Applaus og kritikk til en 100-årsjubilant

Den store journalistprisen ble delt ut denne uka. Den gikk til Bernt Jacob Oksnes for reportasjen "Den usynlige" som ble presentert over ni sider i Dagbladet Magasinet i tidligere i år. Da jeg leste denne reportasjen i januar i år, skrev jeg en spontan bloggpost med uhemmet skryt av det journalistiske arbeidet. Saken var en leseopplevelse av de sjeldne, og den viser at norsk presse fortsatt kan levere journalistikk av meget høy kvalitet. Prisen er virkelig fortjent. Den prisbelønte artikkelen ligger her.

Prisen ble delt ut under Norsk Presseforbunds 100-årsjubileum som fant sted denne uka. Presseforbundets første hundre år ble markert på flere måter, blant annet med utgivelsen av et såkalt Anti-festskrift. Jeg har gleden av å bidra med en artikkel i denne boka. Konstaterer med en viss ydmykhet at forfatterlisten ellers teller navn som Thorbjørn Jagland, Tor-Aksel Busch, Are Kalvø, Helene Uri, Janne Haaland Matlary, Georg Apenes med flere.

Min artikkel drøfter fordeler og svakheter ved Pressens Faglige Utvalg og det norske presseetiske systemet. Et hovedpoeng er at utvalget representerer en "smal" og regelorientert etikk som skyver fra seg de store og viktige etiske spørsmål som dagens journalistikk står overfor. Artikkelen er nå lagt ut i høyrespalten her på bloggen ("Orden i eget hus").

Hvorfor begrepet Anti-festskrift? Etter det jeg forstår er det dels fordi Presseforbundet ikke ønsker å ta glansen fra den store norske pressehistorien som ble lansert tidligere i år, og dels fordi det i stor grad er kritikere og ikke jublende beundrere av norsk presse (les: pressen selv) som er invitert til å skrive.

Malmø: Blir gjerningsmannen trigget av mediedekningen?

I noen tilfeller er formålet med en kriminell handling å få medieoppmerksomhet. I forbindelse med terroraksjoner er det veldokumentert at dette er hovedpoenget for dem som står bak, men også i forbindelse med de mange skolemassakrene de senere år, f eks i USA og i Finland, har det vært hevdet at det nettopp er mediedekningen som motiverer og trigger gjerningsmenn til å begå slike handlinger.

Bør det føre til at medieomtalen dempes? Er dette en aktuell problemstilling i forbindelse med den dramatiske situasjonen i Malmø i disse dager?  

Det er nok foreløpig en hypotetisk og noe fjern problemstilling i Malmø-saken. Men i enkelte ekstreme tilfeller kan problemstillingen innebære et vanskelig dilemma for pressen. Faller medieomtalen bort, svekkes gjerningsmannens motivasjon, og liv kan bli spart.

Men hva blir i så fall kostnaden ved at saken får mindre oppmerksomhet i pressen?
Når jeg mener at dette foreløpig ikke er en veldig aktuell problemstilling i Malmø-saken, er det av to grunner:

For det første skal man være temmelig sikker på at det er en kausal forbindelse mellom handlingen og mediedekningen. Så langt jeg har sett vet man foreløpig svært lite om den personen som står bak skytingen i Malmø.

For det andre - og det er det viktigste - har publikum selvsagt et enormt behov for løpende informasjon om situasjonen i Malmø. Dette gjelder først og fremst folket i og rundt byen, men dette er jo en sak som i høy grad angår storsamfunnet. Mindre pressedekning vil føre til mer ryktespredning, mer usikker informasjon og mer frykt. Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre å legge et teppe av taushet rundt en sak som dette.

Pressen, prinsessen og privatlivets pris (del II)

PFUs oktober-møte ble avviklet i går, og som ventet er det saken om Tora fra Meråker som får mest oppmerksomhet. Hun havnet som mange vil huske i et kongelig drama tidligere i år, som involverte en svensk prinsesse og en utro prinsesse-kjæreste, det hele behørig omtalt i Se og Hør. Denne saken er tidligere klaget inn for PFU av Carl-Erik Grimstad og Gunnar Bodahl-Johansen for brudd på reglene om betalingsjournalistikk. Til møtet i går forelå det også en klage fra 21 år gamle Tora Uppstrøm Berg selv. Bare den siste klagen ble behandlet i går.

PFU har valgt å ikke offentliggjøre selve klagen og tilsvarsrunden. Det er sikkert gode grunner til det. Men utvalgets uttalelse er offentliggjort, og Se og Hør blir felt for brudd på god presseskikk. Det er verd å merke seg at utvalget feller bladet for mer enn betalingssjournalistikken. - Jeg har i en tidligere bloggpost om denne saken skrevet at spørsmålet om betalingsjournalistikk er viktig nok, men det er neppe det mest interessante i denne saken. Viktigere er spørsmålet om pressen har rett til å trenge seg inn i menneskers innerste private og intime sfære så fort det er en kjendis involvert i saken. Jeg vil mene at også de aller mest offentlige personer ( f eks kongelige) bør ha en liten sirkel av privatliv som de får ha i fred, og dette gjelder desto mer kretsen av mennesker som måtte befinne seg rundt slike offentlige personer.

PFU legger til grunn at Se og Hør burde forstått at konsekvensene av omtalen ville bli så massiv at redaksjonen burde vist langt større tilbakeholdenhet ved eventuell omtale av forholdet. Utvalget mener også at Se og Hør, med sin lange erfaring, måtte vite at oppslaget ville skape så stor oppmerksomhet at klageren og familien ville bli rammet på en uakseptabel måte. For dette blir Se og Hør felt - i tillegg til punktet om betaling.

PFU behandlet forøvrig åtte andre saker i går. Selv satt jeg sammen med journaliststudenter som agerte "skyggeutvalg" og behandlet tre av de samme sakene som PFU hadde på sitt bord. Studentenes konklusjoner var helt sammenfallende med PFU i to av sakene, og delvis i den tredje saken. Det er liten tvil om at Natt og Dag begår alvorlige overtramp når de rapper bilder fra tilfeldige Facebook-sider og deretter publiserer disse bildene (av gjenkjennelige personer!) i en kontroversiell sammenheng. Enighet var det også om at Troms Folkeblad var litt for slurvete med å dokumentere påstander om kritikkverdige forhold ved et asylmottak. Den tredje saken handlet om Stavanger Aftenblads kritiske omtale av en kvakksalver. Her ønsket nok noen av studentene å være litt strengere enn PFU, som frikjente avisen. Selv er jeg enig med PFU i denne saken også.

Den ultimate nyhetssak

Sjelden har verdens nyhetsredaksjoner satset så mye på dekningen av en nyhetssak som under gruvedramaet i Chile i disse dager. Det er ikke så rart. Saken har elementer som gjør den til noe i nærheten av den ultimate nyhetssak.
 - Den utspiller seg foran øynene våre, det skjer akkurat nå, vi kan følge saken fra time til time, og slutten er ukjent. Det er spennende. Det kan gå galt, eller det kan gå godt.
 - Saken handler om liv og død. Mye står på spill. Trusselen om en grusom skjebne har hengt over ofrene i flere måneder.
 - Her er gode praktiske muligheter for filming og journalistisk feltarbeid. Neste nyhetssending kan planlegges. Tross spenningen og dramaet er situasjonen tilstrekkelig forutsigbar.
 - Her er enkeltskjebner, her er ansikter og individuelle historier. Vi møter Pablo (45) og Carlos (27), vi møter deres ektefelle og barn. Her er sterke melodramatiske innslag: En av gruvearbeiderne vil bli møtt av både kone og elskerinne når han kommer ut av redningskapselen.
 - Her er sterke emosjoner. Pårørende er samlet i leiren ved gruva, her er følelser, tårer, fortvilelse, håp, jubel og glede.
 - Her er helter En amerikansk boreekspert har sørget for at redningen kan skje, og etterhvert blir også den enkelte overlevende gruvearbeider en helt.
 - Det oppstår nærhet og fellesskap, den store geografiske avstanden blir opphevet; vi kan som tv-seere ta del i både fortvilelsen og gleden sammen med menneskene på andre siden av jorda.

Nå er det onsdag morgen, fire gruvearbeidere er reddet ut, og det er 29 igjen der nede...

Knausgård, ærlighet og kjærlighet

Karl Ove Knausgårds romanfigurer er som kjent virkelige mennesker, mange av dem nålevende, som ufrivillig er blitt romanfigurer. Personer i Knausgårds familie har tidligere sagt at de føler seg krenket og misbruk i bøkene. Nå står også Knausgårds tidligere ektefelle fram og uttrykker det samme. Hun heter Tonje Aursland og fortalte sin historie i en radiodokumentar på P2 i går.

Hun synes ikke det er greit å finne seg selv som en romanfigur i eks-mannens bøker. Hun kan ikke akseptere at alt det nære, det private, det fortrolige som to kjærester har sammen, skal den ene i ettertid kunne bære ut i offentligheten og utnytte som materiale i et bokprosjekt.

Hun sier: - Han ofret meg.

Slik får vi understreket problemene ved den sjangeren som Knausgård har valgt, problemer som et nesegrust beundrende kritikerkorps stort sett har valgt å se bort fra. Handlingen i bøkene er fra virkeligheten. Den som beretter fra virkeligheten tar vanligvis visse etiske hensyn til mennesker som berøres av omtalen. Det finnes noe som er privat, det finnes noe som ikke er allemannseie og som publikum ikke skal vite. I pressen ville en tilsvarende beretning blitt felt i PFU. Men Knausgård kaller sin virkelighetsskildring for en "roman", og mener seg dermed løst fra slike hensyn. I romanen er jo aktørene vanligvis fiktive.

Nå må selvsagt forfattere og filmskapere få lov til å eksperimentere med grensene mellom fakta og fiksjon. En fortelling er aldri kun det ene eller det andre, den har islett av begge. Dokumentaren er intet objektivt virkelighetsspeil, og en god roman kan ofte snakke sannere om livet og verden enn den beste journalistikk og dokumentar. Mellom de to ligger et felt av mellomsjangre.

Det man ikke kan gjøre, er å kalle virkelighetsskildringen for en roman og tro at man dermed er løst fra ethvert etisk hensyn. Heller ikke romansjangeren er en etikkfri sone. Man kan ikke gjøre dokumentariske grep i en "roman" og trekke inn autentiske personer uten samtidig å ta med seg de menneskelige og etiske hensyn og utfordringer som ellers er knyttet til virkelighetsskildringen.

Knausgårds litterære (og etiske?) manifest synes å være ærlighet. Han ønsker å være brutalt åpen og ærlig. Men det finnes faktisk andre verdier også. En blind og innadvendt ærlighet uten blikk for noe annet, blir kald, kynisk og hensynsløs.

Knausgårds romanprosjekt er etisk sett uforsvarlig. Det har han forsåvidt innrømmet selv. I et intervju med Samtiden i februar i år (referert i Dagbladet) sier han: - Jeg kan ikke forplikte meg overfor moralen. Neivel. Da må jo folk i fremtiden passe på å holde god avstand til forfattere, og ihvertfall ikke inngå i noe fortrolig og privat forhold med dem. For de har ingen moralske forpliktelser, de er hevet over den slags, de mener seg berettiget til å redusere deg til råstoff i sitt neste romanprosjekt.

(PS: Ja, jeg har lest ham. De tre første bindene. Det får være bra.)