Årskavalkade PFU

Den årlige statistikken fra Pressens Faglige Utvalg kommer trolig en av de nærmeste dagene. Da får vi vite hvor mange klager som er behandlet, hvor mange klagesaker som har endt med fellelse og hvilke medier som er felt flest ganger.

Her er en alternativ årskavalkade for PFU. Jeg synes jo at de omlag 150 uttalelsene som utvalget leverte i fjor stort sett er kloke og riktige. Stort sett. Men enkelte underlige avgjørelser forekommer.


Årets merkeligste avgjørelse

Bladet Hus og Bolig ble innklaget til PFU etter en reportasje om såkalt ”Geriljabroderi”. Dette er et prosjekt og et håndarbeidsmiljø som lager klassiske, sirlige og vakre korsstingsbroderier med litt uventede og kraftige verbale budskap (”Drit og dra”, ”Hold kjeft” - og verre :-). En av initiativtakerne, Mona Pedersen, ble intervjuet av bladet. Hun fortalte blant annet om en planlagt bok med tittelen ”Geriljabroderi”. Mona Pedersen (ja, jeg kjenner henne) opplyser i sin klage til PFU at journalisten (som i dette tilfellet er identisk med bladets redaktør) umiddelbart etter intervjuet går hen og registrerer domenenavnet ”www.geriljabroderi.no” som sitt eget. Journalisten selv sier det skjedde to dager før. Litt senere utgir journalisten en bok med tittelen ”Geriljabroderi”, på et forlag hun selv eier.

Dobbeltrolle? Vel, ikke ifølge PFU. På sitt møte i mars i år slo utvalget fast at journalisten har opptrådt i samsvar med god presseskikk.

Jeg forstår ikke PFUs konklusjon i denne saken. Den strider mot alt som pressen ellers hevder om journalistisk integritet.

Problemet er ikke at journalisten utnytter journalistisk materiale på andre måter enn i den avtalte reportasjen. Det gjør journalister ofte, f eks ved å skrive bøker. Problemet er heller ikke at journalisten driver med annen virksomhet i tillegg til sin jobb i bladet. Det må være lov. Problemet er derimot at journalisten driver konkurrerende virksomhet med sin kilde. Journalisten driver privat forretningsvirksomhet på samme feltet som hun også dekker redaksjonelt. Journalistens bi-virksomhet og private forretningsidé skjer faktisk i direkte konkurranse med intervjuobjektet, men uten at intervjuobjektet er klar over dette. Det er ubegripelig at PFU synes dette er ok.

For det første må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.3 som sier at redaksjonelle medarbeidere skal unngå dobbeltroller som kan svekke deres troverdighet. For det andre må det være i strid med Vær Varsom-plakatens pkt. 2.4 som sier at redaksjonelle medarbeidere ikke må utnytte sin stilling til å oppnå private fordeler.

Når PFU en sjelden gang får en sak om journalistisk integritet, er det synd det skal ende slik. (Sak 09-258)


Årets mest kryptiske

”Utvalget konstaterer at det som uttrykkes er svært sterke påstander om begunstigelser og kameraderi som, om de skulle være korrekte, er høyst uakseptable.” Hmm. Må visst grunne litt på den. (Sak 10-108)


Årets hjertesukk

”Pressens Faglige Utvalg registrerer med undring den manglende forståelse ansvarlig redaktør av Nordensnyheter.no åpenbart har når det gjelder presseetikkens fundamentale kjøreregler.” (Sak 09-238)


Årets strengeste

Årets strengeste irettesettelse ble tildelt gratisavisen Natt og Dag. Avisen rappet bilder fra tilfeldige Facebook-sider, personbilder av fullt gjenkjennelige personer, og brukte disse som illustrasjoner til en sak som ikke hadde noe som helst med de avbildede å gjøre. Tvert imot: Saken var av en slik karakter at de fleste ville betakket seg for å bli forbundet med den. PFU sier at ”For utvalget er det nærmest uforståelig at en redaksjon i det hele tatt har kommet på dette”. Høyst berettiget hoderysting, spør du meg. (Sak 10-136)


Årets snilleste

En engasjert avisleser så seg lei på pressens slurvete omtale av amerikansk politikk og samfunnsliv. Mannen klaget Aftenposten inn for PFU på grunn av et oppslag om skolestyret i delstaten Texas, der det ifølge Aftenposten for tiden pågår et bikkjeslagsmål om hva elevene skal lære på skolen. Flertallet i skolestyret (som består av ti konservative og fem liberale medlemmer) vil blant annet vedta at elevene ikke lenger skal få høre om evolusjonsteorien, men kun at jorden er Guds verk skapt gjennom ”intelligent design”. Flere andre oppsiktsvekkende pensumendringer er også nevnt i artikkelen.

Saken er hentet fra den anerkjente britiske avisen The Independent. Men leser man saken i The Independent, vil man se at dette slett ikke er noe forslag fra skolestyret i Texas. Det er derimot en meningsytring fremsatt av en eller annen som kritiserer skolestyret i Texas. I forslaget til nytt pensum finnes det ikke et ord verken om evolusjonsteori, gudstro eller intelligent design.

”Kontroller at opplysninger som gis er korrekte” heter det i Vær Varsom-plakaten. Gjelder det også når man siterer andre medier? Javisst, det har PFU understreket en rekke ganger. Aftenposten påpeker imidlertid at når det gjelder utenriksstoffet har man ikke kapasitet til å kontrollere at opplysningene er korrekte. Det har PFU full forståelse for. Men hva når heller ikke avskriften er korrekt? I dette tilfellet har man kommet i skade for å gjengi bare halve opplysningen fra The Independent, men den følge at hele greia ble misvisende. Rettere sagt: den ble fullstendig feil. Da er det at PFU lanserer tanken om at så lenge feile opplysninger ikke krenker noen, så er det ikke så farlig. Da er det faktisk greit.

Konklusjon: Aftenpostens sak om skolestyret i Texas er i samsvar med god presseskikk. Årets snilleste? Jeg tror det. (Sak 10-175)

De kunne ventet litt



(Foto: BA)

På morgenkvisten siste søndag før jul var det brann i en enebolig i Åsane i Bergen. En mann og en kvinne i 50-årsalderen var til stede i huset. Begge mistet livet i brannen. Hendelsen ble dekket både i lokale og nasjonale medier. 

En presseetisk regel som mediene vanligvis er flinke til å overholde er å ikke identifisere omkomne eller savnede personer før de nærmeste pårørende er underrettet. I dette tilfellet ser det ut som at nettavisene glemte denne regelen.  

Bergensavisen (BA) forteller noen dager etter brannen at datteren i huset denne natten var på overnattingsbesøk hos en venninne. 17 år gamle Iris var med og feiret venninnens bursdag, og sov til utpå formiddagen neste dag. Da hun våknet var det kommet tekstmeldinger fra venner og kjente som spurte om det var hjemme hos henne det var brann. Da jenta sjekket nettavisene i halvt tre-tiden kunne hun se bilder av hjemmet sitt i brann og lese at to personer var omkommet. Hun oppsøkte politiet sammen med en venn av familien for å få et endelig svar på hvem de omkomne personene var. Der fikk hun beskjed om at de ikke kunne fortelle henne noe før de hadde sikker identifikasjon - alt ifølge BA. Hele søndagen prøvde mora til jentas venninne å kontakte politi og brannvesen for å forklare 17-åringens behov for informasjon, uten at noe skjedde. Først etter tolv timer fikk hun beskjeden hun fryktet.

Brannen ble varslet av naboer klokka 09.15. Brannvesen og politi kom raskt til stedet. Det samme gjorde pressen. BA la ut sin første melding klokka 09.17, BT klokka 09.45. Brannen var synlig over et stort område, og mye folk strømmet til. Klokka 09.30 var røykdykkere kommet seg inn i den brennende boligen. Klokka 09.50 ble to livløse personer båret ut fra huset. Etter at ambulansepersonell hadde forsøkt livreddende førstehjelp ble det klart at de to var omkommet. Journalister og andre som bivånet redningsarbeidet forstod hva som var skjedd. Meldingen om at to personer var omkommet stod og lese i nettavisene umiddelbart.  

I Vær varsom-plakaten pkt. 4.6 står det: "Identifiser ikke omkomne eller savnede personer uten at de nærmeste pårørende er varslet". Identifikasjon skjer ikke bare ved navn, det kan også skje på andre måter, blant annet gjennom bilder. Derfor sladder pressen f. eks. bilskilter på foto av dødsulykker i trafikken. 

En husbrann vil pressen selvsagt melde om umiddelbart, helst mens den pågår. En brann er ofte synlig over et stort område, uttrykningskjøretøy er på veiene og folk lurer på hva som skjer. Bilder er en naturlig del av pressedekningen, og et brennende hus er selvsagt gjenkjennelig. Intet av dette kan man holde tilbake. Men det man kan holde tilbake er opplysningen om at to mennesker er omkommet, i det minste i noen timer. 

Ingen skal behøve å lese i avisen at deres nærmeste pårørende er død.

I dette tilfellet vet jeg ikke om journalistene på vakt i det hele tatt spurte politiet om pårørende var varslet (det er normalt politiet som gir denne opplysningen), - den raske publiseringen kan tyde på at man ihvertfall ikke ventet særlig lenge på svar. Nyhetsjaget gjorde at man satte Vær Varsom-plakaten til side.

Samtidig ser det ut som at også politiet kan kritiseres i denne saken. Hvorfor fant man ikke fram til den berørte jenta litt raskere, og sørget for at hun ble informert og ivaretatt? Greit nok at en sikker identifikasjon av de to omkomne kan ta litt tid, men sannsynligheten for hvem de var burde tilsi en noe kjappere handlemåte fra politiets side.

WikiLeaks - en oppsummering

Årets mest omdiskuterte fenomen i journalistikken har vært nettstedet og organisasjonen (er det forresten en organisasjon?) Wikileaks. Det har ikke vært helt lett å vite hvordan man bør forholde seg til dette fenomenet.Er det mulig å gjøre en oppsummering nå ved slutten av 2010?

Lekkasjene som Wikileaks (min skrivemåte uten stor L i midten er bevisst) har formidlet i løpet av året har vært av ulike slag. Nettstedet fikk et slags gjennombrudd i den store offentlighet i april i år da en video av et amerikansk angrep i Irak ble publisert. En gruppe mennesker, tilsynelatende sivile, ble utsatt for et uprovosert angrep fra et kamphelikopter. Om lag 15 personer ble drept. Dette er en lekkasje og en publisering som fremstår som viktig og verdifull. I juli la så nettstedet ut en stor mengde hemmelige dokumenter fra Afghanistan-krigen. Mange har pekt på at dette var en farlig og uforsvarlig publisering, blant annet fordi dokumentene gjør det mulig for Taliban å finne identiteten til personer som samarbeider med de internasjonale styrkene. Mange liv ble satt i fare som følge av denne publiseringen. Og så, i desember 2010, kom de 250.000 fortrolige dokumentene fra den amerikanske utenrikstjenesten. Dette materialet synes så langt å være relativt ufarlig, det er til dels informativt og til dels kuriøst.

Strategien for publisering ser også ut til å ha endret seg i løpet av året. Dette har trolig en sammenheng med innholdet i lekkasjene og kritikken som har kommet. Mens Wikileaks tidligere la ut materiale kun på eget nettsted og med minimal redaksjonell bearbeiding, så samarbeider man i dag med etablerte redaksjoner. Dette virker som en klok strategi. En redaksjonell vurdering av den enorme mengden materiale er nødvendig. Ikke bare blir tilgjengeligheten radikalt forbedret ved at det betydningsfulle blir skilt fra det betydningsløse i en redaksjonell prosess. Minst like viktig er at i noen tilfeller vil videreformidling av fortrolig informasjon være etisk uforsvarlig, fordi skadevirkningene er større enn gevinsten. Lekkasjer kan være nyttige og gode for samfunnet, men publisering bør ikke skje automatisk. Det bør alltid skje etter en redaksjonell vurdering. Noen ganger er det nemlig gode grunner for hemmelighold.

Journalistikk er en kombinasjon av input og output. God journalistikk krever kvalitet i begge ender. I dagens journalistikk er det som regel inputen som er svak; det publiseres enorme mengder reklame, klipp-og-lim-saker og annet tøv som ikke krever noen som helst research-innsats. Wikileaks har snudd på dette; problemet har vært motsatt. Nettstedet har bragt tilveie mye materiale av offentlig interesse og med substans, men har lagt liten vekt på output, på redaksjonell vurdering og tilrettelegging. Et samarbeid med etablerte redaksjoner er i så måte en forbedring.

Dette innebærer imidlertid at Wikileaks ikke lenger er en ekte wiki (i den forstand at hvem som helst kan bidra og redigere), men er blitt et research-byrå, en informant og en leverandør av materiale for videre redaksjonell bearbeiding og ordinær journalistisk publisering.

Wikileaks har for tiden stor troverdighet i pressekretser. Jeg har ikke registrert at det er påvist falske eller manipulerte dokumenter i materialet som er lagt ut. Men det er vel bare et tidsspørsmål før dette skjer (noe som i så fall vil være en gavepakke til kritikerne). Kildekritikk og eget dokumentasjonsarbeid er viktig i de redaksjonene som publiserer Wikileaks-materialet.

Til slutt: Forsøkene på å stoppe Wikileaks ved hjelp av økonomiske pressmidler er virkelig ille. Visa, Mastercard og Bank of America har stanset pengeformidling inn til Wikileaks. Donasjoner og annen støtte til Wikileaks finner sikkert andre veier, men at store og viktige finansinstitusjoner på denne måten driver politikk og på egen hånd vil straffe frie ytringer er skremmende.

Makt og medier i Volda

Nok en gang har journaliststudentene i Volda skapt en ”snakkis” i lokalsamfunnet. Denne gangen har de også pådratt seg sterk kritikk, både fra lokalmiljøet og fra generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold.


En gruppe journaliststudenter satte seg fore å avdekke ”makten” i Volda. Finnes den innenfor eller utenfor politikken? Hvilke miljøer og institusjoner er det som får sin vilje gjennom? Hvilke strukturer og konstellasjoner – formelle og uformelle – er det som har størst innflytelse i lokalsamfunnet? Og ikke minst: Hvilke enkeltpersoner er egentlig Voldas mektigste?

Studentene intervjuet 40 utvalgte kilder: 18 ledere i privat sektor (næringsliv og grunneiere), 11 ledere i offentlig sektor og 11 ledere for politiske og frivillige organisasjoner. Samtalene med disse kildene var bakgrunnsintervjuer der kildene under forutsetning om anonymitet skulle få snakke fritt og åpent om sin oppfatning av maktutøvelse i Volda, hvor makten sitter og hvem som har størst innflytelse. I tillegg har studentene brukt andre åpne kilder.

Resultatet ble en liste over Volda ti mektigste personer, behørig rangert og avdekket fra tiendeplass til førsteplass. Saken ble presentert i alle øvingsmediene: i Næravisa, i Radio Volda, i Nærsynet og på Nærnett.

Samtlige personer på listen er presentert og omtalt, og de får selv komme til orde. Omtalen av dem er til dels basert på utsagn og karakteristikker fra de anonyme kildene. Å bruke anonyme kilder på den måten er en skummel journalistisk øvelse.

Når man innhenter informasjon fra anonyme kilder er det god skikk å skille mellom faktaopplysninger og meningsytringer. Når en anonym kilde gir journalisten opplysninger om et eller annet faktisk forhold, så er det mulig å etterprøve dette og sjekke med andre kilder om opplysningene stemmer. Det er også mulig for den som rammes å ta til motmæle og forsvare seg. Men når en anonym kilde fremsetter karakteristikker og meninger om en person, så lar ikke dette seg etterprøve og kontrollere. Det er også umulig å forsvare seg mot slikt. Personen som rammes blir angrepet av stemmer fra mørket, han vet ikke hvor de kommer fra, og det er umulig å argumentere saklig mot nedsettende personkarakteristikker fra ukjente motstandere.

Det er uheldig når navngitte personer omtales som ”en smilende klapperslange” og ”en værhane” i sitater fra anonyme kilder.

Arbeidet som journaliststudentene har gjort har stor verdi for Volda-samfunnet. Undersøkelsene har gitt overraskende resultater og ny innsikt i hvor makten egentlig sitter. Den reelle makten er ikke alltid identisk med den formelle makten. Mye makt er personavhengig, og den utøves utenfor de demokratiske fora og uten innsyn.

Spørsmål som bør drøftes under evalueringen av studentenes arbeid er blant annet:

• Var det nødvendig å love anonymitet til de mange kildene? Hvor mye informasjon ville gått tapt, i forhold til gevinsten av åpne kilder?

• Når det gjelder kontroversielle utsagn og karakterstikker: Kunne man ringt opp igjen og spurt om kilden ville stå fram med sitt utsagn før man publiserte utsagnet?

• Hvis kilden svarte nei: Burde man droppet de mest kontroversielle karakteristikkene? Jeg tror hele saken i så fall ville blitt styrket.

Kildevern også for lovbrytere

Skal en lovbryter nyte godt av pressens kildevern, med den følge at politiet ikke finner ut hvem lovbryteren er? Svaret er ja.

Pressens kildevern skiller ikke mellom verdige og uverdige kilder. Det omfatter alle, uavhengig av kildens motiver, moralske standard eller strafferettslige status.

I dag har Høyesterett gitt sin tilslutning til et slikt syn, i en sak som riktignok på flere måter er litt spesiell. Her er kortversjonen:  På nettstedet "Din Side" skrev journalist Jon Erland Madsen (ansatt i Aller Internett) en artikkel om folk i England som gjør verdifulle arkeologiske funn ved hjelp av metalldetektor. "Kan du finne dette?" var tittelen på saken. I et kommentarfelt under artikkelen ble det åpnet for innspill fra leserne, og her dukket det opp, det innlegget som skulle utvikle seg til en viktig kildevernsak. En person med nicket "Finneren" fortalte at han hadde funnet en eldgammel runestein som han nå hadde liggende i garasjen sin, og som han gjerne kunne tenke seg å selge hvis prisen var god. I et senere innlegg opplyste han at steinen var blitt solgt for 20.000 kroner på nettstedet Ebay.

I henhold til Lov om kulturminner tilhører imidlertid slike oldtidsfunn staten. "Finneren" har derfor begått et lovbrudd. Hedmark politidistrikt innledet etterforskning, og påla Aller Internett å oppgi brukeropplysninger og IP-adresse til "Finneren" slik at de kunne avhøre og eventuelt straffeforfølge ham. Nettstedets redaktør nektet å oppgi slike opplysninger. Saken havnet i retten. Redaktøren nektet fortsatt å gi opplysninger, og henviste til Straffeprosesslovens § 125 som kan frita pressefolk for vitneplikt i kildevernsaker. Både tingretten og lagmannsretten gav politiet medhold og stadfestet kravet om å identifisere kilden. Men Høyesterett kom altså til en annen konklusjon. Landets øverste domstol gav i dag journalist og redaktør medhold i at de var berettiget til å beskytte "Finnerens" identitet. 

Jeg vil kort fremheve to interessante poenger i Høyesteretts premisser. For det første: Det er fra før klart at leserinnlegg i en papiravis omfattes av kildevernet. Men hva med en nettdebatt som ikke er forhåndsredigert? Kan redaktøren da - i etterkant - stille seg fram og etablere et kildevern for den opprinnelige ytreren? Kan redaktøren så og si overta straffeansvaret for en ytring som ikke ble forhåndsvurdert? "Din Side" praktiserer såkalt samtidsredigering. Det betyr at redaksjonen mottar beskjed i det øyeblikk et innlegg på debattsiden legges ut. Redaksjonen vil da umiddelbart kunne kontrollere innleggets innhold og form, og eventuelt fjerne uønskede ytringer. Jeg oppfatter at Høyesterett sidestiller denne type nettdebatt med papiravisenes leserinnlegg, og at innlegg i nettdebatten på samme måte er omfattet av kildevernet etter Straffeprosessloven.

For det andre: Lagmannsretten påla redaktøren vitneplikt fordi det vil bli feil at borgere får bekjentgjøre sine lovbrudd på Internett for å tjene penger, og deretter får lov til å gjemme seg bak en anonymitetsrett. Det er lett å ha sympati med en slik refleksjon. Høyesterett snur imidlertid perspektivet og sier at det er ikke anonymitetsretten som er tema her. Det er pressens kildevern. Den sentrale samfunnsinteressen som kildevernet skal beskytte, er pressens nyhetsformidling. Hvis pressefolk pålegges vitneplikt om sine kilder, vil dette få en "chilling effect" som medfører at viktige kilder forsvinner, og informasjon av samfunnsmessig betydning vil aldri komme fram.

Slik understrekker Høyesterett den store betydning som pressens kildevern har.

  

Studentene graver



I dette huset i Herøy bor 16 utenlandske gjestearbeidere.
De betaler tilsammen vel 57.000 kr i måneden i husleie.

Jeg må si jeg er litt stolt av Volda-studentene denne uka. Høstens praksisperiode går mot slutten, og resultatene av diverse graveprosjekter begynner å vise seg. En gruppe studenter har sett nærmere på gjestearbeider-bransjen på Sunnmøre. Bare i Herøy kommune på ytre Sunnmøre er det for tiden 600 gjestearbeidere. De arbeider for det meste i fiskeindustrien. 

 * Opus Balticum er et firma som leier ut arbeidskraft. I fjor leide de ut 400 utenlandske arbeidere til norske bedrifter. Bedriften tjener i gjennomsnitt 236 000 kr i året for hver utenlandske arbeider de leier ut. Av dette blir bare 103 000 kr utbetalt til arbeiderne.

 * I tillegg får arbeiderne dekket kost, losji og hjemreise. Men hvem er det som innkasserer husleien? Jo, det er Opus Nor, som er morselskap til Opus Balticum og som har samme leder. I et toetasjes hus i Herøy er 16 arbeidere innkvartert. Hver av dem trekkes 3.600 kr. i måneden i husleie. Samlet inntekt på dette huset er altså vel 57.000 kr i måneden.    

Det er ikke så lett å få ut opplysninger, det vil si konkrete tall og fakta, om denne virksomheten. De ansvarlige bedriftslederne er ikke akkurat åpne om dette. Derfor er det viktig å finne skriftlige kilder som kan gi håndfaste og dokumenterte fakta, og som kan legges på bordet i intervjuer med de ansvarlige. 

Sakene er presentert i Næravisa (papir), i Radio Volda, i Nærsynet - og alt er selvsagt samlet på Nærnett. Sjekk ut nettsidene her.

Det er artig å se journaliststudentene jobbe med komplisert, kritisk og krevende undersøkende journalistikk. Og kommende uke skal makta i Volda avdekkes.

"La meg være alene. La meg dø i fred."

Litt mer om Den store journalistprisen: I en kommentar i Bergens Tidende tar journalist Asbjørn Kristoffersen til motmæle mot både tildelingen av prisen og mot den prisbelønte reportasjen. Kristoffersen mener at personen som reportasjen handler om ikke fikk en verdig død på grunn av journalistens ”rekonstruksjon” av mannens liv.

Jeg har et annet syn enn Asbjørn Kristoffersen, som jeg skal begrunne nedenfor.

Først en observasjon: Kristoffersens innlegg skapte debatt blant BTs lesere. Mange benyttet kommentarfeltet under artikkelen. Akkurat nå ligger der 35 innlegg – og det er stort sett gode innlegg, saklige og reflekterte.

Et slående trekk ved mange av innleggene er skepsisen mot offentlighet; skepsisen til at sider ved våre liv skal være kjent for andre. Her er en frykt for at andre skal vite noe om oss, og en grunnleggende mistro til den offentligheten som media representerer. Det er litt trist å se.

For det er vel ikke slik at offentlig omtale i seg selv er uverdig? Jeg mener: det må vel i så fall være noe med innholdet i omtalen som utgjør det uverdige.

Asbjørn Kristoffersen spiller i sin argumentasjon nettopp på en slik frykt for offentlighet. Men åpenhet og offentlighet er ikke i seg selv et onde. Tvert imot: det er et gode. Annerledes er det hvis pressen trenger seg i et menneskes privatliv og personlige forhold. Den prisbelønte artikkelen holder et sterkt fokus på hovedpersonen som samfunnsborger og på de deler av livet som vitterlig er offentlige for oss alle: fødsel, familieforhold, bosted, skolegang, opplysninger i folkeregisteret, dødsfall, bisettelse. Den lange artikkelen er ikke preget av følsomme og kompromitterende påstander eller grafsing i privatlivet.

Kristoffersen skriver i sin kommentar at et anonymt liv ikke skal være ”råstoff for media”. Det er en polemisk uttrykksmåte som fordunkler problemstillingen. Jeg er helt enig i at dersom et menneske og et menneskeliv kun blir et middel eller en figur i en journalists eller filmskapers narrative prosjekt, så er det dypt uetisk. Enkeltmenneskets verdighet må alltid være et mål i seg selv, aldri kun et middel. Men er ikke den prisbelønte reportasjen preget av nettopp dette? Er det ikke enkeltmenneskets verdighet som løftes fram og som er målet og poenget med hele prosjektet? Jeg vil mene det. Reportasjen kan vanskelig leses som noe annet.

Hva er det Kristoffersen mener med at et menneskeliv ikke skal være ”råstoff for media”? Skal vi ikke skrive om mennesker?

Begrepet samtykke uttrykker et viktig etisk prinsipp. Fra de døde kan vi ikke innhente samtykke. I stedet må vi prøve å forestille oss hva de ville ha ønsket - og for øvrig ivareta deres minne og ettermæle på beste måte. Taushet er selvsagt det aller enkleste alternativet, men ikke nødvendigvis det mest respektfulle.

Jeg ser for øvrig at mange debattanter argumenterer med at de selv ikke ønsker å bli en story i pressen når de en gang dør. Vel, det er ingen fare. De aller, aller fleste av oss vil forsvinne stille og rolig uten at verken Dagbladet eller andre pressemedier vil vise synderlig interesse. Media vil fortsatt konsentrere seg om kjendiser og celebriteter, politikere og fotballspillere. Historien om Jan Erik Fosshaug fra Torshov var et engangstilfelle, der for en gangs skyld et ordinært og ukjent menneske ble trukket fram. Istedenfor å ønske at også dette engangstilfellet var ugjort, ville jeg heller ønske noen flere slike.

”La meg være alene. La meg dø i fred.” Dette er en livsholdning som kanskje er på fremmarsj. Jeg aksepterer det ikke.

Applaus og kritikk til en 100-årsjubilant

Den store journalistprisen ble delt ut denne uka. Den gikk til Bernt Jacob Oksnes for reportasjen "Den usynlige" som ble presentert over ni sider i Dagbladet Magasinet i tidligere i år. Da jeg leste denne reportasjen i januar i år, skrev jeg en spontan bloggpost med uhemmet skryt av det journalistiske arbeidet. Saken var en leseopplevelse av de sjeldne, og den viser at norsk presse fortsatt kan levere journalistikk av meget høy kvalitet. Prisen er virkelig fortjent. Den prisbelønte artikkelen ligger her.

Prisen ble delt ut under Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum som fant sted denne uka. Presseforbundets første hundre år ble markert på flere måter, blant annet med utgivelsen av et såkalt Anti-festskrift. Jeg har gleden av å bidra med en artikkel i denne boka. Konstaterer med en viss ydmykhet at forfatterlisten ellers teller navn som Thorbjørn Jagland, Tor-Aksel Busch, Are Kalvø, Helene Uri, Janne Haaland Matlary, Georg Apenes med flere.

Min artikkel drøfter fordeler og svakheter ved Pressens Faglige Utvalg og det norske presseetiske systemet. Et hovedpoeng er at utvalget representerer en "smal" og regelorientert etikk som skyver fra seg de store og viktige etiske spørsmål som dagens journalistikk står overfor. Artikkelen er nå lagt ut i høyrespalten her på bloggen ("Orden i eget hus").

Hvorfor begrepet Anti-festskrift? Etter det jeg forstår er det dels fordi Presseforbundet ikke ønsker å ta glansen fra den store norske pressehistorien som ble lansert tidligere i år, og dels fordi det i stor grad er kritikere og ikke jublende beundrere av norsk presse (les: pressen selv) som er invitert til å skrive.

Malmø: Blir gjerningsmannen trigget av mediedekningen?

I noen tilfeller er formålet med en kriminell handling å få medieoppmerksomhet. I forbindelse med terroraksjoner er det veldokumentert at dette er hovedpoenget for dem som står bak, men også i forbindelse med de mange skolemassakrene de senere år, f eks i USA og i Finland, har det vært hevdet at det nettopp er mediedekningen som motiverer og trigger gjerningsmenn til å begå slike handlinger.

Bør det føre til at medieomtalen dempes? Er dette en aktuell problemstilling i forbindelse med den dramatiske situasjonen i Malmø i disse dager?  

Det er nok foreløpig en hypotetisk og noe fjern problemstilling i Malmø-saken. Men i enkelte ekstreme tilfeller kan problemstillingen innebære et vanskelig dilemma for pressen. Faller medieomtalen bort, svekkes gjerningsmannens motivasjon, og liv kan bli spart.

Men hva blir i så fall kostnaden ved at saken får mindre oppmerksomhet i pressen?
Når jeg mener at dette foreløpig ikke er en veldig aktuell problemstilling i Malmø-saken, er det av to grunner:

For det første skal man være temmelig sikker på at det er en kausal forbindelse mellom handlingen og mediedekningen. Så langt jeg har sett vet man foreløpig svært lite om den personen som står bak skytingen i Malmø.

For det andre - og det er det viktigste - har publikum selvsagt et enormt behov for løpende informasjon om situasjonen i Malmø. Dette gjelder først og fremst folket i og rundt byen, men dette er jo en sak som i høy grad angår storsamfunnet. Mindre pressedekning vil føre til mer ryktespredning, mer usikker informasjon og mer frykt. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å legge et teppe av taushet rundt en sak som dette.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Den ultimate nyhetssak

Sjelden har verdens nyhetsredaksjoner satset så mye på dekningen av en nyhetssak som under gruvedramaet i Chile i disse dager. Det er ikke så rart. Saken har elementer som gjør den til noe i nærheten av den ultimate nyhetssak.
 - Den utspiller seg foran øynene våre, det skjer akkurat nå, vi kan følge saken fra time til time, og slutten er ukjent. Det er spennende. Det kan gå galt, eller det kan gå godt.
 - Saken handler om liv og død. Mye står på spill. Trusselen om en grusom skjebne har hengt over ofrene i flere måneder.
 - Her er gode praktiske muligheter for filming og journalistisk feltarbeid. Neste nyhetssending kan planlegges. Tross spenningen og dramaet er situasjonen tilstrekkelig forutsigbar.
 - Her er enkeltskjebner, her er ansikter og individuelle historier. Vi møter Pablo (45) og Carlos (27), vi møter deres ektefelle og barn. Her er sterke melodramatiske innslag: En av gruvearbeiderne vil bli møtt av både kone og elskerinne når han kommer ut av redningskapselen.
 - Her er sterke emosjoner. Pårørende er samlet i leiren ved gruva, her er følelser, tårer, fortvilelse, håp, jubel og glede.
 - Her er helter En amerikansk boreekspert har sørget for at redningen kan skje, og etterhvert blir også den enkelte overlevende gruvearbeider en helt.
 - Det oppstår nærhet og fellesskap, den store geografiske avstanden blir opphevet; vi kan som tv-seere ta del i både fortvilelsen og gleden sammen med menneskene på andre siden av jorda.

Nå er det onsdag morgen, fire gruvearbeidere er reddet ut, og det er 29 igjen der nede...

Knausgård, ærlighet og kjærlighet

Karl Ove Knausgårds romanfigurer er som kjent virkelige mennesker, mange av dem nålevende, som ufrivillig er blitt romanfigurer. Personer i Knausgårds familie har tidligere sagt at de føler seg krenket og misbruk i bøkene. Nå står også Knausgårds tidligere ektefelle fram og uttrykker det samme. Hun heter Tonje Aursland og fortalte sin historie i en radiodokumentar på P2 i går.

Hun synes ikke det er greit å finne seg selv som en romanfigur i eks-mannens bøker. Hun kan ikke akseptere at alt det nære, det private, det fortrolige som to kjærester har sammen, skal den ene i ettertid kunne bære ut i offentligheten og utnytte som materiale i et bokprosjekt.

Hun sier: - Han ofret meg.

Slik får vi understreket problemene ved den sjangeren som Knausgård har valgt, problemer som et nesegrust beundrende kritikerkorps stort sett har valgt å se bort fra. Handlingen i bøkene er fra virkeligheten. Den som beretter fra virkeligheten tar vanligvis visse etiske hensyn til mennesker som berøres av omtalen. Det finnes noe som er privat, det finnes noe som ikke er allemannseie og som publikum ikke skal vite. I pressen ville en tilsvarende beretning blitt felt i PFU. Men Knausgård kaller sin virkelighetsskildring for en "roman", og mener seg dermed løst fra slike hensyn. I romanen er jo aktørene vanligvis fiktive.

Nå må selvsagt forfattere og filmskapere få lov til å eksperimentere med grensene mellom fakta og fiksjon. En fortelling er aldri kun det ene eller det andre, den har islett av begge. Dokumentaren er intet objektivt virkelighetsspeil, og en god roman kan ofte snakke sannere om livet og verden enn den beste journalistikk og dokumentar. Mellom de to ligger et felt av mellomsjangre.

Det man ikke kan gjøre, er å kalle virkelighetsskildringen for en roman og tro at man dermed er løst fra ethvert etisk hensyn. Heller ikke romansjangeren er en etikkfri sone. Man kan ikke gjøre dokumentariske grep i en "roman" og trekke inn autentiske personer uten samtidig å ta med seg de menneskelige og etiske hensyn og utfordringer som ellers er knyttet til virkelighetsskildringen.

Knausgårds litterære (og etiske?) manifest synes å være ærlighet. Han ønsker å være brutalt åpen og ærlig. Men det finnes faktisk andre verdier også. En blind og innadvendt ærlighet uten blikk for noe annet, blir kald, kynisk og hensynsløs.

Knausgårds romanprosjekt er etisk sett uforsvarlig. Det har han forsåvidt innrømmet selv. I et intervju med Samtiden i februar i år (referert i Dagbladet) sier han: - Jeg kan ikke forplikte meg overfor moralen. Neivel. Da må jo folk i fremtiden passe på å holde god avstand til forfattere, og ihvertfall ikke inngå i noe fortrolig og privat forhold med dem. For de har ingen moralske forpliktelser, de er hevet over den slags, de mener seg berettiget til å redusere deg til råstoff i sitt neste romanprosjekt.

(PS: Ja, jeg har lest ham. De tre første bindene. Det får være bra.)

Pressens lange og viltre historie

Sånn. Da er jeg ferdig med første bind av Norsk Presses Historie. Kun to bind gjenstår - pluss et ekstrabind som inneholder korte avisbiografier. Hele det store verket ble lansert på forsommeren i år, etter ti års arbeid.

Første bind starter ikke i 1760-årene, da de første norske avisene så dagens lys. Neida, historien begynner hundre år tidligere, med jakten på "det pressemessige" - som er diverse tilløp og "forformer" for presse og journalistikk. Pressen oppstod jo ikke ut av intet. Historieverkets utgangspunktet er en håndskrevet "avis" på 166o-tallet. Første bind dekker perioden fram til ca 1880, da pressen begynte å ta form av en partipresse.

Så langt synes jeg dette er et imponerende arbeid. Bindredaktør Martin Eide og hans medskrivere har virkelig lykkes med vekslingen mellom de store historiske linjer og de konkrete og detaljerte hendelser som bringer oss tett på utviklingen. En annen veksling er mellom perspektiver: Vi får innsikt i de endringer som den offentlige samtale gjennomgår fra eneveldets tid til parlamentarismens etablering i et selvstendig Norge, og vi får innblikk i de tekniske, økonomiske og demografiske forutsetningene for pressens vekst. Bind 1 er på 480 sider, inkludert register - og her er illustrasjoner som både er vakre og informative.

Lesingen stimulerer til mange slags refleksjoner, blant annet om journalistikkens mangfoldighet. Journalistikk er så langt fra et entydig begrep, - det vet vi jo forsåvidt, men i et historisk overlys forstår vi at slik må det være og slik vil det alltid bli. Fagets grenser og definisjon er ubestemmelig; og dets metoder endres stadig. Journalistikken har omfattet mye rart - og det gjør den jo fortsatt, fordi slik er dens vesen...

For de av oss som fra tid til annen opptrer som selvbestaltede (evt. statsansatte) voktere av "god journalistikk", er det lærerikt å se hvordan fenomenet journalistikk har endret seg gjennom tidene. Et eksempel er forståelsen av journalistikkens uavhengighet, som jo er et kjernepunkt i fagets selvoppfatning og selvpresentasjon. I dag oppfattes gjerne dette som at journalisten skal innta et kritisk, distansert, politisk frikoblet og nærmest uengasjert blikk på de hendelser som utspiller seg i samfunnet. "Konsekvens-nøytralitet" kaller noen det. Pressen på 1800-tallet var også (til dels) kritisk og uavhengig, men den hadde samtidig en agenda, man ville noe med sin virksomhet; man ville påvirke og endre samfunnet. Vil vi se at dette kommer sterkere tilbake i årene som kommer? Jeg tror det. Jeg tror at pendelen etterhvert vil svinge litt tilbake - ikke til en partipresse med dens forutsigbare lojalitet, men ved at en kritisk og uavhengig journalistikk igjen kombineres med et sterkere politisk engasjement.

Samtidig er det trekk ved journalistikken som er stabile. Allerede da de første tilløp til aviser oppstod i Tyskland og Danmark på 1600-tallet, søkte de å fremstå med en etterrettelighet på et høyere nivå enn den muntlige kommunikasjonens rykter og sladder. I dag, 3-400 år senere, er idealene de samme. Og fortsatt har man... hva skal jeg si, vekslende hell i sine bestrebelser.

Ukas "Test deg selv"-kåring

Tidligere informerte pressen oss. Nå holder den oss i ånde med quizer, kåringer og egentester. Eller "Test-deg-selv" som tidens vinnersjanger kalles. Det er jo langt mer interessant for leseren å holde fokus på seg selv enn på verden der ute.

Jeg har laget min egen kåring. Her er lista over denne ukas dummeste nyvinninger innenfor sjangeren "Test deg selv":

5) "Hva kan du om trening? Test deg selv!" (Bergens Tidende). Jojo, det er vel naturlig, etter alle de treningsråd og tips som vi har sittet her i godstolen og mottatt, at vi bør sjekke om vi virkelig har lykkes og fått med oss noe av stoffet. Fortsatt slipper vi jo å reise oss.

4) "Test: Er du positiv?" (NRK) Positiv? Til hva? Til tester om jeg er positiv? Eh, nei. Og da har jeg vel allerede ødelagt muligheten til å komme noenlune greit fra denne testen?

3) Test deg selv: Hva vet du om kjente mediefolks utdanningsbakgrunn? (Aftenposten). Er Håkon Olaussen egentlig sivilingeniør? Har Henning Olstad hovedfag i psyologi? - Hva sier du, vet du ikke hvem de er?? Skjerp deg. En del mediefolk har riktignok ikke så høy kjendisstatus foreløpig, men det kommer seg, det kommer seg, så prøv å oppdatere deg da...

2) Hvordan personlighet har du? (KK, Kvinner og Klær). Joda, vi forstår tittelen, ikke heng deg opp i det. Spørsmålet ifølge testen er: Hva ville du gjort hvis en gammel dame mistet mynter på gulvet? Ville du "Le av hun"? Jeg må plutselig erkjenne at min personlighet er en rødblyant. Yrkesskadet lærer...

1) Test: Er du blitt en gretten gammel gubbe? (Msn-siden). Spørsmålet er direkte uhøflig.

Facebook og PFU

Pressens Faglige Utvalg behandlet denne uka en sak om publisering av materiale fra Facebook. PFU-klagen ble kommentert på denne bloggen for noen uker siden. Klagen kommer fra en person i Tromsø som mislikte at lokalavisa iTromsø gjengav et utsagn han skrev på Facebook-tavla si, selv profilen hans var lukket for andre enn hans venner. PFU frikjente som ventet avisa. Uttalelsen ligger her.

Flere etterlyser klarere regler og en klar grense for hva pressen kan gjengi fra Facebook og andre sosiale nettsamfunn. Vel, livet ville vært enkelt hvis alt kunne reguleres i klare regler. Jeg tror spørsmålet om å gjengi mer eller mindre privat materiale og utsagn fra Facebook er akkurat like komplisert som å gjengi privat materiale og utsagn ellers i journalistikken. Det handler om en avveining mellom hensyn og omtanke på den ene siden, og behovet for en pågående og kritisk dekning av aktuelle samfunnsspørsmål på den annen siden. Denne avveiningen må gjøres i den enkelte sak. Det er verken mulig eller ønskelig med særlig klarere regler enn det som allerede finnes i Vær Varsom-plakatens pkt. 4.1 og 4.3.

Noen mener at det avgjørende må være om Facebook-profilen er åpen eller lukket. Det er jeg uenig i. Dersom saken er viktig nok, vil gode journalister alltid finner veier inn bak stengte dører og lukkede profiler for å hente ut relevant informasjon. Slik bør det være. Hvis det derimot er snakk om en spekulativ sak fra den private sfære, en sak uten særlig samfunnsmessig betydning , så bør ikke materiale fra Facebook brukes om det er aldri så åpent.

Flere kriterier må legges til grunn i den vurderingen som må gjøres i den enkelte sak - for eksempel disse:

1) Sakens innhold: Har den offentlig interesse? Har folk et berettiget behov for å vite dette?
2) Personen: Hvem tilhører Facebook-profilen? Offentlig person eller privatperson?
3) Situasjonen: Er det en sårbarhetssituasjon (eks. ulykke, krim-sak) der en persons integritet og verdighet er truet eller private forhold blir utlevert?
4) Kilden: Åpen eller lukket profil? Få eller mange Facebook-venner?

Det siste kan gjerne telle med i en vurdering, men bør ikke alene være avgjørende. Hvis en fremtredende politiker ytrer seg i strid med eget partiprogram, kan det være gode grunner til å gjengi dette selv om det skjer på en lukket profil. Hvis en privatperson omkommer i en dramatisk ulykke, er det gode grunner til å holde seg unna både "hennes siste ord på Facebook" og private bilder, selv om profilen er aldri så åpen.

Skal ikke barna vises på nett?

- Lokalavisene må være forsiktige med klassebilder, sier en barneskolerektor til Aftenposten.

Da Son skole i Akershus tok imot årets førsteklassinger denne uken, stilte tre lokalaviser opp med fotografer. Blant disse var Moss Avis. En kikk på nettsiden til Moss Avis viser at de i år har lagt ut 31 klassebilder, fra mange skoler i distriktet. Under noen av bildene finner vi navn på alle de nye elevene, andre bilder står uten navn.

- Å knytte navn til bildene som legges ut på nett blir helt feil, mener rektor Bjørnhild K. Engen ved Son skole. - At Moss Avis legger ut bilder av de 57 førsteklassingene våre, og til og med bruker fullt navn på barna, går helt på tvers av skolens retningslinjer om bildebruk på nett, sier hun til Aftenposten.

Jeg synes dette er en litt underlig holdning. Skal ikke barna vises på nett? Og dersom det legges ut et bilde, skal det da være hemmelig hvem som er med på bildet? Både barn og voksne lever sitt liv i et samfunn der vår identitet, vårt navn og vårt ansikt, har en naturlig plass. Vi skal ikke behøve å skjule oss, heller ikke på nett. Dette gjelder selvsagt også barn.

Hva er man redd for? At pedofile skal finne bildet, manipulere det og misbruke det til mørke formål? I så fall har man overlatt styringen til de kriminelle. Dette er en parallell til synspunktet om at kvinner ikke må gå alene ute om natten av frykt for voldtektsmenn. Jeg har også hørt argumentet om at enkelte kvinner og barn er på flukt fra voldelige fedre og menn, og derfor må skjule sitt nåværende bosted. Jo, det finnes nok unntakssituasjoner som krever spesielle hensyn. Men dette er sjeldne og ekstreme tilfeller som må løses der og da, og som ikke kan være bestemmende for alminnelig adferd i det offentlige rom

Jeg har en viss sympati for rektorer som ønsker å beskytte barna mot pågående journalister og medieeksponering som foreldrene ikke har kontroll over. En rektor må i utgangspunktet også ha full rett til å bestemme hva som skal skje på skolens område og om pressefotografer skal få slippe til der. Men klassebildene på første skoledag er en såpass innarbeidet, alment akseptert og utelukkende hyggelig tradisjon at den bør få leve videre.

For seksåringen selv er det vel også fint å erfare at en del av livet faktisk leves i det offentlige rom? Jeg vil tro at barnet, etter å ha sett fram til den første skoledagen i lange tider, synes det er stor stas å oppleve at begivenheten blir markert med navn og bilde i lokalavisa, slik at alle kan se! Barnet ser seg selv som en del av et fellesskap, og vet at andre også får se. Den første skoledagen blir lagt merke til av det store samfunnet. Her er jeg - mitt navn og mitt bilde, fine klær og ny ransel, midt i gruppen av jevnbyrdige klassekamerater - slik erfarer seksåringen på en fin måte at hun og han også har en plass i den synlige offentligheten.

Frykten for nye medier bør ikke få ødelegge dette.

Blant foreldre er praksis med å legge ut bilder på nett av sine barn svært forskjellig. Noen er meget bestemt på at dette aldri skal skje, mens andre synes ikke å ha noen hemninger. Det er naturlig at dette diskuteres, vår kunnskap om netteksponering, dens konsekvenser og vår kontroll med den, er fortsatt mangelfull. Mange synes å ha liten tanke for om barnet selv egentlig er tjent med at foreldrene legger ut all slags bilder av dem. Men det finnes også en grøft på den andre siden: Barn skal overhodet ikke vises som selvstendige individer med navn og bilde på nett. I så fall er det et nokså amputert bilde av samfunnet som gjenstår. Barn har sin naturlige plass på nett, både i journalistikken og i annen publisering - med navn og ansikt, slik klassebildene av de stolte førsteklassingene er uttrykk for. (Bildet øverst: Aftenpostens faksimile fra Moss Avis)

Kan journalister gjengi fritt fra Facebook?

Facebook og lignende sosiale nettsamfunn bidrar til å utvikle journalistikken på tre ulike måter. To av dem passer godt inn i en tradisjonell journalistisk tankegang: Facebook er en kilde for journalistisk materiale (opplysninger, utsagn, bilder), og Facebook er en publiseringskanal for ferdige journalistiske produkter. I tillegg kommer en tredje funksjon som på en måte ligger mellom de to første: På Facebook kan redaksjonen ha en toveis kommunikasjon med publikum og brukere, man kan søke etter personer som vil være "case" i ulike saker, og man mottar tips, respons og ideer til oppfølging av saker som er publisert.

Det første punktet, om Facebook som kilde, reiser noen viktige presseetiske spørsmål. Kan journalister fritt gjengi materiale fra private Facebook-sider som de måtte finne nyhetsmessig interessant? Skal ytringer på Facebook anses som private eller offentlige? Har det noe å si om Facebook-profilen er åpen eller lukket? Har det noe å si om personen som siteres har 30 eller 3.000 fb-venner?

Nå skal Pressens Faglige Utvalg behandle dette temaet, trolig på førstkommende møte i slutten av august. Vi må forvente at PFU da sier noen prinsipelt om hvordan journalister bør forholde seg til materiale som man kommer over på private Facebook-sider.

Bare en gang tidligere har PFU behandlet et klagesak om dette spørsmålet. Det skjedde i april i år, og det var lokalavisen Grimstad Adressetidende som var innklaget. Klagerne var et par på Sørlandet som hadde etablert en Facebook-gruppe for mennesker som var misfornøyd med en leverandør av kabel-tv på Sørlandet. Paret syntes det forsåvidt var greit at lokalavisen omtalte denne protestsiden deres, men de reagerte på at saken ble illustret med et bilde som var hentet fra deres private fb-side, et bilde av paret mens de var på ferie i Egypt. PFU frikjente avisen, med henvisning til at bildet var "nøytralt" og ikke på noen måte krenkende. Utvalget kom samtidig med en generell anbefaling om at samtykke bør innhentes når man akter å publisere private bilder hentet fra Facebook.

I saken som nå kommer opp for PFU er det en person i Tromsø som klager på lokalavisa "iTromsø". Eirik Junge Eliassen opplevde at avisa gjengav et utsagn som han skrev på tavla si på Facebook. Dette skjedde på forsommeren i år, og bakgrunnen var hendelsene i Middelhavet da et skip som prøvde å bryte Israels blokade av Gaza ble bordet av israelske soldater. Eirik Junge Eliassen skrev på Facebook: "Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap". Han fjernet innlegget etter en times tid, men da hadde iTromsø allerede mottatt en "skjermdump" av fb-siden der utsagnet stod. Vi skal legge til at Eirik Junge Eliassen er teologistudent, han er dessuten redaktør av gateavisa "Virkelighet" og en relativt kjent skikkelse i Tromsø.

Eliassen er ifølge fagbladet Journalisten opprørt over at avisa krenket privatlivets fred ved å gjengi utsagn fra Facebook-siden hans som kun var ment for hans venner. Han sammenligner dette med å gjengi en privat samtale som man overhører ved nabobordet på en kafe. Redaktøren i iTromsø viser på sin side til at Eliassen på dette tidspunkt hadde mer enn 2.700 Facebook-venner, og mener situasjonen heller kan sammenlignes med at Eliassen stiller seg på torget i Tromsø og roper ut sitt budskap.

Det er etter min mening ikke mulig å svare et entydig ja eller nei på spørsmålet om journalister kan gjengi materiale fra private facebook-sider. Det kommer helt an på materialets karakter. Facebook er i utgangspunktet en legitim kilde for journalister, og ofte er det uproblematisk å sitere herfra. Men det betyr ikke at det er fritt fram. På Facebook finnes det også materiale som definitivt ikke bør gjengis, selv om det har relevans til en nyhetssak - fordi det er av privat eller sensitiv karakter, eller av andre grunner.

Altså må journalisten vurdere hvert enkelt tilfelle, slik man alltid gjør ellers. Et moment i vurderingen er hvem personen man vil sitere er, om det er en offentlig person eller ikke. Et annet moment er om fb-siden er lukket eller åpen. Et tredje moment er i hvilken grad materialet har samfunnsmessig betydning. Det er alltid lurt å kontakte dem man har planer om å sitere. Og eventuell bruk av bilder har som alltid en opphavsrettslig side. Når det gjelder saken som nå skal opp for PFU, har jeg vanskelig for å tro at avisa vil bli felt.

Klokt om forskere og journalister

Hjernevask-debatten rullet og gikk på forsommeren. Mye rart ble sagt og skrevet i kjølvannet av NRKs og Harald Eias programserie om biologi og samfunnsforskning. Saken er forøvrig kommentert nedenfor på herværende blogg. Nå har jeg bare lyst å gjøre oppmerksom på et vettugt innlegg som kom midt i fellesferien, nemlig Magne Lindholms kronikk i Aftenposten 15.juli. Kronikken inneholder en enkel men poengtert analyse av forholdet mellom journalistikk og forskning, samt noen gode råd til de to parter. Kronikken ligger her.

Bjarne Håkon Hanssen: Overbevisning til salgs?

Det finnes mange yrkesgrupper som er kjøpt og betalt av sine kunder. Bjarne Håkon Hanssen er i så måte i godt selskap. Advokater et ett eksempel, informatører er et annet, lobbyister et tredje og reklamefolk et fjerde. Putt på penger, og de sier det du vil de skal si. Forsåvidt greit nok, det handler om en yrkesrolle.

Det spesielle med Bjarne Håkon Hanssen er at han en gang valgte å bli politiker, i et parti med et bestemt verdigrunnlag. Han snakket i mange år såpass godt for partiets standpunkter og ideologi at han oppnådde stor tillit og fikk sentrale posisjoner i partiet. Mente han ikke det han den gang hevdet? Var politikken bare et karrieresteg?

Som medlem av regjeringen stod Bjarne Håkon Hanssen bak et forslag om å begrense private barnehage-eieres mulighet til å ta utbytte og sikre seg profitt ved hjelp av offentlig støtte. Som lobbyist arbeider Hanssen i dag på vegne av den private barnehage-eieren Espira, og prøver i det skjulte å motarbeide regjeringens standpunkt.

 - Jeg er ikke lenger politiker og det må folk forstå, sier Bjarne Håkon Hanssen til Dagsrevyen nå i kveld. Joda, vi forstår at det må gå an å slutte i politikken og begynne i et annet yrke. Men er det virkelig så lett å plutselig hevde det motsatte av hva man hevdet som politiker? Med hvilken troverdighet kan den nåværende lobbyisten og tidligere politikeren se publikum i øynene og argumentere for et standpunkt? Hvor ble det av verdigrunnlaget? Hvor ble det av overbevisningen? Var den virkelig til salgs? Er Hanssens meninger kun av strategisk karakter?

For å forsvare seg mot kritikken fra Marit Nybakk og andre, bruker han det verste ordet han kan komme på: kritikken er moralsk. - Jeg kan jo ikke leve med å ringe Marit Nybakk hver dag og spørre hva som er moralsk akseptabelt, sier Hanssen til BT. Neida, det burde holde å spørre seg selv. Å endre syn i barnehagepolitikken er selvsagt helt ok. Men da bør det skje på grunnlag av argumenter og overbevisning, ikke på grunn av et honorar.

Pressen visste om terrorsaken

Tre personer bosatt i Norge ble i dag pågrepet og siktet for planlegging av terror. Nyhetsbyrået Associated Press (AP) har visst om terrormistanken en tid, men unnlatt å publisere saken. Det faktum at AP satt på saken og kunne komme til å publisere den, skal være en sterkt medvirkende årsak til at PST gikk til aksjon akkurat i dag. En av reporterne i AP forteller til VG at "vi har kjent til terrormistanken og har fulgt saken i lang tid. Men vi avtalte med norsk og amerikansk politi å ikke skrive et ord før de tre mennene var arrestert". Men er det rett av en nyhetsredaksjon å holde tilbake en stor og alvorlig nyhetssak som de har fått kunnskap om? Og attpå til inngå avtale med politiet om dette? Er det ikke pressens oppgave å publisere nyhetene så raskt som mulig, uten hensyn til hva andre mener og hvilke konsekvenser det får? "Publish and be damned" lyder et gammelt amerikansk journalistuttrykk. "Vær konsekvensnøytral" heter det gjerne på våre kanter. Ikke ta hensyn til konsekvensene! Pressens oppgave er å få nyhetene fram i lyset, uavhengig av hvem som eventuelt måtte tjene eller tape på det. Denne saken viser at pressens barske retorikk om å være konsekvensnøytral ikke alltid er forsvarlig. Tvert imot: En ansvarlig presseetikk innebærer noen ganger nettopp å ta hensyn til konsekvensene. I dette tilfelle kunne det fått store negative følger dersom det ble kjent at politiet overvåket de terrormistenkte. Hele saken kunne gått i vasken, og mulige terrorister kunne fått anledning til å skjule sine spor og starte på nytt et annet sted. Å inngå avtaler med politiet om å utsette publisering er alltid problematisk. Men noen ganger er det likevel klokt og nødvendig. Dette betyr ikke at pressen skal underlegge seg politiets ønsker og direktiver. Det betyr heller ikke at pressen uten videre skal ta politiets påstander om sakens alvor og sannsynlig skyld for god fisk. Men det betyr at nyhetsredaksjonen selv skal vurdere om risikoen for alvorlige skadevirkninger som følge av publisering er så stor at man bør vente med å gå ut med saken. - Jeg vil tro at AP i dette tilfellet gjorde en klok vurdering.

NRK-dekning til salgs

Ekstremsportveko på Voss betaler 400.000 til NRK for å få tv-dekning. Finnmark Fylkeskommune betaler 300.000 til NRK for at kanalen skal dekke Finnmarksløpet. Når NRK viser sandvolleyball-turneringen Grand Slam fra Stavanger, betaler arrangøren for tv-produksjonen. Det var Bergens Tidende som før helga tok opp NRKs praksis med å la arrangører og sponsorer av ulike slag kjøpe seg sendetid. Dette er en gammel problemstilling. Helt siden 1990-tallet har NRK tatt seg betalt for å sende idrettsstevner. Når "Florø Friidrettsfestival" i noen år var en viktig nasjonal begivenhet med omfattende tv-dekning, var det fordi festivalen og dens sponsorer stilte med en rundhåndet "programstøtte" som gjorde at NRK tok turen over fjellet og dekket stevnet. Men selv om det har pågått lenge: Dette er en underlig og kritikkverdig praksis fra NRK sin side. Det er stikk i strid med grunnleggende journalistiske prinsipper at den som blir gjenstand for omtale og dekning skal betale for dekningen. En rekke arrangører forteller at det i utgangspunktet er håpløst å få oppmerksomhet fra NRK (dersom det ikke er snakk om fotball da) uten å bidra med penger. Men dersom man kan tilby NRK en kompensasjon for utgiftene, så stiller saken seg annerledes. På den måten tar arrangører og sponsorer kontrollen over redaksjonelt innhold i NRK og avgjør i realiteten hva som skal sendes. - Vi legger en redaksjonell vurdering til grunn, uttaler representanter for NRK. Nå er det jo ingen som tror at NRK sender hva som helst bare de får penger, eller at de alltid tar penger for det som sendes. Men det faktum at kjøp av sendetid forekommer er kritikkverdig. Poenget med en redaksjonell vurdering er jo at den skal skje uavhengig av NRKs kommersielle og økonomiske interesser. Hendelser som redaksjonen vurderer som interessante og viktige bør dekkes enten arrangøren kan betale eller ikke. Hendelser som ikke når opp i en slik vurdering bør man la være å dekke, uansett hvor mye penger arrangøren klarer å bla opp.

Nye muligheter for innsyn

Jeg sitter og søker litt i OEP. Bokstavene står for Offentlig Elektronisk Postjournal, og er en tjeneste som gir innsyn i brev og dokumenter hos statlige etater. Tjenesten ble lansert for en måneds tid siden. Helt nytt er det likevel ikke: Et prøveprosjekt som bar navnet EPJ (javisst, elektronisk postjournal) har pågått i 17 år! Prøveprosjektet var kun for journalister, men OEP er åpen for alle og enhver. Tjenesten ligger her. Offentlighetsloven er et av journalistens aller beste arbeidsredskaper. Denne loven gir rett til innsyn i alle typer offentlige dokumenter, i staten, kommunene og fylkeskommunene - med enkelte unntak. Desverre er det altfor få journalister som bruker dette arbeidsredskapet og som gransker postjournalene for å finne nyheter. De få som gjør det, finner ofte spennende og viktige saker. OEP lar oss søke i postjournalene i departementer og statlige etater, og bestille de dokumentene vi ønsker oss med et enkelt klikk. Foreløpig er alle departementene med, men kun et fåtall direktorater og andre statlige etater. Flere skal komme etterhvert. Fylkesmennene skal også med. På litt lengre sikt er det også meningen at kommunene skal inn i samme systemet. De fleste kommuner tilbyr i dag journalsøk på nett, men de bruker ulike systemer og kvaliteten er litt ymse. Langt flere journalister burde bruke litt tid på å grave etter nyheter i offentlige journaler. Det gjelder journalister både i riksmedier og i lokalmedier. Det er gøy å komme på morgenmøte med egne ideer og saker man har funnet helt selv! Lokaljournalister bør i tillegg til å følge de kommunale postjournalene også jevnlig søke i OEP på lokale stikkord for å skaffe seg oversikt over egen kommunes mellomværender med statlige myndigheter. Selv kan jeg konstatere at striden om den lille men ulovlige brygga som ble satt opp på naboeiendommen borti strøket her nå har nådd departementet, etter en rekke klagerunder og advokatbrev i kommunen og hos fylkesmannen. Lurer på om lokalavisa har sett det...

Forskernes frykt for journalister

Norsk Medietidsskrift kommer ut fire ganger i året i et opplag på 500. Selv om tidsskriftet er det viktigste organet for norsk medieforskning, har det få journalister i sin leserkrets. Medieforskere og journalister ønsker jo ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Og mindre vil det bli, dersom forskerne følger oppfordringen i lederartikkelen i siste nummer av tidsskriftet. Redaktør Lars Nyre tar nemlig til orde for at forskere bør holde avstand til journalistikken. Hjernevask-prosjektet til Harald Eia har ifølge redaktøren vist hvor risikabelt det er å formidle forskning i den journalistiske offentligheten. "Media si forskningsformidling står i eit indirekte og overflatisk forhold til kjeldene", skriver redaktøren og hevder at forskere og journalister derfor aldri vil få en god dialog. Han legger til at "redaksjonane sin dagsordenfunksjon er fullstendig uavhengig av forskarane sin. Dersom forskarane tilfeldigvis har ein dagsorden som passar i lag med deira vil dei bli løfta fram (flaks for biologane denne gongen), og viss dei har ein heilt annan vil dei bli ignorert eller motarbeidde". Derfor bør forskerne holde seg unna journalistikken og heller formidle sin forskning gjennom andre kanaler, som for eksempel tidsskrifter, klasseromsundervisning og blogger. Jeg synes klokskapen i dette ikke er på nivå med hva redaktør Nyre til vanlig fremviser. Å respondere på Eia-prosjektet med en forskerboikott av pressen er defensivt, selvbeskyttende, unnvikende og barnslig. Jeg mener også at resonnementet bygger på premisser som ikke holder. Ett av dem er at pressens dagsorden er gitt, uten muligheter for ekstern påvirkning. Slik er det jo ikke. Pressens dagsorden er påvirkbar. Journalister er i realiteten langt fra så uavhengige som de gir uttrykk for i sine festtaler. Dyktige formidlere kan faktisk i høy grad styre travle journalister og legge føringer for innhold og vinkling i journalistiske oppslag. Nyre mener at den journalistiske forenkling av forskningsresultater er uønsket. "Det er lite å henta på å vera med i denne typen forskingsformidling" skriver redaktøren. Hente hva? For hvem? Mener han det er lite heder å hente for forskerne? Eller mener han det er lite kunnskap å hente for publikum? Det første kan han nok ha rett i; det er adskillig mer heder å hente i de små interne publiseringskretsløpene forskerne imellom. Men det siste, dersom det skulle bety noe, har han ikke rett i. Man kan mene hva man vil om Harald Eias forskningsformidling, men at både programserien og den påfølgende debatten har bidratt positivt til allmennhetens kunnskaps- og bevissthetsnivå kan det ikke være tvil om.

Nytt PFU

Pressens Faglige Utvalg får ny sammensetning fra 1.juli. Fagbladet Journalisten har presentert det nye utvalget, og endringene er ikke så store. Nåværende nestleder Hilde Haugsgjerd overtar som leder, og ny nestleder blir Marit Rein fra avisa Nordlys. Jeg ser at BTs leserombud Terje Angelshaug i et innlegg på journalisten.no stiller seg kritisk til at PFU skal ledes av sjefredaktøren i Aftenposten, landets største papiravis. Han mener dette ikke vil styrke "allmennhetenes inntrykk av PFU som troverdig og "uavhengig" håndhever av pressens etiske regelverk". Angelshaug mener valget av ny leder er uklokt dersom man har som mål å bygge tillit hos publikum. Men PFU er jo ikke noe uavhengig organ. Pressens Faglige Utvalg er pressens eget etikkutvalg, oppnevnt av presseorganisasjonene og etablert for i siste instans å tjene pressens egne interesser. Det gjør ingen forskjell i så måte om lederen hentes fra Aftenposten eller Levangeravisa, fra NRK eller TV Romsdal. PFU arbeider for å fremme den etiske standarden i norsk presse, men vil alltid være "passe" streng i sine dommer i forhold til pressens interne tålegrense. Utvalget kan irettesette enkeltmedier i enkeltsaker, men kan ikke kritisere pressen som sådan for hardt. Innenfor dette handlingsrommet kan det fort hende at en leder fra en stor redaksjon kan vise større styrke enn en leder fra en mer perifer redaksjon i presselandskapet. Angelshaug spør også om når tiden er moden for å sette en av allmennhetens representanter som leder for utvalget. Dette ville vært et dristig grep som nok kunne hatt betydning for utvalgets omdømme utenfor pressen.

Velkommen til Grand Prix-revyen

Det må være greit for Grand Prix-arrangøren NRK å ha landets viktigste nyhets- og aktualitetsredaksjon like i nærheten, faktisk innenfor de samme fire vegger, slik at man kan være trygg på at det blir tilstrekkelig forhåndsomtale av arrangementet. Litt vanskeligere må det være for nyhetsleverandøren NRK å forholde seg til Grand Prix-arrangøren NRK. Sistnevnte synes å forvente nærmest grenseløs promotering og dekning på nyhetsplass, på bekostning av andre viktige og aktuelle saker. Mediebedriftenes dekning av arrangementer og tiltak som de enten selv er sponsor for eller (med)arrangør av har lenge vært et problem. Det vil si: Utad blir det gjerne hevdet at det ikke er et problem, fordi det er så sterke og ugjennomtrengelige skillevegger mellom redaksjon og markedsavdeling i en mediebedrift. Men innad oppstår det ikke sjelden diskusjoner om hvordan man som en uavhengig redaksjon skal forholde seg til arrangementer som mediebedriften selv arrangerer eller sponser. Nå er NRK så mye mer enn en nyhetsredaksjon. NRK er landets viktigste formidler av kultur og underholdning, og det er fint at vår alles statskringkaster tar på seg et så gedigent arrangement som Grand Prix. Produksjonen blir helt sikkert av godt og solid NRK-merke. Men sjelden har vi sett problemene knyttet til journalistisk dekning av eget arrangement komme så til overflaten som i dette tilfellet. Det sendes knapt et NRK-program for tida som ikke omtaler Grand Prix på en eller annen måte. Under en kjøretur i formiddag stod bilradioen på P1, og Grand Prix var tema nærmest hele tiden, i nitimen og i formiddagssendingen fra NRK Sogn og Fjordane (!). Inntrykket er at slik har det vært siste uka, både på tv, radio og nett. Hva vil skje dersom det skulle dukke opp et eller annet uheldig forhold knyttet til årets Grand Prix? Hvordan vil en eventuell "negativ" Grand-Prix-vinkling bli håndtert i NRKs nyhetsavdeling? Vil man da fortsatt befinne seg i rollen som arrangør og promotor, eller vil man kunne opptre som en uavhengig og kritisk nyhetsredaksjon? (PS, to timer senere: Nå i kveld skriver en rekke aviser om "sponsortabbe" under semifinalen i går kveld. En Telenor-logo ble vist gjentatte ganger i programmet, i strid med regelverket for sponsing av tv-program. Men jeg kan ikke se at NRK selv nevner denne saken... ikke noe sted i sin omfattende GP-dekning.)

Jentene på Toten og Carl I. Hagen

Debatten rundt TV-serien "Jentene på Toten" inneholder flere viktige presseetiske problemstillinger. Derfor bør den ikke forfalle til en forutsigbar og rutinemessig utskjelling av Carl I. Hagen. Det startet på onsdag med Hagens kronikk i Aftenposten, og fortsatte ut uka med en serie reportasjer og debatter i mange medier. Den brede mediedekningen skyldes nok at kjendisen Carl I. Hagen er involvert, men når det gjelder utgangspunktet, det vil si Aftenpostens valg om å publisere kronikken, tror jeg faktisk ikke det ville gjort så stor forskjell om det var en annen og mer anonym forfatter. Dette handler om en familie som føler seg berørt av en tv-serie og som har behov for å korrigere det bildet som tv-serien gir. Jeg har selv kommentert saken på reportasjeplass i VG to dager (20. og 21. mai, kun på papir). Selv om VG som vanlig siterer proft og greit, så blir det jo kortfattet og unyansert. Derfor litt fyldigere her. Saken inneholder blant annet tre presseetiske hensyn: 1) Det første handler om eksponering av barn i mediene. Ifølge Vær Varsom-plakaten skal en redaksjon ta hensyn til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha for barnet. Dette punktet i det etiske regelverket ble skjerpet for få år siden. Det ble da understreket at det er ikke tilstrekkelig med grønt lys fra foreldre eller foresatte, det kreves at redaksjonen selv vurderer konsekvensene og eventuelle skadevirkninger av omtalen. Det er opplagt at både NRK og Aftenposten har vurdert dette. Ingen av dem hadde noen direkte identifisering av barna. NRK publiserte farens etternavn, Aftenposten gjorde det ikke. Så er spørsmålet i hvor stor grad de er indirekte identifisert, gjennom navnet til sin far og eventuelt bestefar. Dette er avhengig av hvor mye omgivelsene vet fra før. Medieomtale kan for et barn ha både negative og positive konsekvenser. Dette gjelder også i kontroversielle og vanskelig saker. I noen tilfeller kan barnet være tjent med omtale - og selv ønske det. Dersom det gjelder større barn, som her, må jo deres eget ønske tillegges vekt i spørsmålet om eksponering. I dette tilfellet synes det som om barna ønsket at bestefaren skulle skrive det han gjorde. - Og dermed er vi over på neste punkt... 2) ...som er hensynet til en åpen og fri samfunnsdebatt. Her har vi en familie som føler seg personlig berørt av en populær tv-serie, og som har behov for å komme med et korrigerende innspill i offentligheten. Det er familiens ressursperson (mht offentlige debatter) som fører pennen. Det vil være meningsløst om dette skulle stoppes og de skulle hindres i å uttrykke seg slik de ønsker. Dette handler faktisk om reell ytringsfrihet for dem som ønsker å uttrykke synspunkter som ikke faller helt inn i tidens politiske korrekthet og kulturelle strømninger. (Jada, jeg ser ironien i å rope på ytringsfrihet for Carl I.Hagen. Men det blir for lettvint å avvise problemstillingen fordi ytreren er tidligere FrP-leder.) Hagens kronikk er ikke bare en kritikk av svigersønnen fordi han skjulte sin legning for familien, den er også en kritikk av NRK. Når NRK produserer og sender en realityserie, utøves en enorm redigeringsmakt. Produsenten velger å fokusere på enkelte sider av "virkeligheten", og velger bort andre sider, - slik må det selvsagt være. Men da må det også være en lav terskel for kritikk, imøtegåelse og korrigerende innspill. Hvis noen mener at produktet er mangelfullt og at fremstillingen er skjev, så må man få si fra om det, - aller mest om de føler seg personlig berørt av produktet. Dette gjelder til og med tidligere FrP-ledere. 3) Så et viktig etisk hensyn: Transseksuelle personer har opplevd - og opplever fortsatt - å møte fordommer, fordømmelse og diskriminering i samfunnet. Mange lever et vanskelig liv, på grunn av andres uvitenhet og frykt. Jeg vil tro at tv-serien "Jentene på Toten" har hatt en stor og positiv virkning i så måte. Den har bidratt til kunnskap og større forståelse, og den har gjort oss klokere. Serien er i så måte verdifull. Deltakerne i tv-serien har vist dristighet, sikkert ikke uten personlige kostnader, og de har bidratt til et bedre samfunn.

Men de er ikke hevet over kritikk. Det å være objekt for kritikk og gjenstand for debatt er faktisk en del av samfunnets anerkjennelse av grupper og enkeltpersoner. Dette har vi sett på andre områder: Først når en minoritet eller en utsatt gruppe kan kritiseres på linje med andre, nærmer vi oss integrering og samfunnsmessig anerkjennelse.

Denne saken impliserer viktige og til dels motstridende etiske hensyn, - også andre enn dem som er nevnt her. Den minst kloke tilnærmingen er å la vurderingene styres av kronikkforfatterens navn.

Mediedagene og kvantitativ metode

Nordiske Mediedager pågår i Bergen i disse dager. Også i år har arrangøren av konferansen gjennomført en "medieundersøkelse" i forkant, slik man har gjort hvert år siden 1999. Mye interessant informasjon er kommet fram. Hovedtemaet for undersøkelsen i år var forholdet mellom presse og politi. 425 politifolk og politijurister har svart på et spørreskjema, det samme har 500 journalister. Svarene som politigruppen gav på ett bestemt spørsmål har vakt en del oppmerksomhet. Spørsmålet lød slik: "Har du noen gang mottatt direkte tips fra en journalist i forbindelse med en kriminalsak?" 26 prosent av politi-respondentene svarer at ja, det har skjedd en eller flere ganger. Mange vil ta dette som en bekreftelse på at det eksisterer et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Problemet er at spørsmålet kan forstås på ulike måter. Spørsmålet er for upresist til å brukes i en kvantitativ undersøkelse der respondentene skal krysse av for ja eller nei. Hva betyr det å ha "mottatt direkte tips" fra en journalist? Betyr det at journalisten har varslet politiet om en kommende forbrytelse som han har fått kjennskap til, slik vi alle er pliktig til etter loven? Eller handler dette om kontakt mellom politi og journalist under etterforskningen? Snakker vi om en journalist som driver egen research rundt en krim-sak og som ønsker kommentarer til sine funn fra politiet? Er disse tipsene bare noe som politiet utleder fra en ordinær samtale med en dyktig krim-journalist? Eller har journalisten ringt spesielt for å meddele et "tips" fra en av sine kilder? Det er høyst uklart hvordan spørsmålet skal forstås. I en kvantitativ undersøkelse av denne typen er det viktig med entydige og presise spørsmål, aller mest når man stiller lukkede ja/nei-spørsmål. Alle respondentene skal forstå spørsmålet på samme måte. I dette tilfellet er det usikkert hva respondentene egentlig har svart på. Det finnes mange holdepunkter, blant annet i forskning, for å si at det ofte er et tett forhold mellom krim-journalister og politi. Men denne undersøkelsen er litt vanskelig å forholde seg til. En bredere metodikk, f.eks. spørreskjema med åpne spørsmål eller en kvalitativ intervjuundersøkelse, kunne belyst hva respondentene egentlig mener med sine svar.

Internnyheter

Jeg kikka på noen nettaviser sent i går kveld og nå i dag tidlig. Var innom bt.no, toppsaken der var "BT årets avis". Jeg klikker over til adressa.no og ser tittelen: "Adressa.no -Norges beste lokale nettsted". Javel. Videre til Aftenposten, og sannelig skriver de også om seg selv: "Vant prisen for beste TV-reportasje". Men VG har kanskje noen nyheter? "Tre priser til VG nett" lyder det der. Dagbladet? Jovisst, de sitter og jubler der også: "Dagbladet Mobil kåret til årets mobile nettsted". Javel, så har det altså vært delt ut priser igjen. Mange. Hadde jeg klikka videre til andre norske nyhetsmedier, så har de sikkert vunnet priser de også. Mediebransjen begynner å ligne andre bransjer i så måte: De deler ut så mange priser til hverandre at det ser ut som det er nok til alle. Om du ikke får i år, så får du sikkert neste år. I går var det Mediebedriftenes Landsforening som delte ut priser, i alt 39 ulike priser. "Til de mange lykkelige vinnerne", ifølge deres eget nettsted. For et par uker siden delte andre presseorganisasjoner ut sine priser. Men det merkeligste er at hver eneste prisvinner finner grunn til å lage et nyhetsoppslag om seg selv, i sitt eget medium, som om akkurat det er den store nyheten. Ingen lager oppslag på noen av de andre, alle lager oppslag om seg selv. Er det interessant? Når ble nyheter identisk med egen-promotering? Er en nyhet og en egen-annonse det samme? Det virker som om redaksjonene ikke forstår det som jeg tror leserne forstår, nemlig at alle disse prisene først og fremst har et pr-formål. Det handler om å fremstille bransjen i et positiv lys. For du er jo ikke akkurat verdensmester på ordentlig om du er en av de 39 som fikk pris denne uka! Dessuten: For oss utenfor mediehuset er dette utrolig kjedelige nyheter å lese. Det er intern-nyheter. Kjære prisvinnere, informèr heller de ansatte ved lunsjen i dag. Gi dere selv en applaus da, og la det bli med det.

Kvalitet i journalistikk - hva er det?

Fordi journalistikken er så mangfoldig, blir også journalistisk kvalitet et mangfoldig begrep. Det kan legges kvalitetsmål på alle journalistikkens bestanddeler, fra språkets klarhet, korrekthet og kreativitet via kildebredde og kildekritikk til design, bilderedigering og publikumsappell. De ulike journalistiske stoffområder, fra fotball til politikk, har sine særegne kvalitetsmål. Og det finnes kvalitet i alle journalistiske sjangre, fra nitimens feel-good-radio og forbukerjournalistikkens hagetips til den avslørende reportasjen, filmanmeldelsen og den saklige lederartikkelen. Likevel: På et overordnet nivå er det etter min mening to sentrale kjennetegn ved kvalitetsjournalistikk: 1) Den er basert på egne undersøkelser. 2) Den har samfunnsmessig relevans. Til det første: Kvalitetsjournalistikk er basert på egen research. Den er ikke kun en gjengivelse av andres arbeid. Det publiseres mengder av journalistikk som kun er en repetisjon av noe journalisten har lest, hørt eller sett i et annet medium. Det er fort gjort å lage den slags, det er billig og enkelt. Men god journalistikk innebærer en granskende og kritisk tilnærming til et fenomen eller en hendelse. Journalisten vil undersøke hvordan ting forholder seg - og behersker et sett av velprøvde journalistiske metoder som gjør at publikum kan ha tillit til det som til slutt formidles. Jeg mener ikke at man aldri skal sitere eller klippe fra andre medier. Det må selvsagt være tillatt å bringe videre viktige saker - og for den saks skyld også uviktige og kuriøse saker. Poenget er at dersom stadig mer av journalistikken blir klipp og lim og lån og sitat, uten at journalisten gjør egne undersøkelser, så er det ikke bra. Til det andre: God journalistikk ivaretar visse funksjoner som er nødvendige i et velfungerende demokrati. Den informerer på en måte som gjør folk i stand til å ta stilling i samfunnsspørsmål. Den kommenterer og analyserer samfunnsforhold, og sørger den debatten som er så livsviktig i et demokrati. Og den overvåker makten i samfunnet og avslører kritikkverdige forhold. - Så kan vi vurdere kvalitetens i dagens journalistikk og spørre: Gjør mediene dette? Vel, til en viss grad, etter min mening. Men i for liten grad. Poenget her er å fremheve at dette bør være et sentralt kvalitetsmål på journalistikken. Jeg mener ikke at pressen bare skal beskjeftige seg med saker som er "vesentlige" og som har samfunnsmessig betydning. Journalistikken har alltid hatt rom også for det kuriøse, det pirrende og det underholdende. Men hvis journalistikken domineres av dette og redaksjonen overhodet ikke har noen oppfatning av hva som er vesentlig, det vil si hva som har samfunnsmessig betydning, da har man forlatt et sentralt kvalitetskriterium. (Er dette et innlegg til debatten rundt mediestøtteutvalgets arbeid...? Kanskje det. Fremtidig pressestøtte bør tildeles på grunnlag av en oppfatning av journalistisk kvalitet.)

Pressen, prinsessen og privatlivets pris

Man blir nesten pinlig berørt - ikke av Madde eller hennes forlovede eller av Tora fra Meråker, men av pressens prinsesse-journalistikk. Er det tre forsider Dagbladet har hatt om unge Madeleine den siste uka? Det er vanskelig å tro at det ligger noen journalistisk vurdering bak avisens valg, årsaken må være at avisen ikke lenger finner noen ordentlige nyheter som kunne stått på forsiden.

I dag slår også Se og Hør til, med historien om Tora Uppstrøm Berg (21) fra Meråker som har "vært intim" med en svenske som skal være forlovet med yngste dattera til kung Carl Gustaf og Silvia. - Spenstig gjort, uttaler ordfører Bård Langsåvold i Meråker om bygdas store datter. Jeg tror han snakker om intervjuet hun har gitt. Da Adresseavisen i morgentimene i dag besluttet å sende et fjernsynsteam til Meråker, måtte ordføreren stille opp og svare på spørsmål om hva han tror dette betyr for bygda. Hva det betyr? Jeg for min del tror at turistene fra nå av vil strømme til Meråker, og at bygda vil få mange nye arbeidsplasser.

En svensk hoffreporter, ansatt i Svensk Damtidning, bedyrer på en norsk tv-kanal at saken er svært stor og alvorlig. TV-kanalen selv, som har hovedkvarter i Bergen, er helt enig og melder at "Det svenske kongehuset rystes av en pikant sex-skandale!"

Vedrørende Se og Hør-oppslaget: Jeg ser at Kokkvold og andre sier dette er brudd på god presseskikk dersom det er snakk om betalingsjournalistikk. Vel, hvis man absolutt trenger en regel å henge saken på, så finner man jo det i Vær Varsom-plakatens punkt om betaling til kilder. Men dersom dette ikke er betalingsjournalistikk, er det god presseskikk da?

Betalingsjournalistikk er en uting, det har Kokkvold og andre rett i. Troverdigheten synker når det gis betaling for historier. Selve betalingen kan jo påvirke kildens historie. Når opplysninger og uttalelser så og si får en markedsverdi, så er det i seg selv en drivkraft til å smøre litt på for å gjøre seg fortjent til pengene. Jo sterkere historie, jo større betaling. I tillegg kommer at slike nyheter ofte handler om kjendisers privatliv. Betalingsordninger kan friste enkelte kilder og tipsere til "uberettiget å trå innenfor andres privatsfære eller gi fra seg personsensitiv informasjon" som det heter Vær Varsom-plakaten. Husker du Rebecca Loos? Hun fikk 350.000 pund fra den britiske avisen News of the World for å fortelle om en affære hun skal ha hatt med David Beckham. I tillegg ble hun kjendis for en stund. Det ble aldri bekreftet om historien var sann. Men akkurat det tas ikke så nøye i "Kiss-and-tell"-sjangeren.

Nå vet vi foreløpig ikke om Tora fra Meråker har fått penger fra Se og Hør, selv om det er sannsynlig. Bladet selv pleier ikke å opplyse om slikt. Men jeg mener altså at spørsmålet om betaling ikke er det viktigste presseetiske spørsmålet her. Viktigere er brudd på privatlivets fred - og ikke minst bruddet med journalistikkens grunnleggende kjennetegn: Å bringe troverdig og dokumentert informasjon om ting av samfunnsmessig interesse.

Gode og dårlige titler

Her er tre journalistiske titler fra et nettsted nå i dag tidlig: Lar du deg lure av disse? Hvorfor velger nordmenn dette? Dette bør ikke unge få lov til Noen nettaviser synes å ha en tittel-policy der formålet kun er å generere klikk, ikke å fortelle leseren hva saken handler om. Dette er i strid med gode prinsipper for den velformulert tittel: Den skal både vekke interesse og fortelle hva saken gjelder. I en tid da overfloden av informasjon blir stadig større, trenger publikum hjelp til raskt å avgjøre hva man ikke skal lese. Den gode tittelen gjør nettopp dette: Den gir grunnlag for en kjapp avgjørelse om jeg vil lese saken eller ikke. Slik var det - *kremt, slik er det med papiravisen: ingen av oss leser alt, titlene forteller oss hva vi kan velge bort og hva vi vil lese. Slik er det også i de gode nettavisene. De dårlige titlene som kun prøver å skape nysgjerrighet, er tidstyver som fører til ergrelse og irritasjon. Å satse på slike er en kortsiktig tankegang fra redaksjonens side. Det genererer sikkert en del klikk og dermed økte annonseinntekter i dag, men det gir mindre fornøyde lesere og dermed færre lesere i morgen. Her er tre titler fra Aftenposten.no i dag tidlig: Presidentens kiste kom hjem til Polen Tiåring falt tre meter, slo hodet i asfalten Kriminelle utlendinger får falsk ID i banken Dyktig gjort, spør du meg. Hver tittel gir meg saken i en nøtteskall, jeg får den kjappest mulige info om innholdet, og kan avgjøre om jeg vil lese saken. Det ser enkelt ut, men å lage slike titler kan være tidkrevende. I disse tre titlene er det dessuten linjefall (omtrent like lange linjer), og meningsutgang i hver linje. Dyktig gjort.