Journalistikk og barnevern

Her kommer nok et innlegg om årets SKUP-prosjekter, - det er kjekt å få skrive om god journalistikk nemlig :-) Et trekk ved årets bunke av SKUP-bidrag er de mange sakene som handler om barnevern. Hele fem ulike prosjekter tar for seg sider ved barnevernets arbeid. Men til forskjell fra barnevern-journalistikken for noen år siden handler det nå ikke om små barn og dramatiske enkelttilfeller av omsorgsovertakelse. Lenge var det den type barnevernsaker vi hørte mest om i pressen, gjerne initiert av fortvilte foreldre som ble fratatt omsorgen for sine barn. Nå er det de store barna som er i fokus, tenåringene, de som kanskje lenge har vært under barnevernets omsorg. * En av disse sakene fikk SKUP-diplom i år. Astri Thunolds tv-dokumentar "Ingens barn" er en hjerteskjærende historie om barn som har flyttet mellom fosterhjem og institusjoner gang på gang på gang opp gjennom oppveksten. Fem, ti, 20, helt opp til 30 ganger har de måttet flytte. -Ingen vil ha meg, sier en av ungdommene. En annen svarer flott på alle spørsmål, men når han blir spurt om hvem som er hans nærmeste, blir han taus, han kommer ikke på noen. Journalisten avdekker blant annet at ingen myndigheter har oversikt over hvor mange ganger disse barna må flytte fra sted til sted. * "Det kriminelle barnevernet" heter et av VG sine SKUP-bidrag i år. En glimrende sak. Det handler om private barnevernsinstitusjoner som faktisk engasjerer dømte personer med en tung kriminell fortid til å passe på ungdommene. Lett tilgang til rusmidler, grov omsorgssvikt og økonomisk rot preger flere av disse institusjonene.

* Rusbruk blant barn under barnevernets omsorg er også tema for Bergens Tidende sin reportasjeserie "Statens rusbarn". Unge debuterer med narkotika på barnevernsinstitusjoner, og det er et svært mangelfullt tilsyn med disse institusjonene.

* Sandefjords Blad har gjort en god jobb med å avdekke at tidligere barnevernsbarn som nå er voksne ikke får innsyn i sin egen sak, fordi deres biologiske foreldre - som mange av dem ikke har kontakt med - først må gi sin godkjennelse til dette. * Også Drammens Tidende sin reportasjeserie om de sakkyndiges rolle og makt i barnefordelingssaker berører barnevernets arbeid. Barnevernet har en vanskelig jobb. De får kritikk hvis de gjør for lite, og de får kritikk hvis de gjør for mye. Det er grunn til å ha stor respekt for jobben mange barnevernsarbeiderne gjør, den jobben er ikke lett. Samtidig må barnevernet tåle et sterkt søkelys fra pressen og offentligheten. Det er få etater som har så stor makt som barnevernet, - og så stort ansvar. Barnevernet kan ikke gjemme seg bak en generell og altomfattende taushetsplikt. En erfaring som mange journalister gjør er at barnevernsarbeidere ikke har god nok kunnskap om hva taushetsplikten egentlig omfatter. Den er til for å beskytte klienter, ikke barnevernet selv. Journalister som jobber på dette feltet forteller om "en mur av taushet" rundt barnevernet. Ledere og ansatte kan og bør bidra til større åpenhet om sin virksomhet enn de gjør i dag.