassen er ifølge fagbladet Journalisten opprørt over at avisa krenket privatlivets fred ved å gjengi utsagn fra Facebook-siden hans som kun var ment for hans venner. Han sammenligner dette med å gjengi en privat samtale som man overhører ved nabobordet på en kafe. Redaktøren i iTromsø viser på sin side til at Eliassen på dette tidspunkt hadde mer enn 2.700 Facebook-venner, og mener situasjonen heller kan sammenlignes med at Eliassen stiller seg på torget i Tromsø og roper ut sitt budskap.

Det er etter min mening ikke mulig å svare et entydig ja eller nei på spørsmålet om journalister kan gjengi materiale fra private facebook-sider. Det kommer helt an på materialets karakter. Facebook er i utgangspunktet en legitim kilde for journalister, og ofte er det uproblematisk å sitere herfra. Men det betyr ikke at det er fritt fram. På Facebook finnes det også materiale som definitivt ikke bør gjengis, selv om det har relevans til en nyhetssak - fordi det er av privat eller sensitiv karakter, eller av andre grunner.

Altså må journalisten vurdere hvert enkelt tilfelle, slik man alltid gjør ellers. Et moment i vurderingen er hvem personen man vil sitere er, om det er en offentlig person eller ikke. Et annet moment er om fb-siden er lukket eller åpen. Et tredje moment er i hvilken grad materialet har samfunnsmessig betydning. Det er alltid lurt å kontakte dem man har planer om å sitere. Og eventuell bruk av bilder har som alltid en opphavsrettslig side. Når det gjelder saken som nå skal opp for PFU, har jeg vanskelig for å tro at avisa vil bli felt.

Klokt om forskere og journalister

Hjernevask-debatten rullet og gikk på forsommeren. Mye rart ble sagt og skrevet i kjølvannet av NRKs og Harald Eias programserie om biologi og samfunnsforskning. Saken er forøvrig kommentert nedenfor på herværende blogg. Nå har jeg bare lyst å gjøre oppmerksom på et vettugt innlegg som kom midt i fellesferien, nemlig Magne Lindholms kronikk i Aftenposten 15.juli. Kronikken inneholder en enkel men poengtert analyse av forholdet mellom journalistikk og forskning, samt noen gode råd til de to parter. Kronikken ligger her.

Bjarne Håkon Hanssen: Overbevisning til salgs?

Det finnes mange yrkesgrupper som er kjøpt og betalt av sine kunder. Bjarne Håkon Hanssen er i så måte i godt selskap. Advokater et ett eksempel, informatører er et annet, lobbyister et tredje og reklamefolk et fjerde. Putt på penger, og de sier det du vil de skal si. Forsåvidt greit nok, det handler om en yrkesrolle.

Det spesielle med Bjarne Håkon Hanssen er at han en gang valgte å bli politiker, i et parti med et bestemt verdigrunnlag. Han snakket i mange år såpass godt for partiets standpunkter og ideologi at han oppnådde stor tillit og fikk sentrale posisjoner i partiet. Mente han ikke det han den gang hevdet? Var politikken bare et karrieresteg?

Som medlem av regjeringen stod Bjarne Håkon Hanssen bak et forslag om å begrense private barnehage-eieres mulighet til å ta utbytte og sikre seg profitt ved hjelp av offentlig støtte. Som lobbyist arbeider Hanssen i dag på vegne av den private barnehage-eieren Espira, og prøver i det skjulte å motarbeide regjeringens standpunkt.

 - Jeg er ikke lenger politiker og det må folk forstå, sier Bjarne Håkon Hanssen til Dagsrevyen nå i kveld. Joda, vi forstår at det må gå an å slutte i politikken og begynne i et annet yrke. Men er det virkelig så lett å plutselig hevde det motsatte av hva man hevdet som politiker? Med hvilken troverdighet kan den nåværende lobbyisten og tidligere politikeren se publikum i øynene og argumentere for et standpunkt? Hvor ble det av verdigrunnlaget? Hvor ble det av overbevisningen? Var den virkelig til salgs? Er Hanssens meninger kun av strategisk karakter?

For å forsvare seg mot kritikken fra Marit Nybakk og andre, bruker han det verste ordet han kan komme på: kritikken er moralsk. - Jeg kan jo ikke leve med å ringe Marit Nybakk hver dag og spørre hva som er moralsk akseptabelt, sier Hanssen til BT. Neida, det burde holde å spørre seg selv. Å endre syn i barnehagepolitikken er selvsagt helt ok. Men da bør det skje på grunnlag av argumenter og overbevisning, ikke på grunn av et honorar.