I forsvarsadvokatenes hule

Har holdt foredrag for en sal full av forsvarsadvokater i helga. Det var Forsvarergruppen av 1977 som inviterte sine medlemmer til etikk-seminar.

Størst motstand fikk jeg for en parentes i mitt innlegg om at jeg synes det er underlig når en tiltalt i en større straffesak får avslag i straffeutmålingen på grunn av presseomtalen av saken. Fordi presseomtalen er belastende for tiltalte, anser domstolen pressedekningen som en såkalt formildende omstendighet som tilsier redusert straff. Mitt synspunkt var at presseomtale av alvorlige straffesaker er normalt; å følge slike saker er noe pressen bør og skal gjøre. Pressedekning er ikke en ekstraordinær omstendighet som helst skal unngås. Hvis en dommer irriterer seg over presseoppslagene, bør man gi uttrykk for det på andre måter enn ved å gjøre domsslutningen til en indirekte kritikk av pressen.

Ellers hevdet Trygve Staff i debatten etterpå at pressen stort sett er løpegutter for påtalemakten. Det er kanskje slik idealistiske forsvarsadvokater ser det. Jeg svarte at pressen til tider kan være løpegutter for noen hver i sin dekning av krim-saker, både politi, påtalemyndighet og forsvarsadvokater. Det kommer an på hvem som tilbyr interessant og eksklusiv informasjon. Skjulte forbindelser og samrøre med aktørene er en konstant i fare i kriminaljournalistikken, men jeg tror ikke pressen sånn generelt har større lojalitet til enkelte parter mer enn andre.

Referatprivilegium - i korridoren også?

Interessant problemstilling reist av John Olav Egeland under PFU-møtet denne uka: Hvor langt strekker referatprivilegiet seg? Gjelder det på gangen utenfor rettssalen, umiddelbart etter rettsmøtet? Referatprivilegiet er som kjent en lovbestemt rett til å gjengi utsagn og beskyldninger som kan være injurierende, og som dermed ellers kunne påført deg straffeansvar. Det er altså et "privilegium" som gjør at du uten risiko for straff kan referere ærekrenkende utsagn og uriktige påstander som måtte fremkomme i retten (samt fra enkelte andre kilder). Dagens rettsjournalistikk omfatter imidlertid langt mer enn referat. Det drives også utstrakt reportasjevirksomhet rundt rettssaker. Istedenfor å referere hva sakens parter eller vitner sier i rettssalen, ønsker mange medier i dag å intervjue dem etter rettsmøtet. Årsaken er selvsagt at man trenger lyd og bilde til nyhetsinnslaget (det er normalt ikke tillatt å gjøre opptak under rettsmøtet), og at det er bedre å publisere et intervju enn et referat. Kilden blir derfor bedt om å gjenta hva han eller hun nettopp sa i rettssalen, denne gang foran kamera og/eller mikrofon. Gjelder referatprivilegiet da fortsatt? Den konkrete PFU-saken omhandlet striden mellom John Arne Riise og fotballagent Einar Baardsen, og rettssaken som fulgte denne konflikten. Riise ble umiddelbart etter sitt vitnemål i retten spurt av NRK om å gjenta hva han hadde sagt i rettssalen. Referatprivilegiet gjelder "forklaring i rettsmøte". Og rettsmøtet slutter jo når retten heves. På den annen side er det jo litt urimelig med en lovregel som tvinger pressen til å gjengi et utsagn på en journalistisk dårlig måte, mens å gjengi det samme utsagnet på en journalistisk god måte ikke er lov. En nøtt for juristene det der.

Dagbladet på sitt beste

Mediekommentatorene har kommentert Dagbladet opp og ned denne uka. Man kan mene så mangt om den avisa. Den klarer ihvertfall å vekke engasjement. Selv er jeg en av dem som alltid kjøper Dagbladet om lørdagene, på grunn av Magasinet. Ellers i uka gjennomfører jeg ofte min stille protest mot avisas ubegripelige forside-policy; jeg opplever den som en ren nedvurdering av oss avislesere.

Så dukker den opp, i dag også, den glitrende Magasin-reportasjen. Denne gangen handler det om den ukjente mannen som for en tid siden fikk hjertestans og døde på gaten i Bentsebrugata i Oslo. Ingen kom i begravelsen. Her var ingen pårørende. Mannen hadde visst heller ingen venner, ingen kjente, ingen kontakt med sosialetaten i kommunen. Ingen i oppgangen på Torshov visste hvem han var, han snakket aldri med noen. Politiet hadde store problemer med i det hele tatt å finne mannens identitet.

Journalisten vil finne ut hvem han var. Og klarer det - etter 550 telefoner, og søk i en rekke registre, gamle arkiver, besøk på kommunale kontorer, intervjuer, klassebilder osv. Vi får sakte men sikkert rullet opp en livshistorie, en skjebne. Her er en livshistorie som sjelden er fremme i offentlighetens lys, men som har noe viktig å si om samfunnet og samtiden. Reportasjeidèen er gedigen. Researchen er rett og slett imponerende. Grundig og solid. Journalisten tar oss med i begravelsen, og deretter i sin egen jakt på en godt gjemt livshistorie. Skildringen er nærgående. Detaljene trekker oss inn i historien. Reportasjen er signert Bernt Jakob Oksnes (tekst) og Lars Myhren Holand (foto). En opplevelse å lese. Så blar vi om, og finner en sak om... gjett hva! Joda, Knausgård. Akk ja.

Norske journalister på Haiti

Det ser ut som de norske journalistene som er tilstede på Haiti gjør en god jobb under tøffe forhold. De leverer gode og sterke øyenvitneskildringer. I øyeblikket er det minst fire norske nyhetsteam i katastrofeområdet. Tilstedeværelelse er viktig i utenriksjournalistikken, både i ekstreme situasjoner som nå og under normale forhold. Norske nyhetsmedier er raskt på plass når det skjer store katastrofer rundt om i verden, og de er også tilstede ved andre typer hendelser. Men dette er unntaket; til vanlig er vi i utenriksjournalistikken prisgitt det som kommer fra andre lands presse, fordi korrespondentnettet til norske medier er bygget ned de senere år. I praksis får vi dette stoffet fra engelsksprålige kilder. Ikke minst er norske tv-nyheter dominert av innslag fra USA, tv-landet fremfor noe. Det er så uendelig mye enklere og billigere å hente stoff derfra enn å lage det selv. Men det som interesserer amerikanske tv-seere gir oss desverre intet dekkende bilde av verdens tilstand. Men om utenriksfeltet til daglig blir noe stemoderlig behandlet i norsk presse, så viser man evne til å snu seg raskt i situasjoner som den vi nå ser på Haiti. Bra er det. De som er rammet er helt avhengig av at omverdenen vet og trår til. Informasjon skaper mobilisering, så får vi håpe at logistikken raskt blir bedre enn den er i øyeblikket. Et merkverdig perspektiv på dette fremføres av Jan Arild Snoen på Minerva-bloggen. Han mener norske journalister burde holdt seg hjemme fordi de spiser opp maten og bruker opp dieselen til de nødlidne. Vel vel. Det er desverre mer enn 8-10 mennesker som er rammet av katastrofen på Haiti.

Mer hemmelig, mer lukket, mer urett

Det blåser en vind i retning av mer hemmelighold rundt folks inntekter, formue og skatt. Politidirektoratet hevder i en rapport til Justisdepartementet at det kan være en sammenheng mellom skattelister og ran, og viser til et par eksempler på at "målrettede søk" i skattelistene skal ha ført til trusler og ran. I dag er det høring i Stortinget i forbindelse med at Fremskrittspartiet har foreslått å forby offentliggjøring av skattelistene. Det er vanskelig å følge FrPs argumentasjon om at skattelistene er "grafsing i privatlivet på linje med spredning av personlig helseinformasjon". Vi har en århundrelang tradisjon her i landet for at borgernes bidrag til statskassen er en offentlig sak. Offentliggjøring av inntekt, formue og skatt er et meget lite inngrep i menneskers privatliv, det er noe vi bør tåle. På den annen side er fordelen store. Åpenhet rundt penger, inntekt og formue forteller om noe om maktforhold i samfunnet, og makt bør avdekkes. Vi har også sett at det i tider da åpenheten var mindre utviklet seg skjevheter og misforhold der åpenbart velstående personer med store formuer faktisk var nullskatteytere. Her som ellers fører innsyn og åpenhet til forbedringer og større rettferdighet. Journalistikken som drives rundt skattelistene er riktignok ikke alltid like seriøs, den er preget av enkle rangeringer og kjendis-fokus. Men skattelistene er også et viktig redskap i undersøkende og samfunnskritisk journalistikk. Viktigst er imidlertid de prinsipielle argumentene om åpenhet rundt skattesystem og fordeling av goder. At hemmelighold her skal være et effektivt virkemiddel i krim-bekjempelse er også vanskelig å tro. Det er umulig å skjule hvem som er velstående i samfunnet.

Verstingene? Nei, tvert imot.

Pressens Faglige Utvalg har presentert sin statistikk for året 2009. Utvalget behandlet dette året 285 klager mot norsk presse, som er det nest høyeste tallet noen gang. 129 saker fikk full behandling, og som vanlig ble fordelingen mellom fellelser og "frifinnelser" grovt sett 50/50. Noen tolker økningen i antall klager som at "pressen blir stadig verre". Det er neppe riktig. Når PFU mottar stadig flere klager, skyldes nok det først og fremst at klageordningen blir bedre kjent, og at flere finner det tjenlig å sende inn en klage på det de opplever som overtramp og dårlig journalistikk. Jeg ser at fagbladet Journalisten vinkler sitt oppslag om årets PFU-statistikk ved å rette et kritisk søkelys mot TV 2 og Bergens Tidende, som begge pådro seg særlig mange klager i fjor. Men er det gitt at et økende antall klager er uttrykk for en negativ utvikling i de to redaksjonene? Kanskje har de hatt noen store kritiske og avslørende saker dette året, kanskje har de oppsøkt noen mørke kroker i samfunnet der aktørene helst hadde sett at pressen hadde holdt seg unna? Kan hende har de drevet dristig og pågående journalistikk - til irritasjon for noen aktører som slår tilbake ved å klage til PFU, kanskje over en eller annen bagatell i dekningen? (For begges redaksjoners vedkommende endte forøvrig de fleste klagene med "frifinnelse".) Hvis man først skal lage en etisk "rangering" bør man kanskje se i motsatt retning enn det fagbladet Journalisten gjør, til den andre enden av lista, mot dem som aldri pådrar seg en PFU-klage. En servil, engstelig og ukritisk journalistikk blir aldri innklaget til PFU. En journalist og en redaksjon kan lett unngå fellelser i PFU ved å være forsiktig og tilbakeholden. - Vi ønsker jo dristige journalister som avslører kritikkverdige forhold - men det er nettopp disse som blir innklaget til PFU.