Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Gode og dårlige titler

Her er tre journalistiske titler fra et nettsted nå i dag tidlig: Lar du deg lure av disse? Hvorfor velger nordmenn dette? Dette bør ikke unge få lov til Noen nettaviser synes å ha en tittel-policy der formålet kun er å generere klikk, ikke å fortelle leseren hva saken handler om. Dette er i strid med gode prinsipper for den velformulert tittel: Den skal både vekke interesse og fortelle hva saken gjelder. I en tid da overfloden av informasjon blir stadig større, trenger publikum hjelp til raskt å avgjøre hva man ikke skal lese. Den gode tittelen gjør nettopp dette: Den gir grunnlag for en kjapp avgjørelse om jeg vil lese saken eller ikke. Slik var det - *kremt, slik er det med papiravisen: ingen av oss leser alt, titlene forteller oss hva vi kan velge bort og hva vi vil lese. Slik er det også i de gode nettavisene. De dårlige titlene som kun prøver å skape nysgjerrighet, er tidstyver som fører til ergrelse og irritasjon. Å satse på slike er en kortsiktig tankegang fra redaksjonens side. Det genererer sikkert en del klikk og dermed økte annonseinntekter i dag, men det gir mindre fornøyde lesere og dermed færre lesere i morgen. Her er tre titler fra Aftenposten.no i dag tidlig: Presidentens kiste kom hjem til Polen Tiåring falt tre meter, slo hodet i asfalten Kriminelle utlendinger får falsk ID i banken Dyktig gjort, spør du meg. Hver tittel gir meg saken i en nøtteskall, jeg får den kjappest mulige info om innholdet, og kan avgjøre om jeg vil lese saken. Det ser enkelt ut, men å lage slike titler kan være tidkrevende. I disse tre titlene er det dessuten linjefall (omtrent like lange linjer), og meningsutgang i hver linje. Dyktig gjort.

Litt mer om lekkasjer og Wikileaks...

Man skriver på sin lille blogg om noe man har sånn middels kjennskap til - men noen leser det jo, og plutselig er man i en offentlig debatt om temaet. Debatten sendes i "Kurer", P2s mediemagasin, i morgen lørdag klokka 12.03. Temaet er altså nettstedet Wikileaks, samt lekkasjer mer generelt. Saken om det amerikanske helikopteret som skyter og dreper tilsynelatende sivile mennesker i Irak er trolig et gjennombrudd for det kontroversielle nettstedet. Wikileaks vil bli en viktig kilde for avslørende og kritisk journalistikk verden over i tiden som kommer. Og ikke minst: Nettstedet - som garanterer anonymitet for sine kilder - vil være en viktig kanal både for varslere og for grupper som er rammet av sensur og manglende ytringsfrihet. Men det må altså møtes med en kildekritisk holdning. Motivene hos dem som lekker fortrolig informasjon kan jo være så ymse. Jeg tror det er nyttig å være seg bevisst at lekkasjer grovt sett er av to slag: 1) Strategiske lekkasjer, der kilden vil oppnå en målsetting i ren egeninteresse for seg selv eller sin organisasjon. 2) Samvittighetsstyrte lekkasjer, det vil si rapportering av et kritikkverdig forhold som offentligheten bør kjenne til. Det er jo her varslerne opererer, de som av samvittighetsgrunner ikke kan tie om maktmisbruk, overgrep, korrupsjon, lovbrudd eller annen uetisk praksis. Problemet er jo at det ikke alltid er så lett å vite hva som er hva. Ofte er motivene også sammensatt. Men det hører med til god journalistikk både å ikke la seg bruke av strategiske kilder som vil fremme sine egeninteresser på redaksjonell plass, og samtidig slippe til kilder som kan fortelle om samfunnets mørke hemmeligheter og om kritikkverdige forhold som offentligheten bør kjenne til.

Wikileaks - og de viktige lekkasjene

En ganske så rystende video ble publisert på nettstedet Wikileaks i går. Videoen er et opptak gjort fra et amerikansk helikopter som var involvert i kamphandlinger i Badgad i 2007. Omlag 15 sivile ble drept i denne hendelsen, blant dem to Reuters-medarbeidere. Av bildene kan det se ut som om det hele var et uprovosert angrep fra amerikanske kamphelikoptre, basert på en misforståelse og en ubegrunnet antakelse om at menneskene der nede på gaten var bevæpnede opprørere. Det var de visstnok ikke, og ut fra bildene er det uforståelig at noen kunne tro det. Begrepet "lekkasje" har vanligvis en negativ klang. Enten lekkasjen skyldes ødelagte vannrør eller illojalitet overfor arbeidsgiver, så er det noe som helst bør unngås. Men noen ganger er lekkasjer ønskelig og viktig. Mange betydningsfulle prosjekter innen undersøkende journalistikk har vært avhengig av lekkasjer fra samvittighetsfulle kilder som har tatt etisk ansvar i situasjoner der arbeidsgiveren ikke gjorde det. Wikileaks er et nettsted for publisering av fortrolig og sensurert materiale, fortrinnsvis fra offentlige myndigheter. I starten var man særlig opptatt av å bringe sensurert infomasjon fra diktator-stater. I dag publiserer nettstedet dokumenter fra en lang rekke land, blant annet Norge. En av det mest omtalte avsløringene skjedde da Wikileaks la ut den høyst fortrolige listen over de største låntakerne i den islandske banken Kaupthing, banken som bidro sterkt til kollapsen i islandsk økonomi. Listen viste at de ti største låntakerne skyldte tilsammen 47 millarder kroner, og at det blant låntakerne var mange venner og bekjente av banksjefene. Videoen fra det amerikanske kamphelikopteret som Wikileaks publiserte i går, skal være lekket fra kilder i det amerikanske forsvaret. I tre år har Reuters forsøkt å få frigitt opptaket av hendelsen, uten å lykkes. Amerikanske myndigheter har hevdet at de sivile ble drept da de havnet i kryssild mellom opprører og amerikanske styrker. Hvis bildene vi nå har sett er ekte, stemmer ikke dette. Wikileaks er som navnet sier en såkalt wiki, som betyr at hvem som helst kan publisere materiale og delta i verifisering og diskusjon av materialet. Journalister og andre som bruker Wikileaks må selvsagt være oppmerksom på at motivene for å publisere materiale på nettstedet kan være så ymse. Lekkasjene må møtes med en kildekritisk holdning, - innholdet kan være uekte eller manipulert, og målsettingen for lekkasjene kan være en annen enn det gis inntrykk av. Det skal bli spennende å se hvordan avsløringen av drapene på tilsynelatende uskyldige sivile i Irak blir forklart av amerikanske myndigheter.