En viktig journalistikk-bok

• Poenget med journalistikk er å tilby borgerne den informasjonen de trenger for å være frie og selvstyrende.

• Journalistikkens kjerne er verifikasjon. Det er dette som skiller journalistikk fra underholdning, propaganda, fiksjon og kunst.

• Journalisten bestemmer ikke lenger hva folk skal lese, se eller høre. Den gamle portvaktens tid er forbi. Nå handler det om å skape mening i informasjonsflommen. Dette innebærer ikke først og fremst analyse og forklaring, men verifikasjon.

• Journalisten er ikke objektiv, men journalistens metode kan være det.

Utsagnene er hentet fra boka ”The Elements of Journalism” av Bill Kovach og Tom Rosenstiel. Denne boka vakte stor oppmerksomhet og ble godt mottatt da den ble utgitt første gang i 2001. Den fikk en rekke priser, og både i USA og internasjonalt er den blitt et referansepunkt. En ny og oppdatert versjon kom i 2007. Boka er i dag å finne på pensumlister også ved enkelte norske journalistutdanninger.

Perspektivet er i utgangspunktet pessimistisk: Noe er galt med dagens journalistikk. Ikke bare har publikum en lav tillit til pressen og mener den ikke tar sitt samfunnsansvar på alvor. Også journalistene selv er i ferd med å gi opp tanken om et samfunnsansvar. I redaksjonsrommene snakkes det lite om journalistisk kvalitet, men desto mer om forretningsmodeller og teknologi. Journalistikken er i ferd med å forsvinne i en stor verden av kommunikasjon.

Forfatterne forteller om bokas forhistorie som startet på et møte på Harvard-universitetet i 1997. En gruppe fremtredende journalister og redaktører var samlet for å diskutere journalistikkens kvalitet og utvikling. Deltakerne var bekymret. De kunne knapt kjenne igjen faget sitt i mye av det som blir presentert som journalistikk rundt dem. Er journalistikken i ferd med å bli borte? Hva vil vi da få i stedet? Reklame? Underholdning? E-handel? Propaganda? Automatiske online nyhetsgeneratorer?

To spørsmål ble sentrale for gruppen av bekymrede journalister:

- Hvis vi tror at journalistikk på en eller annen måte er forskjellig fra andre former for kommunikasjon, nøyaktig hvordan er den forskjellig?

- Hvis vi tror at journalistikken trenger å endre seg og tilpasse seg en ny virkelighet, men at enkelte grunnleggende prinsipper må bevares, nøyaktig hvilke prinsipper er dette?

Boka ”The Elements of Journalism” gir et svar på de to spørsmålene. Den presenterer en liste bestående av ti prinsipper som pressen i sin store endringsprosess ikke må tape av syne.

1) Journalism`s first obligation is to the truth.
2) Its first loyalty is to citizens.
3) Its essence is a dicipline of verification.
4) Its practioners must maintain an independence from those they cover.
5) It must serve as an independent monitor of power.
6) It must provide a forum for public criticism and compromise.
7) It must strive to make the significant interesting and relevant.
8) It must keep the news comprehensive and in proportion.
9) Its practioners have an obligation to exercise their personal conscience.
10) Citizens, too, have rights and responsibilities when it comes to the news.

Hvert av punktene blir utførlig begrunnet og diskutert i boka.

Jeg synes på mange måter dette er en god bok. Den inneholder tankevekkende observasjoner, og den er poengtert og klartenkt i sin oppfatning av hva som er god journalistikk. For en leser som sitter i en annen tradisjon og kultur enn den amerikanske er utbyttet likevel noe varierende. Til tider skriver forfatterne meget opplysende om utviklingstrekk som vi også kjenner igjen hos oss; til andre tider er boka preget av cases, referater og debatter som er relativt interne og som har liten relevans utenfor USA.

Forfatterne har en bombesikker tro på at alle de kvalitetstiltak de foreslår også vil lønne seg økonomisk for mediebransjen. Vel, akkurat det synes kanskje ikke å slå til…

Du kan for øvrig lese et intervju med en av forfatterne på NRK Brennpunkt sine sider - her.

Maria Amelie-saken: Kampanjejournalistikk?

Faksimile: VG-nett 18.01.11.

Ja, mediedekningen av Maria Amelie-saken fremstår som en kampanje. Jeg tror Trygve Hegnar langt på vei har rett i det. Støtten som Maria Amelie har fått i mediene har vært overveldende.

Nå er ikke kampanjejournalistikk nødvendigvis noe galt. Det er lov for pressen å ta stilling, og det er legitimt å sette et kraftig nyhetstrykk og søkelys på en sak der man mener det skjer urettferdighet og overgrep. Forutsetningen må være at fakta ikke underslås, at alle viktige sider ved saken blir belyst, og at det rettes kritiske spørsmål i begge retninger. Det siste har ikke vært et påfallende trekk ved denne saken.

Helt ensidig har mediedekningen likevel ikke vært. Jeg har registrert at BT støttet utvisningen på lederplass. Utlendingsmyndighetenes argumenter er kommet fram i en rekke oppslag og artikler. Debattfeltene i nettavisene har vært preget av sterke og ulike meninger om saken, inkludert støtte til byråkrati og regjering. Pressen har dekket kritisk støttegrupper på Facebook der du kan bli automatisk innmeldt. Og Trygve Hegnar får jo oppmerksomhet i mange medier rundt sitt synspunkt.

Når dekningen likevel framstår som en overveldende støtte til Maria Amelie, tror jeg det i hovedsak skyldes to forhold. For det første har det ikke vært mange alternative røster å høre fra det offentlige Norge. Få kilder har vært villige til å uttale seg. UDI-direktør Ida Børresen og UNE-direktør Terje Sjeggestad har stilt opp, en statssekretær fra Justisdepartementet har uttalt seg et par ganger, men ellers har det vært stille. Enkelte politikere og regjerings-medlemmer mumler litt ullent i bakgrunnen.

Det andre viktige forholdet er at saken som sådan inneholder sjeldent mange nyhetsvennlige karakteristika, som gjør at den får et enormt gjennomslag. Den handler om en enkeltperson, et ansikt, en skjebne. Det er attpå til en talefør og sympatisk enkeltperson som er lett å forholde seg til. Publikum forstår og identifiserer seg med Maria Amelie. Saken formidler følelser - sjokk, frykt, og glede, og den vekker følelser hos oss alle. Den har et tydelig moralsk aspekt som utfordrer folk til å ta stilling. Dessuten blir den av mange tolket som en enkelt og tydelig konflikt: Maria Amelie mot Den norske regjering. Hvem holder du med? Videre handler saken om et vesentlig politisk saksområde, nemlig innvandringspolitikken. Dermed er også vesentlighetskriteriet oppfylt. Og sist men ikke minst: Det skjer en rask utvikling i saken, den er en føljetong, det skjer noe hver dag, den passer nyhetsmedienes rytme - og den har en ukjent utgang: hvordan vil dette ende? Følg med på nyhetene, så får du vite.

PS: http://www.journalisten.no/story/63732

Kritisk journalistikk og verdien av den systematiske mistillit

Tillit er et positivt ladet ord. Mistillit er et negativt ord. Men en forutgående mistillit en ofte en helt nødvendig forutsetning for tillit.

Hvorfor føler jeg meg ganske trygg og avslappet når jeg er ute og flyr, til tross for at jeg vet hvor mye som kan gå galt i det kompliserte tekniske systemet som holder flyet på vingene? Jo, fordi noen har sjekket flyet på forhånd og kontrollert at alt virker som det skal. Med jevne mellomrom er flyet inne til kontroll, der fagfolk går systematisk gjennom alt som kan tenkes å svikte. Kontrollen er uttrykk for en systematisk mistillit til teknikken. Man stoler ikke på at det sikkert går bra, men ser i stedet seg for seg alle mulige steder der feil og svakheter kan tenkes å oppstå – og sjekker disse. Derfor er flysikkerheten i dag god. Vi kan være ganske trygge på at flyturen vil gå bra. Den systematiske mistilliten til teknikken er grunnlaget for vår tillit til flyselskapet. Mistillit skaper tillit.

Disse tankene har jeg fra Bjørn Myskja, som er medlem av regional forskningsetisk komite i Midt-Norge. I et intervju med bladet Forskningsetikk overfører han fly-eksemplet til medisinsk forskning. Fordi de forskningsetiske komiteene møter forskningsprosjekter med en grunnleggende mistillit, kan publikum ha tillit forskningen og stille opp som forskningsobjekter.

Selv vil jeg gjerne overføre perspektivet til den kritiske undersøkende journalistikken. Den møter ikke alltid så stor forståelse blant folk. Mange spør: Hvorfor skal journalistene være så kritiske og negative? Hvorfor skal de alltid lete etter feil? Hvorfor kan de ikke fremheve det positive i stedet? Svaret er at en kritisk undersøkende journalistikk bidrar til at vi kan stole på institusjonene i samfunnet. Fordi offentlige etater og store bedrifter vet at de blir overvåket og passet på av en kritisk presse, skjerper de seg. De vet at slurv, maktmisbruk og forsømmelser kan føre til at de blir uthengt i pressen. Medienes systematiske mistillit og kritiske blikk på ulike institusjoner gjør at publikum kan ha tillit til disse institusjonene. Slik fører mistilliten til tillit også her.