Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Den ultimate nyhetssak

Sjelden har verdens nyhetsredaksjoner satset så mye på dekningen av en nyhetssak som under gruvedramaet i Chile i disse dager. Det er ikke så rart. Saken har elementer som gjør den til noe i nærheten av den ultimate nyhetssak.
 - Den utspiller seg foran øynene våre, det skjer akkurat nå, vi kan følge saken fra time til time, og slutten er ukjent. Det er spennende. Det kan gå galt, eller det kan gå godt.
 - Saken handler om liv og død. Mye står på spill. Trusselen om en grusom skjebne har hengt over ofrene i flere måneder.
 - Her er gode praktiske muligheter for filming og journalistisk feltarbeid. Neste nyhetssending kan planlegges. Tross spenningen og dramaet er situasjonen tilstrekkelig forutsigbar.
 - Her er enkeltskjebner, her er ansikter og individuelle historier. Vi møter Pablo (45) og Carlos (27), vi møter deres ektefelle og barn. Her er sterke melodramatiske innslag: En av gruvearbeiderne vil bli møtt av både kone og elskerinne når han kommer ut av redningskapselen.
 - Her er sterke emosjoner. Pårørende er samlet i leiren ved gruva, her er følelser, tårer, fortvilelse, håp, jubel og glede.
 - Her er helter En amerikansk boreekspert har sørget for at redningen kan skje, og etterhvert blir også den enkelte overlevende gruvearbeider en helt.
 - Det oppstår nærhet og fellesskap, den store geografiske avstanden blir opphevet; vi kan som tv-seere ta del i både fortvilelsen og gleden sammen med menneskene på andre siden av jorda.

Nå er det onsdag morgen, fire gruvearbeidere er reddet ut, og det er 29 igjen der nede...

Knausgård, ærlighet og kjærlighet

Karl Ove Knausgårds romanfigurer er som kjent virkelige mennesker, mange av dem nålevende, som ufrivillig er blitt romanfigurer. Personer i Knausgårds familie har tidligere sagt at de føler seg krenket og misbruk i bøkene. Nå står også Knausgårds tidligere ektefelle fram og uttrykker det samme. Hun heter Tonje Aursland og fortalte sin historie i en radiodokumentar på P2 i går.

Hun synes ikke det er greit å finne seg selv som en romanfigur i eks-mannens bøker. Hun kan ikke akseptere at alt det nære, det private, det fortrolige som to kjærester har sammen, skal den ene i ettertid kunne bære ut i offentligheten og utnytte som materiale i et bokprosjekt.

Hun sier: - Han ofret meg.

Slik får vi understreket problemene ved den sjangeren som Knausgård har valgt, problemer som et nesegrust beundrende kritikerkorps stort sett har valgt å se bort fra. Handlingen i bøkene er fra virkeligheten. Den som beretter fra virkeligheten tar vanligvis visse etiske hensyn til mennesker som berøres av omtalen. Det finnes noe som er privat, det finnes noe som ikke er allemannseie og som publikum ikke skal vite. I pressen ville en tilsvarende beretning blitt felt i PFU. Men Knausgård kaller sin virkelighetsskildring for en "roman", og mener seg dermed løst fra slike hensyn. I romanen er jo aktørene vanligvis fiktive.

Nå må selvsagt forfattere og filmskapere få lov til å eksperimentere med grensene mellom fakta og fiksjon. En fortelling er aldri kun det ene eller det andre, den har islett av begge. Dokumentaren er intet objektivt virkelighetsspeil, og en god roman kan ofte snakke sannere om livet og verden enn den beste journalistikk og dokumentar. Mellom de to ligger et felt av mellomsjangre.

Det man ikke kan gjøre, er å kalle virkelighetsskildringen for en roman og tro at man dermed er løst fra ethvert etisk hensyn. Heller ikke romansjangeren er en etikkfri sone. Man kan ikke gjøre dokumentariske grep i en "roman" og trekke inn autentiske personer uten samtidig å ta med seg de menneskelige og etiske hensyn og utfordringer som ellers er knyttet til virkelighetsskildringen.

Knausgårds litterære (og etiske?) manifest synes å være ærlighet. Han ønsker å være brutalt åpen og ærlig. Men det finnes faktisk andre verdier også. En blind og innadvendt ærlighet uten blikk for noe annet, blir kald, kynisk og hensynsløs.

Knausgårds romanprosjekt er etisk sett uforsvarlig. Det har han forsåvidt innrømmet selv. I et intervju med Samtiden i februar i år (referert i Dagbladet) sier han: - Jeg kan ikke forplikte meg overfor moralen. Neivel. Da må jo folk i fremtiden passe på å holde god avstand til forfattere, og ihvertfall ikke inngå i noe fortrolig og privat forhold med dem. For de har ingen moralske forpliktelser, de er hevet over den slags, de mener seg berettiget til å redusere deg til råstoff i sitt neste romanprosjekt.

(PS: Ja, jeg har lest ham. De tre første bindene. Det får være bra.)

Pressens lange og viltre historie

Sånn. Da er jeg ferdig med første bind av Norsk Presses Historie. Kun to bind gjenstår - pluss et ekstrabind som inneholder korte avisbiografier. Hele det store verket ble lansert på forsommeren i år, etter ti års arbeid.

Første bind starter ikke i 1760-årene, da de første norske avisene så dagens lys. Neida, historien begynner hundre år tidligere, med jakten på "det pressemessige" - som er diverse tilløp og "forformer" for presse og journalistikk. Pressen oppstod jo ikke ut av intet. Historieverkets utgangspunktet er en håndskrevet "avis" på 166o-tallet. Første bind dekker perioden fram til ca 1880, da pressen begynte å ta form av en partipresse.

Så langt synes jeg dette er et imponerende arbeid. Bindredaktør Martin Eide og hans medskrivere har virkelig lykkes med vekslingen mellom de store historiske linjer og de konkrete og detaljerte hendelser som bringer oss tett på utviklingen. En annen veksling er mellom perspektiver: Vi får innsikt i de endringer som den offentlige samtale gjennomgår fra eneveldets tid til parlamentarismens etablering i et selvstendig Norge, og vi får innblikk i de tekniske, økonomiske og demografiske forutsetningene for pressens vekst. Bind 1 er på 480 sider, inkludert register - og her er illustrasjoner som både er vakre og informative.

Lesingen stimulerer til mange slags refleksjoner, blant annet om journalistikkens mangfoldighet. Journalistikk er så langt fra et entydig begrep, - det vet vi jo forsåvidt, men i et historisk overlys forstår vi at slik må det være og slik vil det alltid bli. Fagets grenser og definisjon er ubestemmelig; og dets metoder endres stadig. Journalistikken har omfattet mye rart - og det gjør den jo fortsatt, fordi slik er dens vesen...

For de av oss som fra tid til annen opptrer som selvbestaltede (evt. statsansatte) voktere av "god journalistikk", er det lærerikt å se hvordan fenomenet journalistikk har endret seg gjennom tidene. Et eksempel er forståelsen av journalistikkens uavhengighet, som jo er et kjernepunkt i fagets selvoppfatning og selvpresentasjon. I dag oppfattes gjerne dette som at journalisten skal innta et kritisk, distansert, politisk frikoblet og nærmest uengasjert blikk på de hendelser som utspiller seg i samfunnet. "Konsekvens-nøytralitet" kaller noen det. Pressen på 1800-tallet var også (til dels) kritisk og uavhengig, men den hadde samtidig en agenda, man ville noe med sin virksomhet; man ville påvirke og endre samfunnet. Vil vi se at dette kommer sterkere tilbake i årene som kommer? Jeg tror det. Jeg tror at pendelen etterhvert vil svinge litt tilbake - ikke til en partipresse med dens forutsigbare lojalitet, men ved at en kritisk og uavhengig journalistikk igjen kombineres med et sterkere politisk engasjement.

Samtidig er det trekk ved journalistikken som er stabile. Allerede da de første tilløp til aviser oppstod i Tyskland og Danmark på 1600-tallet, søkte de å fremstå med en etterrettelighet på et høyere nivå enn den muntlige kommunikasjonens rykter og sladder. I dag, 3-400 år senere, er idealene de samme. Og fortsatt har man... hva skal jeg si, vekslende hell i sine bestrebelser.

Ukas "Test deg selv"-kåring

Tidligere informerte pressen oss. Nå holder den oss i ånde med quizer, kåringer og egentester. Eller "Test-deg-selv" som tidens vinnersjanger kalles. Det er jo langt mer interessant for leseren å holde fokus på seg selv enn på verden der ute.

Jeg har laget min egen kåring. Her er lista over denne ukas dummeste nyvinninger innenfor sjangeren "Test deg selv":

5) "Hva kan du om trening? Test deg selv!" (Bergens Tidende). Jojo, det er vel naturlig, etter alle de treningsråd og tips som vi har sittet her i godstolen og mottatt, at vi bør sjekke om vi virkelig har lykkes og fått med oss noe av stoffet. Fortsatt slipper vi jo å reise oss.

4) "Test: Er du positiv?" (NRK) Positiv? Til hva? Til tester om jeg er positiv? Eh, nei. Og da har jeg vel allerede ødelagt muligheten til å komme noenlune greit fra denne testen?

3) Test deg selv: Hva vet du om kjente mediefolks utdanningsbakgrunn? (Aftenposten). Er Håkon Olaussen egentlig sivilingeniør? Har Henning Olstad hovedfag i psyologi? - Hva sier du, vet du ikke hvem de er?? Skjerp deg. En del mediefolk har riktignok ikke så høy kjendisstatus foreløpig, men det kommer seg, det kommer seg, så prøv å oppdatere deg da...

2) Hvordan personlighet har du? (KK, Kvinner og Klær). Joda, vi forstår tittelen, ikke heng deg opp i det. Spørsmålet ifølge testen er: Hva ville du gjort hvis en gammel dame mistet mynter på gulvet? Ville du "Le av hun"? Jeg må plutselig erkjenne at min personlighet er en rødblyant. Yrkesskadet lærer...

1) Test: Er du blitt en gretten gammel gubbe? (Msn-siden). Spørsmålet er direkte uhøflig.

Facebook og PFU

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.

Skal ikke barna vises på nett?

- Lokalavisene må være forsiktige med klassebilder, sier en barneskolerektor til Aftenposten.

Da Son skole i Akershus tok imot årets førsteklassinger denne uken, stilte tre lokalaviser opp med fotografer. Blant disse var Moss Avis. En kikk på nettsiden til Moss Avis viser at de i år har lagt ut 31 klassebilder, fra mange skoler i distriktet. Under noen av bildene finner vi navn på alle de nye elevene, andre bilder står uten navn.

- Å knytte navn til bildene som legges ut på nett blir helt feil, mener rektor Bjørnhild K. Engen ved Son skole. - At Moss Avis legger ut bilder av de 57 førsteklassingene våre, og til og med bruker fullt navn på barna, går helt på tvers av skolens retningslinjer om bildebruk på nett, sier hun til Aftenposten.

Jeg synes dette er en litt underlig holdning. Skal ikke barna vises på nett? Og dersom det legges ut et bilde, skal det da være hemmelig hvem som er med på bildet? Både barn og voksne lever sitt liv i et samfunn der vår identitet, vårt navn og vårt ansikt, har en naturlig plass. Vi skal ikke behøve å skjule oss, heller ikke på nett. Dette gjelder selvsagt også barn.

Hva er man redd for? At pedofile skal finne bildet, manipulere det og misbruke det til mørke formål? I så fall har man overlatt styringen til de kriminelle. Dette er en parallell til synspunktet om at kvinner ikke må gå alene ute om natten av frykt for voldtektsmenn. Jeg har også hørt argumentet om at enkelte kvinner og barn er på flukt fra voldelige fedre og menn, og derfor må skjule sitt nåværende bosted. Jo, det finnes nok unntakssituasjoner som krever spesielle hensyn. Men dette er sjeldne og ekstreme tilfeller som må løses der og da, og som ikke kan være bestemmende for alminnelig adferd i det offentlige rom

Jeg har en viss sympati for rektorer som ønsker å beskytte barna mot pågående journalister og medieeksponering som foreldrene ikke har kontroll over. En rektor må i utgangspunktet også ha full rett til å bestemme hva som skal skje på skolens område og om pressefotografer skal få slippe til der. Men klassebildene på første skoledag er en såpass innarbeidet, alment akseptert og utelukkende hyggelig tradisjon at den bør få leve videre.

For seksåringen selv er det vel også fint å erfare at en del av livet faktisk leves i det offentlige rom? Jeg vil tro at barnet, etter å ha sett fram til den første skoledagen i lange tider, synes det er stor stas å oppleve at begivenheten blir markert med navn og bilde i lokalavisa, slik at alle kan se! Barnet ser seg selv som en del av et fellesskap, og vet at andre også får se. Den første skoledagen blir lagt merke til av det store samfunnet. Her er jeg - mitt navn og mitt bilde, fine klær og ny ransel, midt i gruppen av jevnbyrdige klassekamerater - slik erfarer seksåringen på en fin måte at hun og han også har en plass i den synlige offentligheten.

Frykten for nye medier bør ikke få ødelegge dette.

Blant foreldre er praksis med å legge ut bilder på nett av sine barn svært forskjellig. Noen er meget bestemt på at dette aldri skal skje, mens andre synes ikke å ha noen hemninger. Det er naturlig at dette diskuteres, vår kunnskap om netteksponering, dens konsekvenser og vår kontroll med den, er fortsatt mangelfull. Mange synes å ha liten tanke for om barnet selv egentlig er tjent med at foreldrene legger ut all slags bilder av dem. Men det finnes også en grøft på den andre siden: Barn skal overhodet ikke vises som selvstendige individer med navn og bilde på nett. I så fall er det et nokså amputert bilde av samfunnet som gjenstår. Barn har sin naturlige plass på nett, både i journalistikken og i annen publisering - med navn og ansikt, slik klassebildene av de stolte førsteklassingene er uttrykk for. (Bildet øverst: Aftenpostens faksimile fra Moss Avis)

Kan journalister gjengi fritt fra Facebook?

Facebook og lignende sosiale nettsamfunn bidrar til å utvikle journalistikken på tre ulike måter. To av dem passer godt inn i en tradisjonell journalistisk tankegang: Facebook er en kilde for journalistisk materiale (opplysninger, utsagn, bilder), og Facebook er en publiseringskanal for ferdige journalistiske produkter. I tillegg kommer en tredje funksjon som på en måte ligger mellom de to første: På Facebook kan redaksjonen ha en toveis kommunikasjon med publikum og brukere, man kan søke etter personer som vil være "case" i ulike saker, og man mottar tips, respons og ideer til oppfølging av saker som er publisert.

Det første punktet, om Facebook som kilde, reiser noen viktige presseetiske spørsmål. Kan journalister fritt gjengi materiale fra private Facebook-sider som de måtte finne nyhetsmessig interessant? Skal ytringer på Facebook anses som private eller offentlige? Har det noe å si om Facebook-profilen er åpen eller lukket? Har det noe å si om personen som siteres har 30 eller 3.000 fb-venner?

Nå skal Pressens Faglige Utvalg behandle dette temaet, trolig på førstkommende møte i slutten av august. Vi må forvente at PFU da sier noen prinsipelt om hvordan journalister bør forholde seg til materiale som man kommer over på private Facebook-sider.

Bare en gang tidligere har PFU behandlet et klagesak om dette spørsmålet. Det skjedde i april i år, og det var lokalavisen Grimstad Adressetidende som var innklaget. Klagerne var et par på Sørlandet som hadde etablert en Facebook-gruppe for mennesker som var misfornøyd med en leverandør av kabel-tv på Sørlandet. Paret syntes det forsåvidt var greit at lokalavisen omtalte denne protestsiden deres, men de reagerte på at saken ble illustret med et bilde som var hentet fra deres private fb-side, et bilde av paret mens de var på ferie i Egypt. PFU frikjente avisen, med henvisning til at bildet var "nøytralt" og ikke på noen måte krenkende. Utvalget kom samtidig med en generell anbefaling om at samtykke bør innhentes når man akter å publisere private bilder hentet fra Facebook.

I saken som nå kommer opp for PFU er det en person i Tromsø som klager på lokalavisa "iTromsø". Eirik Junge Eliassen opplevde at avisa gjengav et utsagn som han skrev på tavla si på Facebook. Dette skjedde på forsommeren i år, og bakgrunnen var hendelsene i Middelhavet da et skip som prøvde å bryte Israels blokade av Gaza ble bordet av israelske soldater. Eirik Junge Eliassen skrev på Facebook: "Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap". Han fjernet innlegget etter en times tid, men da hadde iTromsø allerede mottatt en "skjermdump" av fb-siden der utsagnet stod. Vi skal legge til at Eirik Junge Eliassen er teologistudent, han er dessuten redaktør av gateavisa "Virkelighet" og en relativt kjent skikkelse i Tromsø.

Eliassen er ifølge fagbladet Journalisten opprørt over at avisa krenket privatlivets fred ved å gjengi utsagn fra Facebook-siden hans som kun var ment for hans venner. Han sammenligner dette med å gjengi en privat samtale som man overhører ved nabobordet på en kafe. Redaktøren i iTromsø viser på sin side til at Eliassen på dette tidspunkt hadde mer enn 2.700 Facebook-venner, og mener situasjonen heller kan sammenlignes med at Eliassen stiller seg på torget i Tromsø og roper ut sitt budskap.

Det er etter min mening ikke mulig å svare et entydig ja eller nei på spørsmålet om journalister kan gjengi materiale fra private facebook-sider. Det kommer helt an på materialets karakter. Facebook er i utgangspunktet en legitim kilde for journalister, og ofte er det uproblematisk å sitere herfra. Men det betyr ikke at det er fritt fram. På Facebook finnes det også materiale som definitivt ikke bør gjengis, selv om det har relevans til en nyhetssak - fordi det er av privat eller sensitiv karakter, eller av andre grunner.

Altså må journalisten vurdere hvert enkelt tilfelle, slik man alltid gjør ellers. Et moment i vurderingen er hvem personen man vil sitere er, om det er en offentlig person eller ikke. Et annet moment er om fb-siden er lukket eller åpen. Et tredje moment er i hvilken grad materialet har samfunnsmessig betydning. Det er alltid lurt å kontakte dem man har planer om å sitere. Og eventuell bruk av bilder har som alltid en opphavsrettslig side. Når det gjelder saken som nå skal opp for PFU, har jeg vanskelig for å tro at avisa vil bli felt.

Klokt om forskere og journalister

Hjernevask-debatten rullet og gikk på forsommeren. Mye rart ble sagt og skrevet i kjølvannet av NRKs og Harald Eias programserie om biologi og samfunnsforskning. Saken er forøvrig kommentert nedenfor på herværende blogg. Nå har jeg bare lyst å gjøre oppmerksom på et vettugt innlegg som kom midt i fellesferien, nemlig Magne Lindholms kronikk i Aftenposten 15.juli. Kronikken inneholder en enkel men poengtert analyse av forholdet mellom journalistikk og forskning, samt noen gode råd til de to parter. Kronikken ligger her.

Bjarne Håkon Hanssen: Overbevisning til salgs?

Det finnes mange yrkesgrupper som er kjøpt og betalt av sine kunder. Bjarne Håkon Hanssen er i så måte i godt selskap. Advokater et ett eksempel, informatører er et annet, lobbyister et tredje og reklamefolk et fjerde. Putt på penger, og de sier det du vil de skal si. Forsåvidt greit nok, det handler om en yrkesrolle.

Det spesielle med Bjarne Håkon Hanssen er at han en gang valgte å bli politiker, i et parti med et bestemt verdigrunnlag. Han snakket i mange år såpass godt for partiets standpunkter og ideologi at han oppnådde stor tillit og fikk sentrale posisjoner i partiet. Mente han ikke det han den gang hevdet? Var politikken bare et karrieresteg?

Som medlem av regjeringen stod Bjarne Håkon Hanssen bak et forslag om å begrense private barnehage-eieres mulighet til å ta utbytte og sikre seg profitt ved hjelp av offentlig støtte. Som lobbyist arbeider Hanssen i dag på vegne av den private barnehage-eieren Espira, og prøver i det skjulte å motarbeide regjeringens standpunkt.

 - Jeg er ikke lenger politiker og det må folk forstå, sier Bjarne Håkon Hanssen til Dagsrevyen nå i kveld. Joda, vi forstår at det må gå an å slutte i politikken og begynne i et annet yrke. Men er det virkelig så lett å plutselig hevde det motsatte av hva man hevdet som politiker? Med hvilken troverdighet kan den nåværende lobbyisten og tidligere politikeren se publikum i øynene og argumentere for et standpunkt? Hvor ble det av verdigrunnlaget? Hvor ble det av overbevisningen? Var den virkelig til salgs? Er Hanssens meninger kun av strategisk karakter?

For å forsvare seg mot kritikken fra Marit Nybakk og andre, bruker han det verste ordet han kan komme på: kritikken er moralsk. - Jeg kan jo ikke leve med å ringe Marit Nybakk hver dag og spørre hva som er moralsk akseptabelt, sier Hanssen til BT. Neida, det burde holde å spørre seg selv. Å endre syn i barnehagepolitikken er selvsagt helt ok. Men da bør det skje på grunnlag av argumenter og overbevisning, ikke på grunn av et honorar.