Semesterstart!

Jeg gleder meg alltid til høstens første forelesning. I går var det nesten 100 nye og småspente studenter som strømmet inn i Aasen-auditoriet her i Volda (68 journaliststudenter pluss 29 fra info-studiet), til en intro-forelesning om journalistikkfaget. Artig å være i gang igjen, synes jeg.

Åpningsforelesningen kretset rundt «Journalistrollen», i teori og praksis. Denne gangen var jeg litt inspirert av Martin Eides nye lille bok «Hva er journalistikk», der han i en essaylignende stil får sagt mye treffende om hva som kjennetegner faget og rollen. Martin Eide er opptatt av den journalistiske institusjonen, som med sine tradisjoner og konvensjoner, sin yrkesetikk og sine metoder gjør journalisten til «en garantist for relevant informasjon håndtert i henhold til noen kvalitetsstandarder». I et nytt medielandskap er det ikke blitt mindre viktig med en journalistikk som er basert på kildekritiske og presseetiske normer, og som borger for uavhengighet, kvalitet, relevans og etterrettelighet.

Jeg forsøkte å dra i gang litt debatt rundt journalistikk og nye medier, med utgangspunkt i det som skjedde i Libya kvelden før da opprørerne inntok Tripoli. Vi var nok mange som prøvde å følge utviklingen på Twitter denne kvelden. Som vanlig gir tweetstrømmen et interessant men nokså forvirrende og motsigelsesfylt bilde av situasjonen. Oversikten og forståelsen måtte vi nok en gang hente hos de profesjonelle nyhetsredaksjonene. - Men studentene var visst ikke så opptatt av Libya, de var mer opptatt av å diskutere mediedekningen etter 22.juli. Det temaet kommer nok til å prege hele semesteret på journalistutdanningen.

La familien være i fred!

Vi trenger opplysninger om terroristens bakgrunn, oppvekstmiljø og sosiale situasjon. Men vi trenger ikke navn og bilde på familiemedlemmer. Offentligheten har heller ikke krav på å få vite hva Anders Behring Breiviks foreldre nå føler overfor sin sønn. Noe slikt kan forøvrig ikke være lett å gi uttrykk for. Intervjuene vi har sett med Anders Behring Breiviks far er en inntrengning i en privat sorg som han må få snakke med fortrolige om, ikke med offentligheten. Moren har heldigvis fått være i fred.

De siste par dagene har bloggeren Fjordman vært i søkelyset. Det er godt at han omsider stod fram og viste hvem han var, som Peder Jensen fra Ålesund. Men også her er det noen medier som umiddelbart går etter familien hans. Hva har det med saken å gjøre? Og hva forventer journalistene at familien skal bidra med? Hva skal de si?

Familien til personer som kommer i et negativt offentlig søkelys er uskyldige mennesker som ikke skal holdes ansvarlig for ugjerningene. For dem er hendelsene i utgangspunktet en enorm belastning, og verre blir det om de forventes å stå fram på tv og i aviser med sine følelser.

Riktig ille ble det da TV 2 og andre oppsøkte Anders Behring Breiviks far i Frankrike. Intervjuet inneholdt en direkte oppfordringen fra faren om at sønnen burde ta sitt eget liv. Slikt bør ikke publiseres. Vi skal ikke kritisere det kaos av følelser som må prege de nære pårørende etter en slik hendelse, men dette hører ikke hjemme i offentligheten. Vær Varsom-plakaten advarer mot å misbruke andres følelser. Intervjuet med gjerningsmannens far er et eksempel på at man gjør nettopp det.

- - - -

Av en annen karakter er kommentaren fra Ålesunds ordfører som "synes det er dypt tragisk at Fjordman er fra Ålesund". Javisst, hadde han enda vært fra Molde!