Pressen visste om terrorsaken

Tre personer bosatt i Norge ble i dag pågrepet og siktet for planlegging av terror. Nyhetsbyrået Associated Press (AP) har visst om terrormistanken en tid, men unnlatt å publisere saken. Det faktum at AP satt på saken og kunne komme til å publisere den, skal være en sterkt medvirkende årsak til at PST gikk til aksjon akkurat i dag. En av reporterne i AP forteller til VG at "vi har kjent til terrormistanken og har fulgt saken i lang tid. Men vi avtalte med norsk og amerikansk politi å ikke skrive et ord før de tre mennene var arrestert". Men er det rett av en nyhetsredaksjon å holde tilbake en stor og alvorlig nyhetssak som de har fått kunnskap om? Og attpå til inngå avtale med politiet om dette? Er det ikke pressens oppgave å publisere nyhetene så raskt som mulig, uten hensyn til hva andre mener og hvilke konsekvenser det får? "Publish and be damned" lyder et gammelt amerikansk journalistuttrykk. "Vær konsekvensnøytral" heter det gjerne på våre kanter. Ikke ta hensyn til konsekvensene! Pressens oppgave er å få nyhetene fram i lyset, uavhengig av hvem som eventuelt måtte tjene eller tape på det. Denne saken viser at pressens barske retorikk om å være konsekvensnøytral ikke alltid er forsvarlig. Tvert imot: En ansvarlig presseetikk innebærer noen ganger nettopp å ta hensyn til konsekvensene. I dette tilfelle kunne det fått store negative følger dersom det ble kjent at politiet overvåket de terrormistenkte. Hele saken kunne gått i vasken, og mulige terrorister kunne fått anledning til å skjule sine spor og starte på nytt et annet sted. Å inngå avtaler med politiet om å utsette publisering er alltid problematisk. Men noen ganger er det likevel klokt og nødvendig. Dette betyr ikke at pressen skal underlegge seg politiets ønsker og direktiver. Det betyr heller ikke at pressen uten videre skal ta politiets påstander om sakens alvor og sannsynlig skyld for god fisk. Men det betyr at nyhetsredaksjonen selv skal vurdere om risikoen for alvorlige skadevirkninger som følge av publisering er så stor at man bør vente med å gå ut med saken. - Jeg vil tro at AP i dette tilfellet gjorde en klok vurdering.

NRK-dekning til salgs

Ekstremsportveko på Voss betaler 400.000 til NRK for å få tv-dekning. Finnmark Fylkeskommune betaler 300.000 til NRK for at kanalen skal dekke Finnmarksløpet. Når NRK viser sandvolleyball-turneringen Grand Slam fra Stavanger, betaler arrangøren for tv-produksjonen. Det var Bergens Tidende som før helga tok opp NRKs praksis med å la arrangører og sponsorer av ulike slag kjøpe seg sendetid. Dette er en gammel problemstilling. Helt siden 1990-tallet har NRK tatt seg betalt for å sende idrettsstevner. Når "Florø Friidrettsfestival" i noen år var en viktig nasjonal begivenhet med omfattende tv-dekning, var det fordi festivalen og dens sponsorer stilte med en rundhåndet "programstøtte" som gjorde at NRK tok turen over fjellet og dekket stevnet. Men selv om det har pågått lenge: Dette er en underlig og kritikkverdig praksis fra NRK sin side. Det er stikk i strid med grunnleggende journalistiske prinsipper at den som blir gjenstand for omtale og dekning skal betale for dekningen. En rekke arrangører forteller at det i utgangspunktet er håpløst å få oppmerksomhet fra NRK (dersom det ikke er snakk om fotball da) uten å bidra med penger. Men dersom man kan tilby NRK en kompensasjon for utgiftene, så stiller saken seg annerledes. På den måten tar arrangører og sponsorer kontrollen over redaksjonelt innhold i NRK og avgjør i realiteten hva som skal sendes. - Vi legger en redaksjonell vurdering til grunn, uttaler representanter for NRK. Nå er det jo ingen som tror at NRK sender hva som helst bare de får penger, eller at de alltid tar penger for det som sendes. Men det faktum at kjøp av sendetid forekommer er kritikkverdig. Poenget med en redaksjonell vurdering er jo at den skal skje uavhengig av NRKs kommersielle og økonomiske interesser. Hendelser som redaksjonen vurderer som interessante og viktige bør dekkes enten arrangøren kan betale eller ikke. Hendelser som ikke når opp i en slik vurdering bør man la være å dekke, uansett hvor mye penger arrangøren klarer å bla opp.

Nye muligheter for innsyn

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Forskernes frykt for journalister

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Nytt PFU

Pressens Faglige Utvalg får ny sammensetning fra 1.juli. Fagbladet Journalisten har presentert det nye utvalget, og endringene er ikke så store. Nåværende nestleder Hilde Haugsgjerd overtar som leder, og ny nestleder blir Marit Rein fra avisa Nordlys. Jeg ser at BTs leserombud Terje Angelshaug i et innlegg på journalisten.no stiller seg kritisk til at PFU skal ledes av sjefredaktøren i Aftenposten, landets største papiravis. Han mener dette ikke vil styrke "allmennhetenes inntrykk av PFU som troverdig og "uavhengig" håndhever av pressens etiske regelverk". Angelshaug mener valget av ny leder er uklokt dersom man har som mål å bygge tillit hos publikum. Men PFU er jo ikke noe uavhengig organ. Pressens Faglige Utvalg er pressens eget etikkutvalg, oppnevnt av presseorganisasjonene og etablert for i siste instans å tjene pressens egne interesser. Det gjør ingen forskjell i så måte om lederen hentes fra Aftenposten eller Levangeravisa, fra NRK eller TV Romsdal. PFU arbeider for å fremme den etiske standarden i norsk presse, men vil alltid være "passe" streng i sine dommer i forhold til pressens interne tålegrense. Utvalget kan irettesette enkeltmedier i enkeltsaker, men kan ikke kritisere pressen som sådan for hardt. Innenfor dette handlingsrommet kan det fort hende at en leder fra en stor redaksjon kan vise større styrke enn en leder fra en mer perifer redaksjon i presselandskapet. Angelshaug spør også om når tiden er moden for å sette en av allmennhetens representanter som leder for utvalget. Dette ville vært et dristig grep som nok kunne hatt betydning for utvalgets omdømme utenfor pressen.

Velkommen til Grand Prix-revyen

Det må være greit for Grand Prix-arrangøren NRK å ha landets viktigste nyhets- og aktualitetsredaksjon like i nærheten, faktisk innenfor de samme fire vegger, slik at man kan være trygg på at det blir tilstrekkelig forhåndsomtale av arrangementet. Litt vanskeligere må det være for nyhetsleverandøren NRK å forholde seg til Grand Prix-arrangøren NRK. Sistnevnte synes å forvente nærmest grenseløs promotering og dekning på nyhetsplass, på bekostning av andre viktige og aktuelle saker. Mediebedriftenes dekning av arrangementer og tiltak som de enten selv er sponsor for eller (med)arrangør av har lenge vært et problem. Det vil si: Utad blir det gjerne hevdet at det ikke er et problem, fordi det er så sterke og ugjennomtrengelige skillevegger mellom redaksjon og markedsavdeling i en mediebedrift. Men innad oppstår det ikke sjelden diskusjoner om hvordan man som en uavhengig redaksjon skal forholde seg til arrangementer som mediebedriften selv arrangerer eller sponser. Nå er NRK så mye mer enn en nyhetsredaksjon. NRK er landets viktigste formidler av kultur og underholdning, og det er fint at vår alles statskringkaster tar på seg et så gedigent arrangement som Grand Prix. Produksjonen blir helt sikkert av godt og solid NRK-merke. Men sjelden har vi sett problemene knyttet til journalistisk dekning av eget arrangement komme så til overflaten som i dette tilfellet. Det sendes knapt et NRK-program for tida som ikke omtaler Grand Prix på en eller annen måte. Under en kjøretur i formiddag stod bilradioen på P1, og Grand Prix var tema nærmest hele tiden, i nitimen og i formiddagssendingen fra NRK Sogn og Fjordane (!). Inntrykket er at slik har det vært siste uka, både på tv, radio og nett. Hva vil skje dersom det skulle dukke opp et eller annet uheldig forhold knyttet til årets Grand Prix? Hvordan vil en eventuell "negativ" Grand-Prix-vinkling bli håndtert i NRKs nyhetsavdeling? Vil man da fortsatt befinne seg i rollen som arrangør og promotor, eller vil man kunne opptre som en uavhengig og kritisk nyhetsredaksjon? (PS, to timer senere: Nå i kveld skriver en rekke aviser om "sponsortabbe" under semifinalen i går kveld. En Telenor-logo ble vist gjentatte ganger i programmet, i strid med regelverket for sponsing av tv-program. Men jeg kan ikke se at NRK selv nevner denne saken... ikke noe sted i sin omfattende GP-dekning.)

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Mediedagene og kvantitativ metode

Nordiske Mediedager pågår i Bergen i disse dager. Også i år har arrangøren av konferansen gjennomført en "medieundersøkelse" i forkant, slik man har gjort hvert år siden 1999. Mye interessant informasjon er kommet fram. Hovedtemaet for undersøkelsen i år var forholdet mellom presse og politi. 425 politifolk og politijurister har svart på et spørreskjema, det samme har 500 journalister. Svarene som politigruppen gav på ett bestemt spørsmål har vakt en del oppmerksomhet. Spørsmålet lød slik: "Har du noen gang mottatt direkte tips fra en journalist i forbindelse med en kriminalsak?" 26 prosent av politi-respondentene svarer at ja, det har skjedd en eller flere ganger. Mange vil ta dette som en bekreftelse på at det eksisterer et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Problemet er at spørsmålet kan forstås på ulike måter. Spørsmålet er for upresist til å brukes i en kvantitativ undersøkelse der respondentene skal krysse av for ja eller nei. Hva betyr det å ha "mottatt direkte tips" fra en journalist? Betyr det at journalisten har varslet politiet om en kommende forbrytelse som han har fått kjennskap til, slik vi alle er pliktig til etter loven? Eller handler dette om kontakt mellom politi og journalist under etterforskningen? Snakker vi om en journalist som driver egen research rundt en krim-sak og som ønsker kommentarer til sine funn fra politiet? Er disse tipsene bare noe som politiet utleder fra en ordinær samtale med en dyktig krim-journalist? Eller har journalisten ringt spesielt for å meddele et "tips" fra en av sine kilder? Det er høyst uklart hvordan spørsmålet skal forstås. I en kvantitativ undersøkelse av denne typen er det viktig med entydige og presise spørsmål, aller mest når man stiller lukkede ja/nei-spørsmål. Alle respondentene skal forstå spørsmålet på samme måte. I dette tilfellet er det usikkert hva respondentene egentlig har svart på. Det finnes mange holdepunkter, blant annet i forskning, for å si at det ofte er et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Men denne undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. En bredere metodikk, f.eks. spørreskjema med åpne spørsmål eller en kvalitativ intervjuundersøkelse, kunne belyst hva respondentene egentlig mener med sine svar.

Internnyheter

Jeg kikka på noen nettaviser sent i går kveld og nå i dag tidlig. Var innom bt.no, toppsaken der var "BT årets avis". Jeg klikker over til adressa.no og ser tittelen: "Adressa.no -Norges beste lokale nettsted". Javel. Videre til Aftenposten, og sannelig skriver de også om seg selv: "Vant prisen for beste TV-reportasje". Men VG har kanskje noen nyheter? "Tre priser til VG nett" lyder det der. Dagbladet? Jovisst, de sitter og jubler der også: "Dagbladet Mobil kåret til årets mobile nettsted". Javel, så har det altså vært delt ut priser igjen. Mange. Hadde jeg klikka videre til andre norske nyhetsmedier, så har de sikkert vunnet priser de også. Mediebransjen begynner å ligne andre bransjer i så måte: De deler ut så mange priser til hverandre at det ser ut som det er nok til alle. Om du ikke får i år, så får du sikkert neste år. I går var det Mediebedriftenes Landsforening som delte ut priser, i alt 39 ulike priser. "Til de mange lykkelige vinnerne", ifølge deres eget nettsted. For et par uker siden delte andre presseorganisasjoner ut sine priser. Men det merkeligste er at hver eneste prisvinner finner grunn til å lage et nyhetsoppslag om seg selv, i sitt eget medium, som om akkurat det er den store nyheten. Ingen lager oppslag på noen av de andre, alle lager oppslag om seg selv. Er det interessant? Når ble nyheter identisk med egen-promotering? Er en nyhet og en egen-annonse det samme? Det virker som om redaksjonene ikke forstår det som jeg tror leserne forstår, nemlig at alle disse prisene først og fremst har et pr-formål. Det handler om å fremstille bransjen i et positiv lys. For du er jo ikke akkurat verdensmester på ordentlig om du er en av de 39 som fikk pris denne uka! Dessuten: For oss utenfor mediehuset er dette utrolig kjedelige nyheter å lese. Det er intern-nyheter. Kjære prisvinnere, informèr heller de ansatte ved lunsjen i dag. Gi dere selv en applaus da, og la det bli med det.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)