Nyheter - omatt og omatt



22.juni 2010       28.april 2011

 Får du også av og til følelsen av at du har hørt nyhetene før?

Ovenfor ser du dagens Dagblad- forside, sammen med forsiden fra 22. juni i fjor. Ti måneder mellom den første og den andre.

Er egentlig for resirkulering jeg. Men ikke akkurat for ny-heter da.

Nå venter vi bare på fjorårs-nyheten om huggorm-faren. Og om de kreftfarlige solkremene. Og Syden-kuppet. Og hvordan redde forholdet i ferien. Og lavkarbo-dietten. Og den om at nå kommer sola.

Kate og William. Her også.




Skal det være en bryllups-kaffelatte?
Den er jo litt stilig da. Faksimile fra
 avisen Miami New Times.

I England skal to personer gifte seg på lørdag. Det er visstnok tidenes mediebegivenhet.

BBC har satt av 850 medarbeidere for å dekke bryllupet. ITV nøyer seg med 350. Amerikanske CNN sender over en stab på 400 personer. De mest kjente ankerpersonene fra amerikansk tv kommer alle til London. Våre hjemlige tv-kanaler, NRK og TV 2, har lenge gitt oss daglige oppdateringer fra sine utsendte hoffreportere i London. Og den som låner øre til radioens evig pludrende programledere i disse dager, får omlag et dusin bryllupsreferanser pr. time

I ettermiddag landet et fly med 30 norske journalister i London.

Er vi virkelig så interessert? Vi er visst det.

Det er noe tidløst over det som nå skjer. I uminnelige tider har mennesker interessert seg for maktpersoner, celebriteter og fremtredende skikkelser i samfunnet. Slike har alltid vært symboler og samlende figurer for nasjoner og folkegrupper. De har vært identitetsskapende, de har skapt nasjonens fortellinger, som sier noe om hvem vi er som folk. Kjendisstoff og kongestoff er et eldgammelt fenomen, og det har alltid hatt et publikum. Fikk noen nyss om at kongen og hans følge var på vei, stilte de seg opp langs reiseruta. Og den som så kongen dra forbi, var alltid rask med å fortelle andre om opplevelsen. Denne uka sitter folk langs The Mall og venter, eller foran tv-en, - av samme grunn som før. Fortsatt har de kongelige symbolstyrke og identifikasjonskraft.

Prinsebryllupet er en gave til mediene. Det er ikke så mange begivenheter i vår tid som har potensial til å samle folket. Men denne begivenheten har tydeligvis det. Den appellerer også til ulike aldersgrupper og ulike samfunnslag. Derfor ønsker mediene å skru opp interessen for begivenheten enda noen hakk. Forhåndsomtalen er viktig, den sier alltid: dette må du ikke gå glipp av. Interessen for prinsebryllupet er nok i utgangspunktet stor, men ikke fullt så stor som mediene gir inntrykk av.

Beste tabbehistorie?

Ser at et knippe journalister skryter av sine jobb-tabber. Men tabbene deres er jo bare sånn middels tøffe, spør du meg. Her er en av mine:

Jeg jobba i NRK på 1980-tallet. Det var før digitaliseringens tid, og jeg var stadig på farten med kringkastingens gode gamle Nagra - som er en bærbar lydopptaker, en sånn med to spoler vet du, der båndet går sakte fra den ene spolen til den andre.

Nagra - her med begge spolene intakt.

Intervjuet skulle gjøres på Fornebu flyplass. Ankomst utland. Det var et opptak, og det var en enmannsjobb for en radioreporter. Jeg husker ikke i dag hvem det var som ankom landet og som skulle intervjues, men det jeg husker er at tomspolen på Nagraen var borte vekk. Glemt. Forsvunnet. Hva gjør man da? Hvor skal man tre båndet, lissom? Når intervjuobjektet plutselig kommer gående gjennom ankomsthallen må det handles raskt. Jeg stoppet en tilfeldig passasjer og spurte om hun allervennligst kunne tenke seg å ta imot det løse båndet som egentlig skulle gått inn på tomspolen - og satte i gang opptaket. Mens jeg snakket med intervjuobjektet, halte min redningskvinne inn lydbåndet omtrent som hun drog inn en line i fiskebåten. Hun tok oppgaven seriøst. Men hvor skulle hun gjøre av båndet som hun halte inn? Intervjusamtalen tok sin tid. Hun ropte til andre passasjerer om noen av dem tilfeldigvis hadde en tom bag. En mann stoppet opp, han stirret en stund på den voksende vasen av lydbånd på gulvet, så forstod han situasjonen og begynte å fylle bagen sin med båndet. 

Så stod vi der da, et team på tre mennesker, ukjente for hverandre, og gjennomførte et gravalvorlig radiointervju: En reporter, en reservetomspole og en oppsamler. Førstnevnte ytterst profesjonell, som jo alle skjønner, de to andre etterhvert smått flirende. Men intervjuobjektet - som jo var hovedpersonen i det hele - tok det visst relativt pent. Et fyldig intervju ble ihvertfall gjennomført.   

Senere på dagen hadde jeg redigeringstid i studio, med egen tekniker. Jeg tømte bagen med lydbånd-spaghetti på bordet foran ham. 

Samtidig imøtegåelse - i hvilke tilfeller?

Fagbladet Journalisten har den siste tiden fått litt pepper fordi bladet har publisert kritiske oppslag uten at de som blir kritisert får anledning til å forsvare seg. Noen har ment at Journalisten har brutt bestemmelsen i Vær Varsom-plakaten om samtidig imøtegåelse, en bestemmelse har fått mye fokus den siste tiden fordi den brytes så ofte.

Journalisten bad tre "bransjepersoner" om å studere tre ulike oppslag, og vurdere om kildebredden i disse tre saken var god nok. Undertegnede var en av de "bransjepersonene". Sakene som ble vurdert er er artiklene Reagerer på atomkrise-dekning, Lei av babbel samt dekningen av kritikken mot Skup-prisen.

Selv prøver jeg å fremheve at kravet om samtidig imøtegåelse gjelder tilfeller der noen blir utsatt for sterke beskyldninger, og beskyldningene handler om faktiske forhold. Man kan ikke kreve samtidig imøtegåelse ved enhver form for kritikk. Når noen kritiserer svenskene for å være dårlige tapere, er det ingen forutsetningen for å publisere saken at "svenskene" får komme til orde i samme oppslag. En annen sak er at dekningen som regel blir bedre når man bruker flere kilder, og sørger for at ulike synspunkter kommer til orde. Men dette behøver ikke nødvendigvis skje i samme artikkel eller oppslag.

Vi kan ihvertfall slå fast at pressefolk er meget nøye på at de selv får komme til orde når de utsettes for kritikk.

Forøvrig har Per Edgar Kokkvold nylig laget en detaljert og nyttig veileder om samtidig imøtegåelse, basert på de mange klagesakene som PFU har håndtert om manglende samtidig imøtegåelse.

Et feminist-etisk perspektiv på presseetikken

Av og til skal man være litt dristig. Jeg har skrevet en artikkel om feministisk etikk i et vitenskapelig tidsskrift.

Artikkelen er publisert i tidsskriftet Materialisten, som er et tverrfaglig referee-basert tidsskrift med en viss forankring ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved UiO.

Tittelen på artikkelen er "Journalisten og den sårbare. Et relasjonsetisk innspill til presseetikken". Jeg prøver å vise hvordan feministisk etisk teori kan styrke presseetikken - på flere og betydningsfulle måter.
Artikkelen ligger på egen side et stykke nede i høyrespalten på bloggen.

Greit at kommunen betaler for journalistikken?

Sponsing har lenge vært en vanlig finansieringsform for tv-journalistikk. Men blir aviser også sponset? Javisst. I lokalavisa Tidens Krav blir deler av journalistikken betalt av Smøla kommune.

Tidens Krav er en relativt stor lokal- og regionavis for Kristiansund og Nordmøre. I fjor presenterte redaksjonen en serie videoreportasjer under vignetten "Roald møter havfolk", der journalist Roald Sevaldsen tøffet rundt i trebåten sin og laget reportasjer fra det lokale kystmiljøet. Det var en fin serie. Den ble populær og satte seer-rekord for TK-TV. I år skal suksessen følges opp, - med produksjonstilskudd fra Smøla kommune.

Daglig leder i Smøla Næringssenter, Einar Wikan, mener reportasjene som ble laget i fjor "gav usedvalig god Smøla-reklame". Og nå vil kommunen ha mer. Einar Wikan sitter selv i idègruppa for de kommende reportasjene, sammen med kommunens enhetsleder for kultur og to medarbeidere fra Tidens Krav.

Det blir sikkert en flott serie i år også. Nydelige bilder fra et av landets vakreste områder, med sjøluft og krabbefiske, historier fra gamle fiskevær og morsomme samtaler med hyggelige mennesker. Men er det greit at kommunen betaler for journalistikken? Og at avisa og kommunen samarbeider om "god Smøla-reklame"?

Jeg lurer forresten på hvorfor akkurat Smøla ble valgt. Er det fordi kommunen er journalistisk interessant, eller fordi den betaler best? Et annet spørsmål er hvilken innflytelse kommunens representanter i produksjonsgruppa har på produksjonen. Den som betaler for moroa har gjerne lett for å kreve ikke bare innflytelse, men styring og kontroll. Et tredje spørsmål er om det er mulig for Tidens Krav å drive kritisk journalistikk på Smøla kommune, avisens økonomiske velgjører?

I Tekstreklameplakaten som norsk presse har forpliktet seg på heter det: "Medienes troverdighet er avhengig av et klart skille mellom redaksjonelt stoff og reklame/sponsing. Publikum skal være trygg på at det redaksjonelle stoffet springer ut av en selvstendig og uavhengig journalistisk vurdering, og at innhold og presentasjon er uten bindinger til utenforstående interesser." 

I dette prosjektet er det unektelig visse bindinger til utenforstående interesser.




"Nesten til stede"

Jeg pleier ikke å omtale romaner på denne bloggen – men gjør et unntak i dag. Akkurat nå er jeg nemlig ferdig med Bjørn Olav Nordahls ”Nesten til stede”, utgitt på Gyldendal sist høst. Må si det var ganske interessant og fascinerende lesning.

Boka er en oppvekstroman, og handlingen utspiller seg i et adventistmiljø på slutten av 1970-tallet. Vi følger unge Bjørnar fra 13-årsalderen til han avslutter gymnaset. Både menighet og familie har store forventninger til den skoleflinke gutten, men selv føler han seg splittet mellom det religiøse miljøet og den frie verden utenfor. Bokas røde tråd er guttens kamp for å tilfredsstille de mange og strenge krav til oppførsel, meninger og holdninger som han møter. Han lykkes langt på vei - men kostnaden er å gi avkall på seg selv og sin egen identitet.

Det er Adventkirken som er rammen, men innholdet og historien vil være gjenkjennelig også for andre og større kirkesamfunn og kristne organisasjoner. Det handler om makt og undertrykkelse, men også om idealisme, omsorg og frigjørende tro. Livet på den kristne internatskolen med de strenge reglene er godt skildret. Fortellingen er spekket med episoder og glimt fra internatlivet der de veltilpassede blir løftet opp og de mistilpassede blir kuet, og der både de snille og de rampete prøver å sortere ut hvem de er og hva de skal tro på.

Bjørn Olav Nordahl er i sitt yrkesliv en fremragende undersøkende journalist. Journalister – og i særdeleshet gravejournalister – er dedikert til å finne ”sannheten” om hva som skjer i samfunnets mange forunderlige kroker. Men noen ganger kan faktisk romanen formidle en større og dypere sannhet enn journalistikken.

Som i dette tilfellet.

Metoderapportene er lagt ut

Her - ligger metoderapportene til alle de 66 prosjektene som ble sendt inn for å konkurrere om årets Skup-pris. Heder og diplomer ble delt ut under Skup-konferansen i Tønsberg sist helg.

Jeg anbefaler spesielt de fem første metoderapportene. Det er disse som fikk enten pris eller diplom. Samtlige inneholder mye veiledning og smarte råd for journalister - og journaliststudenter - som vil avdekke kritikkverdige forhold og kaste lys over saker som noen ønsker å holde skjult. Et vell av tips og nyttige erfaringer finnes i de øvrige 61 rapportene også. Som jurymedlem kan jeg melde om et imponerende nivå på mange prosjekter - langt flere enn de som ble hedret under konferansen. Gravejournalistikken holder stand i en tid da de journalistiske mediene har gjennomgått nedskjæringer og innsparinger.

Vinnere av årets Skup-pris ble tre TV 2-journalister med prosjektet "Eldrebløffen". Om dette arbeidet uttalte juryen: 

"Et enkelt case om Hjørdis på 85 som sto i sykehjemskø, ble til en stor avsløring av køer kommunene har ønsket å skjule og som derfor var ukjente for lokalbefolkning og sentrale myndigheter. Det bildet som er skapt av eldresektoren i den politiske debatten, viste seg ikke å stemme.
              
Med imponerende pågangsmot, stor kreativitet, utholdenhet og systematisk arbeid klarte journalistene å dokumentere tilstander i helsevesenet som var ukjente også for helseministeren. Det faktiske behovet for sykehjemsplasser ingen kunne legge fram, klarte journalistene til slutt å få dokumentert i form av konkrete tall fra hver eneste kommune. De ga seg ikke før bildet var komplett.
              
Gjennom utstrakt bruk av nett og sosiale medier som journalistisk metode, fikk journalistene hjelp fra lesere og seere til å kontrollere opplysninger og komme nærmere de reelle tallene i hver enkelt kommune. Kreativ bruk av Questback til datainnsamling og en usedvanlig systematisk innsats for å få riktig person i hver kommune i tale, er andre smarte grep juryen har merket seg.
              
Metodebruken i prosjektet har blitt til på veien. Hindringer førte til utvikling av nye metoder eller at gamle metoder måtte brukes på nye måter. Prosjektet preges av systematikk, troverdighet og god kildekritisk håndtering. Journalistenes arbeid framstår som en god veiviser gjennom kommunale, kronglete korridorer, og som et særdeles godt eksempel på faktasøkende journalistikk i et politisk landskap preget av tilsløringer.
              
Juryen gratulerer Steinar Figved, Robin Idland Krüger og Asbjørn Øyhovden med SKUP-prisen for 2010."

Kronikk

En utvidet versjon av forrige blogginnlegg er publisert i Dagbladet i dag.

Faiza, familien og pressen



Faksimile av VGs forside 10.02.2010

 Tidsskriftet Samtiden kommer i dag med en sterk historie om pressens arbeidsmetoder i en kriminalsak. Det er NRK-journalisten Ahmed Fawad Ashraf som forteller om hvordan han og hans familie opplevde mediedekningen da hans søster, Faiza Ashraf, ble bortført fra sitt hjem i Bærum og drept i februar i fjor. Han retter sterk kritikk mot navngitte journalister i flere av våre største nyhetsmedier.

Ahmed Fawad Ashraf forteller detaljert om hva som skjedde etter at Faiza ble bortført. Familiens hus ble beleiret av pressefolk, de banket på og ville inn. Ashraf selv fikk telefoner fra minst 15 reportere, noen ringte gjentatte ganger, og i tillegg kom det mengder av tekstmeldinger. Lenge etter at journalistene for lengst burde forstått at familien ikke ønsket kontakt, fortsatte trykket fra pressen. Familien trakk for gardinene for å gjemme seg og hindre innsyn. Men det første de ser neste morgen er en fotograf med en lang telelinse utenfor hageporten.

Det er overraskende at pressefolk i dag opptrer slik som Ashraf beskriver. For noen år siden var dette mer vanlig, da var pressen mer pågående og aggressiv i sin kontakt med pårørende i sorg og sjokk, for å få bilder, kommentarer og ikke minst følelsesutbrudd. I dag ser vi mindre av dette. Såkalte ”Death knocks” er sjeldnere, det vil si at journalister banker på pårørendes dør kort tid etter en dramatisk hendelse. Pressen er i så måte blitt bedre. Men tilbakefall kan altså skje.

Situasjonen Ashram beskriver minner den såkalte Hedrum-saken i 1999. Etter at en ung jente i Vestfold var funnet drept, opplevde den rammede familien noenlunde det samme som Ashram forteller om, en nokså hensynsløs pågang fra nyhetsmediene.Et annet fellestrekk er en sterk pågang overfor naboer og venner. Hedrum-saken førte til selvkritikk i pressen, og for første gang kom det inn bestemmelser i Vær Varsom-plakaten som omtaler journalisters adferd i innsamlingsfasen. Presseetikken omfatter ikke bare publisering, men også hvordan man opptrer for å innhente journalistisk materiale. (Hedrum-rapporten finner du her)

En mulig forklaring – men ingen unnskyldning – for pressens aktivitet i denne saken kan være at dette fra først av var en forsvinningssak. Det tok flere uker før det ble en drapssak. Faiza var de første ukene savnet. Ingen visste hva som hadde skjedd, saken var en uløst gåte. Når et samfunnsmedlem forsvinner, har det stor offentlig interesse. Det er naturlig at pressen både følger saken tett og gjør egne undersøkelser. En intensiv mediedekning kan også bidra til sakens oppklaring ved at politiet får inn flere tips.

Politiet pågrep etter kort tid en person som var mistenkt for å ha bortført Faiza, men holdt likevel ”alle muligheter åpne” for hva som kunne ha skjedd. I pressen ble teorien om at familien selv kunne stå bak bortføringen fremført relativt tydelig. Dette ble selvsagt en tung ekstra belastning på familien. Det ble dessuten publisert negative detaljer fra Faizas privatliv som skulle underbygge denne teorien. I ettertid fremstår dette som en krenkelse av et forsvarsløst menneske.

Noen spør om det ikke er uetisk av Ashram å navngi de journalistene som han kritiserer så sterkt. Akkurat det synes jeg er helt greit. Journalistene er ivrige etter å få byline på trykk; da må de også tåle kritikk. De er dessuten i stand til å svare. Det er andre som har større behov for anonymitet enn journalistene.

Om et par uker begynner rettssaken mot de to tiltalte i Oslo Tingrett.