onsdag 25. mai 2011

Hvem er kongepudler?

Sukk.
Faksimile fra Dagsavisen
Jeg leser Osloavisene på morgenkvisten. Det handler om forfatteren ”Anonym”. I dag også.  
Anonym-dekningen er et ekstremt utslag av nærsyntheten i journalistikken. Hvem som skrev disse bøkene om Oslo-eliten interesserer få andre enn Oslo-eliten selv, herunder hovedstadens journalister. Men de har til gjengjeld en voldsom interesse for akkurat dette spørsmålet. Tirsdagens ”avsløring” om at forfatteren er forholdsvis ukjente Per Kristiansen var visstnok en nedtur. Man hadde håpet at forfatteren skulle være en kjendis av noe større format.

Jeg leste ”Kongepudler”, den første av de tre bøkene som ble utgitt på Kagge Forlag under psevdonymet ”Anonym”.  Det var en ganske morsom satirisk bok. Den handler om karrierejaget, selvdyrkelsen og vennetjenestene i den norske eliten i Oslo. Verst gikk det vel ut over Trond Giske og Ari Behn. Jeg tenkte mens jeg leste at satire er en verdifull sjanger.
Men det var altså spekulasjonene rundt den anonyme forfatteren som fikk mest oppmerksomhet. Journalistene visste ikke, men skrev likevel, og brukte uendelig med spalteplass på spekulasjoner og name-dropping. Halve kjendisgalleriet i Oslo ble foreslått. Kunne det forresten være ”en av oss”? En eller annen kjent journalist? Spekulasjonene har vedvart siden – ikke bare over kaffekoppen i kantina og på pressepuben, men faktisk også i spaltene.   

Jeg kan ikke annet enn å beundre Erling Kagge, forlagsmannen bak det hele. Grepet med den anonyme forfatteren var genialt. Oslojournalistene danset akkurat slik han ønsket. Lanseringen fikk en enorm medieomtale. Men sannelig klarer han ikke å toppe det med denne ukens avsløring. Det var stor trengsel under pressekonferansen da forfatteren ble presentert.
I dag har Ari Behn meddelt seg til pressen. Han nekter å tro at Per Kristiansen - ”eller hva han nå het” (sitat fra Ari) - virkelig er den hemmelige forfatteren. Dette melder VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK, TV 2, P4, P5 og alle andre i dag. Neivel. Jeg kan forstå at Ari Behn helst foretrekker mer prominente motstandere. Jeg kan også forstå at både Kagge, Behn og enkelte andre deltakere i feltet ønsker nye runder i saken. Men jeg kan ikke forstå at en samlet norsk presse fortsatt danser som marionetter. Eller er pressedekningen i seg selv nå blitt en satire? Over samrøret mellom kjendiseliten, lanseringsekspertene og pressen selv? En slags selvironi?

Det er forresten en bra kommentar om saken i Aftenposten i dag.


onsdag 4. mai 2011

Hvor flink føler du deg?

Det er noe merkelig med den store kvalitetsundersøkelsen som ble presentert på Norsk Redaktørforenings vårmøte denne uka. Det man har undersøkt er ikke journalistisk kvalitet som sådan, men pressefolkenes oppfatning av kvalitet i sitt eget arbeid. Det er to forskjellige ting.

Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag står bak undersøkelsen, som er gjennomført av TNS Gallup. Undersøkelsen inneholder for så vidt en del interessante funn. Den viser blant annet store variasjoner mellom ulike mediegrupper med hensyn til hvor stor mengde stoff den enkelte journalist produserer. Mens nettjournalister produserer 39 redaksjonelle produkter pr. uke, produserer ukebladjournalister 4 produkter pr. uke. Det er også nettjournalistene som i størst grad mener de selv leverer produkter som ikke oppfyller redaksjonens kriterier for god kvalitet.

Undersøkelsen spør også hva som påvirker kvaliteten på de redaksjonelle produktene. De fleste informantene svarer tid, bemanning, produksjonskrav og ressurser. Ikke særlig overraskende svar.

Videre spørres det om hva som var opphavet til saker som journalisten har levert fra seg den siste tiden. Skal vi tro undersøkelsen er 64 prosent av sakene journalistens eller redaksjonsledelsens egen idè. Kun 11 prosent av sakene kommer fra eksterne instanser, som pressemeldinger eller annen offentliggjøring. Her stiller jeg meg tvilende til om svarene gir et riktig bilde. Jeg tror langt flere saker enn dette tilflyter redaksjonen fra eksterne kilder. Spørsmålsstillingen er uklar og gir ikke troverdige svar. Dette er som når man undersøker bilføreres oppfatning av egne ferdigheter: Et stort flertall føler de er bedre enn gjennomsnittet.

Det store problemet med undersøkelsen er dette: Hva er de journalistiske kvalitetskriteriene? Hvilke krav er det egentlig man stiller til seg selv? Nøyaktig hvilke kriterier er det man vurderer seg selv i forhold til?

Det ville vært nyttig om redaksjonene først redegjorde for hva de mener med kvalitet, hvilke ambisjoner for kvalitet de egentlig har, før de redegjør for om ambisjonene er oppfylt. Hvor ligger egentlig listen? Det ville også vært bra om man spurte andre enn seg selv om man er dyktig nok. For eksempel publikum.

Undersøkelsen sier lite om hvor god du er, men den sier litt om hvor god du føler deg.