PFU som overredaktør?

«Jeg er ikke riksredaktør», uttalte PFU-medlem John Olav Egeland på møtet i Pressens Faglige Utvalg i dag. Hans poeng er at PFU ikke må bli en slags «overredaktør» i norsk presse.

Det er nok de fleste enig i. Av hensyn til ytringsfriheten og pressefriheten skal det ikke finnes noen instans som instruerer pressens redaktører.

Men hvordan skal man unngå at noen skal oppfatte PFU som en overredaktør? Hvordan forhindre en slik misforståelse?

Jo, sier John Olav Egeland, ved at PFU strengt holder seg til å bedømme om en regel i Vær Varsom-plakatene er brutt eller ikke. Utover dette skal ikke utvalget gi noen kvalitetsbedømmelser av noe slag.

Kvalitetsbedømmelser hører altså til redaktørens domene, men ikke etikken??

Egeland vil gjerne rendyrke PFUs preg av å være en «domstol», som kun svarer ja eller nei på spørsmålet om et innklaget medium er skyldig eller ikke. Samtidig kommer han i skade for å svekke (eller overse eller glemme) § 1 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg, der det heter at utvalget er opprettet for «å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse». Å vurdere klager er bare «et ledd i dette arbeidet», ifølge vedtektene.

Finnes det andre synsmåter som kan forhindre misforståelsen om at PFU er en «overredaktør» enn det som Egeland forfekter? Ja. En bedre strategi er å innta det motsatte standpunkt. Det vil gi et langt bedre svar på denne misforståelsen.

Egelands standpunkt er i realiteten dette: Fordi vi i PFU har klart å snevre inn etikken til et antall ja/nei-spørsmål om overtramp eller ikke, er vi ikke noen overredaktør – bortsett fra i akkurat disse spørsmålene da, som vi uttaler oss om. Men det handler jo bare om etiske regler. Så lenge redaktørene fritt får bestemme over alt det andre, så er PFU (nesten) ikke noen overredaktør i det hele tatt.

Et noe mer holdbart resonnement ville vært dette: PFU er uansett ikke noen overredaktør, heller ikke i de sakene man uttaler seg om. Enhver redaktør står i prinsippet fritt til å følge PFUs anbefalinger eller ikke. PFU er ingen domstol, men en etisk veileder som har sin autoritet i kraft av kollegial kompetanse og kvaliteten i uttalelsene. Og da kan man vel like godt uttale seg om hele bredden av presseetiske spørsmål, slik at man kan bidra til «den etiske og faglige standard i norsk presse» slik vedtektene sier?

Hva er problemet?

Hva er det som er bekymringsfullt i Giske-Lorry-Apressen-TV2-saken?

·         At danske Egmont har kjøpt hele TV 2? Nei. Egmont var vært en stor deleier i TV 2 i 20 år, og har vist seg å være en helt grei eier for TV 2.

·         At næringsminister Trond Giske er imot salget? Nei. Det er fint at politikere ønsker å beholde norsk eierskap i viktige bedrifter.

·         At næringsminister Trond Giske har sagt høyt at han er imot salget? Nei. Det er fint at politikere - endog statsråder - sier hva de egentlig mener.

·         At næringsminister Trond Giske har slarvet på et nachspiel på en Oslo-restaurant? Nei. Det er etter hvert blitt klart at statsråden faktisk ikke har slarvet mer enn man bør slarve på et nachspiel på en Oslo-restaurant.

·         At vi har medieeiere i Norge – og i særdeleshet gamle gode A-pressen, og Orkla for noen år siden – som ikke har noen publisistiske formål eller tanker med sitt eierskap, som ikke har noen ideer eller idealer om å spille en demokratisk og kulturell rolle i samfunnet med sitt medieeierskap, men som kun har et kapitalistisk formål og som dermed heller burde investert i pølsefabrikker, cruiserederier og vindkraftselskaper? Ja.